Jeg er fortsatt i førtiårene, men det varer ikke særlig lenge. Den dagen jeg fyller femti år, kommer noen helt sikkert til å spørre meg litt spøkefullt: Nå, åssen føles det å fylle femti? Som om det skjer noe sånn over natta. Det gjør det selvfølgelig ikke. Faktum er bare at det har skjedd noe, i hvert fall har det skjedd noe med meg. Ikke over natta, men det har kommet over meg sånn gradvis de siste ti åra. Erkjennelse. Selverkjennelse. Det begynte forsiktig for ti år siden, og de siste par åra har det aksellerert. Jeg begynne å kjenne meg selv veldig godt.
Det høres kanskje oppkonstruert ut. Man er seg selv og kjenner seg selv hele livet, men det var ikke for ingen ting at Finn Kalvik sang at han prøvde å finne seg sjæl da han var i ungdommen. Jeg har funnet store deler av meg selv nå. Tenk så fint om alt jeg fant var fint og flott og noe å vise fram.
Det er det selvfølgelig ikke.
Noe er fint. Veldig fint. Da jeg var ung var jeg alltid redd for ikke å være flink nok, mestre, holde mål. Det er jeg sjeldnere nå. Dessuten har jeg først de siste åra blitt skikkelig klar over hva jeg er mer eller mindre god på. Jeg vet også hva jeg er veldig god til, og nå våger jeg også å si det høyt. Den andre siden av dette er at jeg også vet hva jeg er mindre god på. På noen livsområder er jeg til og med talentøs, dårligere enn de fleste andre jeg kjenner.
Det deilige er at det er balanse mellom disse to. Riktig nok er det sånn at det jeg er god på rommer mye mindre enn det jeg er dårlig på, Jeg er dårlig på det meste, men det spiller heldigvis ikke noen rolle lenger. Sånn er det sikkert for deg også. Vi perfeksjonerer oss på de livsområdene der vi har behov for å ha suksess, der det er viktig for oss at vi høster anerkjennelse. Der vi må være gode for at selvbildet og tryggheten skal være på plass. For å kunne se oss selv i øynene, rett og slett. Så lenge jeg er god på det lille jeg MÅ være god på, så kan jeg leve i fred med erkjennelse av alt jeg ikke får til. Jeg kan snakke om det, og jeg kan beundre og rose dem som mestrer det jeg er dårlig på.
Når man snart er femti år og kjenner seg selv, så hadde det vært hyggelig om man kunne elske seg selv dypt og inderlig. Man slipper jo ikke unna seg selv. Jeg er nok glad i meg, men kjærligheten er veldig splittet. Noen sider ved meg liker jeg ganske godt. Det er antagelig mine gode sider, de sidene som min familie og vennene mine også er glade i. Men jeg ser klarere og klarere at jeg ikke liker meg selv like godt bestandig. Jeg har noen karaktertrekk som jeg rett og slett liker veldig dårlig. Det er ikke hyggelig, men det er et faktum. Noen dager når jeg møter meg selv om morgenen, så føler jeg veldig sterkt at jeg ikke liker dette mennesket så godt. Sånn er det, dessverre. Jeg var ikke klar over dette da jeg var ung. Jeg visste faktisk ikke hva jeg syntes om meg selv, jeg hadde på en måte ikke klart å pelle meg selv fra hverandre ennå. Det har jeg nå. Og det hender jeg blir dritt lei meg selv og får lyst til å finne meg en annen å være.
Trøsten da er de andre menneskene. De som kjenner meg ser jo også de svake sidene ved meg, de sidene som ikke er så veldig elskverdige. Og likvel liker de meg nok til å være venn med meg, gift med meg, jobbe med meg. De tilgir meg på en måte mine dårlige sider for å få være sammen med de gode.
Hvis de kan tilgi meg, så kan jeg tilgi meg selv også.
Så mange andre muligheter er det ikke.