Monthly Archives: desember 2012

Thank you for sharing

De fleste tekster blir skrevet for menigheten. Vi har en tendens til å holde oss til de samme avisene, de samme journalistene, de samme forfatterne. Da vet vi hva vi får, og det er trygt sånn. Bare unntaksvis og veldig sakte utvider vi vår horisont ved å lese noe annet.

For mitt vedkommende har det skjedd en revolusjon på dette området etter at jeg kastet meg på Facebook. Gjennom mer eller mindre kjente kontakter får jeg lenker til tekster jeg ellers aldri ville lest. Jeg leser verken The guardian eller Jerusalem post – aldri, men de siste par åra har aldri blitt forvandlet til av og til. Rett etter den julimåneden som bare besto av den 22. var det noen som delte en ufin leder i Jerusalem Post, jeg klikket og leste, og i de påfølgende dagene fikk jeg med meg en hel debatt jeg fant interessant, en debatt jeg aldri ville fått med meg uten Facebook.

På lørdager leser jeg minst fem aviser; sånn til hverdags bare to. Det betyr at det er mye av det som skrives som går meg hus forbi, – og det er da jeg kan glede meg over delende venner. Nå i jula har Per Fugellis tekst Flokken vår hoppet fra kontakt til kontakt på Facebook (Jeg liker ikke å kalle kontaktene mine på Fb for venner), og selv om jeg ikke er enig med Fugelli i alt det han skriver, var det fin lesning. Det samme var Bjørn Stærks 9000 ord lange essay om kristne konservative som en minoritet i Norge noe jeg ville bruke noen minutter av livet mitt på. Stærk forsøker å gi et nytt bilde av de kristenkonservative, og for meg er det så avgjort ikke å skrive for meningheten. Tvert om var dette en uvanlig vinkling for meg, – og jeg tror jeg hadde godt av å lese den. At Stærk bygger konklusjonene sine på egne erfaringer og små anekdoter gjorde ikke akkurat teksten mer saklig, – men det gjorde den absolutt lesverdig og ga næring til tanken.

Og så er det alt det hyggelige vi deler. I går fant jeg en fantastisk historie på bloggen til fr.martinsen, – en historie av det slaget jeg aldri får nok av. Den handler om Anna og Richard Wagner, et tysk ektepar som tok bilder av seg selv i samme positur hver julaften fra 1900 og i 45 år framover. Den teksten var det jeg som delte, og skulle du komme til å klikke på lenken her hos meg, må du fortsette videre i bloggposten, sånn at du får med deg hele historien.

Dagens store leseopplevelse fant jeg i gårsdagens Klassekampen. Det var Hanne Ørstadviks spennende og selvutleverende essay Begjær. Teksten var opprinnelig skrevet for Minervas temanummer om synd, men verken Klassekampen eller Minerva har lagt den ut på nett, – så der stopper muligheten til å dele. Det er svært lite av det jeg har lyst til å dele fra Klassekampen som ligger på nett (Minerva leser jeg ellers aldri). Synd for Klassekampen, tenker jeg, for det er ingen tvil om at all denne delingen åpner øynene våre for aviser, journalister og forfattere vi ellers ikke leser, – og når vi først får sansen for noe, vil vi gjerne oppsøke dem igjen, kanskje på papir denne gangen.

Nå må jeg stoppe. Mens jeg sitter her og skriver, kommer jeg hele tida på andre tekster jeg har lyst til å dele med dere, tekster andre har delt på Facebook, – men det vil jo heldigvis ingen ende ta, så jeg stopper nå.

Fortsett å dele!

I kveld drakk vi julen ut

???????????????????????????????

Det var vår tur til å ha familiejuleselskapet i år, og i dag skulle det skje. Det ble enkel servering: Julemat av typen rull og ribbe, sylte og surkål, medisterkaker og … alt det andre man har på et julebord. Når julemat står på to do-lista fra oktober, er det hele unnagjort på en times tid før gjestene kommer. Bordet dekket jeg i formiddag, og det var en som visste å benke seg.

DSC01430

De kom fra Hvaler og Oslo, og de var barn og svigerbarn, mormor og kusine, svoger og svigerinne og de to søteste niesene.

DSC01442

Aller først kom sønnen og svigerdatteren. Han skyndet seg å se opptak av Great expectations før de andre gjestene kom, så var det unnagjort, og han var klar for å se siste episode sammen med kjæresten i kveld.

???????????????????????????????

Vi treffer dem alt for sjelden, og selv om Oslo bare ligger en drøy time unna, er en drøy time alt for mye sånn til hverdags. Det er derfor vi har julen, så vi kan treffes i hvert fall en gang eller to eller tre.

DSC01444

Vi spiste og drakk og pratet, og det hele var i grunnen ganske gemyttlig. Jeg skulle gjerne hatt dem boende i de nærmeste nabohusene rundt her, så kunne vi kanskje møttes over kjøttkaker og stua kål en og annen tirsdag også, men sånn er det ikke. Så får man ta det man får, – en hyggelig julemiddag.

???????????????????????????????

DSC01433

Det var hektisk mens det sto på, men nå har alle reist, og Thv og jeg sitter her og hygger oss med ro og fred. Det er også deilig.

DSC01435

Det er nok jul nå, kjenner jeg. Gjestene har reist. Ungene er på plass i Oslo. Her sitter vi. Ennå er det tre fridager tilbake. Onsdag morgen starter vårsemesteret på skolen, og da skal alt være pakket bort, julelys, pynt og fjas, dill og dall skal gjemmes bort i sine esker på loftet. Først om ett år skal vi bære et nytt tre inn i stua.

I kveld drakk vi julen ut.

DSC01443

En optimistisk hund

Når Marthe kommer på besøk, kommer også Hanna, og Hanna må luftes om morgenen. Selv om jeg er overbevist om at jeg aldri skal ha hund, nettopp på grunn av kravet til stadige turer, er det veldig hyggelig å lufte henne når hun kommer på besøk.

DSC01409

Hanna er adoptert fra Ungarn, og ting tyder på at hun ikke har hatt det som hunder bør ha det, da hun var valp. Den første tiden hun var hos Marthe handlet alt om å gjøre henne trygg, og den prosessen pågår ennå. Mindre tid kunne brukes på oppdragelse, og selv om hun er både snill og vennlig, kan ingen si at hun er veldressert. Når vi går tur, haler og drar hun til alle kanter.

DSC01405

Hanna er en ekte jeger, og hun jakter gjerne på alt som rører seg. At skjærene sitter i toppen av et femten meter høyt tre er ingen hindring. Hanna hopper ivrig så høyt hun kan. En gang, – en gang skal hun nok klare å få tatt en sånn skvatre-skjære. Mer hell har hun når hun kaster seg etter småfuglene i hekken.

DSC01411

Jeg er sjelden ute og går sånn tidlig om morgenen, og det forundrer meg hvor mange hundeeiere jeg møter der ute. Nesten alle som er ute og går klokka ni en julemorgen har en hund i enden av en snor. Hver gang vi møter noen med hund, legger Hanna seg ned og venter. Klar for det meste.

DSC01410

Vi har hvit jul, og noe av det hvite må ryddes bort. Her i Bydalen er det en traktor som gjør jobben, – og jeg lurer på hvor den kommer fra. Vi bor midt i byen, og det er vel ingen som har traktor her?

DSC01404

Jeg skal altså ikke ha hund. Absolutt ikke. I hvert fall ikke før jeg blir pensjonist.

Tror jeg.

DSC01401

Julaftentur i Vaterland

Vi har en hyggelig julaftentradisjon, Marthe og jeg. Når vi har kjørt mormor hjem sånn henimot midnatt, tar vi oss en liten kveldstur. Før foregikk den som oftest med bil. Nå har Marthe hund, og det betyr spasertur.

DSC01390

Vi har fått julesnø i Fredrikstad, og få steder er mer idylliske enn Vaterland i vinterskrud. Jeg innrømmer det gjerne: Øynene mine kikker inn gjennom vinduene til folk. Husene i Vaterland er lave, og på julaften sånn i ellevetida er det folk over alt, – folk som drikker, spiller spill og hygger seg. Det brenner på peiser og juletrærne funkler. Klart jeg må kikke på sånt.

Kanskje jeg skal kjøpe meg et bitte lite hus i Vaterland når jeg blir gammel.

DSC01386

Jul på skolen

DSC01306

I år holdt vi koken helt fram til juleferien. Så sent som på onsdag hadde vi en stor historieprøve, men så var det tid for litt kos og gøy og moro. Jeg må bare innrømme det: Jeg liker ikke kos og gøy og moro på skolen. Når 53 unger skal spise godterier, underholdes med quiz, se filmer, serveres grøt og alt og alle bare flyter omkring, – da får jeg grønt flass bak øra!

Gi meg heller en spenstig norsktime.

DSC01311

Fredagen derimot, den kan jeg like. Da går vi i kantina og blir underholdt med sang og musikk. Elevene våre får øve seg, noen på å stå på scenen, andre på å være publikum. Begge deler er like viktig. Vi voksne blir like overraska hver gang. De er så flinke. Når et par hundre unger sitter med hodet på skakke og hører på sine medelever synge, da får vi voksne godfrysninger nedover ryggen. De er så flinke, – og veldig modige der de står.

DSC01299

Når forestillingen er over, skal alle hjem, men først er det utdeling av karakterer. Det er en hyggelig seanse der hver og en blir ropt opp og må komme fram for å motta karakterpermen. Hender trykkes og klemmer utdeles. Det hører også med. Og så er det tid for litt prat før de rusler hjem i snøværet.

DSC01340

Rottene fikk rent strø og mat. Egentlig skulle de være igjen i klasserommet i jula, og jeg skulle stikke oppom med litt mat og kos. Men plutselig fant ei av jentene ut at hun skulle ringe hjem og spørre om hun kunne ha dem på rommet sitt i jula, – og det fikk hun lov til. Så ble det juleferie på Tina og Betina også, – de heter nemlig det, gnagerne våre.

DSC01367

Det er ikke vanlig at vi gir hverandre julegaver i klassen, men i år hadde en av de unge mattelærerne gjort et unntak. Han lurte litt, Jonas, da han så at det sto en gave på pulten hans. Til Jonas, sto det, – men det sto ikke hvem den var fra. Hva kunne det være.

DSC01288

Først ville han spare den til julaften, men vi fikk overtalt ham til å åpne den. Det var ei vekkerklokke, ei vekkerklokke med veldig, veldig høy og intens lyd. Hvorfor fikk han den, mon tro?

DSC01310

Til slutt var alle ute av døra, og vi kunne låse og lukke før vi gikk på lærerværelset for å spise lunsj. Det er juleferie, – elleve dager med juleferie.

God jul!

DSC01303

Tjuvstart

Det var en gang at juletreet skulle pyntes lille julaften, – aller helst sent på lille julaften, etter at barna hadde lagt seg. Så skjedde det noe, litt dramatikk i heimen, og juletrepyntinga rykket fram en dag. I år er vi skikkelig gærne. ALlerede i går, fem dager før den store kvelden, sto treet klart. Lille M og store C kjedet seg litt. Noe måtte skje, og da ble det et tre.

DSC01266

Det er ganske deilig at det står der. Resten av huset er smårotete. I morgen skal mamma og jeg ut for å handle mat, men ellers er det meste i hus, Det er faktisk jul, og jeg gleder meg til.

DSC01245<

På skolen har vi ikke hvilt på våre granbar. I går hadde vi den store prøven om Første verdenskrig (som jeg må rette i løpet av jula), og først i dag var det tid for litt kos og gøy og moro. Vi har hatt quiz, spist grøt, sett film og senket skuldrene. I morgen er det julekonsert, lærerlunsj og så er det ferie.

Endelig er det ferie!

DSC01263

Kjærlighet i en skoeske

Han hadde vært der på vei hjem fra skolen, – fort, fort for å komme før henne. Men hun så ham da han pilte ut av oppkjørsla, og skoesken som sto oppå søplekassa så hun med en gang, og hun skjønte at det var han som hadde satt den der.

DSC01037

Hun tok med seg esken inn før hun åpnet den. Det var voldsomme greier: En tegning av henne, hjerter, mange røde hjerter, kjærlighetserklæringer.

DSC01044

Det smaker godt å få høre hvor fantastisk man er, hvor kul, hvor pen. Tenk at noen har klippet ut røde hjerter i stiv papp. Han ble sikkert helt sår i fingrene. Tenk at noen har funnet fram alle de fine orda om akkurat deg. Det smaker søtt, søtt.

DSC01040

Og så var det gaven. Verdens søteste, lille spekkhogger. Hva kunne det bety? Tenk at han ville gi bort den fine spekkhoggeren.

DSC01041

DSC01038

Men det var litt flaut også. Særlig spørsmålet. Han hadde skrevet det flere ganger, så var det vel viktig. Skal vi bli sammen? Livets første frieri. Hva skal man svare på sånt?

Hun viste fram alt hun hadde fått til oss. Stolt. Ivrig. Litt flau.

DSC01039

Så var vi der igjen

Jo da, – jeg kom meg en liten tur ut i frisk luft denne helga, men det varte ikke lenge. Som vanlig dro vi til Gangsrød for å flette årets advenstkrans, – og det var ingen ting å utsette på været: Sol, kuldegrader og klar, fin luft. Likevel dro vi kjapt hjem igjen så snart vi var ferdige. Det var noe som ventet.

DSC00987

Resten av helga har jeg brukt på jobb. Det har jeg i grunnen ingen ting imot. Det er fint med ei sånn rettehelg, – i hvert fall av og til, og særlig når det er en ende på det. Selv om hovedfokuset er på bunkene som ligger på langbordet, er det plass til kos og hygge også. Vi har sett TV om kvelden, bakt fruktkake, spist skinkestek og hjemmelaga surkål, rydda litt og framfor alt lest massevis av aviser. Huset lukter av jul og adventkransen brenner for første gang i år. Planen var å invitere naboen over på en matbit nå i ettermiddag, men det gikk ikke. Rettebunken var ikke tom, og på denne tida må jobben gå først.

Snart er det jul.

DSC00993

Jeg er ikke ferdig med jobben ennå. Etter Dagsrevyen skal jeg sette meg ned med den siste lille bunken. Så er jeg klar. I morgen begynner jeg prosessen med å sette terminkarakter i norsk og samfunnsfag. Det foregår ved at jeg setter meg ned med hver enkelt elev. Sammen ser vi på alle resultatene de har fått dette semesteret. Sluttkarakteren gir seg selv, og vi blir enige. Heldigvis blir vi alltid enige. Etter ett og et halvt år på ungdomsskolen kan elevene dette. Det viktige er at alle forstår hvorfor de får den karakteren de får.

DSC00994