Langsomt liv

Har jenter behov for mer søvn enn gutter? Jeg vet ikke, men i hvert fall hadde alle de tre av hankjønn allerede stått opp for lenge siden da M og jeg kom oss ut av dynene. Jeg må stelle meg og ta på skikkelige klær før frokost uansett hvilken dag det er. Sånn er det ikke med ungene. De elsker å gå i pysjen så lenge som mulig. Etter frokost, tegnefilmer for de små og aviser for de voksne, endte vi på verandaen, - i pysj, for å spille bildelotto. Ungene elsker det. Bildelotto er et genialt spill. De små lærer navnene på hva det måtte være som er lottoens tema, i dag var det dyra på bondegården. Spillet tar ganske kort tid, og det setter vi voksne pris på. For å vinne må du ha en kombinasjon av flaks og evner, og viktigst av alt, - dette er et spill der ungene kan vinne over de voksne, - og det gjør de rett som det er, til sin store fryd. De har klisterhjerner, sånne små.

Sånne solfylte fridager glir av sted uten at man egentlig vet hvordan tiden går. Den ene aktiviteten glir over i den andre. Thv er i gang med snekringa. Det er jo det som er hans prosjekt om dagen. Lekestua er flyttet, og nå er det snart nytt gulv der den en gang sto. Materialene ligger klare, og det er langt fler av dem enn jeg hadde trodd det skulle være. De kostet langt mer også! Planen var å komme riktig langt på vei i dag, men med tre små som vil leke og trenger hjelp til både det ene og det andre, går det i sakte tempo. Det er i grunnen helt greit. Vi har god tid, det haster ikke med noe.

Jeg hadde kjøpt en boks med gatekritt, og de fikk ben å gå på. Så var Store C, C og M aktivisert. I en time holdt de på, minst. Store C ville tegne flagg, - M nøyde seg med å gjøre oppkjørselen vår om til et fargerikt rutemønster. Synd det blir borte ved første regnskyll.

Det er tid for årets første innhøsting. Mens frukttrærne ennå bare står i blomst, er rabarbraen klar til å spises. Vi voksne vil ha rabarbragrøt med melk, og det fikk vi. Ungene likte det ikke, i hvert fall ikke ved første forsøk.

Rabarbra med sukker ville de imidlertid gjerne prøve. Gjett om det er et barndomsminne. Jeg husker at vi sprang ut og inn for å få stadig mer sukker i eggeglasset vårt. Antagelig var det fordi vi bare dyppet rabarbraen og suttet av sukkeret. Det gjorde M også. Store C gjorde som man skal, - han bet skikkelig til. Selv om det er lenge siden jeg prøvde, kan jeg ennå huske den stikkende følelsen bak på siden av tunga. Når man ser på grimasene til Store C skjønner man at rabarbraen ikke har forandret seg stort.

En tur på lekeplassen ble det også tid til. Alle tre ungene elsker å sykle, men det er litt av et ansvar å sykle av sted med tre sånne livlige røyskatter på hjul. Det går hit og dit og everywhere. M vingler både hit og dit, og forstår ikke hvorfor det er så viktig å holde seg på høyre side av veien. På lekeplassen kunne jeg endelig sette meg på en benk og trekke pusten. Der er det lite galt som kan skje.

Guttene balanserte på lekeapparatene. Det ville ikke M. Etter en stund ville hun fotografere. Det har hun blitt flinkere og flinkere til. Jeg forsøker å lære henne hvordan hun skal holde kameraet, trykke ned i to operasjoner og holde kameraet stille. Hun tok en trillion bilder av løvetann, og de fleste ble riktig, riktig fine.

Det har vært varmt i dag også, om ikke så varmt som i går. Det er visst meldt litt flere skyer og mer normale vårtemperaturerer utover i uka. Likevel har det vært mer enn varmt nok til å spise alle måltider ute. Litt benflørt ble det også tid til.

Da de tre hadde reist hjem, tok vår husvenn S og jeg oss en tur på Plantasjen. Jeg fikk en sånn plutselig trang til flere planter, blomsterpinner, frø, jord - og så roser. Vi kjørte i full fart rett før stengetid, og på rekordtid fikk vi fylt en hel vogn med alt jeg kunne drømme om. Likevel vet jeg at det ikke er siste turen.

Det er moro å ha besøk av tre fine unger, men det er jammen deilig når de reiser hjem igjen også. De er aktive, de lager mye lyd og de vil aller helst være sammen med oss hele tiden. Alt vi skal gjøre går i halvparten av halvt tempo. Da de hadde reist hjem, var det tid for oss. Thvs snekring gikk plutselig mye fortere, jeg fikk plantet i krukkene mine og så var det tid for middag: stearinslys, chablis, kreps, hvitløskmajones og loff.

Ikke den verste avslutninga på en langsom dag.

Vi har hatt en sånn dag

Hvis det fortsetter sånn, kan vi snart avskaffe våren og kutte ned til tre årstiden. Våren blir kortere og kortere for hvert år, og nå er det full sommer. At det kan snu i morgen er en annen historie. Det vil vi ikke tenke på i dag.

Det har vært jordbær og is, saft og vann, bading i stamp, utsetting av planter, såing av frø, katter som soler seg, sol og skygge, parasoll og aviser,

og så rundet vi av med grillmiddag på verandaen. Nå er 3 barn badet, 60 barnenegler klippet, et ukjent antall tenner pusset, - og så får vi bare håpe de sover snart.

Værmeldingen for i morgen sier sol, sol, sol!

Abstinens

Vi var i Oslo i går, - i femtiårslag hos den kjære Kusinen. For å få mye ut av Osloturen dro vi tidlig. Vi ville på IKEA. Først da vi satt i bilen på vei ut av byen kom jeg på at jeg hadde glemt kameraet mitt. Det var rushtrafikk og kø, så vi kunne ikke snu.

Om det var viktig? Det burde det ikke ha vært. Det burde over hodet ikke spilt noen rolle. De fleste ville ikke en gang reflektert over det. Sånn er det ikke med meg. Jeg følte meg bokstavelg talt syk. Jeg var så skuffet! Etter at jeg begynte å blogge klarer jeg ikke å la være å se verden med bloggblikk. Og jeg ser verden med nye øyne. Det er faktisk flott. Det handler ikke bare om å fotografere, - jeg har også blitt mye mer bevisst på estetikken i alt rundt meg, både det skjønne og det uskjønne, også når jeg ikke skal forevige det. Men nå hadde jeg glemt kameraet. Hvordan kunne jeg? Tenk på alle de flotte motivene jeg kom til å snuble over i løpet av denne lange dagen!

Det gjorde jeg også: Alle fargene på IKEA, ungen med is over hele trynsiktet, det fantastiske, enorme, blomstrende treet i hagen til Kusinen, det nydelige bordet hun hadde dekket, maten, lysene, gjestene og ikke minst Kusinen selv.

Heldigvis var det ikke verre fatt, enn at jeg glemte hele kameraet da festen var i gang. Det ble en strålende fest.

Men det blir en lite strålende blogg uten bilder.

Et nytt, lite liv

Rett nedenfor skolen ligger det en hestegård. Da jeg kjørte hjem fra jobben her om dagen, så jeg at det hadde skjedd noe. Et lite føll var født.

Jeg måtte stoppe for se på familieforøkelsen. Noe så lite og vakkert skal man lete lenge etter.

O Romeo,

O Romeo, but why are you named Romeo? Deny your father and refuse your name… Vi har hatt fokus på Shakespeare i engelsktimene. I dag var det framføring. Noen nøyer seg med å lese fra et ark. For andre er det alvor. De stiller med vakker musikk, flotte kostymer og har lært teksten utenat.

Og de framfører med innlevelse. Det er så en gammel, romantisk lærer får tårer i øynene: I take you and your word! Call me your love and I will be born again: from now on I will never be Romeo!

Tenk at de tør! Balkongscene eller ikke balkongscene, - vi er i et alminnelig klasserom, det er blendende dagslys, publikum er noen-og-femti medelever. Dine nærmester er det vanskeligste publikumet, heter det. Og likevel trår de til som om de sto på Nationalteateret: Lady, I swear by the beautiful moon.

O swear not by the moon, because the moon changes.

Etterpå fikk de applaus. Stor applaus!

På plass

Så kom den på plass. Vi er middels fornøyd. Thv har gjort en kjempeinnsats, og det er utrolig at han har fått den tvers over haven. Målet var at den skulle stå der til helgen, men nå er det altså i orden. Det vi er mindre fornøyde med er at den ser noe malplassert ut der den står. Hagen er liten, og en sånn lekestue tar mye plass. Men den er altså uteboden vår, og vi føler oss avhengige av den. Om noen år kan vi vurdere å bytte den ut med en mer hensiktsmessig bod, en bod som bygger litt mindre utover plenen. Men det får bli en annen gang. Nå skal det bygges utestue.

Og jeg da? Her i huset har vi et ganske tradisjonelt kjønnsrollemønster, og det er mye som kunne vært sagt om det. Men en ting er vi enige om: Vi skal ha sånn noenlunde samme mengde fritid. Det betyr at vi ofte jobber sammen, men med hver våre ting. I dag fant jeg en plen som måtte klippes, en gjerdestump som sutret etter maling og et verandarekkverk som ville ha rødmaling. Vi kom i mål omtrent samtidig sånn i åttetida.

Det kunne vært perfekt, men ble det ikke. Alltid er det noen som skal ødelegge. Her har synderen lagt igjen spor. Det er Simring, - den møkakatta! Hun har trampet rundt i våt maling. Vi oppdaget det først da vi så at hun hadde satt hvite fotefar både her og der, både inne og ute!

Drittkatte!

Kan vi sitte ute?

Spørsmålet kommer hver eneste dag når det er varmt og pent vær: Kan vi sitte ute? Jeg husker at vi maste på våre lærere om det samme, og noen ganger sa de ja. Det gjør jeg også, men bare noen ganger. Ungene mine er tiendeklassinger, og vi er fortsatt ikke i mål. Om en ukes tid får de beskjed om hvilket fag de får til skriftlig eksamen, og vi har fortsatt noen sider å lese innen den tid. Elevene klarer ikke helt å ha oversikten over hvor vi er i løypa, men det gjør jeg. Inne i mitt hode er det ryddig. Jeg vet at vi er nesten i mål, at det er et par emner som skal avsluttes før vi kan sette punktum. Likevel er det bare tida og veien, og jeg må holde kontrollen en stund til.

Denne uka har de jobba med språkhistorie, - og for en gangs skyld har jeg holdt kjeft. Ingen forelesning denne gangen. En dyktig kollega har laget et selvinstruerende hefte, og det skal leveres til fredag. Det er mye å gjøre, og jeg vet at når elevene sitter ute blir de sosiale fristelsene for store. Resultatet kan bli at de ikke får gjort det de skal, eller at det blir for mye hjemmearbeid. Det skal det ikke være på denne tiden av året. Derfor har jeg sagt nei, nei, nei hele uka. Ikke en gang på biblioteket eller i andre arbeidsrom har de fått gå. I stedet har de sittet stille i klasserommet bøyd over språkhistorieheftet sitt. Men i dag var det nok. De fleste er nesten ferdige, og de som ikke er i mål må uansett skynde seg. Så fikk de lov til å gå ut.

Skolen vår er bevisst bygget med tanke på hvor vårsola viser seg. I min ungdom husker jeg en stekende sol rett inn i klasserommet. Det har vi aldri. Klasserommene har vinduer fra gulv til tak, og til og med takvinduer, men sola kommer aldri inn. På den andre siden, rett utenfor, har vi en flott uteplass. Der er det sol. Så krøp de ut med bøker og blyanter. Noen satte seg alene, andre i grupper. Og selv om det selvfølgelig blir litt for sosialt, så jobba de godt - nesten alle - de fleste.

Hun her hadde alt under kontroll: Arbeidshefte, pennal, solbriller av det kule slaget og to mobiltelefoner. Den ene var lånt fordi den hadde så fin musikk.

Men pauser må til. Denne jenta fant ut at hun hadde noen morsomme rynker på magen, og så ble det for fristende å tegne på dem med en penn. En sånn mage får hun aldri igjen, men det er hun lykkelig uvitende om. Hun skulle bare vite, - om noen år behøver hun ikke lenger tegne på seg rynker verken her eller der.

Været var vakkert og fuglene sang. Vi holder til midt i skogen, må vite. På sløyden har noen laget fuglekasser av det kreative slaget. Om fuglene setter pris på kreativiteten vet jeg ikke, men dekorative er de.

Noen dør i livets vår

Det er åtte år siden, men jeg husker det som om det var i går. Det var fredag og akkurat like varmt som det har vært i dag. Det var siste time på skolen, og fordi det var så fint vær, hadde jeg avsluttet litt før tiden. Alle fikk beskjed om å rydde rundt pulten sin og ta en ukeplan før de tok helg.

Han var lang og keitete som en fole, hadde de blåeste øyne du kan tenke deg og en helt hvit lugg. Han var stille og beskjeden, men blid og hyggelig. Av og til glimtet han til med en tørrvittig kommentar. Skolen var et sted man måtte være, - mest plikt, - og nå ville han hjem. Der ventet konfirmasjonen til en venn, fisketur, fritt uteliv - alt det som er deilig. Han prikket meg på skulderen: Se, - jeg har ryddet. Kan jeg gå? Og vips så var han ute av døren.

Ukeplanen din, ropte jeg, - men da var han allerede ute i maiværet.

Det var siste gang jeg så ham.

Hans beste venninne og jeg lo sammen. Det var så typisk ham å glemme ukeplanen, så typisk ham å bare løpe ut i friheten når skoledagen endelig var over. Hun tok med en ekstra ukeplan for gi ham i helgen. Sånn skulle det ikke gå.

Dagen etter, om ettermiddagen, sto jeg på verandaen. Det var en av de varmeste maidagene jeg kan huske. Så ringte telefonen.

Det jeg husker aller best er dagen etter telefonsamtalen, - søndagen. Hele klassen var samlet i klasserommet. Så kom pappaen hans og bestefaren for å fortelle hva som hadde skjedd. Det var voldsomt, det var tragisk, det var totalt uforståelig, og han var død. Vi gråt alle sammen, og de som var roligst var det to mennene som sto der ved kateteret og fortalte om alt som hadde skjedd, hva de tenkte om det og hva de ønsket av oss.

En uke senere var det begravelse. Da vi ankom kapellet sto mammaen hans utenfor og ønsket oss velkomne. Inne var det stappfullt av unge og gamle, flest unge. En gruppe ungdommer sang så det grøsset gjennom oss. Og midt oppe i det hele sto faren hans og ledet hele seremonien. Han holdt ryggen rett og kom gjennom det. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg opplevde det som om de ga sønnen sin en gave ved å være så personlige og gi ham en sånn fin avskjed.

I dag har jeg vært på kirkegården for åttende gang. Tenk, det er åtte år siden, - og jeg glemmer det aldri.

Dagens dont

I dag var det litt tyngre å komme i gang. Tirsdag er vår tøffeste skoledag, og klokka ble nesten halv seks før vi kom oss i arbeidstøyet. Men så var vi i gang. Thv rullet lekestue så det var en fryd. Først måtte han vende den så den sto riktig vei. Det gikk hardt for seg, og på et tidspunkt vippet den nesten over ende.

Nå står den i riktig posisjon, - og i morgen er den forhåpentligvis på plass. Det skal bli deilig å få fylt den med alt rotet som flyter utover i hagen.

Og jeg har malt og malt og malt. Nå er gjerdet ferdig. Det er morsommere å gjøre en sånn jobb når man ser forskjell på før og etter, og det gjør vi her.

Når jeg ser godt etter, så ser jeg at det nok bør males et strøk til. Det frister ikke akkurat nå, - men kanskje om noen dager.

Men det er ingen grunn til å hvile på sine laurbær. Da jeg var ferdig med å male gjerdet, løftet jeg blikket og så veggen foran meg: Flass, flass, flass.

Thank you!

Her kommer ekornvottene

Både på mail og i kommentarfeltet er det mange som har bedt meg om oppskrift på ekornvottene jeg har vist bilder av her på bloggen. Men det er ikke så enkelt som dere tror. For det første har jeg tegnet av ekornet fra et par votter jeg så på en pandurokatalog. Det betyr at jeg har stjålet mønsteret, og da føles det litt på kanten å legge ut mønsteret her. Nå gjør jeg det likevel, og håper på tilgivelse. Opprinnelig strikket jeg vottene i barnestørrelse. Jeg har brukt heftet Selbustrikk fra Rauma Ullvarefabrikk (LVS-5). Jeg kan selvfølgelig ikke legge ut mønster derfra her på siden, men heftet er lett å få tak i.

På s 9 finnes en barnevott (Mønster nummer 10). Maskeantallet her passer noenlunde til ekornet, og jeg har strikket dem i Finullgarn og pinner nr 2.5. Bruker du tretråds garn og pinner nr 3 blir vottene selvfølgelig større. Det er på denne votten du finner den søte kona på tommelen, Aina.

På et senere tidspunkt strikket jeg et par ekornvotter til Therese. Hvilken oppskrift jeg brukte da, husker jeg ikke. Men hun har en liten hånd og fikk derfor en liten damevott.

Så ville datteren min ha et par. Hun heter Marthe, derfor finner dere en M øverst på votten. Den kan dere selvfølgelig bytte ut med en annen bokstav. Marthe har store hender, og måtte derfor ha en større vott. Mønsteret til den votten har jeg her. Som dere ser, mangler tommelen. Jeg brukte en gammel votteoppskrift som hadde samme maskeantall som denne votten, og så ble det bra.

Dette ble ganske rotete, men jeg håper dere kan bruke noe av det. Som dere ser er det ikke så enkelt som man skulle tro. Når jeg strikker sånne ting, mekker jeg det til på forskjellig måte. Jeg kombinerer flere oppskrifter og tilpasser det garntype og ikke minst størrelsen til den som skal ha votten.

Lykke til!