Eksamen med liten skrift og små snubletråder

Skriftlig eksamen er over. Etter ti års grunnskole har det offentlige Norge testet hva norske sekstenåringer er gode for i matematikk, engelsk og norsk. Det skjedde denne uka, og torsdag og fredag var det mitt fag som sto for tur.

Vi hadde gjettet på et tema relatert til grunnlovsjubileet, – Frihet, kanskje. Vi gjettet riktig når det kom til jubileet, men i stedet for Frihet, ble det En smak av Norge, og jeg tror ingen beklaget seg over det.

Veiledningsmaterialet ble sluppet klokka ni på onsdag morgen. Det var akkurat passe stort, og inneholdt materiale som strekte seg fra Theodor Kittelsens Nøkken til Dimmu Borgirs Stormblåst, – uten at det egentlig er så langt mellom disse to. De skulle senere vise seg å opptre i samme oppgave på eksamensdagen. Vi brukte onsdagen på å finlese, gjette oppgaver, analysere tekster, gi tips om hvor det kunne finnes mer stoff, – og så gikk de små hjem for å fortsette jobben.

Jeg er veldig glad i eksamensukene nå på våren. Selv er jeg ferdig med alt rettearbeid, sola skinner og vi er endelig i mål. Det er intense dager på jobb, men ettermiddager og kvelder står til min disposisjon, og denne uka har jeg tilbragt timesvis med fingrene i varm jord, – og det har også blitt tid til en innmari hyggelig jentefest i vannkanten.

Men tilbake til eksamen. Den har vi lærere i hodet hele treårsløpet, og jo nærmere vi kommer, jo lenger fram i hodet flyttes bevisstheten om at oppgjørets time nærmer seg. Elevene klarer ikke dette om de ikke er skikkelig forberedt, og i norsk er det helt umulig å bli noe særlig bedre sånn på oppløpssida. Det handler om å kunne skrive, for søren, – og det er som kjent en lang prosess.

Og så er det fagstoffet. Vi kan ikke rekke alt. Ikke vet vi hva folka i Udir vil etterspørre heller. Noen år kan vi føle at vi har bommet litt, at oppgavene treffer litt på siden av det vi har brukt tida vår på. Andre år treffer de midt i blinken. I år var det en innertier for 10 B.

Elevene skal svare på en A-del og en B-del. A-delen baserer seg på en ukjent tekst og er obligatorisk. I B-delen kan de velge mellom tre – fire oppgaver. I år var A-delen Sommerfuggel i vinterland av Halvdan Sivertsen. Jeg la i hvert fall merke til at noen av mine hadde funnet fram analysen vi gjorde av den i niende klasse. Og jammen traff vi ikke på del B også.

Likevel er det ikke nok. Selv om jeg følte meg trygg og sikker på at vi har gjort det vi skal, er det likevel noe som gnager. Den vanligste glippen ungdommene gjør til eksamen i norsk er å ikke svare skikkelig på oppgaven. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har minnet dem om at de må finlese oppgaveteksten, og dette punktet er også ført opp på den sjekklista jeg har laget til dem før eksamen. Likevel glipper det om og om igjen, og jeg er slett ikke sikker på at det har gått bra denne gangen heller.

De siste årene, og særlig i år, er deler av oppgaven skrevet med liten skrift, det er liksom lagt ut snubletråder. Vi voksne ser dette med en gang, men det er det ikke gitt at ungene gjør. Udir har selvfølgelig ikke ment at elevene skal snuble, de er bare ivrige på å få målt ulik type kompetanse. Problemet er at ikke alle elever som har denne kompetansen får vist den. De ser nemlig ikke det som står med liten skrift. Egentlig tenker jeg at vi burde få lov til å lese oppgavene høyt for dem, og deretter peke på de små ekstraoppgavene, kompetansekravene, som er bakt inn i teksten. Da ville vi kommet bak eksamensnervene og alle hadde stilt likt.

Hvis du er interessert, skal jeg gi deg eksempler på hva jeg mener. Eksemplene er hentet fra dag 2, nynorskdagen.

Oppgave A besto av to deler, og begge skulle altså gjøres. Oppgaven baserte seg på tre versjoner av Sommerfuggel i Vinterland, en på bokmål, en på nynorsk, og en på dialekt, – slik Halvdan Sivertsen skrev den.

Oppgåve A1

Bruk utdraget frå songen Sommerfuggel i vinterland og skriv ein tekst der du forklarer medelevane dine nokre språklege skilnader som du finn i dei tre versjonane. Bruk faglege omgrep og kunnskap om bokmål, nynorsk og dialekt. Vis til eksempel frå dei tre versjonane av strofa.

Dette er ei god oppgave, og den er grei å løse. Jeg regner med at de fleste har vist til ulikheter i formverk, setningsstruktur osv. Men så kommer det med liten skrift: Dette skal forklares for medelever, altså skal teksten være skrevet med tanke på en bestemt mottakergruppe. Det håper jeg gikk av seg selv, og jeg regner med at elevene mine har brukt vanlig grammatikk-terminologi.

Men så blir det verre Det henvises nemlig til kunnskap om bokmål, nynorsk og dialekt. Her ligger det et ønske om en generalisering. De skal ikke bare skrive om denne teksten, men også relatere det til det de kan om nynorsk skrivemåte, den nord-norske dialekten osv. Vi har jobbet mye med dialekter, men jeg er ikke sikker på at alle har fått med seg den presiseringen. Det blir så mye å forholde seg til, og jeg har ikke tall på alle de gangene elever i etterkant har sagt: Skulle jeg gjøre det også? Men det kan jeg jo! Jeg så skjønte bare ikke at det var viktig.

Oppgåve A2

Fortell historia i songutdraget ut frå synsvinkelen til mora, barnet eller forteljaren, og dikt eventuelt vidare. Du skal bruke både tankereferat, skildring og replikkar i teksten din.

Her skal de altså føre innholdet og stemninga i en lyrisk tekst over til prosa. Noen av de mest ambisiøse fikk problemer med ordet eventuelt. De var redde for å få for dårlig tid til del B, og derfor lurte de nok på hvor stor fordel det ville være å dikte videre. Glipper den karakteren jeg sikter mot om jeg ikke skriver mer?

Noen elever skjønner nok ikke hvor viktig det er at de oppfyller kravet om riktig skrivestil, og at det i kravet om tankereferat, skildring og replikker ligger en sjangerforventning.

Jeg er ikke sikker på at så mange førtiåringer heller ville sett det.

Og så var det B-oppgavene. Tidligere ble disse kalt langsvarsoppgaver, men nå er det opp til eleven hvor de legger tyngden. Dette er ganske kinkig, fordi det er en ny måte å tenke på til eksamen. Våre elever har fortsatt i blodet at del B er hoveddelen av eksamen. Det er sånn de har vært vant til å jobbe de seks gangene de har hatt tentamen.

Likevel tror jeg det har gått bra, og mest av alt håper jeg det. Selv om de selv velger når de er ferdige med eksamen, satt nesten alle til klokka ett. Omtrent halvparten sitter tida ut. Rundt om på pultene vitnet avisutklipp, tekster og bøker om god forberedelse. Noen er nye i Norge, en har bare to års fartstid i språket. Likevel får de samme eksamen som de andre. Det er mer enn imponerende.

Oppgåve B1

Teksten Ja til nynorsk i førebuingsmateriellet handlar om sidemålsopplæringa i skolen.

Kunnskapsministeren er på besøk på skolen din for å høyre kva elevane meiner om sidemålsopplæringa. Du har fått i oppgåve å vere representant for elevrådet.

Gjer greie for og argumenter for elevrådet sitt syn på sidemålsopplæringa i skolen i dag. I teksten din skal du bruke erfaringar frå eigen skolekvardag, og i argumentasjonen skal du vise at du har kunnskap om kvifor nynorsk og bokmål er sidestilte skriftspråk i Noreg.

Lag ei overskrift som passar til argumentasjonen din.

Jeg skal bare kommentere B1, siden jeg tror hoveddelen av mine elever har skrevet den, og gudene skal vite at det var et godt valg. Tidligere i år skrev klassen nemlig en fagtekst om akkurat dette. De skulle skrive et kapittel i ei lærebok. Der skulle de forklare bakgrunnen for at vi har to skriftspråk i Norge. Teksten skulle være beregnet på sjuendeklassinger. Dette med mottakerbevissthet, skrivestil, tidsperspektiv og synsvinkel blir oftere og oftere presisert i eksamensoppgavene, og da må vi øve på det.

De har også skrevet en tekst som heter Nynorsken og eg, – og der skulle de fortelle hva de tenker om at de må lære to skriftspråk på skolen, og hva slags forhold de selv har til nynorsk.

Mange elever hadde nok tatt med disse to tekstene på skolen, ferdig rettede tekster der nynorsken allerede er på plass. Supert, selvfølgelig, – men også litt skummelt. Jeg vet at alle husker å oppgi kildene de bruker. Men hva nå om de har brukt deler av sine egne tekster som kilder? Har de husket på å legge dem til i kildelista? Om ikke er de ille ute. Ephorus vil nemlig finne tekstene deres. Forhåpentligvis vil sensor se at kilden er elevens egen tekst som ligger i Fronter.

Klassen har gode kunnskaper om temaet, og da vi så forberedelsemateriellet på onsdag, var det heller ikke vanskelig å se at det sannsynligvis ville komme en oppgave om nynorsk. Vi har jobbet mye med de små kunnskapsdetaljene, dem jeg vet glipper hos mange elever. Første gang de skrev om dette temaet var i høst. Da kom det fram at mange trodde Kristin Halvorsen hadde foreslått at sidemålsundervisningen skulle bort. Sånn var det jo ikke. Det handlet bare om eksamen og vurdering. Mange hadde også en forestilling om at man snakker bokmål og nynorsk. Dette fikk vi plukket bort, og da alle nyanser var på plass, skrev de teksten en gang til. Godt forberedt, med andre ord. Flaks, kalles det. Jeg kunne like godt ha dratt dem inn i en annen fordypning, men så var det dette med 1814, da- Jeg tok en sjans, – og traff.

De ivrige hadde funnet fram stoff blant annet fra Mållagets hjemmesider. Etter eksamen snakket jeg med noen av dem som gjør det veldig godt i norsk, og de hadde valgt å være pro nynorsk. Dette hadde vi snakket om. Tusenvis av unger rundt i Norge skrev denne oppgaven i går, og det er neppe noen tvil om at de fleste vil skrive mer eller mindre velbegrunnede tekster om hvor forferdelig det er med denne sidemålsundervisningen. Da er det neppe dumt å skille seg ut, – i hvert fall ikke hvis argumentene er gode.

Men så var det den lille skriften. Hvor er den her? At kunnskapsministeren kommer på besøk er ikke så fjernt for elevene våre. Vi hadde statsministeren innom tidligere i år. Men hva slags sjanger skal dette være? Hvordan ville en elevrådsrepresentant henvende seg til kunnskapsministeren ved et skolebesøk? I en tale, kanskje, – eller et kåseri? Det skal jo være en skrevet tekst dette her, men skal den framføres muntlig under besøket?

Og så var det dette med elevrådet. Her vil Udir tydeligvis teste om de mest språkbevisste elevene er i stand til å formulere seg på vegne av andre enn seg selv, på vegne av hele skolen. Det skal holde hardt, tenker jeg.

For våre elever er det veldig fjernt at noen (13 %) har nynorsk som hovedmål. De bor ikke her, for å si det sånn. Jeg er derfor redd for at mange har skrevet teksten som om sidemål bare er nynorsk. Rundt om i landet satt det nynorskelever og skrev den samme oppgaven i går, og for denne minoriteten vil nok oppgaveløsningen være ganske annerledes.

Oppgaven er uansett god, og jeg håper noen finner ut at en del besvarelser skal publiseres. Det burde være interessant for alle, og ikke minst for politikerne våre, å se hva norske tiendeklassinger tenker om sidemålsundervisninga. De vil sikkert få seg en overraskelse. Det er nemlig ikke sånn at alle tiendeklassinger på Østlandet hater nynorsk.

Dette var elevenes første eksamen, og jeg håper de hadde en god opplevelser. Det var 28 grader varmt i går, og stekende inne i klasserommet. Men vi var mange voksne på jobb, og de fikk luftet seg når de trengte det. Ei la seg til og med ut i sola for å lese korrektur i fred og ro. Sånn kan det også gjøres.

Det får være alt for i dag, – og egentlig var det vel alt for mye.

Om tre uker er det muntlig eksamen.

Og etterpå er det dessert, – mye dessert

For to dager siden la jeg ned min røde penn, og jeg tuller ikke: Jeg var så letta at jeg nesten gråt. 200 timers vurderingsarbeid er avslutta, og det er over tre måneder til neste gang; enda bedre: Det er tre år til neste gang jeg skal gjennom en tiendeklasse-vår.

Ikke rart jeg føler meg lett og fri!

Gjett om jeg skal kose meg resten av skoleåret! Eksamen er i gang. Jeg elsker eksamensukene. Lett for meg å si, – det er ikke jeg som skal i ilden. Men den lada stemninga skolen fylles av i eksamensperioden, den trigger meg. I går drilla jeg nynorsk med de 17 som kom opp i norsk. Moro! Nå ser jeg dem ikke før til onsdag. Da slipper Utdanningsdirektoratet årets tema. Man må ikke være rakettforsker for å tenke seg at et sannsynlig tema er Frihet nå i jubileumsåret, – men enten det blir det ene eller det andre, vet jeg at ungene kommer til å levere varene.

Tiende klasse er lærerens dessert, – og den beste kremen er mai og juni. Jeg liker å jobbe mye, – og i det øyeblikket jeg hadde rettet min siste besvarelse forsvant stresset. Jeg kan puste igjen. Og jobbe.

Over hele landet har folk feiret tidenes grunnlovsdag i dag. Her på hytta har vi merket lite av det, bortsett fra at vi har fått med oss høydepunktene på TV. Vi har feiret i all enkelhet med eggedosis, laks og nypoteter. Mamma har vært på besøk, sola har skint, flagget vaia og alt har vært deilig.

Det skal bli fint å gå på jobb på mandag, og jeg vet at hele uka blir akkurat som jeg vil ha den. Fint vær blir det også. Mandag er det matteeksamen; tirsdag skriver de engelsk og først torsdag og fredag er det norsk, norsk, norsk! Innimellom vaktoppdrag og veiledning, skal jeg vinke ungene mine til side en etter en. Vi skal sette karakterer, ikke hvilke som helst karakterer. Sluttvurdering etter ti års skolegang skal kommuniseres via en tallkarakter. Det viktigste er at vi blir enige, jeg og ungene. Det blir vi. Vi har gjort det før, og mine små vet hva dette handler om.

Fikk du det med deg? J e g e r f e r d i g m e d å v u r d e r e!

Hipp – hipp – heisann – hurra!!!!

Da jeg var inne på f-b.no i dag, fant jeg dette bildet av to av mine elever. Strålende unger! Fotograf: Harry Johansson

Lett berusa og lys til sinns, tross alt

Livet er litt pes om dagen. Ikke at jeg har noe å klage på. Jeg mener, – sammenligna med ungene i Syria, er det jo bare å holde kjeft og innse at livet er bra.

Jeg prøver å holde kjeft og innser at livet er bra, – men jeg er bedre på det siste enn det første.

Men det må være lov å si at alt ikke er optimalt hele tida. Det er mye stress. Mye å gjøre er det også, – jeg leser og evaluerer oppgaver til jeg får klaustrofobi innimellom, – og det er liksom ingen ende på det. Det strammer til, og jeg kjenner at jeg vil spy. Egentlig liker jeg å rette, – men hvert tredje år blir det bare alt for mye. Ikke for mye arbeid. Jeg liker å jobbe.

Mye jobb er bra.

For mye stress, tidspress, tidsfrister er ikke bra.

Og så er det kroppen da, – hormonkroppen. Jeg gidder ikke si noe mer om det, bare litt, – og det er altså noe som skjer i kroppen om dagen. Stress og varme på feil tidspunkt, særlig stress og overfølsomhet. Kjerring. Ordet er greit, men ikke konnotasjonene. Jeg vil ikke være kjerring. Jeg har aldri vært kjerring. Ja, da, – alle er ikke enige i det, – men nei, – ikke kjerring. Nå hender det at jeg bare må innrømme det. Kjerringa i meg dukker opp. Jeg sier noe, noe som hadde vært greit for to år siden. Plutselig er det ikke greit. Jeg grubler. Var det feil? Ble noen såra? Skulle jeg vært snillere? Så får jeg ikke sove, stresser, blir kvalm. Men bare det å snakke skrive om det blir bare dumt.

Bildene er fra i dag. Naboen over gjerdet foreslo vin og hage og prat. Det hjalp. Jeg åpna kjøleskapdøra og fant litt mat, noen egg, oliven, den krabba vi ikke spiste i går, – vips: et fat, litt mat. Er sulten også, nemlig. Vin hadde alle, vi også, – og jeg drakk min del.

Avgjort min del.

Det var deilig. Litt bomull på hjernen. Sol i ansiktet. Grønne blader. Epleblomster. Gode venner.

Alt er grønt, huset vårt er i orden, taket er tett, alle er snille.

Count your blessings, – kunne jeg sagt, – men da var kjerringa der igjen.

Det er nesten så man kan bli glad et lite øyeblikk.