Monthly Archives: januar 2008

Debriefing?

Er det ikke det de kaller det når folk har opplevd noe traumatisk og har behov for å få snakket det av seg, – debriefing? Det er vel sånn de får tilbud om de som trekker døde barn ut av bilvrak, eller redder mennesker ut av brennende hus. I jobben min er det lite av den slags dramatikk. Men det hender, – det hender faktisk av og til, og det har hendt. Vi har ingen debriefing. Vi har hverandre, heldigvis har vi hverandre. Og vi prater og prater og prater. Det hjelper, og som regel er det nok. Men kanskje ikke alltid.

Nå er det ikke nok for meg. Jeg går her og bærer på et raseri som er så sterkt at jeg nesten ikke klarer å dytte det på plass aller nederst der ingen kan se det. Noen ganger ligger det stille ganske lenge. Så stikker det plutselig sitt stygge tryne fram igjen, og jeg blir så full av forbannelse, og helvete, og faenskap og drit og møk at jeg kjenner at adrenalinet legger seg som en underhud over hele kroppen min. Det syder og bobler. Overhuden holder det på plass en stund, og jeg vrir og vrenger på meg, – men så koker det over. Ut tyter gørra, og jeg klarer ikke styre meg.

Men så er det ikke alt det skal snakkes om. Det er forbudt. Og så må jeg bare dytte faenskapen ned i mørket igjen.

Jeg håper det blir der nede for godt snart.

Marie Takvam er død

De siste mange årene har det vært stille rundt Marie Takvam, men vi har visst hvor både hun og diktene hennes har vært å finne. Og nå er hun død, 81 år gammel.

I mange år arbeidet jeg for AOF på kveldstid. Jeg underviste voksne elever som ville skaffe seg en studiekompetanse i norsk. De fleste av elevene var godt voksne kvinner. Selv om tiden var knapp, rakk vi å lese mye norsk litteratur i disse timene. Elevene sugde til seg det meste jeg hadde å by på. Mange av dem hadde sluttet på skolen alt for tidlig, fått barn og vært ute i et tøft arbeidsliv. Nå skulle de begynne på en ny start, lære noe nytt, få studiekompetanse og  senere en ny utdanning. De nøt det i fulle drag. Mange av dem ga uttrykk for at de så verden i et nytt lys nå som de endelig kunne tenke på seg selv, lese og lære.

takvam.jpg

En av forfatterne vi leste var Marie Takvam, – og særlig ett dikt ble tatt veldig godt imot. Dette diktet traff noe i disse dameelevene mine, og det kan jeg forstå. Det satte i gang en lang tankerekke som igjen utløste en ordflom i klasserommet.

De var i grunnen litt Marie Takvam alle disse damene.

Ein av dei kalde, klåre dagane

Eg gøymer hendene mine under bordet.
Ikkje i skam over skitne negler
eller visnande hud over høge, mørke blodårer.
Nei, eg gøymer dei i redsle
over å sjå at dei er tome.

Sjå denne venstre!
Kvilde ho eingong mot min eigen mage
kjende at barnet der inne levde?
Og denne høgrehanda!
Kor mange tusen gonger har ho ikkje stroke
over panna til den eg elska.

Om eg no famla etter eit andlet eller ei hand
ville mennesket rykke seg hastig bort.
Nei, desse hendene kan aldri meir
kjærteikne varm hud.

Den høgre handa klamrar seg til eit glas
fylt av sterk vin.
Den venstre dreg gardinet til.
Eg er åleine med desse hendene
som har mjølka kyr, baka brød,
hogge hol i isen etter vatn, bladd i bøker
bore ringar,
vorte kyste av småborn og av menn.

Så grenselaust elskar eg dette livet
at eg ikkje kan visne roleg
men legg handflatene over augene
og ropar ut mi sorg.

 

Hvem skal ut – Pus eller lillesøster?

Bildene har jeg stjålet fra Internett. 

Flere av elevene mine får småsøsken i løpet ungdomsskoletida. Sånne attpåklatter er som oftest veldig velkomne, selv om de ofte kommer i kjølvannet av mye som er vanskelig for ungdommene. Den nye babyen er ofte et resultat av skilsmisse, nye pardannelser og barnekull nummer to for mamma og pappa, og lett er det ikke. Det er mange følelser som skal håndteres, og selv om man er femten år, kan sjalusiens stygge ansikt dukke opp hos både den ene og den andre.

seng.jpg

Solveig har nettopp fått en lillesøster, en søt, liten baby som plutselig dominerer hele familien. Hun heter Lisabeth og hun får alles oppmerksomhet både natt og dag. Den ene dagen forteller Solveig hvor utrolig søt hun er, – den neste dagen forbanner hun ungen som skriker hele nattern.

bord1.jpg

Helt fra Solveig var liten har hun hatt en katt, Pus. Det er Pus som er mest sjalu. Etter at den lille babyen kom i huset, har Pus blitt agressiv, og mamma er redd for at Pus skal skade babyen.

Alt dette fikk jeg høre om på skolen.

Solveig: Hege, – mamma sier at vi må avlive Pus i morgen.

Jeg: Så synd, hvorfor det?

Solveig: Vi må avlive Pus fordi hun har blitt agressiv. Men, halloooooo! Vi har hatt Pus i tretten år asså, – tretten år!  Helt siden jeg var liten. Lisabeth har vi bare hatt i noen få måneder. Likevel er det Pus som må avlives, lissom. Fy flate!

Jeg:????

Dette var vel å strekke ansiennitetsprinsippet vel langt?

oransje.jpg

Brev fra skipslegen 2 Ting faller på plass

Jeg har tenkt fram og tilbake: Skal jeg publisere alle svigerfars brev fra hvalfangst, eller skal jeg bare skrive av dem som er riktig interessante? På den ene siden skal dette være leservennlig, og noen av brevene, særlig de første, er ikke særlig spennende. Samtidig føler jeg at jeg bør fortelle hele historien, og den er jo ikke like handlingsmettet hele tiden. Dessuten kan det være morsomt for familiemedlemmer som leser her å få tilgang på alle brevene. Så lander jeg der.

Dere som synes det blir kjedelig får heller skumlese. Jeg kan love at det blir betydelig morsommere å lese når Norhval kommer ut på fangstfeltet.

trio.jpg hus1.jpg hus2.jpg

På mange måter er disse tekstene mer dagbøker enn de er brev. Mange av dem er skrevet langt til sjøs, og det var ikke så ofte Thorvald fikk sendt en bunke hjemover. Likevel er det ingen tvil om hvem de er skrevet til. Øverst på hvert nytt ark står det: Kjære mor og Signe. På bildet over her står han midt mellom dem, og jeg mener bestemt at bildet er tatt enten sommeren 1947 eller 1948. Hans mor var Aagot Møller, og hun kan fortjene sin egen historie. Jeg har nevnt henne da jeg skrev om den lille koppen med den store historien. Signe er Thorvalds søster og vår kjære Tanten som døde sommeren 2006. Aagot satt hjemme i det store huset på Lisleby og gledet seg over alle brevene fra sin sønn som var ute på eventyr. Det var i dette huset jeg kom da jeg traff min Thv høsten 1974, men da hadde Aagot vært død i fem år. 

Denne gangen tar jeg med brev fra tre dager i oktober 1948. Thorvald hadde veldig sans for renhårige mennesker som klarte seg på egen hånd, og i brevet fra 4. oktober 1948 forsøker han på ingen måte å skjule sin beundring for kaptein Farmen, en mann jeg klør etter å finne ut mer om.

flagget.jpg
                                                                                                        

Nordhval 1/10-48

Skjøndte ikke hvor jeg var da jeg våknet i dag, og reiste meg i køyen og slo hodet i bokhyllen.

Vi er nu midt ute på Nordsjøen og det er riktig surt og ekkelt. Det blåser stiv kuling, og er en god del sjø, hvalbåtene som følger hiver voldsomt og tar inn vann over dekk hele tiden, men Nordhval går som et fjell i sjøen, og vi behøver ikke en gang slingrebrett ved middagen, som er helt førsteklasses, det får´n si.

Kapteinen er 50 år i dag, og telegrammene strømmer inn også pol ??? også uavbrudt har jeg inntrykk av. Vi klarer ikke telefonforbindelse med land i dag så jeg har sendt telegram.

Lite å gjøre i sykelugaren. Vi driver og pakker opp og plasserer alle tingene. Sykepasseren er forholdsvis grei, det vil si han er veldig ivrig og gjør alt det jeg sier, men han har ikke noen sykepleiererfaring. 

Maten er som sagt slik som jeg skrøt av hjemme.

 Ha det bra, god natt.

mannen.jpg

                                                                                                             

2/10-48

Vi gikk i formiddag gjennom Pentlandstredet mellom Orknøyene og England. Det er fremdeles kuling, og det er varslet kuling eller «Gale» over hele skottekysten. Har nye pat. (patienter). En har hatt med seg «barnekopper» hjemmefra. Gir dem penicillin. Vi har gått langs kysten av Hebridene i dag (og skottekysten). Det er solskinn men surt og blåsendes. Livet ombord går ellers sin jevne gang og jeg liker meg glugg ihjel. Massevis av nye og rare ting. God natt.

skipet.jpg

                                                                                                                     

4/10-48

I dag går vi langs irskekysten og har hatt Irland i sikte i hele dag. Det er pent vær og mildere (Det var grisaktig surt ute på dekket de første dagene). I dag har vi fått ryddet helt opp og er kommet i orden i apoteket og sykelugaren. Lagt inn en fyr med 3 dagers halsesyke. Mitt arbeide er: Kontortid fra 8-9. ( Frokost kl 1/2 8). Etter kontortiden fører jeg inn det som er gjort og greier opp med dem i sykelugaren, så er jeg i alle tilfelder makelig ferdig til kl 10.

Kl 1/2 11 går Bestyreren (Bestyreren er samtidig kaptein så hvis jeg nogen ganger sier bestyreren og andre kapteinen så  er det samme person) og skipslægen inspektionsrunde på skipet.

Bestyreren er ellers en flott type, han har på egenhånd uten forbindelse avansert fra dekksgutt på seilskute til den stillingen han har nu (Tjener kanskje 150 000 om året). Ombord rangerer han mellom kongen og vår herre og hans ord er lov som det heter. Han kan alt og vet alt som er å gjøre på Nordhval. Han kan gi narkose og skjære verkefingre og har lest tykke medicinske bøker med utbytte. Han er utdannet baker og telegrafist. Han er inne i fettsyrenes (hvalolje) høyere kemi som han diskuterer med kjemi-keren ombord. Han har like god greie på maskinen som maskinisten, ellers har han på egen hånd lært seg Engelsk, Tysk og Fransk perfekt, så bestyrer Farmen er litt av en kraft, og en som ikke er lett å lure.

Ha det bra.

Ung student velger Herodes Falsk og Jonas Gardell

Jeg har lånt bildene, og det er mer å hente.

Vi har studenter i klassen vår. R O er 20 år ung. Han underviser i norsk, og det går så det fyker med både Villanden og reklameanalyse.

Her om dagen skulle klassen lære om bilder som språk, hvordan analysere et bilde. R hadde laget en flott PowerPoint-forelesning med massevis av eksempler.

falsk.jpg

Og da skjer det. Når han sitter der og forbereder seg, skriver og leter etter gode portretter. Hva er det han velger? Hvem er det han tenker at elevene kan få assosiasjoner til?

Tone Damlie Åberget? Nei!

Jon Niklas Rønning? Nei!

Motivasjonen hans var nok mest av alt å finne gode portretter, ikke at elevene skulle kjenne de portretterte, – men likevel. Bildevalget hans forteller mye: Han er voksen, han navigerer i et annet kulturlandskap enn elevene. Da hjelper det ikke at han bare er fire – fem år eldre enn dem. Han har allerede gått inn i en annen rolle. Jeg er 27 år eldre enn R O, men han velger akkurat de samme kjente personene som jeg kunne valgt. To artister som gir både ham og meg masse assosiasjoner og flotte bilder i hodet, 

– to personer som var totalt ukjente for elevene.

Morsomt, spør du meg 

jonas.jpg

Ut mot havet

Jeg kan ikke forstå dem som lengter etter snø nå i januar. For meg kan snøen bare ligge der oppe på fjellet og godgjøre seg. Får jeg lyst på vinteraktiviteter kan jeg komme meg midt opp i fjellheimen på tre – fire timer en fredag etter jobben. Det er holder for meg.

svaner.jpg

I dag har det vært et aldeles strålende vær. Sola skinte og det var fire, deilige, varme grader ute. Etter en tur på hytta, kjørte vi ned til Dypeklo for å gå en tur langs vannet. Det  var mange som hadde tenkt den samme tanken, og man måtte trå forsiktig for å ikke tråkke i familier med små barn, engangsgriller og pølser. Denne karen forsøkte å seg på litt sjølberging, men han så ikke ut til å få noe.

fisker1.jpg fisker2.jpg

Kanskje gikk det bedre med denne fluefiskeren. Her var i hvert fall utstyret i orden. Han sto trygt plantet ute i vannet med vadere og fluestang. Det er glatt på fjellet, og det kan vel hende jeg håpet på et morsomt motiv.

fluefisker1.jpg

Om vinteren er lufta ekstra klar, – klar å se på med rene farger, og klar å puste inn. Jeg må ut for å få litt luft, sier vi, og det er dette vi mener. Luft er det over alt, men først når vi kommer ut kan vi puste helt ned og inn i kroppen. Det er nok derfor vi nordmenn er så glade i å gå tur.  

fjorden.jpg

Det er ikke alt her ute som kan defineres som pent. Da Thv var liten lå den gamle mina fra krigen midt på stranda. Det var midt på 1960-tallet, og da var den hel og fin. Nå ruster den i stykker der den ligger gjemt under en busk. Ennå er det noen år til den er helt borte. Djupeklo er midt i gammelt stenhoggerland, og over alt kan vi se rester etter hoggernes virke. Mange steder ligger store stenblokker som aldri ble brukt til noe fornuftig. De ble bare liggende igjen. Vakkert er det ikke, men det hører på underlig vis hjemme her ute. Stenblokkene og kilehullene i fjellet forteller en historie om hardt arbeid og om forsøk på å ha noe å leve av den gang det var trangere kår enn nå.

mine.jpg stenhogg.jpg

En dåre skriver sitt navn alle steder, – og sånn er det her også. Granitten er hard å jobbe i, men kunne stenaldermannen, så kan vi. Det er få farger som slår den Østfoldgranitten får når solen skinner på den en vinterdag i januar.

ristninger.jpg

Utsikten her ute er formidabel. Vi ser øyer og holmer, danskebåten som er på vei fra Oslo til København og alle fritidsbåtene som er ute på fjorden i det fine været. Når det er klart og kaldt sånn som i dag, kan vi se tvers over Oslofjorden og over til Vestfold. Det er nesten så en kunne være fristet til å padle over.

utsikt.jpg

Brev fra skipslegen 1 Avreise

Min svigerfar, Thorvald, ble født i 1918. I likhet med sin far før ham, studerte han medisin, men på grunn av hendelser under krigen ble utdanningen utsatt, og han var ikke ferdig uteksaminert før våren 1948. Han hadde plikttjeneste som skipslege på et marinefartøy sommeren 1948. Deretter mønstret han allerede høsten 1948 på som skipslege på Hvalkokeriet Nordhval. Han skulle komme til å tilbringe tre vintersesonger på hvalfangst. Selv om han var en voksen mann på tredve år, var han helt fersk i faget. Det kan ikke ha vært bare enkelt. Som skipslege på ei hvalfangerskute langt nede i Sørishavet var han helt alene om medisinske avgjørelser, og det var få å rådføre seg med. Han hadde ansvaret for over 500 mann, men det var meningen at han også skulle assistere andre hvalskuter i samme rederi. Jeg kan huske at han fortalte om sin første amputasjon av en tommel, om blindtarmbetennelse og om en pasient som ble alvorlig psykisk syk. Lojaliteten hans var nok hos mannskapet, men også dette var vanskelig. Når vi nå blar i hans gamle papirer kan vi lese i brev han fikk fra rederiet. Der blir han blant annet oppfordret til å ikke være slepphendt med sykemeldinger, og rederiet gjør oppmerksom på at de kommer til å avskjedige mannskap som har vært for mye syke.

flagg.jpg

Likevel var det en spennende praksis, og han likte seg svært godt. Om bord var det godt kameratskap, og hvalfangst i Sørishavet var en spennende jobb. At nettopp denne hvalfangsten tok fullstendig av og var med på langt på vei å utrydde verdens hvalbestand er en sørgelig annen side av historien.

Og det var godt betalt, meget godt betalt. Vi har bevart kontraktene hans, og der står det at han skulle ha 5000 kroner pr måned i de syv månedene sesongen varte. Han har dessuten selv fortalt, at han noen ganger fikk betydelig høyere hyre. I tillegg til dette hadde han selvfølgelig fri kost og losji om bord. Rederiet hadde forsikret ham for 100 000 kroner både ved død og ulykke. Dette fikk han heldigvis ikke bruk for.

5000.jpg

Hvalfangerne var lange perioder til sjøs, men på vei opp og ned ble det også anledning til å se verden. Han var i land i både Cape Town, Montevideo og Curaseau, og ennå henger den gamle skinnjakka svigerfar kjøpte i Montevideo i 1952 på loftet. Den har min mann, Thv brukt da han var ung. Vi lar den henge en stund til. Det er ingen umulighet at Thorvalds barnebarn, Thorvald Henrik, også vil plukke den ned og ta den på seg en dag.

Vi har tatt vare på alt som finnes av minner fra svigerfars hvalfangstperiode. Her i huset kastes som kjent ikke noe. Det viktigste vi har tatt vare på er nok alle de 8 mm filmene han tok da han var der ute. Vi har ikke sett dem ofte, men de ligger nå der til bruk for den som måtte ønske, og det er spennende historiske dokumenter. Min svigerfar var en hendig mann, og han hadde stor sans for det estetiske. På frivaktene samlet han inn hvaltenner, og så brukte han tannlegeboret til å lage relieffer på dem. Han måtte nemlig også fungere som tannlege. Det viktigste minnet er imidlertid brevene. Det var ikke ofte det var postgang, men han skrev relativt flittig hjem til sin mor Aagot og sin søster Signe. Fordi han ikke alltid fikk postavgang, fungerer brevene på mange måter som dagbøker, og når de kom hjem til svigermor og tante Signe, så var de gjerne skrevet over flere dager.

hval.jpg hv1.jpg hv2.jpg

Jeg har sittet og sett gjennom noen av disse brevene, og jeg har bestemt meg for å legge opp noen av dem her ettersom jeg synes det passer. Mange av brevene inneholder mest småprat, så jeg kommer til å nøye meg med å gjengi noen av dem som referat.

Svigerfar døde i 1978. Da var han bare 59 år gammel, og jeg var 18. Selv om jeg var ung, hadde han allerede vært svigerfaren min i fire år på det tidspunktet, og jeg kjente ham ganske godt. Når jeg leser brevene hans synes jeg at jeg kan høre stemmen hans.

brev.jpg

Kjære mor og Signe                                                                              Larvik 30/9-48

Ja, i dag skal vi avgårde. Jeg skal være ombord kl 12, og båten går kl 2. Jeg skriver dette etter at jeg er ombord. Vi gikk presis kl 2. Jeg merket det ikke med det samme, men så så jeg at alle motorbåtene rundt oss gikk så fort de kunne, og da forsto jeg jo at vi var underveis. Vi kom nokså nær Stavern, og jeg så minehallen som jeg glodde på i 5 lange uker i 1943 – 44 da jeg var arrestert av tyskerne.

Det var litt gråværsaktig og disig da vi dro avgårde, og utover kvelden begynte det å blåse opp nokså friskt her, men Norhval er tugnt lastet og en kunne ikke merke slingring i det hele tatt. Jeg har hatt min første patient ombord, en liten messegutt som fikk foten sin inn i wiren på motorbåten da han skulle ombord. Rtg. bilde (røntgenbildet) viste heldigvis at det ikke var noen brudd.

Jeg er helt surrete i hodet etter  alle nye inntrykk og de fremmede omgivelsene.  Føler meg nokså liten.

God natt. Telefonert med mor.

Kjærlig hilsen Thorvald.

Ekorn fanget i matburet

Da vi satte opp foringsburet utenfor klasserommet vårt i høst, så var noe av poenget at det skulle beskytte småfuglene mot rovfugl og rovdyr. Her skulle de i fred og ro kunne nyte sine solsikkefrø, sine talgballer og sine nøtter. Utover høsten har vi hatt besøk av spurv, kjøttmeis, blåmeis, dompapp og en stor, flott flaggspett.

Men i dag fikk vi en ny gjest. Elevene stimlet sammen rundt vinduet, og flere filmet og tok bilder av den lille karen som satt midt i matfatet og spiste. Han hadde funnet ut at det er en åpning mellom veggen og buret, og der kunne han komme inn, luringen.

ekorn.jpg

Nå har vi valget: Enten tetter vi åpningen, eller så har vi en fast gjest i buret. Når et ekorn først har funnet en restaurant med gratis middag, så kommer han nok tilbake hver dag. Det er mye ekorn rundt skolen vår. De hopper rundt og leter etter matpakkerester og annet snadder. Denne fyren var nok vant til folk. Det gjorde ham ingen ting at vi sto på innsiden og fotograferte ham, og heller ikke da jeg åpnet vinduet på gløtt, lot han seg affisere. Først da jeg åpnet det skikkelig forsvant han til skogs med halen i været. Han kommer nok snart igjen.

Jeg liker ekorn. Da jeg var barn hadde jeg faktisk tamme ekorn to ganger. Den første gangen var helt magisk. Jeg var bare fem år, da jeg var utenfor huset vi bodde i. Det lå i kanten av en skog, og plutselig kom et lite ekorn hoppende ut av skogen. Jeg satte meg ned og forsøkte å lokke det. Det hadde jeg gjort før også, uten særlig hell. Under over alle undere, – dette ekornet kom rett bort til meg og hoppet opp på skulderen min. Så tok jeg det med opp i leiligheten, og der hadde vi det et par dager før vi slapp det ut igjen. Det var nok et ekorn som allerede hadde bodd hos mennesker. Men jeg glemmer aldri følelsen da det faktisk reagerte på lokkingen min og kom mot meg.

e1.jpg e2.jpg

Neste gang jeg hadde ekorn, hadde vi flyttet til sentrum av byen. Vi bodde like ved Kirkeparken. I dag er det ingen ekorn der, men da jeg var liten var det mange. Noen ganger fikk de unger under takstenene på taket vårt. Sommeren 1968 skjedde det noe dramatisk. En pjuskete ekornunge falt ned gjennom takrenna. Den var slapp, men ved liv. Vi tok den inn, og det ble fundert over hva som kunne ha skjedd. Konklusjonen var at moren kunne ha blitt påkjørt. Det ble de nemlig ofte når de krysset veien fra parken og inn i villakvarteret. Både mamma og jeg maste på pappa at han måtte klatre opp på taket for å se etter om det var fler, og det gjorde han til slutt. Jeg mener å huske at han fant ett dødt ekorn, – men han kom også ned med et levende. Så hadde vi to. De var bitte små, og halene var ennå ikke helt dekket med pels. Vi gikk til innkjøp av bitte, bitte små tåteflasker med myk smokk. Veterinæren ble konsultert om melkeblanding, og så var vi i gang. De to små sov i min dukkeseng om natten, og vi måtte stadig opp for å mate dem. Ungene vokste raskt, og de fant seg godt til rette i leiligheten vår. Der var det mer enn nok å gjøre for to sånne små. Gardinene ble brukt til klatreøving. De gravde seg ned i sofaputene og de klatret rett oppover strietapeten. Etter hvert begynte de å hamstre nøtter og annen mat. Godsakene ble gjemt over hele huset. Det jeg husker aller best, er at de var så mårratrøtte. Da høsten kom, forsøkte jeg å vekke dem når jeg skulle på skolen. Jeg tok av dem den lille dukkedyna, og der lå de sammenrullet som to små baller. Men våkne ville de ikke. De bare rullet seg enda hardere sammen, og så la jeg dyna over dem igjen. Antagelig hadde de festet i stua hele natta.

estort.jpg

En venninne og jeg tok dem med ned i lokalavisen, og så fikk vi bilde i bla’. Jeg husker ennå overskriften: Glade ekornunger hos familien Glad. Da de var blitt voksne, tok vi dem med til min grandtante som bodde i skogkanten langt ute på landet. I løpet av sommeren fikk de venne seg til å leve både ute og inne, og etter hvert foretrakk de utelivet. Hele vinteren gjennom matet hun dem på fuglebrettet, men de ville helst ikke inn lenger. Den ene forsvant etter hvert, men den andre hadde hun på tomta i flere år. Den fikk unger innerst i garasjen hennes, og både ekornmor og ungene kom på fuglebrettet for å få mat.

Ikke fortell meg det: Det er feil å ta inn dyreunger på denne måten. Det vet vi alle, – likevel er det vel ingen som lever tett på dyr som ikke en gang i blant har latt seg rive med av medfølelse og udekket omsorgsbehov. Og denne gangen gikk det godt.

vott.jpg

Ikke rart jeg har et spesielt forhold til ekorn. Framover vinteren kan jeg sikkert glede meg over ekornet i forburet på skolen, og nå er Marthes ekornvotter endelig ferdige.

v1.jpg v2.jpg

Rotehuer med ordenssans

Vi er noen rotehuer, – noen skikkelige rotehuer. Her hjemme gror huset igjen i løpet av et par dager. Grunnen er klar: Vi rydder ikke. Når vi legger oss om kvelden, går vi ofte fra et rotete salongbord, vi rydder ikke opp tøy etter oss og vi legger ikke ting på plass. Over alt er det spor etter aktivitetene våre, men selv om det er hyggelige aktiviteter, så kalles sånt for rot. Det er et faktum.

Hverdagen vår er veldig travel, men jeg gidder ikke bruke det som unnskyldning. Det finnes folk som har det mye mer hektisk enn oss, og som likevel klarer å holde det ryddig rundt seg.

blomst2.jpg

Det verste med det er at de etterlengtede helgene går med til å rydde og vaske. Det må det bli en slutt på! I dag har vi gjort det som skulle gjøres. I løpet av et par timer har vi rotert rundt i huset i turbofart. Nå er det både ryddig og rent over alt. Det er en fantastisk følelse. Det skinner over alt, og på bordet står det til og med en blomst. Det beste er at når vi kommer hjem fra jobben i morgen kan vi bruke tiden på noe annet enn husarbeid.

Jeg skal rydde av salongbordet før jeg legger meg i kveld.

Jeg lover!

blomen.jpg

Alt kan de om skolen, absolutt alt!

De skriver i avisene, de blir intervjuet, – og de har en ting til felles: De kan alt, alt, om skolen, om lærerne, om undervisningen, – og mest kan de om det som er galt. Selv har de ikke satt sine ben i en tavle de siste tjue årene, likevel er de eksperter.

tegning1.jpg tegning2.jpg

Etter at resultatene fra Pisaundersøkelsen ble offentliggjort har dommedagsprofetiene haglet over oss. Det er ikke håp! Norge har ingen framtid! Vi kommer til å gå under og nedenom og hjem! Godt vi er advart. Og jeg forstår ingen ting, men det er ikke alltid jeg forstår så mye, jeg er tross alt lærer.

tekst1.jpg tekst2.jpg

Kanskje hadde mitt årskull tilbake på 1970-tallet gjort det bedre på Pisaundersøkelsen enn våre elever gjør. Vi lærte nemlig grunnleggende matematikkferdigheter. Til gjengjeld strandet vi fort hvis vi fikk en problemløsende matteoppgave. Sånt hadde ikke vi, men vi kunne vår gangetabell, det skal vi ha. Stiler kunne vi også skrive, men bare fortellinger. Skrev vi en god fortelling med maleriske skildringer og mange adjektiv, så fikk vi høre hvor strålende flinke vi var. Klisjeer, sier vi til våre elever når de skriver sånt. Våre elever må og kan skrive i flere sjangere. De sjonglerer mellom faglitteratur og skjønnlitteratur, og til eksamen må de pinadø skrive en tekst av hvert slag på fem timer.

miste.jpg

Da jeg var elev kunne jeg ramse opp årstall så jeg ble tørr i munnen, og jeg kunne gjenfortelle hele andre verdenskrig. Det kan mine elever også, men det er ikke lenger nok. Nå skal de også kunne redegjøre for politiske ideologier, og de skal kunne reflektere over hvorfor noen land er rike og noen er fattige. Da jeg var femten, hadde jeg ikke kjent igjen en ideologi om jeg fikk den i matpakka mi.

elevene.jpg

Vi driver bare med dill i skolen, står det i avisen. Det er bare kultur og diskusjoner og gruppearbeid, og ingen læring finner sted. Visst har vi konserter og teaterforestillinger, og kanskje blir det av og til for mye. Det diskuterer vi stadig. Men for mange av våre elever er skolen den eneste arenaen der de møter den slags kultur. Kulturtilbudene i skolen er en del av det norske demokratiet. En del av den tiden vi kunne brukt til å pugge gangetabellen blir brukt til å diskutere og jobbe i grupper. Det tar tid, – og kanskje blir det av og til litt mye. Det diskuterer vi også stadig vekk, og vi revurderer og forsøker å finne en balanse. Men hvis norske elever kunne bli best i Europa på demokratideltagelse, på antirasisme, på solidaritet – ja, da kan jeg leve med at noen av dem må slå opp i den store gangetabellen.

dramtisk.jpg

Selv rusler jeg bare rundt her i klasserommet sammen med elevene mine hver dag året rundt. Vi går visst her og tuller og leker skole, og ingen ting lærer de. Sist uke hadde vi en stor prøve om Den kalde krigen. Den hadde sikkert vært peanuts for alle dem som vet så godt hva vi driver med i skolen: Nitti minutter og åtte sider med spørsmål om Marshallhjelp og delingen av Tyskland, Trumandoktrine og borgerkrig i Hellas, Berlinblokkade og Berlinmur, Sputniksjokk og Cubakrise, Khrustsjov og Kennedy, 1947 og 1962. Om de kunne det de skulle? Gjennomsnittskarakteren i klassen var 4 +, og da snakker vi om resultatene til et gjennomsnitt av norsk ungdom. Vi har nemlig ikke så mange spesialskoler i Norge. Det har veldig mange av de andre landa på Pisalista. Hos oss er alle med både på både Pisaundersøkelser og historieprøver. Det er flest vanlige Ola og Karier, men statistisk sett har vi også elever med store, store lærevansker, elever som nettopp har lært seg norsk, elever med psykiske problemer, – hele spekteret. Og likevel klarer de seg så bra. Pussig!

kultur.jpg mann.jpg

Denne uka jobber vi med reklamesjangeren. Det handler om å lære å se på omverdenen med et kritisk blikk, gjenkjenne markedskreftene og kanskje bli bedre rustet til å ta selvstendige valg. Ingen ting som ville interessere dem som lager internasjonale utdanningsundersøkelser, og da er det sikkert helt uvesentlig. Men vi gjør det nå likevel vi da; som alt det andre vi driver med i skolen er det nemlig en bestilling fra politikerne våre.

jenter.jpg jente.jpg

I dag har vi skrivedag. Elevene skriver artikler: Fordeler og ulemper ved bruk av PC i skolearbeidet. Det er en forøving. De har tidligere skrevet et førsteutkast som jeg har gitt respons på, og nå skal de gjøre ferdig artikkelen sin. De skal lære å argumentere, de skal lære å diskutere, de skal bli bevisste på at de kan bruke språket til å tenke med. Kanskje noen av dem forstår at de har en stemme, en mening de kan hevde neste gang de kommer opp i en diskusjon. Det er sånn vi får deltagende samfunnsborgere, men det er sikkert helt uvesentlig.

Det verste er at jeg har kokt en kopp kakao til dem. Jeg tenkte de kunne ha det litt hyggelig mens de sitter her og skriver i tre lange timer i januarmørket. Tenk kakao!

Ikke rart det går så dårlig med norsk skole.

12.jpg 22.jpg stort.jpg 3.jpg4.jpg