Daily Archives: 14.07.09

Min tid som vinningsforbryter

Når jeg spør elevene mine om de noen gang har stjålet noe, rekker de aller fleste opp hånda. Det gjør jeg også. Men selv om vi har begått et tyveri eller to, har de fleste av oss sluttet med det. For oss som ikke senere havner i strafferegisteret, hører tyveriene barndommen til, og vi slutter med det i god tid før det får noen særlige konsekvenser for oss. Forutsetninga for det er imidlertid at vi blir fanget opp av noen voksne som markerer sterkt nok at dette ikke er akseptabel adferd.

Selv startet jeg min korte kriminelle løpebane som sju – åtteåring, og det var ikke småtterier jeg stjal. Vi var nyinnflyttet til byen og jeg hadde endelig fått en god venninne i nabolaget. Foreldrene mine var lykkelige for at jeg hadde fått en venn, det første skoleåret var snart overstått og vårt nye liv i sentrum av Fredrikstad falt på plass. Min nye venninne bodde i et stort hus i nabolaget, og jeg var nesten mer der enn jeg var hjemme. Hennes far hadde yrke der han hver dag fikk direkte betaling av sine klienter. Jeg vet ikke hvordan han håndterte de store summene, men myntene tok han med hjem og plasserte på peishylla i den store hallen. Det sto de i strunke stabler, sortert etter verdi fra ettøringer til femkroner som var den største mynten den gangen.

Men det begynte ikke med penger. Utenfor kjøkkenanretningen hadde denne familien en kjøkkengang. Der stablet de tomflasker i store mengder. Av og til kom lysten på en is eller en sjokolade over oss, og da spurte vi om å få pante noen flasker. Svaret var nesten alltid nei, så vi tok dem i stedet. Vi startet med å ta et par flasker hver. Dem pantet vi for å kjøpe banansjokolader, – du vet sånne som kostet ti øre stykket da vi var små. Problemet med flaskene var at det syntes så godt hvis det minket for fort i dem. Tilgangen på ressurser var rett og slett for vanskelig.

Jeg vet ikke hvem av oss som fikk ideen, men plutselig så vi alle myntstablene på peishylla med et nytt blikk. Hva om vi tok en mynt fra hver bunke? Ville noen merke det? Vi prøvde en gang, – og en gang til. Ingen merket noe som helst, og vi kunne gå tvers over Kirkeparken til Randis butikk for å kjøpe banansjokolader.

Og det var nå det satte fart. Etter hvert tok vi fler og fler mynter fra stablene på peishylla. Samtidig spedde vi på med noen tomflasker i ny og ne. Hvor mye penger det ble, vet jeg ikke, – men det ble neppe de store summene. Likevel hadde den dårlige samvittigheten meldt seg. Selv om ingen oppdaget noe, hadde jeg fått en svulst i halsen. Den lå rett under adamseplet, og den gjorde det vanskelig å svelge. Ved middagsbordet var jeg småspist på grunn av denne klumpen, og jeg ville helst komme meg bort fra bordet så fort som mulig. Nå er det mulig at den manglende appetitten også skyldtes all den isen vi spiste denne våren. Det kan nok hende de voksne stusset litt når de møtte oss ute i gata med hver vår store iskrem, men vi hadde alltid en plausibel forklaring. Møtte vi Hannes foreldre sa vi at vi hadde fått is av min far, og møtte vi mine foreldre var det Hannes far som hadde tatt på seg spanderbuksene.

På soverommet til Hannes foreldre sto en sort dameveske, og oppe i den lå en sort portemonne. Det het portemonne den gangen, og den til Hannes mor var full av penger. En ettermiddag listet vi oss inn der og åpnet veska. Av en eller annen grunn brydde vi oss ikke om det rommet som inneholdt mynter. Denslags hadde vi jo rikelig tilgang på nede på peishylla. I stedet gikk vi rett på hundrelappene. Om vi tok en eller to, husker jeg ikke. Det jeg husker er at det gikk sport i tyveriet, og vi forsynte oss jevnt og trutt fra veska. Det merkelige er at vi ikke brukte noe særlig av pengene. Det var begrenset hvor mye is vi kunne kjøpe, og dessuten var vi kjent i nærmiljøet. Vi følte at alle voksne så på oss. Randi lurte nok litt den dagen vi kom for å kjøpe hver vår pose med banansjokolader for ti kroner, en diger struttende pose med hundre sjokolader. Det var utenfor alle rammer av hva småjenter fikk lov til den gangen.

Så hva skulle vi gjøre med pengene? Nå handlet det nemlig ikke lenger om behovet for is og banansjokolader, det stadiet var tilbakelagt og vi snakker store penger her. Det hadde gått sport i stjelingen. Vi var fortrolige med sjørøverhistorier og skatter, og ideen kom raskt: Vi graver dem ned i Lykkebergparken. Pengen ble lagt i en pose, og så gravde vi et grunt hull ved rota av et kastanjetre i Lykkebergparken, bak der Rådhuset ligger i dag. Pengene fikk for det meste ligge i fred, men noen ganger dro vi opp for å supplere med ny fangst. Senere skulle det vise seg at skatten besto av mange, – veldig mange hundre kroner.

Og så smalt det! Selv var jeg ikke til stede da Hannes foreldre konfronterte henne med sine mistanker. Uansett sprakk hun selvfølgelig med en gang, og så var det min tur. Storesøsteren hennes ble beordret til å følge oss opp i parken for å hente pengene, og hun var rasende. Jeg kan huske at hun skulle på ballettrening og freste over at hun måtte bli med oss på skattejakt. Hun hadde med seg sykkelen sin, og på hjemveien satt Hanne bakpå med alle pengene i en pose. Jeg småsprang ved siden av. Da vi ilte nedover fortauet i J N Jacobsensgate begynte Hanne plutselig å slippe pengesedlene ut i luften, en etter en. De blåste av sted med vinden og inn i Kirkeparken. Storesøsteren ble ikke blidere, og jeg kan huske hvordan vi måtte springe rundt i parken for å plukke opp sedlene som blåste hit og dit.

Hvordan foreldrene mine reagerte, skal jeg forbigå i stillhet. At ikke de gjorde det, er mildt sagt! De var rasende, sinte, fortvilte og redde for at jeg som var nyinnflyttet skulle være uønsket hjemme hos min nye venninne. Så ille gikk det ikke, men den strenge reaksjonen hadde sin misjon. Min kriminelle løpebane ble kort, men intens. Etter den tid har jeg ikke stjålet så mye som en femøring.

Det skulle tatt seg ut.