Takkekort nummer 2

Ikke tror jeg på engler, og ikke er jeg særlig engleaktig verken i sinn eller skinn.

Likevel var det noen som ga meg en deilig engel i fødselsdagsgave. Det er en søt engel, beskjeden og forsiktig av natur. Ansiktet har et uskyldig uttrykk.

Nå har jeg plassert henne i vinduet, og der kan hun stå og minne meg på ett og annet.

Tusen takk for gaven!

Erkjennelse etter 49 år, 3 uker og 4 dager

Jeg er fortsatt i førtiårene, men det varer ikke særlig lenge. Den dagen jeg fyller femti år, kommer noen helt sikkert til å spørre meg litt spøkefullt: Nå, åssen føles det å fylle femti? Som om det skjer noe sånn over natta. Det gjør det selvfølgelig ikke. Faktum er bare at det har skjedd noe, i hvert fall har det skjedd noe med meg. Ikke over natta, men det har kommet over meg sånn gradvis de siste ti åra. Erkjennelse. Selverkjennelse. Det begynte forsiktig for ti år siden, og de siste par åra har det aksellerert. Jeg begynne å kjenne meg selv veldig godt.

Det høres kanskje oppkonstruert ut. Man er seg selv og kjenner seg selv hele livet, men det var ikke for ingen ting at Finn Kalvik sang at han prøvde å finne seg sjæl da han var i ungdommen. Jeg har funnet store deler av meg selv nå. Tenk så fint om alt jeg fant var fint og flott og noe å vise fram.

Det er det selvfølgelig ikke.

Noe er fint. Veldig fint. Da jeg var ung var jeg alltid redd for ikke å være flink nok, mestre, holde mål. Det er jeg sjeldnere nå. Dessuten har jeg først de siste åra blitt skikkelig klar over hva jeg er mer eller mindre god på. Jeg vet også hva jeg er veldig god til, og nå våger jeg også å si det høyt. Den andre siden av dette er at jeg også vet hva jeg er mindre god på. På noen livsområder er jeg til og med talentøs, dårligere enn de fleste andre jeg kjenner.

Det deilige er at det er balanse mellom disse to. Riktig nok er det sånn at det jeg er god på rommer mye mindre enn det jeg er dårlig på, Jeg er dårlig på det meste, men det spiller heldigvis ikke noen rolle lenger. Sånn er det sikkert for deg også. Vi perfeksjonerer oss på de livsområdene der vi har behov for å ha suksess, der det er viktig for oss at vi høster anerkjennelse. Der vi må være gode for at selvbildet og tryggheten skal være på plass. For å kunne se oss selv i øynene, rett og slett. Så lenge jeg er god på det lille jeg MÅ være god på, så kan jeg leve i fred med erkjennelse av alt jeg ikke får til. Jeg kan snakke om det, og jeg kan beundre og rose dem som mestrer det jeg er dårlig på.

Når man snart er femti år og kjenner seg selv, så hadde det vært hyggelig om man kunne elske seg selv dypt og inderlig. Man slipper jo ikke unna seg selv. Jeg er nok glad i meg, men kjærligheten er veldig splittet. Noen sider ved meg liker jeg ganske godt. Det er antagelig mine gode sider, de sidene som min familie og vennene mine også er glade i. Men jeg ser klarere og klarere at jeg ikke liker meg selv like godt bestandig. Jeg har noen karaktertrekk som jeg rett og slett liker veldig dårlig. Det er ikke hyggelig, men det er et faktum. Noen dager når jeg møter meg selv om morgenen, så føler jeg veldig sterkt at jeg ikke liker dette mennesket så godt. Sånn er det, dessverre. Jeg var ikke klar over dette da jeg var ung. Jeg visste faktisk ikke hva jeg syntes om meg selv, jeg hadde på en måte ikke klart å pelle meg selv fra hverandre ennå. Det har jeg nå. Og det hender jeg blir dritt lei meg selv og får lyst til å finne meg en annen å være.

Trøsten da er de andre menneskene. De som kjenner meg ser jo også de svake sidene ved meg, de sidene som ikke er så veldig elskverdige. Og likvel liker de meg nok til å være venn med meg, gift med meg, jobbe med meg. De tilgir meg på en måte mine dårlige sider for å få være sammen med de gode.

Hvis de kan tilgi meg, så kan jeg tilgi meg selv også.

Så mange andre muligheter er det ikke.

Takkekort nummer 1

Det vanker gaver når man fyller runde år. Mange og fine gaver. Siden de fleste som var i selskapet mitt leser bloggen min, tenkte jeg den kunne fungere som takkekort også.

Husker du denne?

Jeg skrev om den nettopp dag jeg strevet med vottene som Marthe skulle få (Det er dem du ser nederst til høyre i bildekollagen).

Nå har jeg fått boka, og den jeg fikk den av var nettopp Marthe. Biblioteket i Fredrikstad har ikke denne boka, så hver gang jeg vil låne den, må de bestille den fra et annet bibliotek. Nå eier jeg den og kan bla i den så mye jeg vil.

Jeg vil!

Jeg har lyst til å strikke nesten alt jeg ser i den, men det kommer neppe til å skje. Disse små babyvottene, derimot. Dem skal jeg prøve meg på.

TUSEN TAKK FOR GAVEN!

Han gav fan i pieteten

To små spiser kveldsmat. De slafser proteiner og er fete rundt munnen.

- Hvorfor dreper vi egentlig dyr, Thv?

- Fordi vi ikke kan spise dem mens de er levende.

- Okai!

Anekdotiske bevis – pinlig

Hvorfor fortsetter folk å kaste anekdotiske bevis inn i debattene? Har vi ikke kommet lenger? I går kveld hørte jeg det i en kjønnsdebatt på NRK. Debattantene sporet innimellom helt av, og var så ivrige etter å motbevise fakta med sine personlige anekdoter at fråden sto dem om munnen. Unntaket var en viss Yssen som fortvilet forsøkte å få ting på plass. Men det er ikke bare i offentlige debatter dette skjer, Vi hører det både på jobben og i selskapslivet. Det bremser ellers fornuftige diskusjoner, stakkarsliggjør dem og er rett og slett pinlig.

Det er farlig å røke.

Jammen bestefaren min røkte førti om dagen, og han ble 90 år.

Vi er i ferd med å få et varmere klima på jorda.

Nei, her i Fredrikstad har det ikke vært så kaldt i januar på ørtifire år.

Det fremmer ikke likestillingen i samfunnet at 40 prosent av mødrene går i reduserte stillinger.

Å jo, – min søster var hjemmeværende, og hennes datter ble kjernefysiker.

Hver gang en sånn anekdote flagrer gjennom lufte, klasker de saklige argumentene i gulvet som en våt klut, – og så må vi begynne helt på nytt igjen.

Vær så snill!

Gi meg tall!

Gi meg statistikk!

Gi meg forskning!

Fred er ei det beste, men at man noget vil

Vi har studenter i klassen. Da inntar jeg en pult bakerst i klasserommet. Der sitter jeg og observerer det som skjer. Og det skjer mye. Foran meg har jeg 27 elever og en student. Hun oppsummerer de siste ukenes norskundervisning om filmkunnskap. Klassen har sett en kortfilm av Unni Straume, T-83, og nå skal de fortelle hva de har sett.

Jeg ser rundt meg. I begynnelsen av timen er det forholdsvis stille. Likevel skjer det noe mellom elever hele tiden. Det gjør det alltid i et klasserom: Blikk, smil, hevede øyenbryn og en og annen replikk utveksles mellom elevene. Noen jenter hvisker lavmælt med hverandre, og jeg oppfatter at det de snakker om er fjernt fra det studenten vil ha fokus på. Jeg ser på dem med sinnadameblikket mitt, og de blir stille. Noen virker litt fjerne. De forstyrrer ingen. Andre blar formålsløst i en bok. De plager heller ikke de andre, men jeg ser på hele kroppen deres at de ikke har meldt seg på det som foregår av kunnskapsformidling.

Helt framme i klasserommet sitter en gjeng gutter ganske tett sammen. Etterhvert som studenten der framme stiller spørsmål, blir de ganske urolige. De ler og prater. Hendene rekkes opp, men svarene faller ofte ut av munnen på dem før de får ordet. Alle er ivrige, og av og til snakker de i munnen på hverandre. De kommenterer filmen. De svarer på spørsmålene de blir stilt. De mener og de syns. Det meste av det de sier er faktisk velfundert og klokt. Jeg lener meg fram for å få med meg hva det er de sier, og det er ingen tvil: De har lært en masse om film. Terminologien er på plass: protagonist og antagonist. De kommenterer kameravinkler og perspektiv, og de mener noe om hva slags historie det er de har sett.

Dette er et dilemma jeg ofte observerer: De urolige elevene, de som melder seg på og er ivrig deltagende, skaper uro i klassen. Samtidig er det ofte de samme elevene som lærer mye fagstoff. Det er ikke overraskende at den som er aktiv og kommuniserende lærer mer enn den som sitter stille og lar tankene vandre et helt annet sted. Likevel er det et dilemma. Vi har kjempestore klasser, ofte over femti i samme rom. De som er frampå kan lett komme til å dominerer og oppføre seg sånn at de mer beskjedne ikke kommer til orde.

Vi prøver å finne balansen. Vi prøver og vi prøver.

Da har de reist

I dag reiste de, Sønnen og Kjæresten. Akkurat i dette øyeblikk sitter de på flyet til London. Derfra bærer det til Singapore, før de lander i Brisbane, Australia. De blir borte i et halvt år, til i begynnelsen av juli. Kjæresten skal studere ved University of Queensland, mens Sønnen skal forsøke å jobbe. Han har fått et Working Holdiday visum.

Det er så mange som sier at jeg sikkert kommer til å savne ham. Det er visst noe feil med meg på det området, et manglende gen, kanskje. Forutsatt at ungene mine melder fra at de har det bra, savner jeg dem aldri. Når de forteller meg at de trives, er lykkelige og glade, – da er jeg forøyd og avslappet uansett hvor de måtte være i verden. Skulle jeg derimot få høre at noe er galt, da blir jeg helt fra meg. Om jeg savner, vet jeg ikke, – men da vil jeg gjøre alt jeg kan for at de skal ha det bra igjen.

Jeg er glad for at han reiser sammen med Kjæresten. Da er de to, og ikke hvilke som helst to. Kjæresten er en stødig og ryddig dame. Den eneste formaningen vi har gitt dem, er å være snille og omsorgsfulle mot hverandre.

Kjæresten har opprettet en reiseblogg med den morsomme adressen nedenomoghjemigjen. Der har hun planer om å fortelle oss her hjemme hvordan de har det på sin store reise. Det er der jeg vil få vite om jeg må lete etter savne-genet mitt.

Hvis du har lyst, må du gjerne lese med, du også.

Ikke akkurat Marcialonga, men mange skritt

Flere jeg kjenner har brukt denne helga på å gå Marcialonga i Italia. Selv har jeg ikke hatt ski på bena, men jeg har nok også gått bortimot sju mil. Om ikke lenge fyller jeg et halvt hundre år, og på lørdag hadde jeg invitert trettifem damer på fest. For første gang i mitt liv skulle vi arrangere en middag utenfor vår egen stue. Skolen vår er som kjent skapt for fest, og nå ville jeg prøve det. Når en hel bataljon damer skal bespises og bedrikkes, er det praktisk å ha tilgang på kjølerom og storkjøkken. Hele forrige uke bar jeg vin og mat inn på kjøla, og det var ikke lite. Thv var visst redd for at noen skulle tørste, så han trillet inn en hel tralle med vin, – alt for store mengder skulle det vise seg, men det mugner jo ikke. Jeg har ikke for vane å bestille ferdig mat, og det er ganske kjekt å kunne steke ti kilo roastbiff i samme panne.

Etter jobben på fredage kokkelerte og pyntet vi, og lørdag formiddag var vi igang igjen. På lærerværelset dekket vi et megalangt bord med plass til alle.

På stolpene ute tente vi nesten førti fakler. Her skulle de “ride fram i stråleglans”. Inne la vi flytelys i dammen og mange titalls te-lys på rekkverkt og benker. Det ble rett og slett pent. Forretten ble satt på bordet, og så kom de, den ene flotte dama etter den andre. Marthe var den yngste med sine tjuefem år, og mamma den eldste med sine syttitre; og mellom dem var det jevn og fin aldersspredning

Nå er det ikke maten som er det viktigste i et sånt selskap, men den bør helst være god. Det var den, – med ett unntak: De gratinerte potene. Uff og uff! Thv hadde skåret dem dagen i forveien med en kjøkkenmaskin som skar løvtynne skiver. Det ble ikke særlig vellykket: Misfargede poteter som moset seg alt for tidlig. Pytt, pytt. – det var ingen usmak.

Jeg skal ikke påstå at jeg er verken stillfaren eller sjenert. Likevel føltes det litt påtrengende å være midtpunkt på denne måten. Det oppleves som litt flaut, rett og slett, å invitere en haug med mennesker for at de skal feire meg. Og feire meg gjorde det så til de grader. Ved bordet ble det framført noen taler og sanger som var så søte og snille og smigrende at jeg måtte felle en liten tåre. Og jentejuntaen fra jobben hadde til og med laget en morsom, vill og gal film til meg. I filmen deltok noen av elevene mine, så dette må de ha gjort på skolen mens jeg var rett rundt hjørnet. Hvordan fikk de til det uten at jeg skjønte noe?

Og så var det alle gavene. Jeg fikk så utrolig mye fint, men det tror jeg at jeg skal fortelle dere mer om i en egen blogg.

Nå må jeg hvile litt. Om det ikke er noe Marcialonga, så tar det på å fylle år.

Little China girl

Har du sett noe deiligere i hele ditt liv? Og du får bare se! Jeg kan lukte og klemme og susse og nusse og kose og knuselske hele ungen!

Hele skolen synger

På skolen får vi den ene kulturopplevelsen finere enn den andre. Flere ganger i året blir vi tilbudt ulike forestillinger, ofte av høy kvalitet, og noen ganger kan det faktisk bli i meste laget. Men ikke i dag. I dag var det akkurat passe, for i dag kom Rikskonsertene på besøk med Hele skolen synger.

Det var en kjempeopplevelse. Et band bestående av Rino Johannessen, Totto Hansen, Torgeir Koppang, Stein Bull-Hansen og ikke minst vokalisten Julie Dahle Aagård gjorde en fantastisk innsats med å få med elevene på en skikkelig konsert. De sprudlet, og rocket og skravlet, – og sang og spilte, selvfølgelig. Og at det var variert, kan ingen komme fra. Bare klikk på alle lenkene her, så får du se. Nesten før de fikk begynt fikk de elevene med på å trampe og klappe til We will rock you, og så kjørte de gjennom alt fra Beatles til Michael Jackson via Karpe Diem, en stilig versjon av Stjerner.

Tekstene kom opp på storskjerm, og jammen kastet ikke fjortisene våre seg utpå. I forkant hadde noen av de mest musikkinteresserte øvet litt ekstra, og det svinget skikkelig da to av guttene, backet av skolekoret, dro til med Den du veit.

Flere av lærerne på skolen har flotte stemmer, noen av dem er også aktive amatører i byens musikkliv. På skolen synger de dessverre sjelden. Jeg vet ikke hvorfor det er sånn, men i dag sang en av musikklærerne sammen med en elev og bandets vokalist. Det låt så bra!

Selv hørte jeg bare på, – ja, og så klappet jeg. Synge våget jeg ikke. Jeg elsker jo å synge, men det ville være leit å ødelegge lydbildet med mine skjæreskrik. Jeg får nøye meg med min årlige korøvelse.