Isbit 3 eller roser

Det var valget mitt i dag. C og M lurte på hvorfor jeg sa Isbit 3 og ikke Istid 3, – de har allerede glemt at det er de to som har trodd at filmene har hett Isbit 1 og Isbit 2. Først nå med film tre vet de hva den egentlig heter. Men altså – det ble rosene på meg. Vi kjørte inn til byen, jeg slapp av Thv og ungene utenfor kinoen og så ilte jeg hjem for å hengi meg til hagen.

Jeg skal si det trengtes. Etter en uke i Spania og en halv uke her på hytta, ropte rosene mine på stell. Det er ikke så mange jeg har, men de bugner av blomster nå i juli.

Flere av dem var så tunge av blomster at de lå utover, og jeg måtte til med å binde dem opp og gi dem støtte. På den voldsomste måtte jeg rett og slett klippe bort noen av rosene for å gi planten nye muligheter. Hadde jeg bodd hjemme, ville jeg satt dem i vaser, men nå var det bare å kaste flere håndfuller med vakre rosenblader rett i komposten.

Noen av rosene hadde dessverre fått besøk av lus. Noen år kommer de, andre ikke, men vanligvis stikker de innom i juni. Det er før ferien, og jeg er hjemme og kan ta opp kampen. Jeg går ut hver kveld og drar dem forsiktig av knoppene. I tillegg sprayer jeg med min egen blanding av grønnsåpe og melk. Nå måtte jeg dessverre la de fleste være. 1 – 0 til lusene.

Hvis du hadde kommet på besøk, ville du kanskje lurt på hvorfor jeg er så glad i denne hagen. Den er bitte liten, rufsete og ganske ustelt. Men den er altså min, – og det er det som er hele poenget. Jeg elsker roser, men det er flere grunner til at jeg kjøper flere og flere av dem. Roser stikker røttene sine langt ned i bakken, og de må ikke vannes sånn som andre mer delikate planter må. Selv om jeg er glad i rosene mine, kan jeg nesten ingen ting om dem. Jeg vet ikke en gang hva de heter, så hvis du kan fortelle meg det, blir jeg glad for det.

Flere ganger har jeg plantet en rose utenfor hagegjerdet, sånn at de som går forbi skal ha noe pent å se på. To roser har dødd, men den jeg kjøpte for to år siden har tydeligvis festet seg. Nå blomstrer den så det er en fryd, og knoppene står i kø.

Den eldste klematisen vår startet blomstringen den dagen vi kom hjem fra Spania, og nå er den et syn. Den fyller en halv vegg, og under kjemper rosen om oppmerksomheten. Vi har kjøpt fire nye klematis, men en av dem har dødd allerede. Det ble for varmt for den.

I hagen vår kjemper roser og druer om oppmerksomhet, – og det er også en kamp mellom Thv og meg. Han fikk sin første drue på førtiårsdagen sin, så den er nå 13 år gammel. Hvert år gir den oss over tjue kilo med druer. Men den må stelles. Blader og grener vokser som trifider oppover veggen, og den truer med å komme inn gjennom vinduene. Nå må den absolutt friseres, så neste gang hagen skal få oppmerksomhet, må Thv trå til med grovsaksa.

Denne drua fikk være alene i hagen vår i mange år, men nå i det siste har det skjedd ting. Druebonden har begynt å ta avleggere, og de fleste gis bort til venner og bekjente. Men så kan han ikke dy seg og må teste ut noen her i hagen. Denne veggen var min. Her skulle det være roser. Til venstre i bildet skimtes en rose som skulle eie veggen alene, men den gang ei. Drua er i ferd med å overta hele ballet.

Denne er ganske morsom. Den ble plantet for to år siden, og det er ikke en avlegger av Concorden. Jeg husker ikke hva den heter, men det er en hvit tysker. Nå har den delt seg og ser ut til å være på full frammarsj. Og når de først kommer i gang, da skal de salige ha takk. Den kan komme til å overta hele verandaen.

Ved utestua plantet han en liten, beskjeden Rondo i fjor vår. Den har overlevd sin første vinter, og nå ser det ut til at det er fart i den. Denne er vi veldig enige om, og planen er at den skal inviteres på innsiden av utestua. Vi drømmer selvfølgelig om drueklaser i taket.

På undersiden er det tett i tett med bitte små druefostere. Kanskje burde noen av dem vært abortert så de andre kan komme bedre til sin rett. Jeg tror likevel vi lar dem være. Det er første sesong, og det kan være spennende å se hvordan det går.

Jeg klippet og vannet og luket og tynnet og bandt opp så svetten silte. Etter to timer var tiden ute. Thv og ungene kom fra kino og vi skulle ut på hytta igjen. Jeg fikk vite at jeg virkelige hadde gått glipp av noe. Filmen hadde vært ustyrtelig morsom, og både de to små og den store var overbegeistret. Det hadde heller ikke vært noe minus at filmen ble vist i 3D.

Det får ikke hjelpe. Rosene er viktigere en en istid.

Hete dager, hete netter

Klokka er snart elleve, og jeg sitter inne i hytta og ser på et program om Eva Joly. Ute er det lyst og fint. Jeg hører fortsatt noen fugler som synger, og det er varmt, varmt, varmt. Alle dører og mange vinduer i hytta vår står på vidt gap, og det tror jeg de må gjøre i hele natt hvis vi skal ha noe håp om å få sove.

Det er deilige dager her på hytta for oss som har ferie. Først til helgen kommer de fleste av våre hyttenaboer og familiemedlemmer på de andre hyttene, og jeg tar meg i å få dårlig samvittighet fordi de har kortere ferie enn vi, og fordi været statistisk sett neppe holder også i neste uke. Men det er altså ikke min feil at solen skinner. Jeg får nøye meg med å nyte den.

C og M er på besøk hele denne uka, og for dem er dette et drømmeliv. De har nå tilbragt tre dager på stranden i vannet, og de har hatt en progresjon som nesten ikke er til å tro. På tirsdag ville de helst bare ro i en gummibåt og vasse litt på grunna. På onsdag fikk de på armringer, men det så ut til å bli et totalt mislykket foretagende. De var begge overbevist om at de ville synke og drukne bare de gikk lenger ut enn til livet. Etter hvert fikk vi lirket dem utover, men vi måtte holde dem på armen og leke Hoppe-sa-gåsa og andre lureleker for å få dem uti. Rett før vi gikk opp i går, våget de å slippe seg, og de konstaterte med ellevill fryd at de fløt.

I dag oppdaget de en ny verden. De har svømt sammen med oss ut på dypet, over til de andre bryggene, og C våget til slutt å hoppe fra brygga og ut på dypet. Holder været til i morgen skal jeg fotografere ham. Det er viktig å ha med fotodokumentasjon på sånne ting når man skal hjem til mamma. M måtte ringe hjem i dag. Hun fortalte på inn- og utpust alt hva hun og broren kunne. Og nå er de overbeviste om at de er de flinkeste og modigste barna i verden.

Det kan ikke skade.

Dagen var ikke slutt selv om vi gikk opp fra stranda. Hyggelige venner hadde bedt oss over på sin hytte. Der ble det servert grillmat, is og jordbær, lego og leker, hygge og prat.

Ingen skal si at vi har fortjent det. Det har sjelden de privilgerte. Vi er bare tilfeldigvis så vanvittig heldige.

Slettet

Lærdom: Man skal ikke skrive blogginnlegg mens man ennå surfer på en irritert adrenalinbølge. Det smitter over på leserne, – og så blir det utrivelig.

Balansert skal det være, – balansert.

Drivhus

Av og til kikker jeg inn på MySpace for å høre på musikken til unge mennesker jeg kjenner. Kikker inn er forresten litt misvisende, – for her er det mer å høre enn å kikke på. Den første jeg lånte øre til var Therese. Hennes sang appellerer til meg, og i fjor brukte jeg til og med hennes MySpace-side i klassen min.

Nå er det bandet Drivhus jeg har hørt litt på. Jazz er vanligvis ikke min greie, men siden Aksel er Marthes kjæreste, ville jeg gjerne finne ut av hva han drev med. Det låter skikkelig bra, og jeg anbefaler deg å stikke innom i et varmt Drivhus for jazz.

Sett deg et kjølig sted, hell opp en kald øl og lag litt klubbstemning for deg selv, – aldeles gratis.

Privileged living

En av de siste dagene i Spania tok vi landeveien fatt. Først ville vi ta en tur til Marbella. Byen var som de andre byene langs kysten, – det var bare det at det var så mye mer av den. Gatene var bredere, husene større, båtene lengre og bilene dyrere. Det siste var noe Thv syntes var morsomt. Han elsker biler, og her kunne han virkelig fråtse. Vi gikk en tur i havna for å se på herlighetene. Til venstre hadde vi lystbåter på 64 fot, – til høyre biler i flere-millionerklassen. Vi nevner i fleng Rolls Royce, Bentley, Aston Martin, Ferrari og små hverdagsbiler som Porche Boxter.

Min mann siklet!

Da han var forsynt, kjørte vi opp i åsen. Planen var å finne en fjellvei vi kunne kjøre tilbake til vår egen by, men det skulle vise seg vanskelig. Vi havnet fort midt i et øde sandtak, og der fikk vi se hvordan det kan gå om noen stjeler en av lekkerhetene vi hadde sett nede i havna. Denne Alfa Romeo Spideren så ut som om den hadde deltatt i en kriminalfilm.

Men åsen over Marbeilla er ikke akkurat preget av bilvrak. Vi kjørte gjennom noen urbanisasjoner, og jeg ble så opptatt av å stirre på det jeg så, at jeg nesten glemte å fotografere. Den ene villaen avløste den andre, noen må ha vært på 1000 kvadratmeter. Alle var gjerdet inn med store murer og hekker. Gartnerne må ha nok å gjøre, for her er ikke en boungainevillea en plante som vokser og blomsterer i lykkelig frihet. I stedet er den klippet som et kvadrat. Planter og hekker var så friserte at man måtte lure på om plantene var ekte. For å komme inn på disse eiendommene måtte man av og til forsere en låst bom. Et minimum var en diger uinntagelig port en borg verdig. Selv om det var flott og lekkert, tror jeg ikke jeg kunne trives et sånt sted. Det virker så frisert og dødt, så øde, – og jeg tenkte at om jeg bodde der og råket opp for et egg, så kunne jeg umulig ha godt til naboen for å låne et.

Vi kjørte høyere og høyere i retning fjellene, og hele tiden tenkte vi at nå, – nå måtte vi vel snart være utenfor friserte strøk. Vi så oss om etter bondegårder, en dame med stråhatt, et esel, – men de fantes ikke. Riktig nok så vi noen bondegårder, men de var også dominert av fantastisk store hus, svømmebasseng og hager. Det kunne virke som om de hadde noen oliventrær og dyrket noen sitroner mest for moro skyld, for å komme i kontakt med naturen og sin indre bonde, – omtrent som Marie Antoinettes bondegård i Versailles.

Og midt oppe på fjellet så vi dette skiltet:

Og det er visst det alt handler om i Marbella: Privileged living. Det ble voldsomt, synes jeg. Vi kjørte videre, og alt vi ville var å finne en liten landsby med hverdagsliv. Endelig, – der mellom trærne så vi noe hvitt, hvite hus, en landsby? Men nei, vi ble lurt igjen. Selv om vi var langt fra folk, dumpet vi igjen opp i en urbanisasjon som tilbød privileged living. Like ofte så vi spøkelsesbyer av halvbygde urbanisasjoner. På grunn av finanskrisa er det få som kjøper nye hus på Solkysten nå, og derfor må byggingen stoppe opp. Fordi nordeuropeerne har presset boligprisene opp, er det nesten umulig for unge spanjoler å kjøpe disse boligene.

Men den som gir seg har tapt, og vi kjørt videre. Vi fant landsbyen vår. Den het Istan og lå ved enden av veien. Akkurat det var litt skuffende, for vi hadde lyst til å kjøre videre opp på toppene, og aller helst ville vi returnere til kysten en annen vei enn den vi kom opp. Istand er hvit og vakker, og når man selv er turist, kan man ikke forvente å finne noe autentisk. Men tross alt, – her bodde det vanlig folk. En far lappet sykkelen til sønnen sin ute i gata, de gamle satt på benken og pratet og det var liv og røre.

Da vi gikk gjennom Istan hørte vi hele tiden lyden av hurtig rennende vann, og vi forsto snart hvorfor. En elv eller kilde renner gjennom byen, og flere steder rant det rene, klare vannet oppe i dagen. Vi stoppet ved bybrønnen for å leske oss litt.

Inne på en bar satt en gammel mann og hygget seg med et glass. Vi gikk inn og fikk oss noe å drikke vi også. Man blir tørst og sliten i sånn varme, og denne gangen hadde vi glemt å ta med oss vannflasker.

Istan er en vakker by, – og kommer du på de kanter bør du ta deg en tur. Over alt er det blomster, – store krukker med blomster som folk har satt utenfor husene sine. Oppunder takene var det svaler som ivrig matet ungene sine, og kattene dovnet seg i solen. I fjellene rundt byen går det mange fine turstier for den som har lyst til å få litt ekstra morsjon.

Jeg beklager meg av og til over at vi har mye å male på husene våre hjemme. Det koster nok noen timer med pensel og rulle for å få det fint i Spania også. Det som undret meg var at alle husene var like nymalte og pene. Hvordan er det mulig? Maler alle samtidig? Det kan selvfølgelig hende at det er noe kommunen engasjerer seg i, at alt skal se skinnende hvitt ut, mener jeg. En landsby med hvite hus er et stort trekkplaster på turister.

Siden vi ikke kom videre, snudde vi og kjørte hjem igjen til vårt eget lille Privleged Living. Man skal ikke undervurdere et flott sted å bo når man er på ferie, det har vi fått merke denne ferien. Dagene har vært flotte, kveldene likeså. Det er få ting som slår det å sitte ved et opplyst basseng i 28 graders varme med noe kaldt i glasset og en god bok.

Og nå er vi hjemme igjen, og her er det nesten like varmt.

Hipermercado

Selv om man er på Solkysten for å sole seg og så på spennende severdigheter, så må vi et par turer innom de dikgre supermarkedene: Myramar, Carrefour og hva de nå heter alle sammen. Hjemme hater jeg å gå i butikker uten mål og mening, men her er det bare så moro. Det skyldes selvfølgelig at de har så mange rare ting som vi aldri har sett her hjemme. Og de er digre. På Carrefour har noen av de ansatte spent på seg rulleskøyter for å være mer effektive når de skal hjelpe kundene. Det er store avstander.

Vi starter i den ene enden, der det er klær og sko og elektronikk og plast og … Alt må vi se på. Denne gangen angret jeg på at jeg ikke hadde booket inn flere enn to kofferter for oss. Jeg skulle så gjerne hatt med meg denne gjengen hjem.

Barneklær og barnesko har en egen avdeling, og det er så utrolig mye lekkert. Hjemme renner vi over av rosa og glitter og fjas. Her er det rene farger, naturmaterialer og klassisk design. Se på de små lekkerhetene her:

Da vi kom til avdelingen for drikke i Carrefour i går ettermiddag, sto damen klar for å demonstrere Mojitos for oss. Og vi sa ikke nei takk. Det smakte så godt, men jeg ble nesten full av en smaksprøve. Sånn er det i varmen. Om hun hadde hellet med seg? Jepp, – vi kjøpte med en flaske. Stikk bare innom når vi kommer hjem, så skal du få en smaksprøve du også.

Vi skulle gjerne kjøpt med en skinke også, men det får være grenser. Her hang de i hundredevis og i mange prsiklasser. Dessverre er de for stor og tunge til at vi kan stappe dem i kofferten.

Det aller morsomste er fiskedisken. Selv om Norge er et fiskeriland, er det denne disken som skiller seg mest fra våre hjemlige ICAer og RIMIer. Det bugner av fisk på is. De mest eksotiske slag, sverdfisk og tufisk, rosa fisker med store øyne, små sardiner og blekkspruter om hverandre. Og så skjellene, da. Dem bugner det av.

Vi så og vi så, – men vi kjøpte ikke så mye. Det kan vi dessverre ikke. Tollkvoten er fyllt opp, litt spekepølse og skinke ligger og venter på å bli med hjem, – men det var det.

Jeg håper hun vesle her fant det hun lette etter:

Hvite liljer

Det første vi kjente da vi kom inn i huset vårt her i Spania var lukten av hvite liljer. Blomsterpiken hadde plassert en diger bukett midt på bordet. Der har den stått nå i fem dager, og hver dag springer nye blomster ut. Det lukter nydelig, og synet er heller ikke så aller verst.

Puh, – det var godt å høre

Selv om man er på ferie, er det alltid noe å bekymre seg over. I natt fikk vi heldigvis melding. Han var vel framme, teltet var satt opp og han satt og så på livet med en pils i hånda. Så behøver vi ikke engste oss på noen dager.

Kjerka

I dag har vi vært en liten tur i Sjømannskjerka, El Campanario, i Calehonda. Selv vi ugudelige liker å stikke innom sånne norske bastioner når vi er i utlandet. Vi skjønte med en gang at vi var på rett plass. Det luktet vafler fra første øyeblikk. Vi hadde et ærend der i dag. Blomsterpiken skulle pynte en norsk brud, og så hadde vi et stevnemøte med henne. Jeg har vært i et par sjømannskirker, men aldri en sånn som denne. Jeg anbefaler dere sterkt å ta en titt inn på hjemmesidene deres. Kikk spesielt på bildene fra gjestehuset. Stedet ligner på et gammelt kloster, og deler av bygningen er visstnok fra 1500-tallet. Over alt var det rent og vakkert. Nede var det rom med pc-er, TV-rom, biljard-sal og en stor kafeteria med den lekreste patio, selvfølgelig med druepergola over. I andre etasje var det bibliotek og nydelige, kjølige salonger. Rom til leie har de også, – for en ganske billig penge. Selv om dørene inn til rommene ser enkle og gamle ut, skal du ikke la deg lure. Bak en sånn dør ligger et enkelt, men lekkert rom med fliselagt bad og alt man trenger.

Rundt huset og kirker er det en stor og deilig hage, og selvølgelig svømmebasseng. Her var det også et utekjøkken hvor de serverer grillmat hver søndag. Mens vi ventet på hun som skulle hjelpe brura, satte vi oss ned med noe kaldt å drikke.

Vi tok oss også en tur inn i kirken før brudeparet slapp til. Der stresset presten rundt for å få alt til å stemme. Det var hennes andre vielse i dag. Og oppe ved alteret sto stolene klare til brudeparet.

Alteret var veldig spesielt og fra en helt annen tid enn bygningen. Den har vært brukt til både det ene og det andre fikk vi vite, og i veggene var det til og med skyteskår. Da passer det godt med en sånn moderne kontrast som altertavlen var. Da vi kom inn så den ut sånn som dette:

Det ser jo riktig friskt og fint ut, – men medaljen har en bakside. Når man lukker altertavlen kommer det fram et mye mørkere og dystrere motiv på baksiden, og det er denne siden de bruker når det er begravelse i kirken. Det minner meg om bunaden min. Til Østfoldbunaden er det et silkesjal, og det har også to sider. Til fest bruker man den siden som er full av blomsterbroderier og farger. Hvis man bruker bunaden til sorg, snur man sjalet, og der er det en enkelt sørgerose i avdempede farger.

Men i dag var det ikke mye sorg å skue. Midt i all denne bryllupsviraken begynte vi å snakke om vårt eget bryllup. I går var det 28 år siden Thv og jeg giftet oss. Vi angrer ikke.

Det ble et kort besøk i kjerka, og etterpå dro vi til byen og spiste tapas.

Vaskerom på spansk

Jeg har sett lekre flislagte vaskerom med vaskemaskiner og alle de remedier man kan drømme om for å få klærne rene, – men aldri har jeg sett et lekrere vaskerom enn det vi har her. Det ligger i bakhagen, og alt foregår utendørs. Vaskemaskinen står på en hylle, vaskemidler, støvsuger og hva man ellers måtte trenge står i et skap – ute. Det rene tøyet henger vi på snorer under drueklasene.

Det er langt herfra til min gamle vaskekjeller hjemme i Bydalen.