Syden er et land. Det ligger langt mot sør, og har strender med parasoller og varmt, salt vann over alt. Det er alltid mange mennesker i Syden. De innfødte snakker fort og lesper alle sammen, men merkelig nok kan man høre alle Europas tungemål når man beveger seg ute. Jeg vet ikke hva hovedstaden i Syden heter, men det er ikke så farlig, for landet er helt tydelig velorganisert og ryddig, så jeg tror alt fungerer som det skal. De som jobber i butikker og på restauranter later som om de liker at vi er her, men de ser veldig slitne ut, – særlig når vi bestiller middag klokka ti om kvelden.
På restaurantene serveres det billig mat, og den ligner på den maten vi får hjemme. I butikkene derimot selger de underlige fisker og vakuumpakkede lammehjerner som jeg ikke en gang vurderer å smake på. Det er mange som drikker for mye alkohol i Syden, særlig de som snakker samme språk som oss, – og det er litt flaut. Vi later som om vi kommer fra et helt annet land, så ingen skal tro at vi har noe med dem å gjøre. I Syden er det varmt, veldig varmt, og himmelen er alltid blå. Hvis du går barbent på flisene utendørs sent om kvelden, kjennes det som å gå på varmekablene på badet hjemme. Over alt er det blomster, og om kvelden er lufta parfymert av dufter.
Det er lenge, lenge siden sist vi var i Syden. Vi liker det.