Sofa på glattisen

Vi kobla hengeren til bilen, og ble enige om at vi skulle svippe ut på hytta for å hente empire-sofaen. En times tid inkludert kjøring og bæring var tidsramma vi hadde gitt oss selv, og vi bevilga oss ikke en gang middag før vi dro. Det skulle ta tre og en halv time før vi var hjemme igjen.

Ettermiddagen skulle bli så begivenhetsrik at jeg virkelig gremma meg over at kameraet lå hjemme. Var ikke det nyttårsforsettet mitt, kanskje – at kameraet alltid skal være med? Veiene her i Fredrikstad er bare om dagen, og snø har vi ikke sett siden i jula. Tolv kilometer ut mot havet ligger hytta vår, men man skulle tro vi hadde havnet i en annen klimasone. Vi burde skjønt det da vi kjørte ned på stranda. Det var is, mye is, is med vann på, glatt og fælt. Men optimistiske som vi er, kjørte vi over stranda og oppover i retning hytta, – en stund. Plutselig stoppet Thv bilen. Det gikk ikke lenger. Han ville rygge bakover for å parkere bilen. Det gikk heller ikke. Bilen skled. Håndbrekket på, mannen ut av bilen, hengeren skulle kobles av og skyves i sikkerhet. Jeg satt på passasjersetet, og aldri har jeg krablet raskere over på førersiden. Med fire låste hjul begynte nemlig bil og henger og hele sulamitten å skli i retning grøfta. Jeg trampa inn bremsen, Thv fikk løs hengeren og vi fikk parkert.

Vi har jo ben. Det var bare å begynne å gå. Vi gikk og gikk, skled og gled. Veien var speilblank, og siden det er bakke hele veien, var det umulig å gå på veien, vi måtte ut i lyngen. På en eller annen måte kom vi oss opp på hytta, og da vi hadde kommet så langt, nektet vi å gi oss på halvveien. Ned samme vei som vi kom var det umulig å skli med en hel sofa. Jeg tok putene i en IKEA-pose over skulderen og madrassen på hodet. Thv tok selve sofaramma, og bar det motsatt vei av der vi kom, nedover gjennom skogen. Du skulle sett oss, meg bak balanserende med hele det lange setet på hodet, Thv foran med en hel sofa! Så lenge vi gikk i lyngen, gikk det bra. Ett sted var det så bratt at Thv måtte gå på nedsiden for å ta imot. Mørkt var det også blitt, bekmørkt, men vi famlet oss fram gjennom skogen, på tvers av sandgropa og over en stubbåker. Glatt var det over alt, men vi kom oss opp på veien et sted. Mens Thv gikk tilbake langs veien for å hente bilen, la jeg meg godt til rette i sofaen og så på verden. Det var ganske fint å ligge sånn og se på åker og eng i mørket. Ikke var jeg mørkeredd heller. Det eneste skumle var tanken på at sofaen kunne komme til å skli av sted på stålisen den sto på.

Da vi endelig kom fram til møbletapetsereren var det en time over stengetid, men han var ikke vrien. Butikken ble åpnet og sofaen kom i hus.

Møblementet er i desperat behov av reparasjon. Alt må gjøres. Både stoler og sofa må strippes helt ned til ramma, og så må han bygge dem opp igjen med nye gjortebånd, stopping og stoff.

Da det første behovet meldte seg, hadde vi ikke råd, men det er lenge siden. For fem år siden bestemte vi at nå måtte det skje. Men inne i hodene våre har vi tenkt at vi skulle ha samme type stoff som det sofaen har nå, og i samme kvalitet. Vi har lett og lett både i inn- og utland, uten å finne noe. På lørdag dro vi opp til møbeltapetsereren, og tenk: Han hadde et stoff vi kunne tenke oss. Verken i stil, farge eller kvalitet ligner det på det vi har nå, men vi tror det blir fint. Stoffet kommer i blått (Den er mye blassere blå enn det ser ut som på bildet her),

grønt (Her ser den jo nesten pen ut, men det er altså en fullstendig død grønnfarge.)

og sort (Kontrastene kommer liksom ikke helt til sin rett her, ser jeg.).

Det kommer vel ikke som noen bombe at vi har valgt den sorte. Hvis du ikke er enig, behøver du ikke opplyse opp oss om det. Bare hold det for deg selv. Vi gidder nemlig ikke mer. Nå skal det skje.

Du skal selvfølgelig få se hvordan det blir når jobben er gjort. Før og etter bilder i beste interiørbloggstil kommer i en blogg nær deg. Mens du venter, kan du jo kose deg med noe av godteriet vi så hos møbeltapetsereren i dag. Han er i hvert fall ikke arbeidsledig.