Noen datoer bare husker man, og 20. juli 1969 er en av dem. Jeg var ni år gammel, og vi var på sommerferie i mammas hjembygd, Blokken i Vesterålen. Så vidt jeg husker var det fint vær. Den dagen Apollo 11 ble skutt opp, 16. juli, hadde tante Kari og min venninne Helene bursdag, og det har også bidratt til at jeg alltid har visst når menneskene landet på månen.
Vi var i mammas barndomshjem, og jeg husker hvordan jeg satt på gulvet foran fjernsynsapparatet, helt nær skjermen for å få med meg alt. De voksne satt i sofaer og stoler bak meg. De drakk kaffe og kommenterte det som skjedde. Fordi det var sommerferie og lyse netter, fikk jeg være lenge, lenge oppe. Det fikk jeg forresten alltid når vi var på ferie i Blokken.
Så må jeg innrømme det: Jeg husker ikke mer. Jeg husker ikke Neil Armstrongs berømte ord om at dette var et lite skritt for et menneske, men et gigantisk sprang for menneskeheten. Ikke husker jeg hva jeg så, hvordan astronautene så ut eller noe av det andre som skjedde. Alt det har jeg i likhet med alle andre sett på film senere.
I hele dag har et intervju med Erik Tandberg rullet på radio. Han blir spurt om hvilken betydning månelandingen har hatt som historisk hendelse, og han har sagt at han ikke kan tenke seg noen viktigere. Det er jeg ikke enig i. Oppdagelse av penicillin har alltid stått for meg som den største historiske hendelsen, den med størst betydning for flest mennesker.
Men det tenkte jeg ikke på den gangen i 1969, da jeg forsøkte å skygge for den lave kveldssola som kom inn gjennom vinduene og gjorde det vanskelig å se hva som skjedde på skjermen. Da hadde jeg bare en følelse av at dette var noe viktig som jeg måtte følge med på.