Selvmordet som tema i ungdomsskoletekster

Tittelen på denne posten kunne vært en masteroppgave verdig, – og det er den også. I tretti år har jeg lest tekster skrevet av ungdomsskoleelever. Grovt regnet betyr det minst 10 500 tekster. Tenk om jeg hadde tatt vare på dem. Tenk om jeg hadde katalogisert dem tematisk. Det hadde vært litt av et forskningsmateriale, tenker jeg.

AKkurat nå er jeg opptatt av hvor mange elever som skriver om selvmord. Egentlig er det ikke så ofte de har selvmord som hovedtema i tekstene, – men fortellingene ender ofte med at en eller flere personer tar livet av seg. Særlig i tekstene til åttendeklassingene ender det sånn, og særlig i tekster skrevet av jenter. Jeg skal være forsiktig med å tolke tekstene, men det virker som om de skriver på seg følelser i disse tekstene. De velter seg i ulykke og fortvilelse, og det ser ut til å gjøre dem godt. Det er ikke småtteri, – lass på lass med usannsynlig tragiske omstendigheter, – og så gjerne et selvmord til slutt. Det får meg til å tenke på Herdistrilogien til Torborg Nedreaas. Jeg husker ikke i hvilken bok, men et sted fortelles det at Herdis likte å gå i begravelser, også til folk hun ikke kjente. Det var så godt å få gråte. For meg ser det ut som om mine elever får utløp for noe av det samme når de skriver. De trenger rett og slett disse selvmordene for å få utløp for noe.

Noe pluss for kvaliteten er selvmordene sjelden. Jeg har akkurat rettet 53 fortellinger, flere med selvmord som utgang. Det var den siste teksten som inspirerte meg til denne posten. Der får vi høre om ei ung jente som blir forfulgt av en ukjent person. Noen ser på henne gjennom vinduene, spionerer på henne og vet alt om henne. Innimellom finner hun lapper klistret til vinduene. På lappene har noen skrevet ned alt hun gjør, som for å bevise at han er der hele tiden. Et riktig mareritt, er det. Jenta søker trøst hos ei venninne, og det er hun som er fortelleren i teksten. Helt mot slutten henger jenta seg på rommet sitt. Venninna får et dramatisk avskjedsbrev: Jeg orker ikke dette lenger. Jeg vil dø. Så skulle man tro det var nok, men det er det sjelden. I det siste, lille, korte avsnittet skiller foreldrene til fortelleren seg, før moren hennes dør i en tragisk trafikkulykke. Det må jo ende med et selvmord til, og det gjør det også. Fortelleren skriver seg inn i sin egen død.

Noen ganger er bare ikke nok nok.

9 responses to “Selvmordet som tema i ungdomsskoletekster

  1. Like gjerne en Ph.d.

  2. Jeg har hørt om lappeskriving og oppringing av telefonbokser i nærheten av skolen som modus operandi fra foreldre ovenfor barn som de har blitt fratatt av barnevernet. Det gjengitte marerittet med andre ord, bare på ordentlig.

  3. Torborg Nedreaas…😉

    • Au da, – så pinlig. Dette må ha vært en bevisstløs handling. Riktig forfatternavn står til og med i lenka. Takk for at du pirker!

  4. Ungdomstida er ei merkelig tid full av reell og konstruert dramatikk i skjønn forening… Da ungene mine var små, kjente vi til et tenåringspar som hadde alt, de var vakre, intelligente og hyggelige, gjorde det bra på skolen og i idrett, og hadde holdt sammen siden de var 15. Livet lå foran dem. Da hun slo opp som 19åring, begikk han selvmord. Kanskje elevene dine ved å utforske smerte og kaos i stilene sine, gjør seg bedre forberedt på å takle motgang senere i livet?

    • Det var tragisk å lese. Fjellcoachen. Jeg har opplevd å miste elever i selvmord. Det er forferdelig. Vi får håpe ungene skriver av seg noe på denne måten. Noen er veldig dramatiske i denne alderen, – de føler mye og sterkt. Noen gir bare uttrykk for det i tekster, – andre liker å være litt dramatiske også, – og de må de gjerne være. Jeg kan være litt dramatisk selv av og til🙂

  5. Drama kan være riktig så sunt også🙂 Det som gjorde mest vondt i hendelsen jeg beskrev, var tanken på at han aldri fant ut at smerten mest sannsynlig ville gå over…

    • Det er jo det vi vet, vi som overlever, at det går over. Det er skremmende å høre om alle de unge menneskene som ikke nøyer seg med å skrive om det. Jeg har selv opplevd at mennesker jeg har kjent har tatt livet sitt. Det er like tragisk hver gang.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s