Monthly Archives: februar 2012

Hjemme igjen

Det er godt å kjenne at det er deilig å være hjemme i huset sitt igjen. Det betyr jo at vi har det bra her, at vi har det best her. Jeg sier ofte at jeg kunne leve hele livet mitt innenfor havegjerdene mine uten å lide noen nød. På mange måter er det så trygt og godt at jeg låser meg inne litt for ofte.

Men nå har vi vært på ferie i Sommerlandet, og det ga faktisk mersmak. Riktig nok var vi litt skuffet over været. Sola skinte nesten hele tida, vi fikk en supervarm dag ved bassenget og jeg er brun og fin. Likevel blåste det til tider ganske surt, og vi ville gjerne ligger mer flatt ut i sola. Likevel ga det altså mersmak.

På ferie går vi ut av de faste rammene, og vi gjør noe annet. Jeg drar gjerne tilbake for å gjøre mye mer enn det vi rakk denne gangen. Jeg vil gjerne kjøre øya rundt, se mer fjell og fler landsbyer. Ved hjelp av googlemaps.com har jeg funnet flere veier som leder til nærmest ubebodde steder nede ved kysten. Ned dit vil jeg. Neste gang.

Og så er det hovedstaden. Vi har vært der to ganger, men ikke rukket mer enn et par gater i den eldste bydelen. Det er mye mer å se, og jeg vil gjerne sitte på fortauskafeer mens jeg ser på folk og gateliv, jeg vil inn på det gamle flotte biblioteket og den store katedralen. Byen har mer å by på enn jeg kommer til å rekke noen gang.

Nå er sangriaen byttet ut med vann og peisen knitrer i stua. Vi jobber oss møysommelig gjennom en ukes aviser, og bare det er en stor glede. Da vi svingte inn foran huset vårt i går, kom Puselus løpende ut fra nabohagen, yr og glad over at vi var hjemme. Gustav kom også luntende, selv om han så mer fornærmet ut over at vi i det hele tatt hadde prioritert ham bort.

Han skulle bare visst hvor søte katter de har i Ferielandet.

Kjære sjef

– er det greit at jeg ikke kommer på jobben til mandag? Du skjønner, – det passer liksom ikke helt inn i mitt skjema akkurat nå. Det er så mye annet som trekker. Jeg har for eksempel fått for vane å drikke en liten vino verano sånn i ellevetida på formiddagen, og det harmonerer dårlig med samfunnsfag i 8B; og av en eller annen grunn trekker krimboka mi mer enn leselosskjemaene akkurat nå i februar. I mars tror jeg derimot jeg ville være veldig motivert for mer lødig lesestoff. Kanskje!

Nå må du ikke tro at det lille glasset betyr at jeg har slått meg på flaska. Du behøver ikke koble inn AKAN riktig ennå, og jeg er sunn så det holder ellers også. Fortsatt er det for eksempel mye lekker fisk jeg ikke har spist, og det er også en grunn til at jeg gjerne vil utsette ferien litt. Sånne fisker har vi bare i bassenget vårt på skolen, og de fiskene spiser vi jo ikke.

Selv om elevene stadig klager over at det er kaldt inne på skolen, er jeg slett ikke enig. Vi har det varmt nok for meg. Inne! Ute derimot. Det er jo en helt annen sak. Her hvor jeg er har vi hatt stekende varm julisommervær i dag. Og vindstille. Noe penere kan jeg ikke si at jeg har blitt, men betydelig brunere, – på utsiden, altså. Og så har jeg badet i det lille bassenget vårt. Det var riktig nok ganske kaldt i vannet, men det måtte til, – så varmt som det var på land.

Du skjønner, vi har eget basseng også. Nesten eget, da. Vi bor nemlig inne i et vakkert bungalowområde, og her er det fem små basseng spredd utover mellom husene, og det nærmeste ligger rett utenfor vår lille hage. Noe basseng ble det jo aldri på skolen vår, så du har liksom ikke noe å lokke med der heller. Inne har vi også alt vi trenger. Nå betaler du meg så godt at pengene rekker til restaurantbesøk både før og etter, men nå som jeg vurderer å bli igjen her nede i sommerlandet, er det godt at vi har eget kjøkken. De du ser på bildet er kokken og stuepika mi. Meg mangles intet.

Hvis du synes det er vanskelig å gi meg fri sånn just like that, – så kunne vi jo kalle det et etterudanningsprosjekt. Rett før ferien avsluttet jeg temaet Indre og ytre krefter sammen med klassen min, og geologien sto i sentrum. Det gjør den her også, kan du si. I dag har vi vært en ettermiddagstur oppe i fjellene, og det var så mye geologi at det nesten tok pusten fra meg. Særlig når vi kjørte nedover. Ett sted tok jeg med noen prøver av en turkis sten, og den kunne jeg tenke meg å bruke litt tid på å utforske. Hvis det er greit for deg, altså.

Det er mye kulturhistorie her også, og jeg forsøker så godt jeg kan å sette meg inn i det meste. For elevenes skyld, selvfølgelig. Akkurat nå holder jeg på med et fotoprosjekt, og jeg kan rett og slett ikke se hvordan jeg skal kunne presse det inn, hvis jeg må møte i grønn fløy på mandag morgen. Man kan ikke rekke alt heller. Det gjelder å prioritere.

Jeg driver altså og fotograferer dører og vinduer rundt om på øya her. Det er ei stor øy, så jeg blir neppe ferdig denne uka. Kanskje ikke neste heller. Særlig interessert er jeg i alle art noveau-detaljene, og sånt tar tid og krefter. Det forstår du sikkert.

Kjenner jeg deg rett, så tenker du at jeg i det minste vil ha godt av å komme tilbake for å gjenoppta mine sosiale relasjoner på lærerværelset, men heller ikke der behøver du å bekymre deg. Alt er ivaretatt. For det første har jeg med meg halve slekta nedover. Dessuten viste det seg at en musikervenn av en ungdomsvenn bor vegg i vegg med oss, og så blir det alltids en prat over gjerdet. Og nå i kveld banket plutselig Carina på døra vår, sånn plutselig.

Nå vet ikke du hvem Carina er, men hun er altså en av dem som fyller inn de sosiale hullene. Jeg vet ikke om du har vært her nede, men det holder også å gå inn på en hvilken som helst brun cafe, så er man midt i flokken. Jeg går gjerne inn på sånne cafeer.

Det er klart jeg skal komme tilbake på jobben, det sier seg selv. Spørsmålet er bare om det må skje allerede i neste uke. Både du og jeg vet at det er femti effektive lærere som fyker hit og dit på skolen. En fra eller til kan ikke gjøre så mye, tenker jeg. Og klassen min klarer seg. De siste tekstene de leverte skal jeg rette her nede. Hallo, – vi har da Internett! Ellers skal de ha en prøve på tirsdag, og det kan teamkollegene mine ordne. Prøven ligger ferdig kopiert på pulten min, oppe til venstre. Neste emne i norsken er eventyr og sagn, og det klarer de selv. Du vet jo at de jobber og strever enten jeg er der eller ikke, og opplegget er klart. Jeg laster bare forelesningspowerpointen opp i Fronter sammen med temaoppgavene, og så fyrer de løs. En av oppgavene er en dramatiseringsoppgave, men den kan vel du gå opp for å evaluere? Det må jo være moro for deg å komme litt bort fra budsjetter og søknader en stakket stund. Synes du ikke?

Nå som tiden er i ferd med å renne ut for meg, får jeg rett og slett litt panikk. Det er en by jeg har så lyst til å se, skjønner du. Hvis jeg må reise hjem før helga, blir den liggende uten at jeg har besøkt den, og gudene vet om den fortsatt er der neste gang jeg kommer hit. Det skjer jo så mye i verden akkurat nå. Og så er det denne sola da, og vinen, og bassenget, og stranda og alt det andre som er hyggelig viktig.

Du skjønner det sikkert, sjef. Jeg vet du gjør det. Du pleier alltid skjønne hva som er best for meg, så det går nok bra denne gangen også.

Takkskarruha!

Jeg kommer med blesten

Det blåser her. Det har til dels blåst veldig. Og selv om termometeret viser 21 grader og sola skinner, så blir det ikke svømmebassengvær når det blåser små og store kattunger.

Når bassengkanten ikke frister, drar vi på tur. I går var det Puerto de Mogan som ble beæret med vårt besøk. Vi ruslet rundt og så på folk og blomster og sukkende broer og seilbåter og sånt, men når man har vært der for et år siden og det er fullt av folk, så holder det med en formiddag og sole til lunsj. Likevel tenkte jeg på deg, Heidi, da jeg tok dette bildet. Her har du vøri, – både du og kællen og båten!

I dag kjørte vi inn til Las Palmas. Der inne i Gamlebyen, mellom varme stenmurer, var det lunt og godt, og vinden merket vi ikke noe til. Siden mamma var med, gjorde vi en reprise på Columbushuset og hilste på papegøyene hans; og igjen drømte jeg meg bort i et av mange hus som kler meg usedvanlig godt.

Vi havnet også på et innendørs marked. Der solgte de alt mulig spiselig, og det er særlig fornøyelig å se på fiskediskene. Fiskene ser liksom litt frekkere ut enn de norske, mer overlegne, liksom.

Men flottest var grønnsaksdiskene. De bugnet av spiselige varer og sterke farger.

På plassen foran katedralen var det varmt og godt i sola. Der satte mamma seg til sammen med alle duene, og så dura vi avsted for å finne en vinkjeller vi mente vi visste hvor var. Den fant vi ikke.

I stedet havnet vi i en annen, mindre kirke. Der var det lite vin å få kjøpt, verken av det slaget som gjøres av vann eller de mer vanlige gjort på druer. Det var likevel nok å se på.

Vi hadde med oss hvert vårt kamera i dag, og det var morsomt. Både Thv og jeg har sansen for bygningsdetaljer, og særlig for dører og vinduer. I dag har vi fotografert den ene flottere enn den andre, og kanskje spanderer jeg en egen post på dem når jeg kommer hjem.

Lunsjen inntok vi på ei lokal kneipe. Selv om ingen ting er særlig dyrt her, var det ikke uventa at lunsjen i dag kostet omtrent tretti prosent av den vi fikk i Mogan i går. Sånn er det bare. Og godt smakte det med tjukke skiver tortilla, fiskekroketter og salat.

Jeg har egentlig tid og lyst til å fortelle dere mye mer, men så var det denne Internetten da. I dag har vi hatt besøk av tekniker, men det hjalp så lite. Skal vi på nett må vi sitte utendørs foran resepsjonen, og da helst etter mørkets frambrudd. Sånt blir det lite skriving av, i hvert fall når det blåser.

Nå i ettermiddag har det forresten vært stille, og jammen fikk vi ikke litt supervarme på solsengene. Det må gjerne bli mer.

Sommer er alltid bedre enn vinter

– i hvert fall i februar.

Når man våkner opp og rusler ut i sin lille hage, er det ingen ting jeg heller vil se en akkurat dette:

Ferie i februar er et skandinavisk fenomen. Det betyr at det er ganske stille her i landet Syden. De fleste bungalowene er lukket og låst, og det hadde vært god plass til deg også. Rundt omkring i hagene sitter noen damer, norske, svenske, tyske. De sitter to og to rundt hagebordene sine, drikker vino verano og spiller yatzy mens de venter på hva kvelden vil bringe, – kanskje vil bringe, muligens vil bringe, forhåpentligvis vil bringe. For å korte ventetiden hadde damene over gata for bakhagen vår invitert til lunsj. Det var omtrent like høylydt som når vi har jentelunsjer der hjemme.

Det er deilig med litt avveksling. Thv og jeg er som kjent to enkle sjeler. En tur på Carrefour for å se på fiskedisken er nok til å få hjertene våre til å banke. Når Thv i tillegg får bruke en halvtime mens han saumfarer vinhyllene, da er han mer enn fornøyd.

Og betjeningen bruker fortsatt rulleskøyter for å komme seg fra A til Å.

Verden er urettferdig, og det er ikke alle forunt å få være med på ferie. Før vi dro i går var det en som febrilsk forsøkte å få bli med som blindpassasjer.

Han blir heldigvis tatt godt hånd om av kattepasseren. Enda godt han ikke vet at her nede står konkurrentene allerede i kø. Det ville være to add insult to injury.

Min katt den har tre kanter

Vi skulle ikke ha flere katter i livet vårt. Når sant skal sies, feiret Thv den siste kattens død. Det høres ille ut, men hadde du blitt vekket fem ganger hver natt av en hylende katt som vekslet mellom å sitte inne og skrike at han ville ut, og sitte under soveromsvinduet og skrike at han ville inn, – da kan det hende du hadde feiret du også.

Ingen flere katter, altså.

Men så var det Gustav da, katta til naboen. Da han fant ut at han ville adoptere oss, så ble det bare sånn. Han startet som husvenn, kom oftere og oftere på besøk og vips så hadde han meldt adresseforandring til folkeregisteret, og det helt uten å spørre oss.

Og så var det Puselus. Han mottok vi riktig nok frivillig under løfte om hurtig avliving ved nakkeskudd om han ikke overholdt husets regler: Katter skal holde kjeft om natta, tisse ute og være snill mot barn. Puselus bryter ingen regler, og han er rett og slett den perfekte katt.

Det siste halve året har vi hatt to katter. De har brukt tiden godt, men ingen ting haster. Puselus har det i hodet. Han er intelligent og kjapp. For ham tok det to minutter å lære å bruke ei katteluke, men han nøler litt engstelig før han hopper ned fra vinduskarmen. Han har rett og slett motorikk som et grantre. Gustav er tett som et brød. Før Puselus kom med sine pedagogiske evner, var han ikke i stand til å forstå en kattedør. Etter at Puselus hadde kurset ham i to måneder gled det endelig inn i pappskallen.

Nå har vi to katter som ordner sin inngang og utgangs selv.

De går rundt her med avmålt vennlighet. Maten deler de på, og de unngår åpne konfrontasjoner. Noen ganger ypper den ene seg litt, de knurrer og stritter litt med pelsen, men det går fort over. Vi har god plass, så det er helt unødvendig at de deler leie. Den siste tiden har de imidlertid vist visse tendenser til å sove sammen, i samme rom, under samme bord, i samme sofa. Man kan jo lure på hvorfor.

I går skjedde det noe nytt. Selv om de kunne velge mellom 140 kvadratmeter og en kjeller, opptil flere senger, to sofaer eller i det minste hver sin ende av samme sofa, – så valgte de den intime løsningen. Begge to elsker å ligge på pledd, og nå var tiden inne til å dele. Det morsomme var at ingen av dem ville være ved det. Der lå de tett, tett sammen, men begge lot som om de ikke visste at den andre var der. De stirret demonstrativt hver sin vei, bort mot veggen, opp i taket. Hodene ble vridd i unaturlige posisjoner bare for at de skulle slippe å se hverandre inn i øynene. De slappet absolutt ikke av. De la ikke ned hodene. De sov ikke.

De ville bare være sammen, koste hva det ville.

Hva blir det neste?

Det som er ment for en

For atten dager siden døde forfatteren Stig Sæterbakken. I etterkant har han fått mer medieomtale og godord enn han rakk å oppleve i de i årene han levde. Jeg har ikke lest noe av Stig Sæterbakken. Det skal jeg nå, og jeg tror jeg skal starte med romanen som ga ham P2-lytternes romanpris. I likhet med mange andre, har hans død gjort meg nysgjerrig på litteraturen han etterlot seg. Stig Sæterbakken døde for egen hånd. Hvordan og hvorfor vet jeg ingen ting om, men det hadde heller ikke gjort noen forskjell. Jeg har opplevd at folk jeg har kjent ganske godt har tatt livet sitt, og heller ikke da har jeg forstått noe. Det er ikke alt som skal forstås.

Selv om jeg ikke har lest ham, visste jeg jo godt hvem han var fra media. Ikke minst ble jeg oppmerksom på ham under David Irving-krangelen i 2008. Den som førte til at han trakk seg som leder av Norsk litteraturfestival på Lillehammer. Jeg regner med at Stig Sæterbakken hadde foretrukket at jeg hadde lest ham, – og det skal jeg altså nå.

Men nå roter jeg meg bort. Det var ikke Stig Sæterbakken jeg skulle skrive om i dag. Jeg skulle si noe om en sms, en blogg og hva som videre skjedde. Carl-Michael Edenborg var Stig Sæterbakkens svenske forlegger og venn. Selv om det kommer fram at det var lenge siden de var sammen, sto de hverandre visstnok nær. Det faktum at Stig Sæterbakken brukte noen minutter av sin siste dag i live på å sende en sms til C-M Edenborg bekrefter vel at det stemmer. Nesten øyeblikkelig etterpå publiserte Carl-Michael Edenborg den på sin blogg, og sms-en har også vært å lese i landets avsier. Ingen av oss andre vet hvilken hensikt Sæterbakken hadde med denne teksten, om den var beregnet på oss. Kanskje sa han til sin venn at ordene skulle publiseres. Kanskje hadde han sagt tidligere at en eventuell siste hilsen fra ham kunne offentliggjøres. Det vet vi ingen ting om. Jeg håper det var sånn. For Edenborgs skyld håper jeg at det var sånn. Av og til kan vi forstå av skrivestilen, av mottakgerfokuset, at brev eller dagboksnotater skrevet av forfattere sannsynligvis var beregnet på en større leserskare. La oss håpe Edenborg vet noe vi andre ikke vet.

Akkurat dette skulle jeg gjerne visst. Tanken på at Carl-Michael Edenborg sånn uten videre skulle ha videreformidlet en personlig hilsen fra en som var i ferd med å gå i døden plager meg. Jeg gjetter på at Sæterbakken etterlot seg noen ord til andre enn sin svenske venn, folk som sto ham enda nærmere. Dette vet vi ikke. Det får vi aldri vite, og ikke skal vi vite det heller.

Det er ikke alt vi skal vite og forstå,

men det som er ment for en, skal forbli hos en.

Bursdagsdøgnet

I går hadde jeg en superaktiv fredag, en sånn jeg liker. Man dør ikke av sånne dager, man lever av dem. Opp i otta, jobb og full rulle, tur til nabobyens sykehus med mamma, samtale med knivskarp lege, handling, hjem, lage kake, lage mat, dekke bord.

Og så, klokka sju, sitte ned, vin, hyggelige venninner, skravle, skravle, skravle langt inn i natta.

En spesielt vellykket dag.

Og da jeg endelig våknet og den siste rødvinsresten hadde fortlatt kroppen, oppdaget jeg at jeg hadde bursdag. Siden jeg er en enkel og barnslig sjel, ble jeg ekte og oppriktig glad over kilometere med gratulasjoner på Facebook. Glad, glad, glad! Utpå formiddagen kom nabovenninnen med lunsj og vin, og så var det igang igjen. Det er deilig med overraskelser og oppmerksomhet. Det er noen der ute som liker meg.

Og ellers? Jeg hadde bestemt meg for at burdagsgaven fra meg til meg skulle være å bare la dagen flyte av sted. Ingen nyttigheter skulle stå på lista, ingen plikter eller kjedelige oppgaver. I stedet har jeg snakket med barna mine på telefonen, kveila meg i stolen min med boka, hatt en megalang, hyggelig og viktig chat med en tidligere elev, spist middag med mannen, sett på TV. Deilig, deilig, deilig.

Og rundt i stua står over 100 sprø og knusprige bursdagstulipaner og minner meg om jeg har hatt en fin dag.

Gjennom legens nåløye

Ikke les dette sure oppgulpet hvis du vil ha noe oppbyggelig å lese. Jeg måtte bare ha det ut!

Vi er velsignet med usedvanlig god helse her i huset. Virus og bakterier går stort sett vår dør forbi, snørr og gørr holder seg nesten alltid hos alle de andre, muskler og skjelett er til å møte hverdagen med. Det er vi veldig glade for, særlig siden vi er veldig klar over at det neppe vil vare livet ut.

Når man har god helse, går man sjelden til legen. Selv har jeg ikke vært syk en dag siden våren 2007, og siden da har jeg heller ikke vært hos legen. Thv har noen kranglete bihuler, men ellers har han også holdt seg frisk, – inntil nå. En skulder har funnet ut at den vil være vrien. Det begynte sånn ved juletider for over et år siden. Da stupte han ned kjellertrappa sammen med et digert våpenskap. Det var vondt, men til å leve med. Heldigvis ble skulderen nesten bra igjen, men bare nesten. Han har nevnt den av og til i forbifarten. Den har murret og knurret litt, men min kjære regnet med at den bare trengte litt tid.

Så kom en ny jul, og da var visst denne skulderen lei av å bli neglisjert. Den murret og verket og ble verre og verre for hver dag som gikk. Til slutt ble den så vond at skulderens eier ikke fikk sove om natten. En liten manøver i søvne gjorde så vondt at han våknet, og alle bevegelser var vonde.

Tid for lege, tenkte vi. Tid for lege! Det er en lang prosess før vi kommer til den konklusjonen, og det er det mange grunner til. Det er ikke så mye leger kan gjøre heller, og litt må man tåle. Skjelettvondter bør legen se på, men muskler er muskler, og de blir gjerne bra av seg selv. Når de ikke gjør det, når de blir verre, – da kan det hende det er noe betennelsesstyr som kanskje bør jages ut av kroppen med makt.

Det er en annen grunn også til at vi venter så lenge med å kontakte legen. Vi kvier oss. Det er så mye styr. Det er så lang ventetid på telefonen. Det må gjøres på formiddagen mens vi er på jobb. Vi får ikke time før om lenge, lenge. Heldigvis er vi veldig fornøyde med den jobben legen vår gjør med oss når vi først får audiens. Hadde vi ikke vært det, ville vi skiftet fastlege for lenge siden. Vi hører jo fra venner og kolleger at det finnes leger man kommer raskere inn til. Men det er altså ikke legen det er noe galt med. Han er toppers. Det er tilgjengeligheten vi er misfornøyde med.

Nå viste det seg at legen vår hadde fått et nytt nettbasert timebestillingssystem. Man får 100 tegn til sin disposisjon, og med dem skal man beskrive problemet. Forrige uke ble melding sendt, og Thv fikk en legetime – nesten fire uker senere, nærmere bestemt etter 26 dager. Min kjære ble både sint, sur og fornærma. Når man administrerer sin egen kropp og småplager så lenge som mulig, når man er nøye med å ikke renne ned legekontoret i tide og utide, da forventer man at legen har tillit til at det er alvor når man ber om en time. Enda mer fornærmet ble han da han gjorde en ny henvendelse, en klage, rett og slett. Det måtte gå an å få en time tidligere enn dette. Men nei. Denne gangen fikk han beskjed om å ta kontakt hvis det ble verre! Verre! Det er verre! Vi tar ikke kontakt med legen før det er verre!

Men har ikke legen en sånn øyeblikkelig hjelp-telefon? spurte en kollega da jeg freste ut litt damp i lunsjen i dag. Jo da, han har det, men en skulder er aldri øyeblikkelig hjelp. Øyeblikkelig hjelp er 113!

Jeg tenker at legen har for mange pasienter når programmet er så tettpakket; for det er jo alltid sånn. De få gangene vi må til legen, må vi alltid vente lenge, lenge. Er man veldig syk, har influensa eller feber eller en infeksjon, får man tilbud om å komme ned på kontoret og vente til det blir ledig. Er man virkelig syk, er det så slitsomt at man rett og slett ikke orker.

Vi begynner å komme i reparasjonsalderen, og det kan hende vi i framtida må besøke legen vår oftere enn hvert fjerde år. Jeg gruer meg allerede.

26 dagers venting for å få hjelp med en vond skulder som ødelegger nattesøvnen.

Grrrrrrrrrr!!!!

Grønnfor

Nå er det grått og trist ute. Ekkel hvit, småskitten snø dekker gresset, 16 svinekalde kuldegrader kjemper seg gjennom husveggene og inn i stua mi og det er ennå lenger til våren enn til Roma. Da gjør det seg med litt grønn mat. En liten kyllingfilet, en enkel lammekotelett eller ei lakseskive blir mange hakk bedre med en skje grønnfor.

Se bare her:
1 krukke basilikum
3 kvister bladpersille – eller mer
3 dillkvister (Akkurat her kan du jukse med litt tørka dill)
1 dl cashewnøtter eller paranøtter
saften av 1/2 sitron
2 ss olivenolje
litt salt
litt pepper

Alt dette putter du opp i en smal skål. Så kjører du på med en god stavmikser. Ikke gi deg før alle ingrediensene er most til ei skikkelig irrgrønn guffe.

Jeg sa kyllingfilet, lammekotelett eller lakseskive, – men det smaker også godt til skinke, på brødskiva, som dipp.

Det er rett og slett godt!

Cassius Pus

Guttta bokser.