Monthly Archives: desember 2011

Julekage for voksne, del 2

Oops, – jeg holdt på å glemme hele julekaka, – i hvert fall å blogge om den. Nå er det flere som har etterlyst den oppfølgingen jeg lovte dere i Julekage for voksne, del 1, og her kommer den. Det var jaggu på tide, for det er knapt noe kake igjen å ta bilde av.

Jeg bakte altså kaka etter alle kunstens regler. Egentlig var jeg litt sent ute. Den skulle gjerne modnes i tre uker, men rakk altså bare to. Og så skulle den dynkes. Med Calvados. Hver annen dag! Siden kaka sto gjemt nede i kjelleren, glemte jeg denne dynkinga rett som det var, og det ble med en dram sånn hver annen dag. Da vi skulle spise herligheten, kjente vi at den godt kunne tålt mer alkohol. Det får bli neste år.

For det blir nemlig kake neste år også. Kanskje var kaka god, men mest av alt er det nok vi som har blitt voksne og liker litt andre smaker. Den er mektig, fet og søt. Derfor passer den godt til en kopp kaffe eller te. Holdbarheten skal ingen holde imot den. Ei sånn kake kan holde seg i ukesvis i en kald kjeller eller kjøleskap, og her har den fungert som ei ekte ut- og- innkake.

Jeg tror oppskriften kom rimellig godt fram i forrige post, men her kommer en detaljert versjon, for den som måtte ha lyst.

Konfektjulekage

200 g tørre aprikoser
200 g rosiner
100 g syltet appelsinskall
150 g svisker
150 g tørre tranebær

Hakkes grovt og legges i 1,5 dl calvados (Det går helt sikkert like fint med rom eller brandy eller noe sånt). La det trekke noen timer eller et døgn eller mer.

250 smør
500 g sukker

Røres hvitt, gjerne i matbereder.

6 egg tilsettes, ett om gangen.

300 g hvetemel
Frøene fra 1 vaniljestang/2 ts vaniljesukker
1/2 ts malt nellik
1 ts malt ingefær
1 ts kanel
1/2 ts salt

Alt det tørre blandes og røres inn.

150 g valnøtter
100 g mandler

Nøttene grovhakkes og røres inn i røra.

Røra helles i ei godt smurt randform og stekes i omkring 2 timer ved 150 grader. Den hever seg lite og du bruker en pinne til å sjekke om den er stekt. Det kan hende den må steke lenger, men ikke øk temperaturen. Blir den mørk, bør du dekke den med et bakepapir.

Når den er avkjølt, dekkes den til og settes mørkt og kjølig. Omtrent hver annen dag dynkes den med et par ss calvados eller hva du nå brukte til å bløtlegge fruktene. Når den er ferdig, drysser du melis over den eller dekker den med et marsipanlokk. Jeg brukte et ferdigkjøpt lokk, men det ble for tynt. Selve kaka syntes igjennom. Uansett smakte marsipanen så godt, at jeg kommer til å spandere to lokk oppå hverandre neste år. Det er tross alt jul bare en gang i året. Jeg skal også få tak i noen søte marsipanfigurere å pynte den med. Jeg ser for meg noen bitte små, lyserøde marsipangriser.

Saken er nemlig den at kaka fikk ben å gå på. Heldige vi fikk dessuten besøk fra over seas, folk som faktisk har sånne kaker som dette i sin juletradisjon. Når Steven likte den, så må den vel være bra.

Det blir garantert kake neste år også. Calvados drikker vi lite av, og nå er flaska satt i kjelleren på vent. Den kan glede seg til neste jul.

Manisk opptatt av Enquist

Vi har en tendens til monomani her i familien, – og jeg er langt fra den verste. Men nå er jeg altså så dypt inne i «Et annat liv» at jeg drømmer om Per Olov Enquist om natten. Det store Internettet går varmt mens jeg googler meg fram til all den informasjon som ligger klistret fast der ute i verdensveven.

Da jeg skrev om boka her på bloggen i går, glemte jeg å nevne Bokprogrammet på NRK. I 2009 gjorde Hans Olav Brenner et nydelig intervju med Enquist hjemme i hans leilighet i Stockholm. Jeg så programmet da det kom første gang, – og i dag har jeg sett det igjen. Det synes jeg du også skulle gjøre.

At jeg skal gifte meg med Hans Olav Brenner når jeg blir ung hører kanskje ikke med til historien.

Et lite klikk her, og du møter Enquist, Brenner og en hund.

Er P O Enquist eljest? Om betydningen av et enkelt ord.

Jeg liker å lese de bøkene alle andre leser akkurat nå. Det blir så fine samtaler av sånt. Men så får jeg det nesten aldri til. Alltid er jeg på etterskudd. Nå også. Denne gangen er det Per Olov Enquists selvbiografi Ett annat liv jeg leser. Jeg har gledet meg til den helt siden den kom ut i 2008, men det har aldri passet, – ikke før nå.

Jeg har tydeligvis ventet på noe godt. Enquist skriver på en sånn dvelende, litt kryptisk måte, som jeg liker så godt. «Underliggjøring» kalte vi det da jeg var ung og leste litteratur på lærerskolen, og det er akkurat det det er: Underliggjøring. Et språk med drømmende bilder og eteriske meninger, gammelmodige uttrykk får ny betydning og ingen ting er selvsagt. I biografien forsøker Enquist på ærlig vis å finne hode og hale på livet sitt. Hvordan kunne det gå så galt som det gikk? Hvordan henger alt sammen? Det må han finne ut, «annars blir man ju tokig». Og fordi han er så åpen i alt han forteller, får jeg liksom være med på å finne forklaringen på hvordan Per Olov Enquists liv kunne bli som det ble, – og kanskje hvordan mitt ble som det ble.

Jeg er på langt nær ferdig,- 150 sider har jeg lest, og jeg fryder meg over at det er nesten 400 sider igjen å lese. Foreløpig har det handlet om barndommen, men jeg vet vi skal inn i det vanskelige, alkoholen, problemene. Det skal bli fint å lese om store ting på det lavmælte språket.

« Han kan vara ensam även om modern är hemma.
Han tänker då intesivt fram fadern, som nästan alltid uppenbarar sig. Han är kledd i svartkostymen, och med vingar. Säger inte ett ord till barnet, ser bare behändig ut, och småflaxar med vingarna som till en liten eller stor uppmuntran. Barnet, som nu är fyra år och mycket snart skall bli sex, kanske redan är det, kan då fundera över hur fadern är, och vilka råd fadern kan ge. Detta att han alltid kommer, åkallad av barnets tysta nödrop! «

Jeg valgte den svenske utgaven. Svensk og dansk litteratur leser jeg helst på originalspråk. Det gir en ekstra dimensjon å lese de originale ordene, de svenske språkbildene, den svenske rytmen. Dette er første gang jeg har blitt litt i overkant utfordret av en svensk tekst. Det sier kanskje noe om Enquists ordvalg. Han vokste opp i det nordlige Västerbotten, og mange av ordene han bruker er derfra. Flere ganger i boka har jeg støtt på ord jeg ikke kjenner betydningen av, uten at det er noe problem. Konteksten sier nok til at teksten flyter uten å bli stående å hakke på de ukjente ordene.

Med ett unntak.

Eljest.

Selv om jeg altså ennå ikke har kommet særlig langt i vei, har ordet eljest blitt brukt flere ganger, og for å understreke at det er et spesielt ord, er det satt i kursiv hver gang. Det var et totalt ukjent ord for meg, men for hver gang det brukes, kommer jeg nærmere en forståelse. Eljest er noe folk er, det forsto jeg tidlig. De er vanlige, – men samtidig noe for seg selv, noe eiendommelig. I kapittel 5 bruker Per Olov Enquist ordet om seg selv. Han ser seg selv gjennom en annens øyne, og foreslår at han selv kanskje er eljest, en som kommer fra bygda, en traust, kanskje også noe enfoldig person. Hel ved, sier vi i Norge: Han er hel ved. Det er både en positiv og en negativ karakteristikk. Sier vi om en kar at han er hel ved, så er han solid og til å stole på. Samtidig er han vanskelig å rikke, og ingen ville funnet på å kalle ham moderne, framtidsrettet, progressiv. Et ord kan romme så mye, og når vi møter det for første gang og må grave i det for å forstå, blir det ekstra innholdsrikt.

Eljest.

Jeg tror jeg må låne den norske utgaven av Et annat liv. Jeg må se hvilket norsk ord oversetteren har funnet fram for å gi eljest en norsk betydning.

« Som vore han eljest? frågar han och översetter. Precis! svarar Gustafsson. Han måste passa sig, menar Gustafsson, eftersom Uppsala är en mycket intellektuell värld. Litteraturklubben är, hävdar han, en möjlig farmarklubb för en rookie som Engquist. Han använder inte de termerna, men tanken tycks vara den. «

Sannhet og metode

Jeg gikk på Nervøsen for å kjøpe enda et interiørmagasin, – men gikk i stedet ut med Le Monde Diplomatique i norsk utgave, en avis jeg merkelig nok bare kjøper et par ganger i året. Ett nummer har lesestoff nok for flere late juledager.

Men så var det denne skriftstørrelsen. Må jeg ha nye briller? Har de satt avisa med mindre typer? Det ble så slitsomt å lese, at jeg vurderte å gi opp. Det var før jeg delte en artikkel på Facebook og så hvor lett det var å lese nettavisen. Ikke bare kunne skriften justeres opp i lesevennlig format, men jeg fikk tilleggstoff også,- filmens trailer var lagt inn som illustrasjon. Heretter skal papir-Le Monde få stå i fred for meg.

Teksten jeg slet med var anmeldelsen av en ny film: A Dangerous Method av David Cronenberg, en film om Sigmund Freud og Carl Gustav Jung, en film jeg gjerne vil se. Ved hjelp av lmd.no kunne jeg både lese anmeldelsen og se filmens trailer.

Det ga mersmak både når det gjelder film og nettavis.

Arnold is back again

Det er jul og familiens samlede dyrehage er samlet i nummer 24. Kattene lurer på hva som traff dem, og for Puselus er det helt bokstavelig.

Først kom Henrik med Arnold. Gammel av elde (2 år), har han innrettet seg i ferieburet sitt. Det kan på ingen måte sammenlignes med det han har hjemme, men det duger, – særlig når han får en ostebit til trøst i ny og ne.

Så er det Marthes Hana. Tidligere løsbikkjer fra Budapests bakgater har lite til overs for katter, og her i huset bor det to av slaget. Gustav har brukt et halvt å på å lære seg katteluka, men nå har han koordinert begge hjernecellene og kommer seg både inn og ut ved egen hjelp. Lykke, men nå er de altså nektet adgang til stua. For å gni det skikkelig inn, har Hana ei rotte som kosedyr.

For at julen ikke skal ende i blod og gørr, står Arnolds bur oppe i andre etasje. Kattene går ut og inn som vanlig, men møter en stengt kjellerdør. Dødelig fornærmet tilbringer de juledagene der nede i katakombene. At de har både lenestol, varme og mat er ikke nok til å fjerne indignasjonen.

I dag tidlig gikk det nesten galt. Hana sover sammen med Marthe bak lukket dør. Det betyr at de to fastboende får husere i resten av kåken om natten. Puselus er sjelden på vårt soverom, men i dag tok det litt tid før vi krøp ut av dynene, og han svinset litt mellom badet og soverommet i håp om å vekke oss. Antagelig hørte Hana kattepotene, vekket Marthe og fortalte at hun ville ut av soverommet. Da hun føk inn på soverommet vårt ble det et lurveleven en tegnefilm verdig. Bikkja styrtet fram, katta hev seg opp i gardinene (- og laget hull), inn i vinduskarmen, fant et lukket vindu, stupte i en lang bue over ulven ut på gulvet, inn på badet, ned trappa og ut i det fri.

Puh!

Snakk om flaks. Vårt soveromsvindu står åpent ni av ti netter. Dette var den tiende natten. Hva som hadde skjedd med åpent vindu, tør jeg ikke tenke på.

Jeg koser meg med å ha ungene mine hjemme i jula, og synes egentlig kosen kunne vare helt til påske. For Puselus er jula et onde som bør gå over så fort som mulig, sånn at han igjen kan innta sin vanlige posisjon som dyrehagens overhode.

Tanker rundt ei flådd tunge

Når man står sånn og flår en tunge, er det lett å la tankene vandre. Det får bli siste år jeg koker tunge på lille julaften. Hva skal vi med den? Store deler vil bli spist, men sannsynligheten for at noe blir kasta er enda større, – og så jeg som egentlig aldri kaster mat. I gamle dager hadde vi alltid juleselskap før eller etter jul. Ungene kom drassende med venner og Thvs brødre tilbragte store deler av jula her hos oss. Den gang fikk all mat ben å gå på. Nå blir det meste liggende. Ikke nok med at vi er få som spiser. Vi som er her har visst sluttet å spise.

Kokt tunge er tradisjon på julebordet vårt. Dessuten smaker det godt. Det gjør julekakene også. Ut og inn-kaker blir de kalt. Vi pleide å ha dem øverst oppe på skapet, sju kakebokser måtte hentes ned ved hjelp av stige og strekte armer, og og ned, ut og inn. Vanskelig tilgjengelig er bare forordet. Nå lager vi heller godtebuffet. Kaker og godis står framme i små bokser og esker, og så kan vi forsyne oss når vi vil. Sju slag er redusert til tre, og det er mer enn nok.

Mattradisjoner, kalles det. Lammerull og sylte er har vi ingen problemer med. De lages i god tid og ligger i halve stykker nede i fryseren. Så kan de plukkes opp etter behov. Surkål kokes i normale mengder og gigantkjelen blir hengende alene i kjellertrappa. Ribbe og stek blir kjøpt inn i små mengder, men det er aldri lite nok. Hvor mye kan egentlig seks mennesker klare å fortære?

Og så er det medisterkakene. Mine hjemmelagede, trippelkrydrede, bittesmå medisterkaker. I dag har jeg stekt tre kilo av slaget. Ungene mine elsker medisterkakene, og i likhet med så mye annet i jula, er de ingredisenser i et julerituale. Jeg steker medisterkaker, ungene kommer hjem til jul og kjenner lukta, og så kommer de ut på kjøkkenet og smaker og smaker og smaker helt til jeg må si stopp. Noen må vi ha til julaften. De er merkelige disse julemedisterkakene. Alle er enige om at de er så fantastisk gode – i jula. Når jula er over, gjennomgår de en metamorfose. Siden det alltid blir for mange av dem, fryser jeg ned noen poser. Jeg finner dem fram en tirsdag i januar, varmer dem i brun saus – og ingen spiser dem. Krydderet som gjorde dem gode i jula, gjør dem ufyselig uspiselige i januar. De smaker pepperkaker. Grusomt! Fra og med i fjor sluttet jeg å fryse ned medisterkaker.

Og sånn er det med mye av det som er jul. Vi luker det bort. Jeg samler ikke lenger på stjerner som skal henge i taket i gangen. Ingen nisser sitter i trappa. Røde lys kommer ikke inn i huset. Serinakaker og Berits brune pinner er forvist. Engletissene blir liggende i kjøledisken.

Neste år får kua beholde tunga si for seg selv.

Ord for de store anledninger

Helt meg her og helt meg der, tenker jeg. De diskuterer heltebegrepet på Ukeslutt i P2. Ordet har vært brukt hyppig det siste halvåret, og det har sine naturlige forklaringer. Selv synes jeg det har gått inflasjon i heltene.

Det går inflasjon i mange ord, og vi vet hva som skjer med ord det går inflasjon i: De mister sin verdi. Da jeg var barn, kom jeg en gang i skade for å si at noen hadde kødda med meg. Faren min fløy i flint, det ble kjefting og mas, og sånne ord skulle vi ikke ha ved middagsbordet vårt. Jeg glemte det ikke, men nå bruker faren min selv alle ordklassvariantene av kødd og han møter kødder som kødder rett som det er. En kødd er ikke hva han en gang var, for å si det sånn.

Noen ord skal man spare på. Jeg liker skikkelig sterke bannord og sterke uttrykk. Jævlig med minst fem æ-er er det futt i, men det må spares. I klasserommet spares det til helt spesielle anledninger, til de gangene jeg skal fortelle om horrible brudd på menneskers rettigheter, holocaust og Utøya kan være fine anledninger til å slenge på et inderlig jævlig,- men så er det også nok, ellers blir effekten borte.

I Ukeslutt i dag klarte Jens Stoltenberg å gjøre heltebegrepet så utvanna at det blir fullstendig ubrukelig. Polarhelter, idrettshelter, krigshelter, hverdagshelter – alle ble listet opp som like viktige; og så fortalte en ung dame at hennes helt er kusinen, – for hun er så flink! Det er greit å snakke om idrettshelter og hverdagshelter. Alle vet at vi ikke snakker om ekte helter når vi lager sånne sammensetninger, men en helt er noe mye mer. Man er ikke helt selv om man fisker en unge opp av en dam, henter en katt ned fra et tre eller redder skadede ut av bilvrak. For meg rommer ordet noe mye mer. Det må handle om fare for eget liv, en innsats for medmennesker eller samfunnet, noe som ikke gir egen vinning. Ære, heder og berømmelse skal være uvesentlig. Nansen/Amundsen-år eller ikke, – en polarhelt er ikke en helt, heller ikke når han setter livet til. Du er ikke en helt når du setter livet til en en situasjon du selv har bragt deg inn i. Heltene er kanskje de som utsetter seg selv for livsfare når de må redde deg.

Det kan være sant at vi trenger helter, men skal vi holde oss med sånne, må vi snart finne et nytt ord for fenomenet. Det vi har nå er ikke verdig å bruke på de ekte heltene. De fortjener bedre.

Trofast

Så fin hund du har, sa jeg. Har du hatt den med deg på skolen i dag?

Jeg var på vei hjem da jeg så gutten og hunden. De sto utenfor skolen og ventet på noen. Jeg la merke til at hunden var bundet med en taustump i stedet for en skikkelig lenke. Våt og sølete var den også.

Han har rømt hjemmefra, fortalte gutten. Han hopper over verandaen og løper hit til skolen. Så sitter han utenfor klasseromsvinduene og venter på meg til jeg kommer ut.

Lassie, tenkte jeg. Det minner meg om de gamle Lassie-filmene jeg så da jeg var lita. Trofaste, kjærlige Lassie, som satt utenfor et hus og ventet.

Høykarbo

Tjukk dame vil ha anorakk, men Sydpolen får vente

Vil ha! Vil ha! Vil ha! Det er sjelden jeg sier at jeg absolutt vil ha et klesplagg. Sant å si er jeg ikke så veldig interessert i klær. Men det hender; det hender at jeg snubler over noe jeg gjerne skulle eie, og i går hendte det.

Jeg er lite for det søte, lite for blonder, lite for høye heler og lave nedringninger. Aller helst vil jeg ha det hverdagslige, gjerne det litt bondske, og det kan godt tendere mot det sporty. Det går an å like sporty klær, selv om man ikke sporter så veldig mye, skal jeg si deg. Jeg har en sporty sjel, for tenk, – en sjel som egner seg for Sydpolsekspedisjoner!

Det er mulig jeg ble inspirert av Amundsen og Nansen og alt det der. Akkurat i dag er det folksomt nede på Sydspissen. For det meste er det ekspedisjonsfiffen som samles for å markere seg selv. Flere ekspedisjoner har vært på vei, – en kaller seg Jubileumusekspedisjonen, og der finner vi folk som Vegard Ullvang og Steim P Asheim. Jens er der for å markere Norge, – det er visst fortsatt viktig å markere Norge der nede hvor det finnes både Dronning Mauds-land og en Axel Heibergbre. Mest sansen har jeg for Asle T Johansen og Gaute Grindhaug. De har strevet seg fram med pulk og beksømstøvler akkurat som det var den gang Amundsen la i vei. I motsetning til Amundsen, men i likhet med Ulvang og co, rakk de det ikke. Kanskje ikke så rart når skismørninga har bestått av rensdyrskinn. Til og med teltet de har sovet i er av original, gammel type, – og helt sikkert anorakkene også.

Anorakken fra Jean Paul var skitdyr, over alle grenser dyr. Likevel hadde jeg kjøpt den på sekundet om den bare hadde passet. Det gjorde den ikke. Nå prøvde jeg den altså ikke, men det hadde ingen hensikt. Jeg løftet opp et eksemplar i XL og stappet den raskt på plass igjen. Jeg skulle nok greid å presse den på meg, det skulle ikke stått på det, – men da måtte det handle om å gjøre jobben som hardt stappa rullepølse i jula.

Du skjønner det, Jean Paul (who ever you are), – selv om jeg ikke har tenkt meg til Sydpolen, ville jeg kjøpt både anorakken og buksa som fulgte med, om de bare hadde passet. Nå får du bare beholde hele sulamitten.

Pilutta deg!