Sykehuset en saga blott

Fredrikstad har en lang historie som sykehusby, og mye kunne sies om det. Selv vokste jeg opp omtrent midt i Sentralsykehuset for Østfold, og selv om jeg sjelden har hatt bruk for det selv, har sykehuset rett og slett stått meg nært. Det handler om det visuelle: Jeg så sykehuset rett utenfor vinduene mine gjennom hele oppveksten. Da jeg selv fikk barn på fødeavdelingen, var avstanden så kort at pappa sto i kjøkkenvinduet vårt om natten, og så at jeg gikk fram og tilbake i korridorene. Som barn gikk vi inn og ut der, særlig da nonnene fortsatt huserte på St Joseph, og sykehusdriften var nær knyttet opp til den katolske kirken og meningheten rundt den.

Jeg kom til å tenke på alt dette, da vi forleden gikk tur forbi sykehuset. Plutselig landet et helikopter i Jernbaneparken, en ambulanse kom og fikk utlevert en koffert. Da jeg var barn, landet helikoteret på sykehustaket når det virkelig hastet, og vi fulgte med fra vinduene. Jeg kan huske jeg lå i senga mi og hørte lyden av ulende sykebilsirener og helikopteret som landet. Neste dag kunne jeg kanskje lese i avisa hva som hadde skjedd. Etterhvert som de store redningshelikpterne ble tatt i bruk, begynte de å lande på Tollbodplassen.

Da jeg ble eldre og fikk sansen for gamle hus og byer, så jeg en annen side ved å ha et sykehus midt i en by. Det som startet i en liten villa, vokste etter hvert til gigantiske proposjoner. Når lokaliseringen var midt i et ærverdig villakvarter, lå det vel i kortene at dette måtte gå galt. Ettersom behovet meldte seg, ble sykehuset prioritert, og den ene vakre patrisiervillaen etter den andre ble ofret. Kanskje er det nettopp på grunn av all denne rivingen, at jeg ble så glad i sånne hus. Noen ganger ble et hus stående lenge før det ble revet. Først ble det kjøpt opp, så flyttet beboerne og så sto huset på vent. En gang brøt vi ungene oss inn i ett av disse husene, et gigantisk murhus fra 1920-årene. En klassevenninne hadde bodd der med sin familie. Faren var lege på sykehuset. Det var en underlig fornemmelse å gå rundt i det mørke huset, tråkke på gammel fiskebensparkett og lekre fliser, se gatelysene filtreres gjennom fargede glassvinduer og inn i de tomme rommene, komme inn i den store spisestua og huske den gangen man spiste middag hos klassevenninnen, knirke opp trappa og inn på barnerom der vi en gang hadde lekt. Jeg har mange fine minner fra disse villaene.

Fortsatt er det gamle villaer igjen i Fredrikstad, men jeg tenker likevel med sorg på alle som ble revet; alle de elegante trappene, dørene med utskårne dørblader, tunge dørhåndtak i messing og elfenben, gamle etasjeovner, håndskåret brystpanel og antikke fliser. Det verste er at nesten ingen ting av dette ble tatt vare på. Husene ble revet med hud og hår, og nå er de borte.

Det måtte selvfølgelig få sin ende, og nå er det bestemt. Sykehuset er lagt ut for salg, og på Kalnes, midt mellom de store Østfoldbyene, reiser et nytt gigantsykehus seg.
Det måtte komme, og mye er bra med et nytt sykehus. Med moderne kommunikasjon er det ikke lenger nødvendig at et sykehus ligger der folk flest bor. Likevel vil nok også den nye beliggenheten by på utfordringer.

En æra er slutt, og den gamle sykehuskroppen skal fylles med andre aktiviteter. Det store spørsmålet nå er med hva: boliger, skoler, butikker, forretningsvirksomhet? Det skal bli spennende å følge med, og for oss får det stor betydning. Vi bor fortsatt i sykehusets nærmiljø, og nå som vi kommer i en alder da vi kanskje får bruk for det, flytter sykehuset ut av byen. Om noen år, når vi blir gamle, flytter vi kanskje inn på det gamle sykehuset. Kanskje kjøper vi en leilighet der det før var operasjonsstue, kanskje bor vi da i et anlegg som byr på det meste av det vi kan trenge: Butikker, treningsstudioer, legekontor, restauranter.

Spennende ting skjer, og vi kan følge med fra stuevinduene våre.