Daily Archives: 20.03.12

Krokfinger – en arv fra vikingene

Mamma er 75 år og stort sett frisk og sprek. Men noe skal det jo være når man blir gammel. Hos mamma har dette noe vært en gjenstridig hånd. Ettersom hun ble eldre fikk hun noen kuler inne i hånden, harde kuler som ikke gjorde noe særlig vondt. Så ble huden i håndflaten strammere, og det var akkurat som om hun fikk en hard streng som dro lillefingeren til seg. Det endte med at lillefingeren ble krummere og krummere, helt til den sto bøyd i en hard og kontant vinkel helt inn mot håndflaten. Samtidig varslet venstrehånda at det samme er i ferd med å skje med den.

Sånn hadde pappa og broren min også, har mamma sagt, uten at vi har tenkt så mye på det. Morfar mente han hadde fått det av fisking, bøyde fingre og kaldt vær, – og mamma trakk den konklusjonen at hun hadde fått det fordi hun hadde strikket så vanvittig mye. Nå vet vi at det har vært vanlig oppfatning at krokfingre skyldtes skade eller hardt arbeid. Så feil kan man ta.

Noe skal man slite med, og mamma har ikke klaget så veldig over fingeren sin, – bare fortalt hvordan den har hemmet henne. Når høyrehånda er stiv og fingeren står i en merkelig posisjon, er det umulig å strikke og brodere, det er vanskelig å skru opp korker og glass, ting faller ut av hendene, man klorer seg i ansiktet når man vasker seg og det føles ubehagelig å hilse på folk. Men kroppen går sine egne villsomme veier, og var det ikke verre enn dette, så skulle hun nok kunne leve med det, mente hun.

Og så skulle det altså vise seg at krokfingre ikke er noe man må leve med. På nyåret viste Dagsrevyen en ny behandlingsform for sånne krokete fingre. Jeg gidder ikke legge ut lenka til det klippet her, for fingeren til han som ble behandlet var ingen krokfinger å skryte av. Men krokfinger? Hadde den et skikkelig navn? Var det en sykdom og ikke en skade? Var den arvelig? Ingen ting av dette visste vi. Nå vet vi at det er en arvelig sykdom og at den har et navn, Dupuytrens syndrom. Den rammer nesten bare folk i Norge, på Island og i Skottland, – og på den andre siden av Nordsjøen betraktes visst en sånn finger som et bevis på at man er av vikingætt.

Hvorfor har vi ikke visst om dette før? Hvorfor har ikke mammas fastlege fortalte henne skikkelig hva dette er? Nå skal det til legens forsvar sies, at mamma heller ikke har mast på ham. Hun tilskrev den krumme fingeren overdrevet strikking og alderdom, og satte det på kontoen for sånt man måtte tåle. Likevel synes jeg han kunne gitt henne bedre informasjon. Folk på 75 år er ofte beskjedne på egne vegne. De har levd i en tid da man ikke skulle klage, og da tenker jeg at legen både kunne undersøkt litt mer og foreslått behandling. For det var etter innslaget på Dagsrevyen at vi forsto at dette kunne behandles. Jeg spurte en legevenninne om hun kunne informere meg litt. Har mora di krokfinger? sa hun. Men sånne kan da opereres! Dessuten har det kommet en ny behandlingsform. Ja visst. Det hadde vi jo sett på TV.

Kjære vene!

Nå ble det fart i sakene. På neste legebesøk varslet mamma at nå ville hun til spesialist med fingeren, og så var det i gang. Etter noen måneders venting, havnet hun på utredning hos kirurg Jan-Ragnar Haugstvedt på Moss sykehus. Haugstvedt hadde vi forhørt oss om, og han var visst den beste av slaget. Hyggelig var han også, interessert og opptatt av å informere. Behandling med Xiaflex ble vurdert og diskutert fram og tilbake. Haugstvedt og mamma kom fram til at de skulle prøve med Xiaflex, og i går startet moroa.

Kort fortalt sprøytet legen Xiaflex inn i hånden til mamma. Dette stoffet skulle løse opp bindevevet, sånn at den stramme strengen kunne rykes og fingeren rettes ut. Så dro vi hjem. Om kvelden hovnet hånda opp, en liten stund fikk hun fryktelig vondt, og hun hørte et slags smell inne i hånda. Noe røk. Det var strengen som røk av seg selv, uten manipulasjon.

I dag returnerte vi til sykehuset, og legen kunne konstatere at mye av jobben allerede var gjort helt av seg selv. Mamma fikk lokalbedøvelse og så strakk og tøyde han videre på hånda og fingeren hennes, og under over alle undere: Hånda ble glattet ut og krokfingeren er ikke lenger særlig krokete. Tenk deg den følelsen! At mamma måtte ta til tårene av glede, er ikke rart. Fingeren har hemmet henne veldig, og hun var forberedt på å ha det sånn resten av sitt liv. Nå ser det ut til at de fleste plagene kan være borte.

Hvordan hun har det akkurat nå, vet jeg ikke. Jeg skal ringe etterpå. Men går det som legen sa, er hun antagelig både hoven, gul, blå og grønn i hånda. Vondt har hun sikkert også. Men det går over, og krokfingeren er rett. Sammenlignet med et kirurgisk inngrep er dette peanøtter. Det skjønner jeg etter å ha kikket på noen YouTube-filmer som viser hvordan man opererer Dupuytrens sydrom.

Sa jeg at en sånn behandling koster 10 000 kroner? Det gjør den. Og legen kunne fortelle oss at nesten ingen sykehus i Norge tar seg råd til å bruke Xiaflex. Det er rett og slett for dyrt. Det er uforståelig for meg, men jeg kan heller ikke så mye om sykehusøkonomi. Man skulle jo tro at en operasjon kostet mer enn 10 000 kroner.

På min morfars tid trodde de at krokfingeren skyldtes hardt arbeid og kaldt vær, og ingen ting var å gjøre med det. Så begynte man å operere krokfingre, og nå er det altså nok med en sprøyte og litt tøy og bøy. Takk til alle flinke forskere og takk til alle som betaler for forskningen.

Tenk på det neste gang noen snakker om hvor mye av felleskassa vår som skal gå til medisinsk forskning.

Hvis du har lyst til å se hvordan behandling med Xiaflex fungerer, ligger det flere filmer på YouTube. Klippet her viser den samme behandlingen som mamma fikk i går og i dag. Du kan spole deg 3 minutter fram. Da kommer du inn på slutten av injeksjonen, – og så får du se hvordan fingrene rettes ut. Hør på lyden! Grøss!

Men bra blir det!

Reklamer