Jobben begynner klokka åtte, – nesten hver dag begynner jobben klokka åtte. Jeg har selv bestemt det. Litt før halv ni skal jeg være i klasserommet, sånn at elevene kan feste blikket på programverten på NRK1 når hun ønsker velkommen til Morgennytt.
Jeg er rask om morgenen. Litt før sju våkner vi, bitte litt før sju, for da setter P2 igang. Så ligger vi der og slumrer, mens vi forsøker å få med oss verdenssituasjonen. Thv spretter opp først, jeg mer sleper meg etter, og da er klokka gjerne kvart over. Håret vaskes, jeg får på meg klær og fikser det som må fikses. På kjøkkenet lager jeg smoothie, fort: youghurt, juice, egg, bær, – en stor til meg, en liten rest til Thv. Han elsker den resten.
Vi spiser i stua. Siden jeg er så sen, må jeg nøye meg med Fredriksstad Blad. Aftenposten fortjener uansett noe bedre enn mitt halvsovende hode. Det går fort å spise smoothie, og så lager jeg matpakke: ei skive brød. Kjapp, kjapp!
Sekken er alltid pakket dagen før. Ut i gangen, ned med matpakke, opp med håret, på med lebestift og mascara; ikke noe mer, det holder lenge.
På med jakke, – eller aller best: Ingen jakke.
Ut i bilen, på med P2, kjøre sju minutter, inn på jobben. Der er alt pakka dagen før, – noe som beviser at det går an å være både et rotehue og et petimeter på samme tid. På vei opp på lærerværelset griper jeg et oppgavesett fra kopimaskinen. Det sendte jeg dit hjemmefra kvelden før, – og jeg slutter aldri å forundre meg over at det går an.
Opp den steile trappa, lage en kopp kaffe, dumpe ned til en morgenskravlings før det braker løs.
Klokka er åtte. Kanskje fem over åtte, eller ti.
Noen år er det sånn hver dag hele uka: Et fast skjema, nøye utmålt, raskt, ingen nøling, alt på sin plass, lite tenking, bare gjøring.
Men i år er det annerledes. Et par ganger i uka har jeg ingen faste forpliktelser før sånn i ti-tida, – og plutselig kunne jeg prøve en ny morgenrytme. Fortsatt tenker jeg at jeg skal være på jobben klokka åtte, eller halv ni, – eller deromkring, med det gjør en stor forskjell.
Det starter allerede kvelden før. Jeg liker å sitte oppe om kveldene, men angsten for morgentrøttheten ligger der som en liten urolighet. Dagen før sen-dager føles roligere. Og om morgenen hender det jeg blir liggende bitte litt lenger, hører på en spennende nyhetssak, tenker en tanke, kanskje to.
På badet går alt som vanlig, – ingen grunn til å trekke ut hårvasken, liksom. Når jeg kommer ned er Thv på vei ut døra, alltid litt skuffa fordi jeg ikke kom ned, – eller er det fordi han gikk glipp av et halvt glass smoothie?
Aftenposten er ledig, og noen ganger tar jeg meg tid til å kveile meg opp i yndlingsstolen med en kopp kaffe og enda noen avissider. Kanskje sitter jeg noen minutter helt stille og ser tomt ut i lufta, kanskje griper jeg Tore Renberg og leser et kapittel, uten noen som helst følelse av hastverk.
Lebestift på leppene, klær og sekk, – og kanskje tar jeg meg tid til å tømme søpla eller gå en sving i hagen før jeg kjører på jobben.
Ankomst: Halv ni, kvart på ni, ni.
Det gjør hele forskjellen.
Livet leker 