Bøker og damer

Lesesirkelen har hatt sitt halvårlige møte, – det viktigste. Vi møtes alltid den siste torsdagen før advent. Målet er å bestemme de tolv bøkene vi skal lese sammen neste år, og målet ble nådd i år som i fjor.

Men først skal det sosialiseres. Tolv damer rundt et bord, god suppe, et glass vin, rikelig med levende lys, en lun stue – det må bli suksess. Vi har det alltid veldig hyggelig sammen. Det er ikke ørens lyd, men så har vi vel mye på hjertet. Vi prater om alt det jenter prater om når de møtes en torsdag i november, og innimellom kommenteres bøkene vi har lest inneværende år, og det er godt ikke forfatterne er til stede, for rundt dette bordet er det ingen silkehansker.

Når maten er fortært og vi har stuplandet i en deilig sjokoladekake, da er det tid for bøkene. Sekretæren sitter klar med pennen, og så fyrer vi løs. Det diskuteres og argumenteres. Vi vil ha variasjon, ikke for mange dypdykk, mest skjønnlitteratur (, men noen unntak), litt krim, noen (for oss) ukjente, forfattere og noen kjente. Vi melder inn til sekretæren som skriver og skriver. Til slutt leses lista opp for godkjenning. I år er det mye å glede seg til: norsk, svensk og dansk, krim, biografi, politikk, familiekrøniker – noe for enhver smak. Og hvis boka som dumper ned i postkassa ikke er noe for meg, så sender jeg den bare videre.

Vi avsluttet med et kakestykke til, og så ble vi enige om hvor vi skal møtes i juni 2008, i november 2008 og i juni 2009. Vi er ryddige damer, og vi liker å være ute i god tid.

Vi snakkes, jenter.

Enda en deilig skole

Det har blitt sagt at noen av oss er så glade i skolen at vi aldri slutter å gå der. Det er vi som blir lærere. En del av elevene mine er ikke spesielt begeistret for skolen, og den beste delen av dagen er når de ikke er der. Sånn har det aldri vært for meg. Selvfølgelig har jeg gledet meg til å komme hjem, sett fram til helgen og frydet meg over feriene, – men opplevelsen av skoledagen har nesten alltid vært positiv. Sånn har jeg det nå også, – og det er bra, siden det er inne på en skole jeg tilbringer store deler av livet mitt. Fordi jeg er så glad i å være på skolen, så hadde jeg håpet at noe av det jeg føler kanskje kunne smitte over på elevene. Sånn var det for meg da jeg var ung. De lærerne som viste at de trivdes i jobben sin, var de samme som inspirerte meg både til å være elev og til å bli lærer. Mange lærere hevder at det er for mange av oss som elsker skolen for høyt,- så høyt at vi ikke kan identifisere oss med dem som hater den. Hvis det er sånn det er, burde jeg slutte i morgen.

I dag har jeg vært på lærerhøyskolen i Halden. Egentlig heter den Høgskolen i Østfold, avdeling for lærerutdanning. Dette høgskole-navnet har hengt med i mange år. At jeg i sin tid gikk  på Høgskolen i Telemark er ikke mer enn rett og rimelig. Men her i Østfold synes jeg altså at vi kunne ha en høyskole.

Og jeg er glad i denne skolen også. Selv har jeg bare gått der i ett år. Det var tilbake i 1983, det året vi laget Marthe. Kanskje det er derfor jeg får en sånn god følelse med en gang jeg kommer inn døra. Jeg tok årsenhet i norsk, og noen av lærerne mine var en opplevelse. En av dem var Egil Elseth, – en skikkelig pasjonert litteraturviter som kunne engasjere en sten. Det var et deilig år.

Siden den gang har skolen blitt rehabilitert,- og for meg som liker betong, glass og sterke farger er omgjøringen vellykket. Til tross for bastante byggematerialer gir den nye skolen inntrykk av å sveve. Alt er luftig og transparent. Så passer det godt at flygelet er i glass. Den turkise boksen som svever i luften er et møterom. Første gang jeg var der oppe, trådte jeg forsiktig i redsel for at det var vekten av nettopp min kropp som skulle bli tungen på vekstkålen, sånn at vi alle styrtet i avgrunnen. Rommet er møblert med et digert, rundt, lekkert møtebord. Selv om jeg var der i et alvorlig ærend, var halvparten av oppmerksomheten min rettet mot arkitekturen, – men det var det ingen som merket.

I dag var det møte for øvingslærerne. Jeg har hatt studenter i klassen min i mange, mange år, -og teamet vårt har fortsatt med dette etter at vi kom opp på den nye skolen. Det er både morsomt og utfordrende å veilede nye studenter. Et par ganger i året må vi en tur på høyskolen for å møte alle de andre øvingslærerne. Der får vi utvekslet nødvendig informasjon, diskutert ulike prosjekter og ellers luftet våre synspunkter. Da jeg kom ut fra møterommet, måtte jeg snu meg for å se meg tilbake. Dette er den gamle delen av høyskolen, og også her er det mye lys og luft. Et av kjennetegnene ved den gamle skolen var alle de små atriene. Et sånt atrium med en flott vase i midten kan lett føre tankene langt av sted mot øst.

Jeg får altså en sånn deilig, trygg følelse når jeg er inne på lærerhøyskolen. Hvorfor det er sånn, vet jeg ikke. Jeg har antagelig hatt like mange opp- og nedturer der som de fleste andre studenter. Likevel får jeg en sånn fin ro når jeg er der. Sannheten er nok at jeg gjerne skulle hatt min daglige gang der borte, enten som student eller ansatt. I stedet må jeg nøye meg med små gjesteopptredener som den jeg har hatt i dag. Det er en travel dag, og i kveld skal jeg av sted på et nytt arrangement. Siden jeg hadde lovet ungene på skolen at alle skal få tilbake norsktentamen i morgen, valgte jeg å drøye tiden på lærerhøyskolen en ekstra time. For å være sikker på å rekke rettinga, satte jeg meg på høyskolens bibliotek. Der fant jeg fram rettebunken min og gjorde det jeg skulle. Og et lite øyeblikk kunne jeg leke at jeg hadde noe der å gjøre.

Hold dog din kæft, mand

Egentlig er jeg ganske harmløs, og jeg kan ikke fordra å lese om eller se bilder av voldshandlnger. Likevel elsker jeg krim på TV. Vi ser denslags flere ganger i uka, og jeg stortrives. Det er merkelig. Kanskje det er fordi det forbereder meg på det aller verste, det jeg håper aldri skal ramme meg selv.

Aller best liker jeg nordisk krim, særlig dansk og svensk. Danskene er best. Reiseholdet var en innertier her i huset, for ikke å snakke om Ørnen – og nå er det andre halvdel av Forbrydelsen vi følger med på. Det er ennå et par episoder igjen av den, og alle dansker skal bare holde kjeft. De fikk nemlig nettopp vite hvem som er morderen. Jeg tør nesten ikke åpne danske blogger om dagen, for tenk om jeg får se noe jeg ikke vil se, – noe jeg tror jeg ikke vil se. Vi har faktisk diskutert om det ville gi de siste episodene er ny dimensjon hvis vi visste hvem morderen var. Så kunne vi ha fokus på de rette menneskene, se etter ting vi ellers ikke ville lagt merke til og følt oss gammelkloke. Men jeg tror vi lar være. Riktig nok likte jeg første del av Forbrydelsen best. Nå går det litt tregt, synes jeg, men Sofie Gråbøl er flott som Sarah Lund. Det er også noe jeg liker med de nordiske seriene: Heltene er ikke helter. De er så deilig alminnelige, og vi sitter og gremmer oss over alle deres feil og mangler. Så kjenner vi oss igjen der også. 

Episoden i forrige uke la opp til at det kunne være en for oss ukjent person som er morderen. Det er en feig løsning som vi ikke aksepterer på film. Noe av poenget er jo at vi skal kunne være med å leke detektiver. Riktig nok er det ofte sånn i det virkelige liv. Se bare på Apenesmordet her i byen. Da morderen endelig meldte seg, viste det seg å være en ingen hadde tenkt på.

Jeg vet hvorfor jeg liker nordisk krim best. Når amerikanerne skal vise hvordan vanlige folk som blir utsatt for mord og vold reagerer, så kjenner jeg meg ikke igjen. De ruller rundt på gulvet og roper: – My God, my God. Når Theis og Pernille får vite at datteren deres er myrdet, så reagerer de på en måte som jeg kan kjenne meg igjen i. Jeg forstår også hvofor det blir som det blir mellom dem når det har gått en stund. Sånn ville det være, tenker jeg. Akkurat det ville skje om det rammet oss. Så lever jeg meg inn i livssituasjonen deres, og på den måten forbereder jeg meg på det jeg aldri skal oppleve.

I det siste har forbrytelsene i TV-krimmene blitt mer bestialske og groteske. Det er ikke lenger nok at offeret blir skutt med pistol eller stukket med kniv. Nå skal de druknes langsomt i bagasjerommet på en bil som i Forbrydelsen, eller tømmes enda mer langsomt (en halv time!!!) for blod som i Kurt Walander. Jeg er en ganske sart person. Når jeg ser krim må jeg alltid ha en pute tilgjengelig. Så holder jeg den helt eller delvis foran øynene mens jeg ser. For at jeg ikke skal gå glipp av alt, må Thv fortelle meg hva som skjer. Er det riktig ille må jeg holde for ørene også. Det har til og med hendt at jeg måtte gå ut på kjøkkenet for å smøre meg en med leverpostei, – og så måtte Thv referere hva som skjedde når den verste spenningen hadde lagt seg.

I morgen er det Forbrydelsen, og dere der nede i Det yndige land, – dere holder bare kjeft!

Arbeidsdagen time for time

Heldigvis får jeg nok søvn, men det hjelper likevel ikke om morgenen. Jeg er stuptrøtt, og først når jeg står på trappa og skal av sted, føler jeg meg sånn noenlunde klar for dagen. Jeg kom meg ikke av sted før klokka åtte i dag, litt for sent etter min mening. Det slo meg at det ville være stupmørkt når jeg kom hjem igjen. Jeg bestemte meg for å ta et utendørs bilde hver time gjennom hele arbeidsdagen. Det første bildet ble tatt fra vår hage og opp til naboen. Selv om det var ganske lyst, skinte månen fortsatt.

Tirsdag er en full skoledag for meg. Jeg har seks timer i klasserommet, og jeg er også sammen med elevene i den ene av de to halvtimes pausene våre. Fordi vi deler klassen i to, kjører jeg alle show to ganger etter hverandre. Det har jeg ikke noe i mot. Aller først ser hele teamet nyhetene sammen. I dag fikk vi vite at Norge har blitt slått av Island på Fns HDI-liste. Det er første gang på over tre år at vi ikke står på topp.

Dagens først undervisningsøkt var en dobbelttime med samfunnsfag. Vi startet med å se filmen til Michael Moore, etterfulgt av en samtale om hva sannhet er. Klokka ni lurte jeg meg ut og tok et bilde rett utenfor klasserommet vårt. Det var fortsatt ikke helt lyst.

                              Kl 08.00.                                                               Kl 09.00. 

Så var det klart for dagens forelesning om Den kalde krigen. Vi har nå kommet fram til 1950-tallet og det var Kina og Korea som sto på dagsorden. Mange av elevene hadde hørt mye om Nord Korea, og vi streifet også innom OL i Kina og hvorvidt vestlige journalister kan utnytte OL i august til å få sagt noe om menneskerettighetssituasjonen der.

Selv om forelesningene inneholder både bilder og lyd, så vil elevene etter hvert falle fra. Jeg forsøker å følge med dem, og når de får noe matt i blikket er det på tide å reagere. Da hjelper det ikke hvor mye jeg hadde planlagt å fylle i glasset. Er det fullt så er det fullt! Hvis jeg bare pøser på med det stoffet jeg hadde tenkt, så renner det bare over og utenfor, og lite havner der det skal. Så må vi gjøre noe annet. Akkurat nå er noe annet Den ømme morderen av Arne Berggren. Det er en rå og saftig kriminalroman av thrillerslaget. Første gang jeg leste den, ble jeg så redd at jeg ikke turde gå i kjelleren alene etterpå. Høytlesing er like populært i tiende som det er i første klasse, og det gir et velkomment avbrekk fra alt det tunge teoristoffet. Vi kjører lange undervisningsøkter, 90 minutter, og da må det variasjon til.

Klokka ti er første økt over, og det er scenebytte. Mellom øktene er det en halv times pause, og jeg har inspeksjon. Det betyr at jeg sitter og prater med elevene våre. De vil diskutere karakterer, de prater om hvem som er kjekkest og de spiser. Alltid spiser de, – og jeg kjenner at munnen løper i vann når de slafser på frukt og toast, yoghurt og brødskiver. Ute var det nå blitt lyst og fint. Sola skinte lavt mellom trærne, og det var et par kuldegrader.

                                      Kl 10.00.                                                       Kl 11.00. 

Først etter andre økt får jeg spise. Da er klokka tolv, og vi har en ny halvtimes pause. Endelig mat! Jeg hiver meg over mine to knekkebrød med makrell i tomat. Dagens fiskefett er inntatt, og både magen og hjernen blir mett. På denne tiden av året står det alltid klementiner på lærerværelset, og det kan være en trøst for blodsukkeret når dagen blir lang. Det er fortsatt lyst, og bildet jeg tok klokka tolv er tatt fra terrassen utenfor lærerværelset. Det flate taket er over arbeidsplassene til lærerne.

På slutten av dagen jobbet vil litt med tekstskriving. Noe har skjedd på tentamen i år. Flere av elevene har skrevet mye dårligere tekster enn de pleier. Så må vi jobbe mer med akkurat det. I dag øvde vi praktisk på ulike fortellerteknikker.

                                   Kl 12.00.                                                            Kl 13.00. 

Klokka to er dagen over for elevene. Vi henger opp stoler, rydder og mopper klasserommet, og så forsvinner ungene ut døra. Det kan ikke vi voksne. Det er tirsdag og møtedag. I dag var tiden satt av til teamene, og det passet veldig bra. Vi har møter å forberede, og tida fra to til fire gikk med til møter på fagseksjoner og forberedelser til møter med foreldre. Når elevene fyker ut døra er det fortsatt helt lyst, men allerede klokka fire har mørket sneket seg på. Det kommer utrolig fort, og skumringstimen varer nesten ikke mer enn en halv time.

                                      Kl 14.00.                                                       Kl 15.00. 

Jeg kjente at jeg ikke orket å ta med meg noe arbeid hjem i dag. I stedet ble jeg på skolen til halv fem. Så fikk jeg gjort unna det siste. Som trøst trykket jeg på kaffemaskinen og unnet meg en kaffe med sjokolade.

Da jeg kom ut på parkeringsplassen var det nesten helt mørkt, i hvert fall mørkere enn da jeg kom til morgenen i dag. At bildet ble litt uskarpt er helt ok, – for det er akkurat sånn det føltes inne i hodet mitt. Hjemme ble det middag alene, for Thv var på jobb ennå. Litt over fem gikk jeg ut og tok dagens siste bilde. Det er tatt utenfor spisestuen i samme retning som det bildet jeg tok klokken åtte i dag tidlig. Det er det ingen som kan se.

Det er bekmørkt.

                                   Kl 16.00.                                                             Kl 17.00.

Advent er i desember, – jeg bare nevner det

Jeg har vært en tur i byen i dag. Det var ennå ikke pyntet til advent, i hvert fall ikke som jeg kunne se 🙂 Hvis jeg i høyre øyekrok skulle ha skimtet noe som lignet på et juletre, så må jeg akkurat da ha kikket fort mot noe til venstre, – og kom en nisse inn fra venstre, så satt jeg antagelkig akkurat da og knøt skolissa mi.

Advent er i desember, og jeg nekter å leke jul før det.

Men så skulle vi altså inn til Marthe i Oslo en tur i ettermiddag. Hun trengte litt pappahjelp, og så hadde hun bedt oss på middag. Da passet det bra å ta med adventkalenderen hennes. Den skal tross alt åpnes til lørdag, så det er ikke mange dagene igjen. Henriks er allerede sendt med bud til Trondhjem. Det er mye lettere å lage gavekalendere til dem nå som de er voksne. De trenger det meste, og jeg får flere ideer enn det er dager i advent. Til slutt var kurven klar.

Hvis jeg skal være helt ærlig, noe man helst skal unngå på denne tiden av året, så betyr nok dette mer for meg enn for ungene. De hadde helt sikkert kommet seg gjennom adventstida uten mammas pakkekalender, – men det hadde vært verre for meg. Det gir meg en god mammafølelse å samle sammen disse 23 små pakkene. Den siste gaven er det Thv som står for, for det er julestrømpa som skal ligge i senga når de våkner på julaften. Mine to små barn på 19 og 23 år kan gjerne være så voksne de vil, – bare ikke i desember. Det er midt i en hektisk lesetid for dem, og Marthe skal ha eksamen. Så kan det vel være hyggelig å starte dagene med en liten gave.

På vei innover måtte vi et ærend på Årvoll. Selv om mørketida er over oss, så er det fortsatt lyst nok i firetida til at man kan se alle lysene i byen og Oslofjorden langt der nede.

Besøket hos Marthe ble hyggelig. Pappa med etternavnet Dataguru gjorde sitt beste for å hjelpe til med den nye, lekre, røde maskinen, og som belønning fikk vi pastasalat til middag. Onkel William var også invitert. Neste gang vi spiser sammen er det jul.

Til lørdag klatrer jeg opp på loftet og finner fram adventkassene.

Jeg gleder meg.

Han bare falt om

Hver fjerde helg kalles barnehelg her hos oss. Da leker vi småbarnsforeldre fra fredag til søndag ettermiddag. C og M flommer inn i livet vårt med latter og gråt, behov for aktiviteter og en enorm energi. De sovner fortsatt tidlig om kvelden, heldigvis må jeg si, for det gir oss noen timer til å hente oss inn igjen. Til gjengjeld våkner de grytidlig, – og da er de utrolig klare for dagen. Ingen slumring der i gården, nei. De spretter opp, setter på lyset og spør om vi ikke skal stå opp. At klokka er sju og at det er søndag er totalt uinteressant.

M dilter i hælene mine hele dagen. Hun ligner litt på kattene som helst vil ligge oppå avisen når jeg leser og sitte på fanget og bli kilt på magen mens hun ser på barne-TV. Og så synes hun alt jeg gjør er aldeles strålende. Det er smigrende, for det er det ingen andre som synes. Siden jeg ofte leser aviser og bøker, så vil hun gjøre det samme. I dag kom hun bort til meg. Hun ville sitte på fanget mitt for å lese i en roman hun hadde funnet. Det var Mellom oss sagt av Marit Eikemo. Med alvorlig stemme leste hun en historie på et kaudervelsk jeg knapt forsto. Det var noe om en mamma, en pappa og et barn, – og så skulle de kjøpe mat. Hun leste og leste, og av og til bladde hun om og fortsatte fortellingen. Jeg kjente ikke historien helt igjen, men det spiller ingen rolle. Hun leste så alvorlig og med en sånn innlevelse at det må være riktig.

Været har ikke vært helt med oss i dag, men Thv tok med de to små for å se en fotballkamp. Før C og M begynte å besøke oss, hadde vi en annen liten husvenn. Han besøkte oss annenhver helg fra han var ett til han var åtte år. Nå er han ti, – men han er fortsatt en viktig person i familien vår. I dag skulle han spille fotballkamp, og han ringte til oss og bestilte publikum. Det ble Thv og de to små. Da kampen var over, kom Thv hjem med alle tre.

Etter middag på søndag skal alle barn hjem til mammaene sine. I dag var planen at vi skulle sette oss med skolearbeid når huset igjen ble vårt, – men sånn skulle det ikke gå. Da ungene var ute av huset, bare falt Thv om på sofaen. Han måtte lukke øynene litt for å se om han kunne finne seg selv igjen.

Hva jeg gjorde? Jeg falt om jeg også.

Oslo ligger langt, langt mot nord

Vi har vært på familiebesøk i Oslo i dag. Her i syden er det sjelden snø på denne tiden av året, og det er sånn vi liker det. Snø egner seg best som juledekorasjon. Sånt vil vi helst ikke se før i adventtiden. Hjembyen har hatt et par varmegrader hele dagen, og det som kom fra himmelen var heldigvis bare vått. I Oslo snødde det. Men så ligger det tross alt langt, 9.5 mil langt, langt mot nord.

Fotografering skjønner jeg meg tydeligvis ikke på. Jeg burde klare å styre unna digre snøfnugg som plasserer seg midt foran Ms søte nese.

Michael Moore on Norway

Jo da, Michael, vi trives her vi, – men du behøver vel ikke ta helt av:

Lærerens dessert

Når elevene kommer til oss er de tolv – tretten år gamle. De kommer rett fra barneskolen, mens vi kommer rett fra tiende klasse, og så skal vi møtes et sted på midten og finne ut av det sammen. Det starter ofte litt tungt. Fram til de kommer på ungdomsskolen, har ungene vært omgitt av voksne som har kjent dem lenge: mamma og pappa og lærerne som ofte har fulgt dem fra de var fem – seks år gamle. Både foreldre og barneskolelærere går ofte i den fella at de ikke ser hvor store ungene deres har blitt, og så behandler de dem deretter.

Vi ungdomsskolelærere går i en enda større felle. Hodene våre er fortsatt innstilt på tiendeklassinger, og spranget blir for stort. Det må bli feil. Når elevene begynner hos oss, har vi de samme forventningene til dem som vi hadde til de sekstenåringene vi akkurat har sendt videre i skolesystemet, og den første tiden behandler vi dem som om de er tiendeklassinger og ikke sjuendeklassinger på vei inn i ungdomsskolesystemet. Vi kommer rett fra voksne, flinke, selvstendige tiendeklassinger og ned til små energiske unger som hyler og skriker og oppfører seg som om de er på klassefest hele skoledagen. Hver gang jeg tar imot åttende klasse får jeg en akutt panikkfølelse. De er så små, de forstår så lite, de roter, de hyler, de napper luene av hverandre, de har aldri hørt om Den franske revolusjon eller Knut Hamsun, de lager mølje i gangen, de gråter. Sånn ser det i hvert fall ut fra vårt perspektiv. Fra elevenes perspektiv ser det nok annerledes ut. De møter en gruppe røffe voksne som forventer at de leser og jobber, er stille, har orden i sakene sine og viser interesse for både politikk og Knut Hamsun. Her er det bare å brette opp ermene for både store og små hvis det skal bli gode møter.

Man skulle ikke tro det kan være så stor forskjell mellom åttende og tiende klasse, men tro meg på mitt ord: Det er det! Det er som natt og dag, helvete og himmel. Hvis du besøker skolen vår i en pause, når ungene ikke har undervisning, kan du se det ved selvsyn. Hvis du først går til de små i den grønne fløya, vil du finne et kaos av unger. De roper og hojer, noen lekesloss og lager mølje på gulvet, og det er ikke ørens lyd å få, bare masse vanvittig, herlig, vill energi.

Så går du videre til den blå fløya der niendeklassingene holder til, og allerede her er det forandring å spore. Fortsatt er det høyt lydnivå, men kaoset er merkbart redusert. Elevene sitter sammen og spiser og prater, og på en god dag kan det se ganske sivilisert ut.

Å komme på den gule fløya, til tiendeklasse, er som å gå inn i en ny verden. For det første er det aldri mange elever der. Disse ungdommene beveger seg mer rundt i bygget. De som er på plass sitter for det meste og spiser og prater. Noen gjør lekser eller hører på musikk, og det er fred og fordragelighet og en vennlig stemning over alt. Det skyldes rett og slett at de har blitt eldre. At det ikke er dressur ser vi når de av og til faller tilbake og viser at de fortsatt er små og lekne, – så blir det litt mølje i gangen igjen.

Jeg underviser i norsk og samfunnsfag, og det er ikke småtteri vi forventer at elevene skal lære. Her bedrives både litterær og politisk analyse, og det hagler med begreper fra voksenverdenen. Lærebøkene har et ordutvalg som ofte skyter langt over mål, og det blir alt for mye tekst, særlig for de lesesvake og elever med en annen språkbakgrunn enn norsk. Så blir det vår oppgave å forenkle stoffet etter beste evne, sånn at det treffer elevene. De skal ha varierte arbeidsmåter: forelesninger, visualisering ved hjelp av filmsnutter og bilder, relevant lesestoff, oppgaver av ulike typer osv.

Det er med tanke på det faglige nivået jeg får panikkfølelse i åttende klasse. Jeg kan ikke tro at disse små bøtteknottene noen gang skal ha mulighet til å delta i diskusjoner om Den kalde krigen. Men jeg tar feil, – så veldig, veldig feil. Heldigvis! Med den klassen vi har nå var det riktig ille. I åttende klasse hadde jeg mest lyst til å sende dem tilbake til barnhagen. De hadde et ordforråd og et modenhetsnivå som ikke hadde noe på ungdomsskolen å gjøre, tenkte jeg. Men det var fordi jeg ikke visste bedre, og fordi jeg fortsatt hadde den siste tiendeklassen i kroppen.

Så gikk tiden, og de vokste til. Ordforrådet gled umerkelig inn, de ble mer og mer voksne, uroen ble borte, hormonene falt på riktig plass i kroppen og før jeg visste ordet av det hadde jeg en ny gjeng med nesten voksne ungdommer foran meg: Tiende klasse – ungdomsskolelærerens søte dessert. I går arbeidet de med en stor oppgave der de skal sammenligne et u-land og et i-land. Elevene var spredd rundt i bygget, noen i klasserommet, andre i arbeidsarealene og atter andre på biblioteket. Jeg ruslet rundt og veiledet dem. Det var ro og arbeidsinnsats over alt. Fire stykker satt ivrig bøyd over pc-ene sine, og ingen sa et ord, bortsett fra når de skulle hjelpe hverandre. De fleste valgte å ikke ta sin faste halvtimes pause. I stedet laget de seg en toast eller hentet noe å drikke, før de fortsatte arbeidet. Det er en fryd å se dem, og helt utrolig at dette er de samme ungene som kom hit for to og et halvt år siden. De har blitt voksne, og jeg nikoser meg.

Om et halvt år forsvinner de ut i verden og lar oss stå alene og lengtende tilbake. Så velter det inne nye, masete småtasser. Jeg får panikk, jeg nyter det – og så er vi i gang igjen med en ny treårsperiode.

Hva blogging er?

Dere bare må må må MÅ stikke innom Virrvarr i dag. Hun har laget en aldeles nydelig og sjarmerende tegneserie som forteller hva blogging er for noe.

Anbefales!