Han hadde til og med kamferdrops

Donald ga meg noe å tenke på i går.

Da jeg var liten vokste jeg opp i det som tidligere hadde vært et pent og dannet strøk. Selv bodde jeg i et hus, som i gamle dager hadde vært bolig for en av byens store sønner. I min tid var huset delt opp i flere leiligheter av normal størrelse. På vei til skolen gikk jeg forbi mange gamle patrisiervillaer, boligene til dem som tjente penger på sagbrukstida som blomstret opp etter at sagbruksprivilegiene ble opphevet i 1860.

I ett av disse husene bodde – la oss kalle ham Georg Münster. Jeg vet ikke hvor gammel han var, for sånt ser man jo ikke når man selv er åtte – ni år. Men han var voksen, og den første gangen jeg så ham hadde han på seg en lys grå sommerdress. Jeg husker at han var en stor og litt blubbete mann, og han hadde hentefrisyre. Denne dagen var han ute og luftet hunden sin, – en liten mops. Jeg hadde selv en hund, en brun puddel, men den gikk sine egne villsomme veier. Jeg klappet mopsen til Georg Münster. Egentlig visste jeg ikke at han het Georg, det fikk jeg først vite da jeg ble voksen, men at han het Münster visste jeg, for det hadde mine foreldre fortalt. Han var ugift og bodde alene sammen med sin meget, meget gamle mor.

Om jeg ble med ham hjem den første gangen vi møttes, kan jeg ikke huske. Jeg husker bare at det var sommerferie, jeg kjedet meg, han hadde grå dress, han var hyggelig og jeg fikk kamferdrops. Og på et eller annet tidspunkt ble jeg med ham hjem Jeg må ha møtt hans mor, for jeg husker henne godt. Kanskje det var derfor jeg ble med ham hjem, fordi hans mor var der. Gamle damer var det ingen som hadde advart meg mot. Kamferdropsene burde advart meg, for da min mor hadde formanet meg om farlige menn, var kamferdrops en del av den samtalen, men det må jeg ha glemt denne deilige sommerdagen.

Huset Münster og hans mor bodde i var annerledes enn alt jeg hadde sett tidligere. Jeg kom først inn på kjøkkenet, og det var gammelt med malt panel. Jeg tror den var eplegrønn. Lenger inn var det tre store stuer på rekke og rad. Møblene var gamle og mørke, og det var tunge fløyelsgardiner med dusker for vinduene. Foran et av dem sto et lite, blankt mahognibord. Oppå bordet lå en stor fløyelspute og oppå puten lå mopsen. Der kunne den følge med på alt som skjedde utenfor på gaten.

Huset lå ut mot veien, og på baksiden var det en have. Den var omkranset av et veldig høyt gjerde og en like høy port. I porten var det en postluke i messing, og familienavnet var gravert inn på messingluken. Senere i livet skulle akkurat dette navnet komme til å interessere meg, . men det er en annen historie. På baksiden av porten var det et stor kasse som samlet opp post og aviser. I haven var det et pæretre, gråpærer, og gamle, hvite havemøbler. Jeg fikk hjemmelaget ripssaft. Antagelig var det første gang jeg smakte hjemmelaget ripssaft. Kanskje det er derfor jeg fortsatt liker ripssaft så godt. Det gir meg gode minner.

Det var moren hans som serverte meg den aller første gangen, men etter hvert ble hun borte. Jeg vet ikke hvorfor, kanskje hun kom på sykehus eller aldershjem eller kanskje døde hun rett og slett. Antagelig fortalte han meg hva som hadde skjedd, men det har jeg glemt nå så lenge etterpå. Jeg vet ikke om Münster hadde et arbeid, men det må han vel ha hatt.

Noen ganger møtte jeg ham ute i gaten, og så pratet vi litt med hverandre. Om hva husker jeg heller ikke. Andre ganger gikk jeg hjem til ham og spurte om å få lufte hunden, og etterpå ble jeg med inn en tur. Så fikk jeg saft, gjorde meg en sving inn i stuene og snuste i bokhyllene, klappet hunden og pratet med Münster som satt i en stol og bladde i avisen mens han kikket på meg over kanten. Jeg husker det som veldig hyggelig og trygt.

Egentlig var det huset som trakk. For meg var det et drømmehus fra en annen tid: plysjmøblene, teppene, lukten av møbelpolish, ripssaften – alt ga meg en følelse av å leve i en svunnen tid, og denslags har jeg alltid vært tiltrukket av. Münster husker jeg bare svakt, men alltid som en rolig, vennlig og hyggelig mann. Han var utsøkt dannet og hadde en distansert høflighet som jeg likte. 

Men etter hvert sluttet jeg å gå dit. Kanskje ble jeg for gammel til å lufte andre folks hunder, kanskje var jeg mettet på å snuse rundt i et gammelt hus, kanskje fikk jeg andre interesser. Hjemme hadde jeg lært at jeg ikke skulle bli med fremmede menn hjem, – og i hvert fall ikke dem som tilbød meg godteri. Likevel gjorde jeg det. At mine foreldre ikke ville likt det, må jeg også ha visst, for jeg fortalte dem aldri om mitt vennskap med Georg Münster.

Han som til og med hadde kamferdrops.

Reklame