Vi var og så på et hus i påsken, – bare for moro skyld. Det var Marthes forslag at vi skulle kjøre lenger nord i fylket for å se på et gammelt småbruk med stor tomt, mye skog og beliggenhet ned mot Glomma.
Huset lå der og blinket mellom trærne, og sånn ved første øyekast så det ikke så gæli ut. Formiddagssola lyste opp, men trollskogen som skilte huset fra elva må gjøre det mørkt og utrivelig om ettermiddagen.
Døra var åpen, så vi kunne kikke inn. Ei åpen dør kan lukkes. Verre var det at ett av vinduene var knust. Inne var det fukt over alt, og da vi løftet blikket så vi hva langvarig fukt gjør med maling.
Møbler og aviser fortalte at det ikke er så veldig lenge siden huset var bebodd, men det var nok en god stund før vindusruta ble knust.
De aller fleste hus kan reddes, og det kan nok dette også, – om noen orker. Thv og Marthe tok en kikk opp den bratte trappa til loftet, og det var ingen tvil: Det var råte i etasjeskillene. Når hele bjelkelaget må skiftes, skal du være mer enn alminnelig interessert for å gå igang med et sånt prosjekt.
Over døra hadde noen slått seg til for våren, og det var i hvert fall et lyspunkt.
Det må være lov å bli litt oppgitt. Vi aner ikke hvem som eier huset eller hva de tenker på. Det er bare det at det ikke hadde kostet all verden å holde dette huset noenlunde sunt og friskt. Hadde noen bare sørget for at taket var tett! Da hadde dette vært et godt utgangspunkt for en med lyst og krefter.
Rundt om på området så vi gamle, vakre stengjerder, – mange delvis sammenrast. Her har det vært ryddet til åker en gang i tiden. Ei ile så ut til å være i bruk. Den var renset og ei grøft førte vannet ned i en bekk.
Vi så også rester etter nedraste hus. Nede i skogen lå den gamle utløa, fullstendig sammenrast.
Selv om husets tilstand var nedslående, fikk vi oss en fin tur. Været var strålende og hvitveisen blomstret over alt.
Livet leker 