Vi lurer fram litt vår

De hadde vårløk til salgs hos Mester Grønn.

Ennå er det lenge til det blomstrer i hagen, men jeg orker ikke vente lenger.

Løkene har jeg puttet i krukker og glass. Noen har jeg gitt bort. De fleste står rundt i stua vår. Kanskje kjøper jeg noen fler.

«Om den gradvise utforminga av tankane når ein snakkar»

Jeg leser sjelden Vagant. Jeg leser nesten aldri Vagant. Bare av og til når jeg er på biblioteket, hiver jeg med meg et nummer eller to til gjennomkikking. Ikke bare gjennomkikking. En og annen tekst treffer, selvfølgelig.

Denne gangen kom jeg over nummer 4 fra 2011, og da jeg nærmet meg slutten av magasinet ble det bråstopp. Både tittel og illustrasjoner viste at dette var noe for meg: Om den gradvise utforminga av tankane når ein snakkar. Dette interesserer meg. Jeg tror det interesserer deg også.

Teksten finnes ikke på nett, så la meg sitere fra innledninga:

«Når du vil finne ut av noko og ikkje kjem i klåre ved å berre grunne på det sjølv, så rår eg deg, min gode, djupsindige ven, til å snakke om det med den første kjenningen du råker på. Han treng ikkje eingong ha eit klokt hovud, og eg meiner ikkje at du skal spørje han til råds: nei! Du skal berre fortelje han kva du tenkjer på. Eg ser at du gjer store auge, og vil svare at ein heilt frå dine unge år har lært deg til ikkje å snakke om noko som du ikkje allereie har greie på: men då snakka du truleg driven av ein lyst til å lære andre, eg vil at du no skal snakke med føremål om å lære deg sjølv noko, og kanskje kunne desse to kloksskapreglane, ulike i kvart tilfelle, klare seg godt ved sida av kvarandre. Franskmannen seier, l’appetit vient en mangeant, og denne erfaringssetninga syner seg som sann dersom ein endrar han og seier l’idee vient en parlant.«

Og det er jo nettopp det som skjer: Tanken blir til mens man snakker. Det er jo derfor vi skal snakke. Meningene kommer med orda. Når mine elever er redde for å si noe høyt, for å uttrykke en mening, – eller når de sier at de faktisk ikke vet hva de mener, – da oppfordrer jeg dem til å begynne å snakke, å formulere det ørlille de mener om en sak. Da vil orda sannsynligvis sparke i gang hjernen, gi fart til meningene. På samme måte kan andres tanker trigge våre egne ideer. Hvor mange ganger har vi ikke lånt et halvengasjert øre til en diskusjon vi ikke ønsket å ta del i, en diskusjon om noe vi ennå ikke hadde en mening om, – og så plutselig kjent engasjementet, tankene, ideene og motstanden vokse. Fra å være halvt bevisstløs, står vi plutselig på barikadene og mener veldig, veldig, veldig.

Det er Heinrich von Kleist som har skrevet om den gradvise utforminga av tankane når en snakkar, og teksten er oversatt for Vagant av Espen Ingebrigtsen. Jeg hadde aldri hørt om denne Kleist, og trodde først at han var en eller annen nåværende filosof. Mannen døde i 1811! Kleist var aktør i Tyskland under romantikken. Merkelig at jeg ikke har truffet ham før.

Jeg liker de gode eksemplene, og Kleist har flere gode eksempler. Spesielt godt likte jeg hvordan han kobler Mirabeaus kjente sitat under stenderforsamlingen i 1789 (Den franske revolusjonen, ikke sant) car nous ne quitterons nos places que par la puissance des baïonnettes opp mot ideen om hvoran tankene gradvis blir utformet mens man snakker. Hadde Mirabeau planlagt talen sin? Visste han hva han ville si og hvor langt han ville gå? Neppe, hevder Kleist, og så gir han oss en slags dramatisering, som viser hvordan Mirabeau på en rus av raseri først får mot til å reise seg, uten egentlig å ane hva han vil si. Når han åpner munnen og de første ordene kommer, gir de næring til tanken, ideene, engasjementet – og så kommer det: Ja, vi har oppfatta kongen si befaling, men kva gir dykk rett til å gje oss befalingar her? ….Vi er nasjonen sine representantar ….så sei til kongen dykkar at vi ikkje forlet stillinga vår for noko anna makt enn bajonettane. For hver mening som strømmer fra leppene hans, forstår hjernen hans hva neste mening skal være. Slik er det for mange store talere, hevder Kleist, i det øyeblikket de åpner munnen, vet de ikke hva de skal si, – men så gir ordene næring til tanken og verden forandres.

Det er så fint skrevet. Det er så riktig. Men det er en hake ved det hele, noe Kleist ikke nevner: Når iveren og engasjementet åpner munnen og setter tanken og tungen på gli, når det ene ordet tar det andre, når man plutselig kjenner at man er klar i hodet og vet hva som må sies, kjenner at alt må ut og fram, og at det må skje akkurat nå – da kan det også gå forferdelig galt. Det har mang en ivrig debattant fått erfare. Så får man trøste seg med at de som aldri åpner munnen er de eneste som aldri behøver angre på noe de har sagt. Men så bringer de jaggu ikke verden framover heller.

Fast nedslag i hverdagen

Vi har vært en uke i Syden, – absolutt ikke fordi vi fortjener det, men mer fordi we can. Jeg blir verken deperimert eller sur av vinter og mørketid. Jeg liker bare sol og sommer bedre. Og nå er vi altså i den priviligerte situasjon at vi kan kjøpe oss billett på en luftbuss, sjekke inn på et hotell og så velte oss ut i sola.

Jeg får alltid en sånn snikende følelse av at jeg burde latt være. Det koster penger å reise til varme strøk midt på vinteren. Vi brenner av flybensin og velter oss i luksus bare for å få litt sol. Når jeg kommer til et sånt hotell med massevis av ansatte, får jeg den ubehagelige følelsen jeg alltid kjenner når andre skal varte meg opp, og jeg får alltid behov for å spørre de ansatte på hotellet om de har gode lønns- og arbeidsforhold. Noen ganger gjør jeg det også.

Vi har bodd i det de i charterverdenen kaller en bungalow. Vi kaller det et lite rekkehus. På rekke og rad i en pen bue lå disse små leilighetene. Det fine med å bo sånn, er at man får en hjemmefølelse. Når man har sin egen bakhage, sin egen forhage, et lite kjøkken og alt man ellers trenger, kan man lulle seg inn i tanken på at man bor i dette lune paradiset en stund.

Vi er rutinemennesker. Hver morgen sto vi opp og gikk for å spise frokost i spisesalen. Som oftest skjedde det sånn i halv åtte – åttetida. Når vi kom tilbake begynte det så smått å bli lyst og fint, og sola snek seg innpå oss. Det er ikke særlig varmt så tidlig, så vi satte oss nesten alltid til med litt rettearbeid før dagen kom skikkelig igang. Og hele tiden kunne vi høre bølgene bak palmene.

Vi pleier å være ganske aktive når vi er på ferie. Vi leier bil, og så kjører vi hit og dit og over alt. Vi besøker museer og kirker, kjører i fjella og besøker byer. Vi har vært på noen turer denne gangen også, men mest av alt har vi ligget ved bassenget, solt oss foran og bak og på siden. Det har vært vanvittig deilig.

Frokosten på hotellet var fin, men neste gang bestiller vi neppe frokost. Det er litt pesete å gå i en spisesal for å få seg frokost om morgenen, og når alt kommer til alt ender vi jo opp med et egg og et rundstykke hver dag, og det kunne vi like gjerne servert oss selv.

Ellers har vi spist ett av måltidene ute hver dag. Noen kvelder spiste vi middag på hotellet. Der var det både stilige omgivelser og god mat. Likevel var lunsjen på den shabby restauranten på nabostranda minst like god og ikke minst veldig hyggelig. Det har gått med noen sardiner denne ferien, for å si det sånn.

Det er aldri vanskelig å få seg en matbit før sengetid, og vi hadde flere hyggelige kvelder ute i varme sommernetter midt i ferbruar. Thv trenger litt mer mat enn jeg. Her nøyde jeg meg med å være publikum til hans møte med en pizza.

Det er bratt på Gran Canaria, og mosjonen er aldri langt unna, hvis man vil. En kveld gikk vi opp for å se på hotellene som bokstavelig talt henger i fjellveggen rundt stranda. Jeg går gjerne opp dit, men kunne aldri bodd der. Hadde jeg lagt meg i for å sove der oppe, ville jeg garantert våknet av et fallemareritt.

Vi gikk også tur langs veien oppover og oppover for å se på utsikten. Akkurat som hjemme var det satt opp skilt som advarte mot stensprang. Som om vi kunne gjøre noe med det.

Og så gikk vi turer på stranda både om dagen og om kvelden:

Den siste kvelden kjørte vi til Puerto de Mogan. Der spiste vi middag nede i havna, så på folkelivet og fikk med oss den siste stemninga før det hele var over. Akkurat da kjente jeg at jeg ikke hadde noe stort behov for snø og kulde riktig ennå.

Fredag morgen satt vi på et fly i retning Rygge flyplass. Flyselskapet Orbest, det vi fløy ned med, hadde gått konkurs, – og det ble et stort fint Thomas Cook som fikk oss hjem til hverdagen.

Det er fint å komme hjem fra ferie på en fredag. I løpet av helga har vi både pakket ut kofferter og fått unna litt skolearbeid, og i morgen er det opp i otta igjen. Det blir helt sikkert fint.

Og snart kommer våren.

Om å spise spytt og blod og sånn

Jeg liker all slags mat, sier jeg, – og spør meg selv hvorfor finner det nødvendig å si det. Et blikk på meg er nok til å fortelle at jeg liker all slags mat. Dessuten er det ikke helt sant. Jeg har ikke spist all slags mat, – på langt nær, selv om jeg jobber med saken. Men jeg liker altså det meste – av det jeg har smakt. En gang i min barndom leste jeg om en rusdrikk laget av spytt. Jeg husker ikke hvor dette var, i Sør Amerika et sted, tror jeg, Amazonas, kanskje, – og jeg tror det var indianere som produserte drikken. Om jeg ikke husker helt feil, og det kan jeg gjøre, så tygde de noen blader, spyttet dem ut i en flaske og satte dem til gjæring. Nå har du sikkert gjenkjent historien, og kan fortelle meg hva dette dreier seg om. Uansett – jeg leste om dette da jeg var barn, og det gjorde et grusomt og kvalmende inntrykk på meg. Bare tanken på å skulle drikke noe andre mennesker hadde spyttet opp, sendte hele sanseapparatet i retning snørrbuser dandert med oppkast og ørevoks.

Jeg liker med andre ord ikke all slags mat, – og heller ikke all slags drikke. Noen typer mat vekker aversjon i meg, og da snakker vi ikke om smak, lukt eller konsistens. Jeg tviler for eksempel ikke på at hund kan smake godt, – og at slange i aspic kan være en delikatesse. Likevel byr det meg imot. På samme måten har jeg det med innmat. Ikke leverpostei, for lever er jeg vant til å spise. Det er nemlig vanen det handler om. Det vi er vant til, liker vi. Hvis du hele ditt liv har hørt at svinekjøtt er urent, ekkelt, guggete, – da får du aversjon mot det. Om noen så finner moro i å lure i deg svinekjøtt, får deg til å si at det var et nydelig kjøttstykke, – og så forteller deg at der svin du nettopp fortærte, – da kan det faktisk hende at du kaster opp hele grisen. Han gjør det bare for å skape seg, hørte jeg en fyr si en gang. Han sa jo at han likte det. Gi meg en søt og god drink, be meg drikke og fortelle meg etterpå at jeg akkurat helte i meg et par deciliter spytt fra din gamle bestemor, og jeg skal vise deg spy, tenker jeg.

Leverpostei er godt, selv om lever hører til innvollene. Hjerte er også greit. Det er til forveksling likt vanlig kjøtt, helt naturlig, selvfølgelig, siden hjertet rett og slett er en muskel. Nyrer går til nød, hvis jeg er veldig sulten, men jeg kan sverge på at den kidney-paien jeg spiste i London i 1981 smakte av pissoir, – men jeg spiste den. Hjerne derimot, – hjerne klarer jeg ikke spise. Ikke syltede værballer heller. Eller kumage. Jeg stopper nå, for lista kan fort bli lang om jeg skal gå gjennom alle de delene av en kropps anatomi som jeg helst ikke vil ha i munnen.

Og så er det altså blodmat. Merkelig, egentlig. Når jeg steker koteletter, havner det av og til en blodklatt i stekepanna. Når den har krøllet seg og koagulert, strør jeg salt på og putter den i munnen. Det smaker himmelsk. Jeg liker altså en bitte, liten bit stekt svineblod. Men bare en bitte liten bit. Når noen begynner å snakke om blodpudding, blodklubb, blodpølse – da melder jeg pass. Jeg vil ikke spise det, og mitt eget blod koagulerer i årene bare jeg tenker på det. Sånn blodmat er heldigvis lett å gjenkjenne: Jeg ser en svart klump på tallerkenen, og da er det avgjort: Ned med gaffelen.

Det er rart hva man kan komme til å tenke på bare fordi man fikk servert en lekker tapastallerken på restaurant Guantanamo, små lekkerbiskener til førnøyelse for både øye og gane, – og så lot man to svarte, dissende klumper bli liggende igjen på tallerkenen.

Men fortsatt vil jeg nok si at jeg liker all slags mat.

Over de høye fjelle

Det er akkurat ett år siden vi bestemte oss for å kjøre Gran Canaria rundt. Mange sier at det ikke er noe særlig til tur, – ikke minst fordi det er så steike bratt. Det skulle vise seg å være mer sant bratt enn godt var.

Vi kjørte først bort til veikrysset som sender oss enten ned til Puerto de Mogan eller opp til landsbyen Mogan. Så kjørte vi i snirkler videre over fjellet til San Nicolas og ned til Altea. Det er da bratt nok dit også, men ingen ting mot det som skulle komme. Vi har vært på de traktene før, så denne gangen kjørte vi forbi og videre opp fjellet. Hadde jeg visst hva som skulle komme, hadde jeg kanskje latt det bli med tanken.

Bilder av de bratte stupa får du få av. Det er uansett ikke mulig å få fram magesuget på bilder. Tenk deg smale veier, så smale at når du møter en buss, så må du rygge; tenk deg at veien noen ganger svinger etter to billengder, og nesten alle svingene er av hårnålsslaget,- og krappere. Veien henger i fjellveggen, bokstavelig talt – på utsinde er det bare svimlende stup rett ned. Noen steder har det nemlig ikke vært mulig å sprenge ut en hylle bred nok for veien, og der har de i stedet muret opp en kant. Hjelpes meg!

Men opp kom vi. Og ned. Opp og ned. Ned og opp. Målet for første etappe var Puerto de las Nieves. Byen består av kritthvite hus, og den var et syn da vi kom ramlende ned fjellet. Samtidig med oss kom ferga fra Tenerife, og jammen var den ikke en Fred Olsen-båt.

Puerto de las Nieves (Snø-havna- eller no’ sånt) er kjent for sine fiskerestauranter, og vi fant oss en av slaget helt nede i havna. Med utsikt til Fred Olsen, fiskebåter og ei fin strand ble vi servert dagens fangst fra grillen. Det smakte godt, men selv om vi satt der i ro og mak på flatlandet, kunne jeg kjenne at rumpa mi fortsatt knep seg fast i setet, akkurat som om jeg fortsatt var på vei ned fjellet på ei smal hylle.

Vi rusla en tur rundt i en usedvanlig søvnig by. Her var det ikke mye å se til norske turister på vinterferie. I stedet fikk vi med oss Blenda-hvite hus og blå-blå dører. Hele byen var utrolig velstelt, og i utkanten så vi mengder av nybygde rekkehus – hvite og blå de også. Jeg lurer på hva folk lever av i en sånn by midt i ingensteds.

(Her kommer det et par bilder av blå dører. Jeg må bare vente til jeg kommer til et strøk med skikkelig nettforbindelse.)

Etter Puerto de las Nieves var det bare plankekjøring motorveikjøring, og etter halvannen time var vi hjemme igjen. På denne tiden fikk vi sannet det de sier om klimaet her på øya. Da vi kjørte ut av Las Palmas øsregnet det, og temperaturen var 16 grader. 45 minutter senere lå vi ved bassenget hjemme hos oss selv i sol og 22.5 grader, – og da var klokka seks om kvelden. Så er det sant det de sier: Man må på andre siden av Meloneras for å være garantert sol og finvær. Godt å vite.

En liten sprekk i stillheten

Vi bor altså på et barnefritt hotell, og det er i grunnen en selsom opplevelse, særlig for oss. Vi har prøvd det før på et hotell i samme kjede, men der var det likevel ganske livlig og fullt opp med unge par. Her er det stort sett bare gamliser, – sånne som oss, eller helst eldre. Ungdom er det så langt i mellom, at vi snur oss når de ankommer bassenget.

Det har sine sider å leve sånn blant voksne. Over alt er det stille og rolig. Folk prater med lave stemmer. Ingen spruter og maser i bassenget. Ingen gaper og skriker om kveldene. Rolig Sedat er det.

Vi snakket om det da vi satt på verandaen i går morges, Thv og jeg. Det er litt vel stille her, sa jeg. Det er jo moro med sånne små som fyker rundt med frydefulle hvin, leker i bassenget og tar kontakt med alle voksne som ser noenlunde snille ut.

Jeg hadde ikke før sagt det, så var hun der: Ei bitte lita jente på omtrent to år, og jeg skal si hun hvinte – både frydefullt og sint. Naboleiligheten vår har stått tom siden vi kom, men på null komma badering var leiligheten åpnet og terassen stapp full av unge-ting. Vesla selv føk rundt og prøvde alle installasjonene, før hun ble med faren sin på stranda.

Jeg angra nesten på det jeg hadde sagt. Unger og unger, tenkte jeg. Hun behøvde vel ikke flytte inn rett oppi vinglasset mitt. Og var ikke dette et aldeles barnefritt hotell?

Det var det. Før klokka var åtte om kvelden, var hele verandaen ryddet, og leiligheten var like stengt som da vi kom. Det var vel omtrent det vi fikk av barn denne ferien.

Kanskje det er like greit.

Sol! Sol!! Sol!!!

Vi er på plass. Så til de grader på plass. Turen ned gikk som den skulle, både på flyet og ellers. Vi satt bak ham som gjerne ville være bestevenn med Thv og skravla og skravla, og så var det hun bak, hun som hamret i seteryggen til Thv da han ville lene seg bakover. Sånne damer hører også med. De har sin misjon med å muntre opp oss andre. Så veksler vi blikk og flirer litt over den rare suredamen. For en rolle å sette seg i!

Hotellet er helt og aldeles fantastisk. Moderne. Rent. Stilig. Midt på stranda. Lekkert basseng. God frokost. Hyggelig personale. Bungalowenene ligger litt tilbaketrukket, stille og rolig. Vi har utsikt til havet og hører bølgene rulle og rulle og rulle.

Men viktigst er sola. I fjor bodde vi på Playa el Ingles, og der var det rett og slett litt surt. Her er det stille, varmt og solig. Det er derfor vi er her.

Men så var det dette Internettet. Gran Canaria er ikke akkurat kjent for sitt kjappe nett. Det går fint både å lese aviser og gå på Facebook, men opplasting av bilder er nesten umulig. Nå skal det sies at jeg ikke helt tror på hotellpersonalet når de sier at det er sånn over hele øya, – at det rett og slett ikke går an å få noe raskere. Hvordan i all verden kan bankene og bisnissfolka drive sine gesjefter da?

Tross tregt nett, – jeg skal prøve å legge opp et lite postkort hver kveld, bare for å holde dere oppdatert. Så får dere leve med at jeg ikke kan redigere høykantbildene, sånne som det øverst i denne posten. Det er bare å legge hodet på skakke, så ser det bra ut. Luksusproblem!

Da stikker jeg ut til bassenget!

Når poenget er å plukke bæsj

Vi var på vei til skolen tidlig om morgenen. C og M satt i baksetet og kikket på folk som gikk langs veien. På venstre fortau gikk en mann med en hund, en lubben golden retriver. Hunden luntet over på motsatt side av veien, satte seg og presset ut en lang bæsj.

Jeg: Tror dere han plukker opp bæsjen til hunden sin?

Vi kjørte langsomt videre, mens ungene snudde på hodet for å se hva som skjedde. Jeg fulgte med i speilet. Hunden var tilbake hos eieren, og bæsjen lå og dampet i snøen på den andre siden av veien.

Jeg: Nei, han plukket den visst ikke opp!

Lille M: Hæ? Hva er enkli’ vitsen med å ha hund da?

Ja, si det!

Vinter i gangen.

Bading i sju minus

Vi har vært på TanumStrand i dag. Vi besto denne gangen av Thv og meg, Store C, Lille M og Lille J. Med tre unger i baksetet ble turen nedover alt annet enn kjedelig. Etter 28 år i bransjen, er vi erfarne småbarnsforeldre, og ingen ting overlates til tilfeldigheten. Før vi var ute av kommunen, var det en som ville ha brus fra bensinstasjonkjøler var tørst. Da var det bare å helle opp medbragt saft, uten å legge merke til et litt skuffet fjes. Det var fort glemt til fordel for Mitt skip er lastset med både det ene og det andre, tøys og fjas om mye moro.

Det er flere grunner til at vi velger Tanumstrand framfor nabobyens relativt nye badeanlegg. En grunn er at bassengene i Sarpsborg er så befolket at det lukter nedlagt sild. På Äventyrbadet over grensen er det kan hende litt slitt, men som vanlig var det til gjengjeld stille og rolig: En og annen norsk familie, noen middelaldrende par som badet mens de ventet på kveldens dansband, en gruppe mennesker med behov av det slaget som ikke er kompatibelt med mye folk og bråk – og så var det oss.

Med 20 – 30 badegjester i bassengene, slipper ungene å stå i kø til rutsjebanen. Vil man i sitte i boblebadet er det ledig, og det er liten sjanse for at de små skal forsvinne i mengden.

Her hjemme var det minus elleve da vi satte kursen sørover. På TanumStrand var det noe lunere, men fortsatt minus sju. Og så blåste det litt. Sånt merkes når man går ut med bare naken, våt hud å beskytte seg med.

Det var friskt, for å si det sånn, og man kan jo lure på hvorfor vi gjør det. Ungene syntes det var helt fantastisk! Det er et stunt. De fleste andre vil jo ikke. De hyler med høye hvin bare man åpner døra ut i kulda. Når våre små da tripper ut, får de en åtgaum som føles godt. Og så kaldt er det jo heller ikke.

I hvert fall ikke i utendørsbassenget. Det var helt greit, i hvert fall når man kom fra minus sju. Og så var det inn i varmen igjen, opp i et terapibasseng med så mange varme grader at det nesten brant i huden.

Vi elsker å bade vi voksne også, gjerne lenge. Likevel er det en utfordring å få ungene opp av bassenget igjen. Planen var to timer i vannet. Det ble tre. Som vanlig. Men fint var det.

Anbefales.