Daily Archives: 24.03.12

Noen har det alltid verst

Når du er åtte år, og broren din er kvalm og kaster opp og får trøst og masse oppmerksomhet, – hva gjør du da? Stikker fingeren i halsen til du brekker deg, selvfølgelig.

Det var omtrent den scenen som utspilte seg på badet vårt tidligere denne uka, og igjen handlet det om to små barn. Det er en historie til å tenke med, for hva var det egentlig som skjedde? En liten oppmerksomhetskåt unge, som alltid vil være i sentrum? Sjalusi? Manglede empati? En usympatisk side som snarest bør lukes bort?

Mulig det. Mulig det! Vi har så lett for å se på barns negative adferd som noe som hører barndommen til, noe vi må luke bort, sånn at de blir som oss voksne, – vi som vet hvordan vi skal oppføre oss.

Mon det!

Når jeg tenker over det, synes jeg ikke det er så stor forskjell på voksne og barns reaksjoner, – de tar bare litt andre former. Hvor ofte har du ikke opplevd at noen alltid har det verst? Du forteller en kollega at du har en dundrende hodepine, – og hva får du som svar? Jasså, sier du det. Vet du, det hadde jeg også i går. Grusom hodepine! Og vips så faller din egen, beskjedne hodeverk i linoliumen som en våt klut. Eller når du forteller en venn at du gruer deg veldig til en operasjon du skal gjennomgå? Åh, – skal du opereres der? Det gjorde jeg også for to år siden, og det var ganske fryktelig, det var nok en mer komplisert operasjon enn den du skal ha, og så fikk jeg jo en infeksjon, og da måtte jeg …..»

Kjenner du det igjen?

Det gjør jeg. Jeg kjenner det igjen hos meg selv også. Når noen forteller meg om sin store elendighet, går det greit. Jeg har da visse sosiale antenner. Det er de små det er verre med. Det er som om den andres hodepine, allergiplager, fete hår trigger noe i hjernen min, gir meg assosiasjoner til de små, små historiene jeg har inne i mitt eget hode, og siden er meg selv nærmest, så blir jeg brått mer opptatt av min egen plage enn den andres. Da er veien kort fra hjerne til munn, og jeg kan komme til å ødelegge perspektivet for samtalen, den andres perspektiv, den som faktisk står i problemet og ville snakke om det akkurat nå.

Men jeg er voksen. Jeg vet jo hva som skjer og jeg jobber med saken, redigerer det som kommer ut i retning omtanke og trøst. Som regel går det bra, men ikke alltid.

Men å stikke fingeren i halsen når du forteller at du er kvalm, – det gjør jeg faktisk ikke.

Reklamer