Thank you for sharing

De fleste tekster blir skrevet for menigheten. Vi har en tendens til å holde oss til de samme avisene, de samme journalistene, de samme forfatterne. Da vet vi hva vi får, og det er trygt sånn. Bare unntaksvis og veldig sakte utvider vi vår horisont ved å lese noe annet.

For mitt vedkommende har det skjedd en revolusjon på dette området etter at jeg kastet meg på Facebook. Gjennom mer eller mindre kjente kontakter får jeg lenker til tekster jeg ellers aldri ville lest. Jeg leser verken The guardian eller Jerusalem post – aldri, men de siste par åra har aldri blitt forvandlet til av og til. Rett etter den julimåneden som bare besto av den 22. var det noen som delte en ufin leder i Jerusalem Post, jeg klikket og leste, og i de påfølgende dagene fikk jeg med meg en hel debatt jeg fant interessant, en debatt jeg aldri ville fått med meg uten Facebook.

På lørdager leser jeg minst fem aviser; sånn til hverdags bare to. Det betyr at det er mye av det som skrives som går meg hus forbi, – og det er da jeg kan glede meg over delende venner. Nå i jula har Per Fugellis tekst Flokken vår hoppet fra kontakt til kontakt på Facebook (Jeg liker ikke å kalle kontaktene mine på Fb for venner), og selv om jeg ikke er enig med Fugelli i alt det han skriver, var det fin lesning. Det samme var Bjørn Stærks 9000 ord lange essay om kristne konservative som en minoritet i Norge noe jeg ville bruke noen minutter av livet mitt på. Stærk forsøker å gi et nytt bilde av de kristenkonservative, og for meg er det så avgjort ikke å skrive for meningheten. Tvert om var dette en uvanlig vinkling for meg, – og jeg tror jeg hadde godt av å lese den. At Stærk bygger konklusjonene sine på egne erfaringer og små anekdoter gjorde ikke akkurat teksten mer saklig, – men det gjorde den absolutt lesverdig og ga næring til tanken.

Og så er det alt det hyggelige vi deler. I går fant jeg en fantastisk historie på bloggen til fr.martinsen, – en historie av det slaget jeg aldri får nok av. Den handler om Anna og Richard Wagner, et tysk ektepar som tok bilder av seg selv i samme positur hver julaften fra 1900 og i 45 år framover. Den teksten var det jeg som delte, og skulle du komme til å klikke på lenken her hos meg, må du fortsette videre i bloggposten, sånn at du får med deg hele historien.

Dagens store leseopplevelse fant jeg i gårsdagens Klassekampen. Det var Hanne Ørstadviks spennende og selvutleverende essay Begjær. Teksten var opprinnelig skrevet for Minervas temanummer om synd, men verken Klassekampen eller Minerva har lagt den ut på nett, – så der stopper muligheten til å dele. Det er svært lite av det jeg har lyst til å dele fra Klassekampen som ligger på nett (Minerva leser jeg ellers aldri). Synd for Klassekampen, tenker jeg, for det er ingen tvil om at all denne delingen åpner øynene våre for aviser, journalister og forfattere vi ellers ikke leser, – og når vi først får sansen for noe, vil vi gjerne oppsøke dem igjen, kanskje på papir denne gangen.

Nå må jeg stoppe. Mens jeg sitter her og skriver, kommer jeg hele tida på andre tekster jeg har lyst til å dele med dere, tekster andre har delt på Facebook, – men det vil jo heldigvis ingen ende ta, så jeg stopper nå.

Fortsett å dele!