De kalles det, de uferdige strikketøyene: UFO-er, – uferdig objekt. Jeg har noen sånne i mine gjemmer, noen riktig gamle. Min svigermor var skredder og sydde flotte klær, men strikke likte hun ikke. Hun fikk tre sønner, og kunne fortelle at hun begynte på en jakke til den eldste, men det ble aldri ferdig til den yngste. Det er å ta prokrastineringen til nye høyder.
Denne halvstrikkede genseren har jeg hatt liggende – hvor lenge? Jeg vet det rett og slett ikke, men det må være fra før Marthe ble født i 1984. Den har tilbragt sitt uferdige liv på loftet og i strikkekurven på arbeidsrommet mitt. Nå er det på tide å gjøre den ferdig. Det er faktisk sant at man får bedre tid når barna forlater redet. For meg er det nå.
Jeg har selvfølgelig oppskriften, for her i huset kaster vi aldri noe, – men jeg klarer ikke å finne noe årstall på heftet. Det er nok i hvert fall tretti år gammelt.
Garnet er PT2. Det husket jeg faktisk. Jeg tømte garnskapet mitt og fant noen nøster som hører til prosjektet, men de var ganske små. Den gangen kom PT2, og nesten alt annet garn, i hesper som måtte nøstes opp. I dag gikk jeg til Garnhuset for å se om det var mulig å stikke ferdig genseren, om jeg fortsatt kunne få tak i fargene. Det kunne jeg. Nesten. Den rosa, nummer to fra høyre, var den som var vanskeligst. Den gule er heller ikke helt lik. Likevel har jeg bestemt meg for å strikke genseren ferdig. Jeg starter med å strikke annenhver omgang med ny og gammel farge til jeg har brukt opp de gamle. Når man blander to nesten like farger på den måten, vil ikke øyet oppdage at det er en nyanseforskjell mellom dem.
Det skal bli moro å se den ferdig, men den blir ikke til meg, – det er helt sikkert.
Livet leker 