Vi er storforbrukere av lesebriller her i huset. De ligger over alt: Tre par på soverommet, et par på badet og nissene vet hvor mange som befinner seg gjemt rundt i stua. Likevel hender det jeg ikke finner briller når jeg skal sette meg til med avisa.
I går var jeg innom en kiosk, og der hadde de fått inn nye briller. Jeg kjøpte tre par, og disse likte jeg spesielt godt: Runde nede, rette oppe, – sånne man kan myse over kanten på når man ikke leser.
Det må ikke være sånn at jeg lager middagen. Vi må ikke spise laks, selv om det er det ukemenyen sier. Vi må ikke sitte ved spisebordet. Vi må ikke drikke vann.
Hvis man er litt liten og sliten en torsdag i november, så kan mannen steke en stor, fersk landkylling, plassere den på salongbordet midt oppe i alle avisene, servere ferske bagetter og ditto beaujolais, – og til og med oppdage at alle er såre fornøyde med nyordningen.
Det er tidlig morgen i tiende klasse. Elevene er litt døsige, men de følger spent med på hva læreren forteller. Isaac hviler hodet i hånda, mens blikket hans følger læreren, som er i ferd med å fortelle om skikken med å omskjære jenter. Han forteller hva omskjæring av jenter går ut på, og hvor i verden dette foregår. Elevene er sjokkerte! Da læreren forteller at denne typen omskjæring også praktiseres i Somalia, – da våkner Isaac skikkelig. Somalia er hans hjemland. Han roper opp: Det kan ikke være sant det du sier der, lærer. Somaliere er muslimer, og muslimer er snille mennesker. Aldri i verden om noen muslim ville gjøre noe så forferdelig mot jenter. Aldri i verden. Det er jeg helt sikker på.
Plutselig får jeg anbefalt et syngemenneske, og så er jeg helt frelst. Det skal innrømmes at jeg er ei sinke på å få med meg både bøker, filmer og musikk. Når alle andre nærmest er ferdige med fenomenet, – først da kommer jeg på banen.
Men nyte dama kan jeg jo uansett. Det kan du også. Her er det energi nok for oss begge to i lang tid framover.
Og du, – legg merke til blikket til han som ser ut til å være den eneste mannen i salen.
For tjuefire år siden kjøpte Thv og jeg huset vårt. Det var med blandede føleser vi stakk nøkkelen i døra. Vi hadde et håp om at dette skulle bli drømmehuset vårt, og i dag vet vi at det ble nettopp det. Huset var passe stort, lå akkurat der vi ville bo og så syntes vi det var pent. Men det var dyrt, og følelsen av å skylde banken en formue var ganske tung å bære sånn i starten. Renta var på 14% den gangen, så det var ikke rart vi var bekymret. Så vet vi alle hvordan det gikk med renta, og nå er vi glade for at vi tok valget. Huset var fullstendig nedslitt. Alt måtte gjøres: Maling, vindusskraping, ny vannledning, ny stigeledning, nytt elekstrisk anlegg osv osv i det uendelige. Do hadde vi bare i kjelleren, og hagen så ut som et villniss. Heldigvis hadde vi masse pågangsmot og hjelpsomme foreldre. Vi kom i mål, om ikke så brått.
I dag ble jeg minnet på disse første åra i eget hus. De voksne barna til noen venner av oss har kjøpt et stort, vakkert hus i et hyggelig strøk, – og det er minst like mye å gjøre på det huset som det var på vårt. De overtok sist uke, og denne uka har de hatt ferie og gått på med dødsforakt! I likhet med oss har de hjelpsomme foreldre. De river tapeter, fjerner vegger, skraper og maler, og alle som kommer innom forstår at dette kommer til å bli noe helt spesielt.
Da vi var på besøk der i dag, husket jeg følelsene vi hadde for tjuetre år siden, både de gode og de mindre gode følelsene, men mest av alt de gode. Den deilige følelsen av å jobbe på sitt eget hjem for å få det akkurat sånn som man ville. Arbeidsgløden og slitenheten, og ikke minst ei lita jente som sprang rundt og skulle hjelpe til hele tiden. Også der vi var i dag var det ei sånn lita jente. I dag hjalp hun pappaen sin med å rive plater på det som skal bli et deilig kjøkken.
Alt til sin tid, er det noe som heter, og jeg tror ikke jeg har lyst til å restaurere et gammelt hus nå. Likevel er jeg glad for at vi orket da vi var unge. Kanskje blir man litt ekstra glad i et hus der man har behandlet hver eneste flate med sine egne hender.
Når det er noe som gleder meg eller plager meg, så kommer det ofte ut av munnen eller fingrene mine i form av ord. Jeg er full av ord. Akkurat nå er det noe som plager meg. Jeg har som kjent gitt meg i kast med et deltidsstudium, 30 studiepoeng spredd utover et år. I utgangspunktet er det småtterier i forhold til hva jeg har gjort før, og jeg kommer garantert i mål med æra i behold.
Og da kan man spørre hva det er som er problemet, – for det er nemlig et problem. Jeg sliter skikkelig med meg selv, mye mer enn jeg gjorde da jeg var ung student. Da jeg var ung måtte jeg studere for å komme i mål med en utdanning som skulle gi meg adgang til et spennende yrke. Jeg var relativt ny i verden, og det ble ikke forventet mer av meg enn av andre studenter. Dessuten hadde jeg liten erfaring og var i grunnen fornøyd hvis jeg klarte å formulere oppgaver basert på litteratur jeg hadde lest. Senere har jeg tatt mer utdanning i flere etapper, og jeg erfarer at studiene går letter og lettere, mens den psykiske belastningen blir større og større.
Om andre forventer mer av meg, vet jeg ikke, – men jeg gjør det uten tvil selv. Nå har jeg profesjonell erfaring og et politisk perspektiv som jeg gjerne vil formulere i vettug litteratur. Det betyr masse arbeid. Mitt svake punkt er at jeg ikke har lest særlig mye faglitteratur de siste årene, og det er nødvendig å ha en teoretisk basis for mine egne erfaringer og tanker. Nå ligger ikke problemet i lesingen. Jeg har god tid til å lese, jeg forstår det jeg leser og jeg synes det er veldig givende å lese. Det er oppgavene som er tunge. To oppgaver er levert hittil i år, og jeg har fått bedre tilbakemeldinger enn jeg turde drømme om. Det setter jeg pris på, men tekster som er skrevet er historie, og foran meg ligger det mange, mange fler.
Neste oppgave skal leveres om to uker, og jeg har brukt mange timer på den denne helgen. Klokken åtte i dag tidlig våknet jeg med et rykk. Jeg må jobbe! Så føk jeg inn på arbeidsrommet mitt og satt der i et par timer før jeg spiste frokost. Jeg må utnytte tiden, for livet mitt består også av andre ting enn studier. Ikke minst er jeg betalt for å være lærer for en flokk niendeklassinger, og den jobben må alltid prioriteres. Egentlig går selve skriveprosessen greit. Jeg liker å skrive, og jeg har lett for å formulere meg. Forutsetningen er bare at jeg vet hva jeg vil si.
Denne gangen har jeg en ide om noe jeg vil si, noe jeg har tenkt på lenge. Likevel er det ennå uklart for meg hvordan jeg skal få uttrykt det, hvordan jeg skal formulere det og komponere teksten. Hodet mitt er fullt av maur, og jeg tenker på ideen min hele tiden, kontinuerlig. Det kverner og kverner i hodet mitt døgnet rundt, hjemme, på skolen, i butikken, – og jeg kjenner en stor kroppslig uro. Det handler ikke om en liten, beskjeden uro, men fysisk uro som i rastløshet, nervøshet, anspenthet. Først når det løsner, og det håper jeg det vil gjøre denne gangen også, finner jeg ro, – inntil det braker løs igjen.
Det som stresser meg mest er oppgavene vi får fra høyskolen. Det er så mye som interesserer og tenner meg innenfor det fagfeltet jeg studerer, men det er ikke alltid jeg finner denne tenningen i oppgaver som blir gitt. Jeg synes for eksempel det er fullstendig meningsløst å bli bedt om å redegjøre for en eller annen teori. Det oppleves som patetisk å skulle gjengi teorier enhver idiot kan lese seg til i en bok, og som leseren kjenner ut og inn. Når jeg kan bruke andres teorier for å styrke eller sannsynliggjøre mine egne funn eller synspunkter er det spennende, men å gulpe opp ting jeg har lest har jeg vokst fra. Det kan da ikke være bare jeg som har det sånn?
Før jul, hele den siste uke før julaften, skal jeg ha hjemmeeksamen. Hva hvis ingen av oppgavene apellerer til meg? Hva hvis jeg må velge pest framfor kolera (- bare det ikke blir svineinfluensa som setter en stopper for hele greia)? Og hva med semesteroppgaven til våren? Hva slags oppgaver får vi? Man skulle tro at de gode tilbakemeldingene jeg har fått ville hjelpe, men det gjør de ikke. Uroen bare øker. Veldig mye av min identitet ligger i yrket mitt. Jeg har brukt år av mitt liv på å bli en best mulig yrkesutøver, og av en eller annen absurd grunn føler jeg at verden rett og slett ville gå under hvis jeg ikke presterte bra nå som jeg skal teoretisere og vise at jeg faktisk er god på dette her. Thv erter meg og sier at jeg sikkert vil få fortsette på jobben, men at jeg kanskje må gå over til å rette ut brukte spiker på sløyden i stedet for å undervise elever.
Når jeg beklager meg til kolleger og venner over at jeg sliter med å være student, får jeg overbærende smil og syrlige kommentarer tilbake. Dette går så fint! Du bare koketterer! Hvorfor i all verden skulle ikke du klare dette? En kollega sa at jeg burde holde kjeft og ikke si noe om at jeg opplever dette vanskelig. Det ville spare meg for unødvendig fokus. Hun har helt rett i det, men jeg er altså ikke skrudd sammen på det viset. Det hjelper meg å rydde opp i følelsene mine ved å skrive og snakke om dem.
Det jeg vet nå er at jeg aldri, aldri, aldri mer skal studere på tradisjonelt vis. I stedet skal jeg sette av mer tid til å lese faglitteratur. Kanskje skal jeg forsøke å skrive litt mer fagrelaterte tekster også, – muligens her på bloggen. Saken er jo den at jeg elsker å studere, lese, skrive, lære og ikke minst formidle, – men jeg vil velge selv hva jeg skal lese og skrive. Jeg vil velge hvilken sjanger jeg skal skrive i, hvor mye eller lite jeg skal skrive. Ikke vil jeg utsette meg for eksamenspes og evalueringsangst mer heller.
Sånn, – da fikk jeg det ut. Denne gangen hjalp det likevel ikke. Jeg er like urolig.
Jeg slutter aldri å undre meg over kvinners klesvalg, og nå skal jeg pinadø plage dere med det igjen. De siste dagene har jeg sett litt på TV: Frokost-TV, Sporløst forsvunnet,Skavlan, – og jeg blir altså så irritert fasinert over hvor ulikt menn og kvinner kler seg både som rollefigurer i fiksjonsfilmer og i det virkelige liv.
Tenk deg et hvilket som helst fjernsynsprogram, talk show, kriminalfilm, debattprogram. Tenk deg at de to hoveddeltagerne er av motsatt kjønn, og de starter opp helt og aldeles nakne. Hvis det bare handlet om å holde varmen, så hadde antagelig klær vært helt unødvendig i et fjernsynsstudio uansett. De er altså nakne, -og så begynner vi å kle på dem det de trenger for at de skal framstå som seriøse i vår kultur. For kvinnens vedkommede ville det vært fort gjort. Mens mannen antagelig ville fått på både bukser, skjorte, jakke og sko, ville kvinnen kunne stoppe lenge før. Hun kunne for eksempel nøye seg med en strømpebukse og en tunika, – eller hun kunne stille barbent i høye sandaler. Der mange menn knyter på seg et slips, ville kvinnen kunne vise bar hud nesten ned til navlen. Prøv å forestille deg det omvendt: En mannlig programleder i et seriøst program kommer barbent i studio og viser fram halve brystet sitt.
Jeg er ikke dum. Jeg har forstått at dette handler om å være sexy. Desto mer forundres jeg. Jeg mener, – jeg har ikke noe imot at folk prøver å se sexy ut når de er på jakt etter sex. Sexy er bra! Det forunderlige er bare at kvinnene velger å fokusere på naken hud og mye kropp i program som er ment å handle om noe helt annet enn muligheter til kopulering. Hvorfor blir de kvinnelige politietterforskerne i Sporløst forsvunnet iført kostymer som om de er på vei til et stevnemøte med en de håper å nedlegge innen fem minutter? Hvorfor kler journalistene i Frokost-TV seg som om de er på vei på en heidundrande fest? Hvorfor er de kvinnelige gjestene i Skavlan nedringet og utringet der de vrikker og åler seg på plass i stolen? Ta Carola på Skavlan i går, for eksempel. Hun troppet opp i strømpebukse og lang genser. Men hun er jo artist, sier kanskje du. Hun skulle jo synge! Ja, – hun skulle det. Hun skulle synge en religiøst inspirert sang om å finne sitt Betlehem. Dessuten skulle hun størstedelen av tiden delta i en seriøs samtale om hvorvidt helsesituasjonen til verdens befolkning har blitt bedre eller sämre med årene. Fremmer det seriøsiteten å kle seg på en måte som gjør at lyden av kropp og kjønn blir mye sterkere enn mulige intelligente utsagn som måtte komme fra munnen hennes? Dessuten faller jo argumentet med artisteriet på sin egen urimelighet. Jeg mener, ingen mannlige artister kler seg som om det mest av alt handler om å vise fram mest mulig kropp, og de er vel også interessert i å framstå som sexy?
Eller er de kanskje ikke det? I hvert fall ikke hele tiden. I hvert fall ikke når fokuset bør være på en sak som er viktigere enn deres egen bare hud.
Norsktentamen høsten 2009 er et tilbakelagt stadium, og vi kom i mål. Jeg kan ikke si annet enn at sånne dager er litt av en sjau. Klokka åtte var tre lærere og noen ivrige elever på plass for å rigge maskiner. Fire tunge ståltraller med maskiner ble dratt til klassrommet, femtifire PC-er skulle settes opp, få strøm og logges på. Når vi er ferdige ser gulvet ut som en spagettikjele.
Klokka halv ni satt alle elevene ved pultene sine, og det så rett og slett helt vilt ut. Rommet er alt for trangt, men vi har faktisk ingen andre muligheter. Mellom pultene er det så trangt at jeg må finne meg noen stier der jeg kan gå når jeg skal forsere rommet, og elevene sitter så nær hverandre at de hører magen til naboen rumle. Tentamen er viktig. Resultatene fra denne dagen er i stor grad med på å avgjøre elevenes terminkarakter, og da burde de kanskje hatt noe bedre arbeidsforhold enn dette her.
Klassen var altså på plass, og det var jeg også. De andre lærerne hadde andre unger å ta seg av. På grunn av sykdom måtte vi omdisponere staben litt, og jeg ble alene med de femtifire de første to timene. Det er egentlig ikke noe problem. Det er mine unger, og de vet hvordan vi skal ha det. Vi hadde en tentamen for en ukes tid siden, og da var vi misfornøyde med arbeidsroen. Vi betyr egentlig både elever og lærere. Når alle er slitne sånn i ellevetida, kan det skje at noen begynner å hviske, lage ablegøyer, dele en sjokolade. Sånn kan vi ikke ha det. Det er et vanskelig tema dette med arbeidsro. Jeg har vært på kurs med lærere, og de kommer faktisk senere til ro enn en middels klasse. Våre elever oppfordres til aktivitet, til å gi hverandre respons, til å diskutere og lese hverandres tekster. Når tentamen kommer og alt skal være stille, så sliter de med å få det til.
Det er lærerens ansvar å sørge for arbeidsro. Vi kan gjerne bli sure på elever som snakker når de ikke skal, men til syvende og sist er det oss lærere som er arbeidsledere og sjefer, og det er vi som skal sørge for at alt foregår som det skal i klasserommet. Denne gangen hadde jeg forklart elevene grundig at dette er en prøveeskamen, at alle har krav på ro, at de må lære seg eksamensdisiplin nå – så de ikke blir bortvist når den virkelige eksamen kommer. De hadde fått beskjed om at jeg ikke kom til å tolerere noen form for avvik. Da ville de bli bortvist fra tentamen, og de ville måtte ta den igjen på en fridag senere i høst
Det virket.
Akkurat i det sekundet prøven startet var det noen som prøvde seg. Mente hun det tro? Et glefs (Jeg biter aldri!) var nok til å overbeivise den siste tviler. Etter det var det fullstendig ro hele dagen. Minnepinner og oppgaver ble delt ut, og så var de i gang. Først oversatte de en tekst fra bokmål til nynorsk, – så var det å skrive en tekst. De skrev og skrev og skrev. De som hadde tid gikk ut i en av skolens to felles pauser. Mange tok ikke sjansen på det, – tenk om de fikk for dårlig tid i den andre enden! Innimellom ble det spist og drukket litt, men det spises påtagelig mindre godteri på tentamen enn det gjorde for noen år siden. Hvorfor vet jeg ikke.
Da klokka passerte elleve kunne jeg høre at noen slet med å holde ut. Ingen snakket, – det våget de ikke, – men de vred seg på stolene, sukket tungt, gjespet. Det er ikke bare -bare å sitte så tett hele dagen. Det er varmt som i en bakerovn. En hadde glemt nynorskordlista si. Naboens ordliste lå der og fristet bare tjue centimeter unna, men han kunne ikke strekke ut hånden for å låne. Bestevenner som er vant til å dele det meste turde ikke strekke ut en hånd for å ta en drue fra nabopulten. Selv litt øyenflørting ble møtt med stramme lærerblikk i dag.
Til mandag skal jeg være snill igjen.
Bortsett fra de to første timene, var vi to og tre lærere i rommet, – og vi hadde nok å gjøre. Hender strekkes i været kontinuerlig: Kan du hjelpe meg med å få inn stavekontrollen? Kan jeg gå på do? Jeg kommer ikke i gang, – kan du se på innledningen min? PC-en min faller ut? Kan jeg spisse blyanten? Jeg har vondt i hodet? Heter det forkjørsvei når man kjører inn til et hus? Vil du hente en utskrift i skriveren for meg? Det siste spørsmålet fikk vi omkring 70 ganger i løpet av dagen. Mange liker ikke å lese korrektur på skjermen, og da må det altså en ekstra utskrift til. Vi voksne sprang som piska skinn, og jeg rakk knapt få i meg ei skive brød i løpet av dagen. Men jeg liker det. Til tross for et strengt regime er det god stemning, og jeg liker litt tempo.
Etter tolv begynte de første å levere. I løpet av dagen ble femti-fire PC-er og ledninger plassert i riktig ståltralle, minnepinner samlet inn, utskrifter sortert og rommet ryddet
- og så var klokka to og den siste eleven ruslet ut døra!
Endelig helg. Men jeg har som kjent anlegg for selvpinsler, og dessuten mye å gjøre. For å være sikker på at jeg ikke kunne vri meg unna, hadde jeg lovet elevene at karakteren på delprøve 1, – nynorskoversettelsen skulle ligge ferdig evaluert på Fronter før klokka seks i dag. Jeg hentet meg en kopp kaffe og hev meg i rettinga. Det gikk fint. Nå gjenstår bare femti-fire tekster, til sammen omkring 200 sider. Hvis jeg tar fire om dagen, er jeg ferdig om to uker.
Da jeg forlot skolen klokka halv seks hadde det begynt å snø.
Når skoledagen er over og det er onsdag, så kan jeg bare glemme alt som heter sofa, aviser, fred og ro, – men jeg får altså noe bedre i bytte. Kjøreturen for å hente våre to små brukes til å slappe av med radionyheter. Så braker det løs! Ingen skulle tro at de hadde hatt en lang dag med full rulle på skole og SFO. De er fortsatt fulle av energi og klare for rock i bilen.
Hvis du lurer på hvor mange ganger man rekker å høre Oro jaska beana på 25 kilomterer, så kan jeg fortelle deg det: 5 1/2 gang, – og det inkludert to små som gauler i vilden sky. De vil bare høre på den samme gruppa, men i dag slapp de heldigvis til en annen sang også, en versjon av No milk today, – sunget på en blanding av samisk og engelsk.
Hjemme var det tid for middag, og M trodde at kyllinglever i fløtesaus var det samme som leverpostei, – og siden leverpostei er godt, spiste hun med god appetitt. Mens ungene spiste, spurte de Thv om de kunne få omelett på skolematen i morgen. Det er han som står for matpakkesmøring her i huset. Det kunne de selvfølgelig, men omelett kan man lage selv når man er seks og sju år gamle. Det vanskeligste er å hakke hull i eggene. Det første slaget ble gjerne for slapt, det andre for hardt, – men man kan ikke lage omelett uten å knuse egg, og det gikk bra.
De er både ivrige og konsentrerte mens det står på, men hvis du tror noe går stille og rolig for seg, så tar du veldig feil. De sloss om å få sitte oppe på benken for å se omeletten stivne, og det er som kjent nesten som å se maling tørke,det tar tid, og da lager M noen ablegøyer i mellomtiden. Her er intet kjedelig øyeblikk.
Selv om prosessen er viktig, og det bør den være så lang tid som den tar, så skal man heller ikke kimse av et godt resultat:
Da morgendagens meny var i orden, var det tid for lekser. Vi satte oss tilbake ved det store bordet. C skulle telle penger, legge sammen og skrive regnestykker. Han fikk hjelp av Thv.
M synes sånne skolegreier er litt pesete, og hun blir litt demotivert av at storebror kan absolutt alt i hele verden. Han kan regne med store tall, leser som en voksen og vet at gul heter yellow på engelsk. Selv får hun ikke helt retningen på verken bokstaver eller tall ennå. Når hun skriver vil liksom hånden en annen vei enn det hun vil. Noen ganger vinner hånden, og noen ganger vinner M.
Denne lesingen er også vanskelig. I dag skulle leseleksa til og med læres utenat. Det kom litt skjevt ut først:
En, to, tre, fire, fem, seks, sju,
reven er en hønsetjuv.
Sju, seks, fem, fire, tre, to, en, null,
reven stjal et hønseben.
Hun ble visst litt for ivrig.
Men vi gir oss ikke, og etter minst femten repetisjoner og litt skriving, så satt det. Det var da det skjedde, det merkelige: Plutselig så hun en viss sammenheng. Kunne hun lese? Hun kunne ikke det, ikke helt, men hun gjenkjente ordbildene. Det skjedde noe som gjorde at forståelsen løsnet og noen brikker falt på plass oppe i det lille hodet hennes.
Noen knekker lesekoden raskt, andre trenger litt mer tid. Egentlig spiller det ingen rolle om det går fort eller sakte. Hun har et helt liv, nesten 100 år, igjen å lese.
Egentlig har hun ikke vært så ivrig på å øve på verken lesing eller skriving. Det meste ligger i selvtilliten, og jeg tror hun har vegret seg nettopp fordi hun har følt at det var uoppnåelig å lære dette store som C kan. Og når hun ikke forsøker, så blir hun heller ikke avslørt. Men i dag løsnet det altså, og da ble hun helt hyperaktiv. Hun ville bare lese og lese og lese. Til og med deler av barne-TV ble forsaket. Hun overlot skjermen til C, sprang bort i ranselen og hentet boka si, og så måtte Thv høre at reven er en hønsetjuv om og om igjen.
Jeg tror aldri noensinne han vil stole på en rev etter dette.
