Så er vi der igjen: Influensa, svineinfluensa, sesonginfluensa. På nyhetene får vi høre om eksplosivt mange syke. Mange er innlagt på sykehus. En liten gutt er død. Sykehuset i Østfold har restriksjoner på sykebesøk.
Akkurat som sist anbefaler helsemyndighetene folk å vaksinere seg, men ikke så ivrig og overbevisende som forrige gang. Da ropte de ulv, ulv så høyt de bare kunne. Nå er de mer på defensiven. Historier om bivirkninger, narkolepsi, hodepine dukker stadig opp, og folk er skeptiske. Da en talsperson fra Folkehelseinstituttet uttalte seg til NRK her om dagen, sa hun det nærmest rett ut: Det er ikke lett dette her. Folk er skeptiske. Anbefalinger om vaksinering skaper så stor debatt. På meg virket det som om hun hadde resignert.
Og takke fanden for det!
Hva skal vi tro, vi som verken har medisinsk utdanning eller er eksperter på noe av dette her, når de lærde strides så til de grader om hvor farlig denne ulven er?
I går gikk gikk en tidligere smitteveroverlege (Jeg husker aldri navna på disse folka som uttaler seg på radio, mens jeg sitter i bilen) ut og advarte mot den ene av de to vaksinene som brukes i Norge. Det er slett ikke uten risiko man gir den til barn og unge, hevdet hun, – og fortalte at både Finland og andre land det er naturlig å sammenligne seg med har valgt bort denne vaksinen.
Samme dag fikk vi vite at bare 12 % av helsepersonalet i Norge har vaksinert seg. Tolv prosent! Her går helsemyndighetene ut og oppfordrer befolkningen til å vaksinere seg, – og så velger legene og sykepleierne det bort! Hva vet de, som ikke jeg vet? Man skulle tro at helsemyndigheter og eksperter burde klare å samle seg om ett verdensbilde og en strategi. Slik det er nå, framstår de som et troll med flere tunger som snakker mot hverandre. På den måten overlater de til oss ukvalifiserte å bruke magefølelsen når vi skal velge hvordan vi skal møte en eventuell fare. Skummelt, synes jeg.
På privaten kan min venninne fortelle at hennes fastlege frarådet svineinfluensavaksinen i 2009. Den var visst full av all mulig dritt! I dag intervjuet Fredriksstad Blad lege og leder for Volvat Espen Eggen. Volvat legesenter hadde bare en influensavaksine igjen, men den skulle ikke Eggen ha, og han var heller ikke vaksinert fra før. Jeg skulle gjerne visst hvorfor, men det glemte journalisten å spørre om.
Her i huset gikk vi lydig avsted og vaksinerte oss den gangen i 2009. Ikke at vi hadde lyst, for det hadde vi ikke. Vanligvis tenker vi at vanlige sesongsykdommer ikke skader oss, – kanskje tvert om, – og ikke er vi så mottagelige heller. Men så fikk vi helt klar og entydig melding fra Folkehelseinstituttet om at svineinfluensa kunne ta livet av barn og ungdom, og som lærere oppfattet vi det nærmest som et pålegg om vaksinasjon. Vi ville nødig forårsake noens død, og hvem var vi til å stille spørsmålstegn ved det helsemyndighetene mente de visste?
Det tenkte vi da, – men ikke nå. Hvis bare et mindretall av leger og sykepleiere vaksinerer seg, hvis det er så stor uenighet om hvorvidt vaksinen kan være skadelig eller ikke, hvis leger i vår nærhet mener å vite at det er mye dritt i vaksinen, – ja, da lar vi den forbli på apoteket.
På en måte er det et problem. Ikke at jeg tror influensaen representerer noen fare for verken oss eller elevene mine. Problemet ligger i at store deler av den norske befolkninga har mistet tilliten til helsemyndighetene, og det er alt annet enn bra. Hva vil skje den dagen ulven virkelig kommer? Jeg tror jeg vet svaret på det. La oss håpe det ikke blir en hel ulveflokk.
Livet leker 
Som deg, vaksinerte jeg meg i 2009. Første gang siden BCG-vaksinen den gang i ungdomsskolen, og ikke etterpå. i 2009 arbeidet jeg på et større helsehus, med mye daglig kontakt med pasientene og det var nærmest pålegg fra ledelsen om at alle skulle.
I år, hvor jeg har mindre direkte brukerkontakt, har jeg ikke gjort det, og det har vært lite snakk om det på jobb + en e-post fra smittevernoverlegen med anbefaling om vaksinering.
Syns du oppsumerer det ganske godt, men vil kanskje legge til at vi har en annen helsesituasjon i dag, enn vi hadde under spanskesyken (1918 – 20 sånn ca). Vi har også et mye lettere regime i forhold til tuberkolose enn vi hadde for bare ti år siden, hvor alle helsefagstudenter måtte avlegge positiv Pirque-prøve. Og «alle» visste hva skjermbildeunders;kelse var
Det er mye snakk om risikogrupper, men også de som ikke er i risikosonen blir syke. Og dør innimellom.
Er flere enkeltfaktorer som spiller sammen med infuensaviruset og gir mer eller mindre store utslag hos den enkelte. N[r statistikerne f[r arbeidet med tallene om et par [r, vil vi vite mer om hvilke enkeltfaktorer det er snakk om, og man kan gi bedre r[d om hvem som b;r vaksineres og hvem som ikke trenger. Inntil da vil helsemyndighetene gi r[d s[ godt de kan, og vi f[r avgj;re hver for oss hva vi vil tro.
At helsemyndighetene har et troverdighetsproblem slik det er i dag, er helt klart. Ikke minst n[r vaksinemotstandere blir trodd p[ de mest utrolige historier, som ikke har grunnlag i noen slags virkelighet, men i sinnet til enkelte som har helt andre ting p[ agendaen enn folkehelse.
Takk for fyldig svar, Ragnhild. Det er mange sider ved denne saken. Det som bekymrer meg er at troverdigheten til myndighetene glipper. Hvorfor det gikk så galt sist, vet jeg ikke. Det er jo merkelig å holde det mot myndighetene at det gikk bedre enn fryktet. Hva skjer hvis det virkelig smeller en eller annen gang? Jeg synes også det er sprøtt å høre at bare 12 % av helsepersonell er vaksinert. Da kan det umulig være viktig at jeg gjør det. Kanskje burde enkelte leger heve terskelen for når de durer ut i media og hevder det motsatte av helsemyndighetene. Det er et stort ansvar å påta seg.
Helt enig i bekymringen din. Jeg synes det er synd at det ikke skal gå an å komme med klare meldinger fordi man er redde for kritikk. Det samme har jeg opplevd på helsestasjonen. Da jeg gikk der med yngstemann, var det omtrent ikke én eneste klar anbefaling å få enten det gjaldt amming, når man skulle starte med fast føde, om man burde følge vaksineprogrammet. Helsesøster gikk hele tiden rundt grøten og hadde veldig vanskelig for å si noe som helst. Om hun var redd for å såre/gjøre usikker oss mødre, eller om hun selv var redd for kritikk, vet jeg ikke, men hadde jeg vært førstegangsmor, tror jeg ikke jeg ville ant hva som egentlig anbefales.