Jeg har beiset inne i annekset i dag, beiset i fire timer. Resultatet ble ikke helt som forventet, og mens jeg sto der med penselen min, tenkte jeg på alle som har beising og maling og snekring og muring som yrke. Hvem tenker på dem egentlig?
Jeg har pusset opp, sier naboen. Nei, det har du ikke, får jeg lyst til å svare. Du har betalt en håndverker for å pusse opp. Selv har du gjort fint lite annet enn å betale Ja, ikke at du har betalt lite, for det har man sjelden. For nesten tjue år siden bygde pappa og Thv den hytta jeg sitter i akkurat nå, og det tok dem store deler av ferier og fritid i to år. De gjorde det selv, nemlig. En dag kom en hyttenabo innom (Tør jeg nevne at det var en Oslokar?). Han syntes det ble fint, og så fortalte han at han visste hvordan det var, for han hadde selv nettopp pusset opp sitt eget store hus. Det er et slit å plukke opp etter håndverkerne hver ettermiddag, sa han. En replikk han garantert har glemt for lenge siden, men som vi her i huset humrer av ennå. Som om han visste hva det dreide seg om.
Har du tenkt på det, at håndverkerne veldig sjelden får kreditt? I stedet ynder folk å rakke ned på dem: De jobber så sakte, sier de over rødvinen der de sitter i selskap i et nyoppusset rom. Vi skryter av arkitektene, men de som utfører jobben blir knapt nok nevnt. Jeg tenkte på dem i dag da jeg bøyde meg ørti ganger for å dyppe penselen og hver gang jeg satte det vonde kneet mitt opp på stolen og skjøv fra for å komme opp. Håndverkere er også 50 år, – og 60 og…. Knærne og skuldrene deres er også vonde, og selv om de er godt trent til dette, må de faktisk bøye og tøye seg om og om igjen hver dag. De fleste håndverkere har slitasjeskader.
Jeg vet at det finnes dårlige håndverkere, – håndverkere som slurver, som kommer for sent, som jobber langsomt. Sånne folk finnes det i alle yrker. Men de som stadig forteller om de udugelige håndverkerne avslører ofte at de ikke vet hva dette dreier seg om. Puss opp et rom, mal en vegg, bygg en veranda, – så vil du se hva det handler om.
Og neste gang du har betalt noen for å gjøre en jobb for deg, vil du være så snill å ikke si at DU har pusset opp? I stedet kan du si: Jeg har fått pusset opp stua. Og når jeg sier: Så fint det ble, så kan du svare: Ja, jeg er kjempefornøyd med fargene jeg valgte ut, og maleren, NN, har virkelig gjort en flott jobb.
Æres den som æres bør.
Livet leker 
Så enig med deg.
Tiltredes sterkt! Jeg gav bilmekanikerne en blomst i går! Ære være håndverkere!
Hei hei, ja jeg er enig i hovedbudskapet ditt, kanskje særlig fordi Kjæresten og jeg er av typen som gjerne gjør tingene selv… Det er både morsomt og billigere… Bygger ut og bygger om… Men jeg synes for øvrig kommentaren om Oslofolk var litt unødvendig… Kjæresten og jeg er bevis på at ikke alle Oslofolk er av samme typen…
Visst er kommentaren om Oslofolk unødvendig, men alle som leser her vet at jeg ikke mener en sånn generalisering på alvor. Det handler mer om en lokal fleip. De som bodde på Hvaler og Onsøy i gamle dager kalte gjerne feriegjestene for badegjester, og i det begrepet lå det en del fordommer mot velstående folk fra Oslo som tok seg til rette osv.
Noen tar den skikkelig langt, Fredrikstad tingrett i 2004 for eksempel. Les denne. Man skulle ikke tro det var mulig, men det skjedde faktisk. Det sier noe om hvor dypt dette stikker.
Beklager hvis jeg fornærmet noen.
http://f-b.no/article/20040416/LEDER/161561881
Tankevekkende post. Jeg får mer og mer respekt for folk som kan noe. En god håndverker er spesialist. Han,for det er som oftest en mann, har lært seg noe og i sitt virke har han høstet erfaring som gjør at han raskere og bedre enn meg kan vurdere et hus eller en bil.
Selv om jeg er mann kan jeg ikke diagnostisere min bil når den fusker. Jeg er helt avhengig av at andre kan sitt håndverk og at de ikke prøver å lure meg. Jeg er nokså udugelig mht. til praktisk arbeid mht hus og hytte.Og jeg kan bli litt flau over å måtte sette arbeidet bort, ellers ville det forfalle,noe det også tildels gjør.
Men når min kone føler at hun må bake kakene til korpset selv ,sier jeg. Hvorfor ikke la spesialisten ,altså bakeren gjøre det. Er det ikke det som konstituerer et samfunn? Utveksling av varer og tjenester?
Ellers en kommentar til utslitte håndverkere: i min jobb har jeg daglig kontak med fysisk utslitte hjelpepleiere som i årevis har brukt kroppen til å hjelpe syke, trolig til en langt mindre lønn enn håndverkerene.
Altså – jeg har pusset opp og «pusset oppe» – uansett så er det resultatet som teller for meg..
Kjenner likevel frykten sige inn – for det er faktisk noen som sier de har pusset opp, som aldri burde ha pusset opp osv…som selger det nyoppussede videre …
Fire ganger firemeter takhøyde ganger hus fra 1870 – JA – jeg har pusset opp..gudskjelov med hjelp fra en eller annen med fagbrev sånn innimellom..
Sommerkveldskos derimot – det kan jeg, helt uten hjelp..
God sommer videre, kjære – og bare la humla suse..
Paien ser nydelig ut …
Jeg er ikke enig i at håndverkere aldri får kreditt. Etter hvert som vi blir eldre, latere og får bedre råd, blir det mer og mer vanlig blant folk vi kjenner å leie inn håndverkere til å pusse opp for seg. Og folk skryter da masse av håndverkerne «sine»! Vi, for eksempel, nesten ELSKER maleren «vår» – for vi har malt tak før og vet å sette pris på ham som gjorde det for oss denne gangen. Og vi håper han har tid og lyst til å male resten for oss også, etterhvert.
Et godt poeng, gulsnare, – hjelpepleiere/omsorgsarbeidere blir også utsatt for stor fysisk slitasje. Hovedpoenget mitt denne gangen var imidlertid det faktum at de fleste andre får kred for jobben sin når den er godt utført, mens en maler eller snekker ofte opplever å bli glemt eller at huseieren selv tar æra.
Takk for det, Phinixmum.
Ingen ting er bedre enn om jeg tar feil i dette, Annepålandet. Jeg har likevel en annen erfaring. Et unntak er en snekker i Fredrikstad kommune (Han er vel pensjonist nå). Han var så usedvanlig dyktig. Da biblioteket i sin tid ble restaurert ble hans navn nevnt av alle som skrøt av hvor fantastisk flott det hadde blitt. Han het Finn Erik.
🙂
Godt håndverk fortjener ære og berømmelse. Et under at de står i yrket år etter år, med alle de tunge tak de har. Jeg er et «pusse opp selv»-menneske. Men tanken på å skulle ha det som utøvende yrke, når jeg selv er helt utslitt etter få timer… Imponerende tålmodighet og ro! Tror de må ha et eget håndverksgen!:D
Hahaha, dette med oslofolk er noe jeg kjenner meg igjen i, og nå kom jeg på at jeg hadde planer om å skrive en bloggpost om det (kanskje jeg ikke går helt i sommerdvale allikevel?). Så lenge jeg kan huske har jeg blitt fascinert av hvor mye betydning man kan legge i begrepet «oslofolk» her ute i Onsøy. Det er en slags forklaring på alt som er galt. «Oslofolk», sier noen på brygga, og alle nikker megetsigende. 🙂
Jeg vet ikke det med tålmodigheten, elisabethdl. Faren min er snekker, men tålmodig? Tror ikke det, nei.
Skriv den posten du, Hanne. Jeg mener, – det regner og hva skal man gjøre?
Tilbaketråkk: Oslofolk hos Hanne « Livet leker