Da jeg kom opp på badet …

Baba au ruhm – en smak av minner

Thv lager veldig lite mat. De eneste gangene du finner ham over grytene kan være hvis jeg en sjelden gang kaster inn håndkleet. Vi har en avtale der: Når en av oss blir dritt lei de oppgavene vi har sånn til hverdags, må den andre overta med et smil.

Kanskje er det i ferd med å skje noe. I det siste har mannen gitt uttrykk for at han har lyst til å kokkelere litt, og jammen er han ikke i gang. Min svigerfar, Store Thv, var voldsomt matglad, – og favorittdesserten var noe som het Baba au ruhm, eller babas i rum, som vi kaller dem, noen små kaker eller boller av gjærdeig. Kakene var nedlagt i en rom-sirup, og de ble kjøpt hos Stabbur Nilsen. Akkurat det er litt morsomt, for herr Nilsen solgte som kjent ikke alkoholholdige varer i sin butikk. Antagelig visste han ikke at disse importerte boksene med dessertkaker inneholdt alkohol.

Ute på det store internettet kan man finne oppskrifter på det meste, også på Baba au ruhm. En flaske brun rom, Mount Gay, ble innkjøpt, og så var kokken i gang. Gjærdeigen skulle heves både rundt og flatt, eltes og knas, og så ble lagt i middelsstore papirformer, av det slaget man bare finner på IKEA. Etter steking ble de lubne, små bollene stukker med en strikkepinne, før de ble lagt lagvis på glass og overhelt sukkersirup med riiiikelig med rom.

Der ble de ikke liggende lenge, for å si det sånn. Dere aner ikke hvor gode de er! Søte, sterke, myke – og tilsatt en liten kremklatt. Da jeg hadde et lite arbeidsmøte her hjemme en mandagskveld i jaunar, måtte jeg bare by på noen smaksprøver.

Synd ikke svigerfar fikk smake.

Bak mer, Thv!

Jula henger i litt til

Egentlig er januar tida for Primulaer. Allerede den første uka etter jul var de på salg i blomsterbutikken min, – men så var det likevel noe annet som vant. Før jul hadde jeg vinduene fulle av amaryllis. Etter jul er liksom sesongen over for de langstilkede, og de var til salgs for 10 kroner stykket. Gjerrig økonomisk som jeg er, prioriterte jeg derfor amaryllis framfor primula. De sistnevnte går ikke noe sted, og de skal nok få en plass i krukker og kar når de hvite skjønnhetene blomstrer av.

Vi har fått litteraturhus

Nå har omtrent hver eneste lille husklynge i Norge et eget litteraturhus. Det må være skummelt for dem som skal drifte dem. Vil det gå rundt økomisk?

Her i Fredrikstad åpner litteraturhuset nå i helgen, og i går var vi der for å ønske det velkommen. Det er visst sånne kulturkjerringer som oss som skal bruke og betale for mora, – og det er jeg gjerne med på, – om jeg bare klarer å få ræva i gear!

Selve huset er flott. Store, lyse rom, en flott bar, i følge venner og bekjente en fantastisk restaurant og så er det saler og rom til møter, konserter, bokbad og hva det måtte være. Vi gleder oss.

I går kveld benka vi oss for å høre på Fay og Gerd og Ida diskutere egen og andres litteratur.

Programmet for første kvartal ser mer enn lovende ut. Når jeg blar meg gjennom det, finner jeg mengder av arrangementer jeg kunne tenke meg å delta på, – men så var det denne dørstokkmila. Kommer jeg til å orke å stikke ned i morgen for å høre Klaus Hagerup fortelle om Inger? Hvordan blir været mandag kveld, når vi kan være med på å diskutere næringslivet i Fredrikstad? Orker jeg gå ut en gang til? Onsdag 6. februar kommer Levi Henriksen, men da er jo C og M her, så da har jeg ikke tid. Onsdag 13. februar ville jeg helt sikkert gått, om jeg kunne, men da er jeg på et annet møte. Da forteller Gudmund Skjeldal om Nordahl Grieg. Det er alvor, – jeg vil så gjerne, men jeg vet rett og slett ikke hvor mange av disse strålende arrangementene jeg kommer til å få med meg sånn til hverdags.

Og det er nettopp det. Litteraturhuset er avhengig av at sånne som jeg meker oss ut av sofavarmen. Selv om jeg er superglad for at vi har fått et litteraturhus og merker at det meste ved dette huset appellerer til meg, så er det jo ikke mitt eget hus. Jeg skylder det ikke noe, liksom. Da er det bare igjen å håpe at huset overlever lenge nok til at jeg får brukt det.

Litt snurt

Når jeg nå inviterer ham inn i stua mi sånn en frossen januarkveld; kunne han ikke i det minste se bitte litt i min retning. Jeg forventer kanskje ikke å bli invitert med på kjøretur i Volvo Amazon, – men en liten prat eller et bitte lite blikk kunne han vel unna meg.

Med Wergeland på brystet

Det går i romantikken om dagen – romantikken og nasjonalromantikken. Livet til Henrik er som skapt for niende klasse. Det er nok å ta av, både av det myke og det harde, og jeg kan ikke hjelpe for det: Å fortelle om dnne tiden, alle disse folka, lese tekstene deres, gjøre fortida så levende som mulig – det er absolutt det beste jeg vet i denne verden; og jaggu får jeg ikke betalt for det også!

Til norskfaget ligger undervisning om språket og litteraturen, men det er så mye mer. Jeg har ansvaret for både norsk og samfunnsfag i min klasse, og i sånne perioder som jeg er inne i nå, handler det om mer enn språk og litteratur. Det handler om å formidle den gamle folkesjela, og kanskje, i et heldig øyeblikk, sette den i forbindelse med den nye. Det er ikke så mye snakk om Henrik Wergeland rundt middagsbordene i de femtitre hjem, – heller ikke store diskusjoner om nasjonsbygging eller poesiens blå blomst, – det meste av dette blir overlatt til meg.

Når jeg står der i klasserommet, føler jeg meg nesten som Henriks bistandsadvokat, – og han kunne nok trenge en. Det er litt ironisk. Selv er jeg en kontrollfreak av de verste, ryddig og strukturert med et «Etterpå er alt for sent» som livsmotto. Likevel vil jeg gjerne kjempe litt for alle Henrikene. Med sin rettferdighetssans og impulsivitet flytter de faktisk verden framover, – selv om det går over stokk og sten noen ganger. Og så er det de andre da – Camilla og Johan Sebastian. Det blir mye moro av sånt. Camilla fyller 200 år i disse dager, og så er det stemmerettsjubileet og 2014 og alt som følger med. Det er lett å være lærer om dagen. Forhåpentligvis er det levelig å være elev også.

Visst er 17 kuldegrader vakkert

Dermatophagoides pteronyssinus

Alle jordens skapninger har sin funksjon og berettigelse. Det gjelder også sengemidden. Men når man vet at det kan være opptil to millioner sånne små edderkoppdyr i ei eneste seng, kan det kanskje være greit å fornye bestanden av og til. Jeg mener, – det må da bli mye innavl hvis man ikke bringer inn litt nytt blod.

Sengemidd lever av våre døde hudceller, og all ære til dem for renovasjonsjobben. Men så må de jo kvitte seg med det de spiser også, – og da er vi der: Det kan være greit å redusere litt på bestanden. Kanskje noen hundretusen hadde vært nok.

Midd er hardføre kryp (Det finnes faktisk 45 000 arter av dem.). Det må mange, mange kuldegrader til for å kverke dem, i hvert fall ti, og aller helst bør de fryse lenge hvis de skal dø av det, minst i tre timer.

I dag har det vært minus tretten isblå grader her på våre kanter, selv om sola faktisk har avgitt litt varme. Midden ble kastet ut av vinduet sammen med dyner og puter, og der lå de i seks timer. Nå er de nok døde alle sammen, uten at vi sender blomster til de pårørende av den grunn. Dynene er rista, men det slår meg at vi har fått noe nytt å tenke på: Hva er best, – å ha to millioner døde eller to millioner levende Dermatophagoides pteronyssinus i senga?

Ungdommen er kriminell

Store C var med meg en tur opp på jobben her om dagen. Han synes ungdomsskoleelever er veldig store, og litt skumle. Man har jo hørt ett og annet, – og det er ikke godt å vite.

Da vi hadde vært i klasserommet mitt og hentet det vi skulle, bøyde jeg meg ned et par ganger og plukket opp noe papir som lå og fløt ute i gangen. Fælt så mye papirskrot det var her, da, sa jeg.

Ja, det er mye kriminalitet på ungdomsskolen, sa C alvorlig.

Om tre år er det hans tur til å tre inn i de kriminelles rekker.

Litt lysere

Det er ikke det at jeg ikke liker vinteren. Jeg liker vinteren. Jeg liker bare ikke at den er så lang og kald og mørk. Og så liker jeg ikke at hagen er frossen og gresset dødt. En liten dæsj vinter hadde vært nok for meg. Den perfekte vinteren hadde vært den som kom i desember sånn litt innunder jul. Da kunne den pumpet ut snø og iskalde grader så mye den lystet, men i slutten av januar bør det være slutt. Akkurat nå for eksempel, nå kjenner jeg at jeg er mer enn forsynt med vinter. Når jeg kommer hjem fra jobben i morgen, kunne jeg tenke meg å rusle bak i hagen for å se om krokusene jeg plantet i høst er på vei opp.

Men ingen vintere har ennå tatt til vettet, og det er ennå 10 – 12 uker med kulde i vente.

Men lyset er på vei, og allerede nå kan jeg se at himmelen er mer blå enn svart når jeg kjører på jobben litt før åtte om morgenen.

For et par dager siden kjøpte jeg en bit av sola. Den befinner seg nemlig litt lenger syd i verden, i landet som heter Syden. Om knappe fem uker drar vi dit. Da skal jeg ligge på en solseng ved bassenget og se utover havet. Tar du med et glass vin med sitronbrus til meg når du er inne? skal jeg si til Thv, og så skal jeg snu meg over på magen og lese videre i boka mi, mens jeg lurer på om jeg ikke har blitt ørlite solbrent på skuldrene.

Når vi kommer hjem fra palmer og sol er det lov å begynne nedtellingen til krokus og tulipaner.