Innimellom alt som har skjedd denne uka, har jeg sett sola utenfor vinduene, og folk har snakka om at det visstnok har vært vår der ute. I dag hadde jeg endelig tid til å sjekke det ved selvsyn.
Mars er skuffelsenes måned. Sola steker det ene øyeblikket, – og så vips snør det øyeblikket etterpå. I dag var det bare lunt og fint bak i hagen, og vi hadde en tidlig vårdebut med kaffekopp og appelsin. I blomsterbedene stakk de aller første spirene fram hodene sine. Kan vi få sju måneders sommersesong i stedet for seks, skal jeg ikke klage på tjuvstartinga. Deilig, deilig.
Det straffer seg å ha ferie. Etter at vi kom hjem, har jeg knapt sett opp. Kurs i Oslo, konferansetimer, retting – det er nok å ta av, og på torsdag toppet det seg. Jeg ankom jobben klokka åtte om morgenen og da jeg forlot arbeidsplassen min var klokka nesten ni om kvelden. Men det er moro! Jeg liker å jobbe og ha høyt tempo, og igjen undrer jeg meg over hvor sjelden jeg blir sliten av å ha høyt arbeidstempo. Bare jeg er i gang, kan jeg gå og gå som en rosa duracellkanin. I stedet for å bli sliten, blir jeg litt hyper og vil mer og mer og mer. Det bare bobler over, og jeg tenker at det er fint at jeg er skrudd sammen på det viset, for jeg vet jo at slitenheten og nedtryktheten kan ramme meg og gjøre meg fullestendig ødelagt. Da handler det sjelden om arbeidsmengde. Et skjevt ord, litt misnøye, en liten konflikt, en duperende kommentar, – alt sånt setter meg fullestendig ut av spill. Jeg tåler det rett og slett ikke og går rett i dørken. Men du må ikke si det bort. Noen kunne kommme til å bruke det mot meg. Sunt godt arbeid derimot, – det er snadder.
I dag har lønnsarbeidet fått ligge. I stedet har jeg kokkelert, dekket bord og bakt i håp om en hyggelig kveld rundt spisebordet.
Puselus vet ikke hva arbeid er. Han er overlykkelig over at vi vil bli med ut, svinser og svanser hit og dit, leker med et blad, kvesser klørne, – og så er han sliten og må inn for å strekke seg på sofaen et par timer. Det er grenser for hva en katt kan overkomme.
Livet leker 
Jamen, du har jo lige tilbragt nogle dage i sol og varme. Så har du jo fået duracel-batterierne fyldt helt op med ny og frisk energi….. af samme grund tror jeg faktisk det ville være sundt, hvis alle rejste sydpå en eller to uger i januar eller februar. 😀
Det er sant, Jens. Det hjelper å lades opp litt. Men vi vet jo fra mobiltelefonene våre at gamle batterier varer mye kortere tid enn de nye. Vi gamle må rett og slett lades opp oftere.
Noe i det at gamle batterier trenger oftere påfyll. Etter hvert blir de tyngre å lade også, men det gjør ikke så mye. Tror jeg.
Hadde det ikke vært slik, så hadde vel verden blitt enda skjevere enn den er.
Kos deg med søndag katt og familie 🙂
Jeg merker det noen ganger om ettermiddagene. Det hender nemlig at jeg må ha meg en liten lur på sofaen, en kjapp lading, for å si det sånn. Men det virker. Etter noen minutter i drømmeland klarer jeg en ny runde.
Tilbaketråkk: En død tiur og andre ville dyr | Livet leker
Tilbaketråkk: Svikefulle mars, en gammel venninne og fire barnevogner | Livet leker