Gærne jinter

Når det snart er advent og man har mye å gjøre og det plutselig er den siste torsdagen i november og tid for lesesirkelmøte for å bestemme hvilke bøker man skal lese i 2013 – hva gjør man da? Jeg mener, når man vet at det blir suppe og brød og muligens mange glass vin, og det enda det er midt i uka og jobben uansett kommer til å kreve sitt dagen etter. Når forventningene om skravling og prat og jås og noen små glimt av alvor kommer til å prege kvelden, og tolv damer skal prate og le og rope og diskutere, og man egentlig er for sliten til sånt tøv på en torsdag.

Hva gjør man da?

En liten lur under pleddet. En halvtime på øret tett inntil en liten kosepus, – og vips så orker man både prat og mat, vin og hvin, – og før man vet ordet av det, er neste års bøker i boks og livet leker.

Det er ikke så gæli å være menneske sånn til hverdags.

One direction

Jeg kom til å tenke på Donny Osmond i dag. Du husker Donny Osmond? And they call it puppy looove? Jeg husker Donny Osmond. Jeg var tretten år og skulle egentlig ikke like Donny Osmond. Vi gjorde nemlig ikke det, – ikke vi, bare de andre. De likte Donny Osmond. Selv smuglyttet jeg, men det var det ingen som visste.

Klokka var ti i dag, og jeg ble igjen i klasserommet for å ordne noe småtteri, snakke med en elev om noe som trykket, – og så var det selvfølgelig rottene. Jeg har fortalt at vi har to klasse-rotter? Det har vi, og sånne småkryp må ut av buret hver dag for å løpe og leke.

Men tilbake til Donny Osmond. Mens vi pusla med vårt der i klasserommet, fant noen av jentene fram en musikkvideo. Det handlet altså ikke om Donny Osmond, selvfølgelig ikke, selv om luggen til gutta i One direction kunne minne om den til Donny. Men reaksjonene til jentene da de satte på denne nye låta var som å se de andre jentene i klassen min i 1973. Ikke jeg altså. Bare de andre.

Jeg skulle filmet dem! De var en film verdt. Sukk og stønn, hyl og skrik, høye hvin. Tårer! Jeg tuller ikke! De gråt. One direction er visst verdt både stønn, hyl og gråt!

Akkurat nå lurer jeg på om jeg kan kategorisere dette innlegget under Kultur.

Det kan jeg vel?

Roser og lyng

Nå er vi klare for vinteren, og takk for det. Riktig nok er det fortsatt mildt, men det varer neppe lenge. Veden er i hus, Lille røde har fått hardtop på og begge bilene er vinterskodde, hyttevannet er koblet fra og cisterner tømt, pelargonier og potteroser plassert i kjelleren og utenfor døra vår har årets høstdekorasjon vært på plass lenge. Det hjalp å få pussa opp døra.

Thv har lenge etterlyst krokus i plenen, og i år fikk vi endelig ordnet det. En tur på Plantasjen ga en fangst på 160 blomsterløk på halv pris. Nå ligger de godt begravet og hviler i plen og bed. En liten håndfull ble stukket i naboens plen, såkalt geriljaplanting, -. så får vi se hva som dukker opp til våren, – hvis det blir noen vår. Akkurat nå gruer jeg til den årstida vi har foran oss. Kunne det bare holdt seg sånn som det er nå: Kjølig, klart og fint, – og kunne bare den helvets snøen holdt seg der den hører hjemme: Oppe i himmelen og høyst til fjells!

November er en merkelig måned her hos oss. Det kan være mildt som nå, – men ingen blir forundra når sola kikker fram og vi kan ta med kaffen ut på verandaen. Foran huset har vi pyntet til høst og vinter. I bakhagen blomstrer rosene ennå.

Helga har som vanlig vært viet ganske mye arbeid. Verken Thv eller jeg orker å jobbe sene kvelder sånn til hverdags, så for å få det til å gå opp, jobber vi bortimot fulle dager på søndager. Ikke hver søndag, men sånn omtrent tre av fire. Det er mye som er bra med det. Samtidig kan jeg bli litt oppgitt noen ganger. Det tar liksom aldri slutt. Alle vet at ugjort arbeid kan ligge som en sten på skuldrene før det er gjort. Jeg har derfor en avtale med meg selv om å ha helg fra fredag til søndag formiddag. Da er det ikke lov til å tenke på skolearbeid og alt som skal gjøres. Denne helga måtte dette prinsippet fravikes. I tentamenstida er det bare å rette i hvert ledige øyeblikk om jeg skal bli ferdig før advent.

Noen helger er vi bare hjemme, andre ganger går kommer vi oss ut i samfunnet, som her på Østfold Kunstnersenter. Der henger Eriks bilder, og dit bør du avgjort unne deg en tur. Skulle du komme dit og finne ut at du skal spandere et aldri så lite bilde på meg, er det bare å be dem pakke inn det som heter For lenge siden, – og det er altså ikke det du ser på bildet under her. Det mottas med takk!

Og ellers da? Det har blitt sosialisert litt både her og der, ute og inne, i hagen om dagen og inne hos folk om kvelden og til og med om natta.

Høsten er en sosial tid, og vi er ikke flinke til å si nei. Snart er det adventstid, og den pleier ikke akkurat være stille den heller, men hvile kan vi kanskje gjøre når vi blir gamle.

Hver helg ønsker jeg meg en ekstra fridag. Det får jeg sjelden. I stedet er det bare å krype til køys og skru bryteren på glede over å ha en jobb å gå til.

Og snart er det jul!

Matematikktakk

Norske elever skårer lavt i matematikk, – og jeg kan ikke forstå det. Jeg forstår selvfølgelig at noen sliter med tallenes tale. Jeg skjønner at ikke alle skårer skyhøyt. Det jeg ikke kan fatte er at det er så mange som havner langt nede på skalaen.

Hva i huleste kan det komme av?

Niende klasse har fire matematikktimer i uka. To av dem kommer samlet i en dobbelttime. Da er gruppa delt i to, omkring 26 elever i hver gruppe. Sånn er det også i den tredje timen, som er en enkelttime. Så har de en enklettime der klassen er delt i tre, altså 17 elever i hver gruppe. Fire timer matematikk i uka er ikke mye, – og mange timer forsvinner til andre aktiviteter. Både Finnland og Danmark bruker mer tid på matematikk enn vi gjør. Kan det være der det ligger?

Det klages over ressurssituasjonen i norsk skole. Vi er for få voksne på hver elev som trenger hjelp. Våre 52 unger har ingen grunn til å klage på antallet lærere i klasserommet. I dobbelttimen deler de 27 på minst tre lærere, to av dem med spesiell utdanning i matematikk. Det hender vi er fire, og en assistent svever også over rommet. Noen elever sitter sammen i en liten gruppe sammen med en av lærerne. De jobber med det samme som klassen, men i et noe roligere tempo. Dessuten får alle hjelp hele tiden. Seks uker i året har vi dessuten besøk av lærerstudenter. Da er lærertettheten mer enn høy.

Matematikkverket er skrevet av en av skolens lærere. Det betyr at lærerne har verket innunder huden, og de får hele tiden oppfølging.

Inne i klassen deler mattelæreren opp timen i sekvsenser. Han gjennomgår nytt stoff på tavla, og så regner elevene. De sitter sammen to og to. De fleste parene består av en som kan betydelig mer enn den andre, og de er veldig flinke til å hjelpe hverandre. Jeg har ikke spesialutdanning i matematikk, men jeg er imponert over hvor presist og ryddig lærerne gjennomgår nytt stoff. Det de mangler er tid. Pensumet er stort, og konsekvensen av det er høyt tempo.

Rundt i rommet går vi to (-eller tre) lærerne som skal hjelpe elevene. Vi søker oss spesielt til elever vi vet trenger hjelp, tar med en krakk, setter oss sammen med dem, tegner og regner og forklarer.

Hver mandag og onsdag er det mulig å få hjelp med leksene. Etter klokka to kan alle som vil bli igjen på skolen for å gjøre lekser, for eksempel mattelekser. Et fat oppskåret frukt settes fram, og så er det bare å fyre løs. Til å hjelpe seg har ungene en lærer og en assistent.

I dag har våre søte, små hatt mattetentamen, og det sto ikke på innsatsen. Noen satt limt til stolen og jobba til vi bokstavelig talt kastet dem ut. Andre gikk selvfølgelig tidlig. For dem var kompetansen brukt opp lenge før de var ferdige. Kan det hende at tekstmengden på delprøve 2 har noe av skylda for det? Klikk på bildet, så ser du at dette ligner mer på en fagtekst i historie enn en matteprøve. Det er langt mellom tallene, for å si det sånn.

Jeg kan likevel ikke forstå det: Hvorfor blir vi ikke bedre i matematikk? Hvorfor blir vi ikke best i verden?

Ser du hva det handler om?

Undervisning er kunsten å forenkle uten å forvirre.

Tusen knas

Noen ganger er man bare uheldig. Jeg skulle rydde ut av oppvaskmaskinen og inn i skapene. Da jeg strakte meg høyt, høyt opp i skapet, kom et lite Eystein-eggeglass ut av balanse og falt ned på benken. Der traff det min nye, rødprikkete kopp og slo hanken av den. I sammenstøtet sprakk også koppens skål og den tallerkenen den sto på. To skitne glass sto stablet i hverandre tett inntil tallerkenen, og jammen klarte ikke eggeglasset å sprette opp før det landet med et smell og knuste begge glassene.

Fem knuste gjenstander på ett sekund. Ikke dårlig! Ganske dårlig!

En lørdag med DDSØIF, men også hyggeligere opplevelser

Jeg synes det er en knakende god ide jeg fikk tidligere i høst. Den lørdagen vi har småungene, skal vi ut på tur, fortrinnsvis til Oslo. Der skal vi på museum, og så skal vi spise lunsj med de av barn og svigerbarn som måtte ha tid. Skulle ingen ha tid, går vi over til plan B: IKEA. Ingen dårlig plan det heller.

For en måned siden var vi på Astrup Fearnley-museet, og Marthe ble med på lunsj. I går ble det Zoologisk museum på Naturhistorisk. Det var også perfekt for de små. Jeg liker også Zoologisk museum. Særlig liker jeg montrene. Med flotte kulisser og utstoppa dyr er de veldig naturtro. Og det er mange av dem. Enormt mange.

I tillegg til de vanlige, faste utstillingene fikk vi også med oss utstillinga Hodejegerne. Alle tre ungene (Vi hadde med Lille J, en venninne av Lille M) syntes det var spennende med alle jakttrofeene, de utstoppa dyra og ikke minst den digitale elgjakta de fikk prøve seg på.

Noen trofeer til oss ble det også.

Den mest fantastiske utstillinga fant vi i andre etasje. Der sto en modell av Doktor Viktor Proktors kontor utstilt, og flere av dyra fra hans univers kunne betraktes i montere.

Mest skremmende var den store Mongolske vannrotta (Rattus aquarius).

Det er skremmende å tenke på at sånne faktisk nå har ankommet Norge og befinner seg nede i Oslos kloakksystemer. Siden rotta har sin opprinnelse i Amazonas, har Oslo kommuna ansatt en indianer ved navn Milo til å jakte på rotta. Heldigvis. Denne Milo er visst spesialtrent til sporsøk og nærkamp med dette fryktelige dyret. Jeg håper ikke kongen er klar over at et eksemplar er fanget og drept rett under slottet.

Vi fikk se flere fæle dyr vi skulle ønske ikke fantes (DVSØIF). Norsk lemen kjenner vi jo (Vi kjenner oss til og med igjen i ham), men akkurat denne type A (Norvegicus Temperamentus) har vi bare hørt omtalt.

Jeg skal ikke røpe så mye mer. Det kan jo hende du skal inn der selv, og viser jeg fram for mye, blir det som å kjenne slutten på en spennende krimbok. Jeg vil bare si at det er mer skremmende saker enn et islandsk bankvesen eller en annanus anale å feste øynene på.

Vil du ha med deg denne delen av Naturhistorisk museum må du skynde deg. Onde rykter sier at Dokror Proktor-utstillinga demonteres 25. november. Synd! Etter min mening burde denne utstillinga få stå mye lenger. Den trekker nok minst like mange besøkende som resten av museet gjør.

Man blir sulten av å gå på museum. Denne gangen fikk vi større uttelling enn sist. Både Henrik, Marthe og Aksel hadde tid til å spise med oss. Henrik visste om et sted på Sankthanshaugen, og der fikk vi presset inn alle sammen.

De to småjentene er i starten av sin pre-teen-fase, og for dem var det stas å kunne sitte ved et lite bord for seg selv, sånn på siden av oss andre. Da kunne de leke at de var på cafe helt alene.

Maten var god. Vi voksne spiste club sandwich (Igjen!), Store C tok en spagetti bolognese mens ingen av rettene på menyen fant nåde for de to frøknenes kresne gane. Om ikke etablissementet hadde vanlig spagetti med ketsjup? Det hadde de! Nykokt spagetti kom på bordet, og servitøren ble bedt om å la ketsjupflaska stå. Så godt var det, at Lille M måtte få en ekstra porsjon.

Vi fikk en flott lørdag denne gangen også. Om fire uker er det julebordtid, så da blir det neppe noen Oslo-tur. Neste gang vil C se mer av Naturhistorisk museum. Da vil han inn i Øglehallen for å se dinosaurene. Vi får se hva vi får til på nyåret.

Også vi når det blir krevet …

En gang hvert annet år er det Thvs tur til å ha vinklubb. Da har han vandret fra bord til bord ni ganger, spist og drukket og hatt det aldeles fortreffelig. Så blir det endelig hans tur, og selv om det er torsdag, trår vi til, fyker hjem fra jobben, rydder rot, mekker mat og dekker bord før ni tørste menn i meget moden alder velter inn over bord og stoler i spisestua vår.

Det er på sånne dager alt bør klaffe. Tida er knapp, og vi har ikke tid til en elev som må prate klokka halv tre, og en far som plutselig får hjerteproblemer mens man er midt i sausen. Det var omtrent det som skjedde i går. Begge deler. Omtrent. Det måtte et møte til på jobben, og jeg ville selvfølgelig på sykehuset for å sjekke at pappa var i gode hender. Det var han, og i dag har han vært på Feiring og blitt sjekket og blokket og støttet, og i morgen tar han bussen hjem.

Men over til sausen. Det skulle serveres lammeskanker. Først måtte fem lam slaktes, og det var ikke bare enkelt. De er så populære disse skankene, og lenge var det uvisst om jeg ville få tak i så mange som ti. Det fikk jeg, men så holdt det på å gå aldeles galt.

Skankene ble brunet og plassert i ei diger gryte (Ti lammeskanker tar stor plass!) sammen med kraft, rødvin (masse rødvin), tomatpure, anis, laurbær – you name it!. Klokka halv seks satte jeg gryta inn i stekovnen på 175 grader, og i følge oppskriften skulle alt være klart tre og en halv time senere.

Det var omtrent på dette tidspunktet jeg svingte meg på to hjul og dro ned på sykehuset bare for å konstatere at pappas Duracell-batteri fortsatt var fulladet, – uansett om han lå i en sykehusseng. Da jeg kom hjem igjen skar jeg et tonn rotgrønnsaker før jeg tok ut gryta fra ovnene. Det kan jo være greit å se hvordan det står til oppi ei sånn gryte etter to timer, tenkte jeg. Godt tenkt. Det var nemlig da jeg tok av lokket jeg forsto at jeg var i trøbbel. Ingen ting hadde skjedd! Ingen ting. Skankene var like rå som da de ruslet rundt mellom lyng og stubber oppi fjellheimen. Klokka var sju. En time før dørklokka ville ringe. To timer før servering.

Det gikk bra. Det gjør jo gjerne det for kjekke jenter. Jeg satte kjelen på ei plate på full speed, og så fikk det koke og syde under lokk helt til de skulle på tallerkenen. Heldigvis tok smatting og smaking lenger tid enn forventet, – heldigvis. Klokka halv ti kunne jeg servere übermørt lammekjøtt, rotgrønnsaker, potetmos og en saus som fikk englene til å synge, som de sier i Danmark. Her i Landsbyen er vi mer jordnære. Det var dritgodt, sier vi.

Jeg har laga mat før, og burde skjønt at dette ovnsstuntet måtte gå galt. Oppskriften forteller om fire skanker i en ovn. Når du pakker sammen ti av slaget, blir det en gigantisk kladd med kaldt kjøtt, og ovnen trenger rett og slett veldig lang tid på å få varmet oppe hele sulamitten.

Det er mye lyd i ti menn rundt et bord, og de som sier at skravling og slarving er noe kvinner har enerett på, de var ikke her i går kveld.

Nå har jeg akkurat spist det siste, lille stykket av kaka de fikk til dessert. Den var heller ikke verst. Jeg fikk den hos en venninne i forrige uke, og fornyelse i matveien handler som kjent om å herme etter andre.

Vi har vasket opp i to timer, men det var det verdt. Først om to år er det på’n igjen. Innen den tid har jeg sikkert snublet over noe annet å servere.

Pip pip, – her er jeg

Selv om det er rimelig dødt her inne på bloggen, lever jeg i beste velgående. Det er travle tider, uten at det har hindret meg i å blogge tidligere. Så skyldes vel tausheten at jeg ikke har noe å melde.

Jeg går nå her og steller med mitt.

Jeg liker november. Det kan være så mørkt og vått det bare vil, men det er deilige dager. Når jeg kommer hjem fra jobben er det neste mørkt, i hvert fall på regnværsdager, og dem er det mange av. Når jeg har gjort min plikt mot arbeidsgiveren, kan jeg bruke fritida til hva jeg vil: Sofa og TV og PC og strikketøy og tjukke bøker, – og det er nettopp det jeg gjør.

Nå har jeg likevel ikke satt meg fast i sofaen de siste ukene. På fem uker har det vært en begravelse, to sekstiårslag, to middagsselskaper, en fest, diverse møter, konferansetimer på jobben og hit og dit og over alt.

Det er når jeg skal ut av huset på hverdagskvelder jeg merker at jeg er litt treg i rumpa, men når jeg først kommer av sted blir det alltid bra (Hvor trøtt jeg er neste morgen, kan jeg holde for meg selv).

Det er mange hyggelige mennesker der ute, og det er fint å sitte sammen rundt et bord. Da er det kanskje på tide at jeg selv sender ut en invitasjon og åpner døra, men det sitter litt langt inne akkurat nå. Kanskje er det nettopp fordi så mange andre har tatt initiativet. Det er snart nok, på en måte. Og om litt er det jul.

I uka som gikk fikk Marthe fast jobb. Det er faktisk årets viktigste nyhet for en trygghetsnarkoman mamma. Ungen min har fast jobb i staten! Hun er trygt og godt bevart med lønn og pensjonsordning. Det føles himmelsk, intet mindre.

På jobben ligger 53 nynorsktentamener og 53 bokmålstentamener og venter på meg. Likevel bestemte jeg meg for at dette skulle være ei nesten jobbefri helg. Den første siden sommerferien. I stedet for å rette har jeg lekt Danmarksferie sammen med fem venninner. Vi har nemlig fått en dansk kro her i landsbyen.

Et smørrebrød og en snaps skapte en illusjon av Flattland. Det gjorde også besøket i interiørforretningen, og på veien hjem kjøpte jeg Politiken. Det ga også en smak av and fugl.

Det er søndag formiddag. Det regner. Det er halvmørkt. Det er november. Snart kjører vi en liten morgentur ut for å se at hytta står. Når vi kommer hjem skal jeg koble Herman Lindqvists Madame de Pompadour på øret før jeg gjør huset presentabelt for ei ny uke. Så skal jeg jobbe en time eller to for å bli klar til neste samfunnsfagtema, som starter opp i morgen: Første verdenskrig.

Og i kveld? Strikketøy. PC. Peis. Sofa. TV – Downton Abbey.

Ha ei god uke!

Det skal jeg ha, blant annet sammen med den gjengen her:

Tre gleder på en ellers grå dag

Det er bare å innrømme: Ikke alle dager er like morsomme. Ikke alle mennesker er like hyggelige. Livet kan være litt dritt innimellom, – og ja, – jeg vet at de har det verre i Syria!

Siden jeg kom bitte-ørende-lite senere på jobb, visste jeg at parkeringsplassen ville være full, og jeg måtte parkere i den borteste enden, helt borte på håndballplassen bak seksti andre biler. Og det er ikke bra. Det er konferansetimedag, nemlig, og når klokka er åtte om kvelden og det er bekmørkt, må jeg gå over den digre, tomme plassen helt alene og tenke på alle voldtektsforbrytermorderne som ligger i granbuskene og venter på meg.

Hvor fantastisk var det ikke da å oppleve at noen nettopp hadde kjørt, noen som sto på den aller ytterste plassen i rekka.

Inne på plassen min hadde noen plassert en flaske vin under et superhyggelig halloweenkort, – og da jeg så meg omkring, så jeg at det sto sånne flasker på alle pultene. Selv om det ikke passet å drikke den der og da, var det en hyggelig start på en megalang dag.

Det ble sent før jeg kunne dra hjem, men jeg slapp i hvert fall å gå over den skumle, mørke parkeringsplassen, og da jeg kom hjem lå dagens tredje og aller beste glede og ventet på meg.