Det passet så bra i dag. Vi skulle starte opp med mellomkrigstiden i Europa i niendeklassen min, og læreboka la opp til en kort repetisjon av ulike ideologier. Da jeg skulle minne elevene om forskjellene på representativt og direkte demokrati, var veien kort til Sveits og folkeavstemminger om bygging av minaretet. Det slår meg ofte hvor lett det er å trekke linjer fra før til nå når jeg bedriver historieundervisning. Noe faller alltid ned i hodet mitt, og i dag handlet det altså om direkte demokrati, om hvorvidt flertallet alltid har rett, – og jammen fikk jeg ikke fortalt dem om doktor Semmelweiss også.
Mitt barndomshjem ligger midt mellom tre kirker, og jeg er vant til å våkne opp til kirkeklokker hver søndags morgen, – ja, hverdagsmorgener også for den saks skyld. Det startet med den katolske kirkeklokken som ringte til messe klokka sju om morgenen. Senere fulgte metodistkirken og Domkirken etter i tur og orden, – og jeg likte det. Selv om jeg aldri har hatt noen gudstro, har jeg likt lyden av klokkene som kalte folk til gudstjeneste. Jeg er overbevist om at både enkeltmennesket og menneskeheten hadde hatt det bedre om de ikke hadde hatt denne hangen til gudsdyrkelse og underkastelse, men sånn er altså ikke virkeligheten. Da jeg senere kom på ferie til Tyrkia, ble jeg forundret over at jeg likte bønneropene fra minaretene i Alanya like godt som jeg likte kirkeklokkene i min barndom. Det var noe betryggende over denne jevne rytmen, kirkeklokker hver søndags morgen, eller bønnerop fem ganger om dagen, den milde stemmen som ropte de samme ordene om og om igjen.
Men i Sveits vil de ikke ha det, og det vil vi visst ikke i Norge heller. Elevene mine var overbeviste om at en folkeavstemming i Norge ville gitt samme resultat som i Sveits. På Dagsrevyen intervjuet de en imam i Oslo her om dagen. Han fortalte at de selvfølgelig ikke ropte bønnerop fra minaretene i Oslo. Det ville forstyrret naboene, mente han. Og i klasserommet i dag fortalte Ibrahim det samme. Når vi roper bønneropet inne i moskeen, bruker vi forsterker, så alle skal høre i hele bygningen, men vi må ha det lavt på, og vi må lukke dørene så ikke naboene hører det, fortalte han. Naboene? tenkte jeg. Midt nede i sentrum? De måtte da i det minste kunne rope inn til fredagsbønnen, – og på idfestene?
Senere på dagen fortalte den somaliske assistenten vår at det stemte det Ibrahim hadde fortalt, – og det var mer. De hadde fått beskjed av politiet om å ikke stå utenfor moskeen og prate etter bønnen, – folk kan bli redde. Derfor går vi ut av moskeen og hver til vårt med en gang. Og det er synd, sa han, – for det er en av de få mulighetene jeg har til å prate litt med kameratene mine. Og jeg tenkte på hvordan det var i Norge i gamle dager, – på kirkebakken etter gudstjenesten. Da samles folk for å prate og utveksle nytt fra sist. Det er en del av kulturhistorien vår. På kirkebakken eller på moskebakken, det skulle nå vel bli omtrent det samme?
Nå er det flere sider av den saken, som Ayaan Hirsi Ali skriver i sin kronikk Det er et verdivalg i Aftenposten i dag. Det handler kanskje like mye om at sveitserne ville ta et standpunkt mot islamisme og politisk islam, skriver hun. Ali problematiserer hvorvidt muslimske symboler er religiøse eller politiske, og hun utfordrer dem som oppfordrer til dialog, til også å oppfordre muslimer til å velge mellom veridene i det landet de er kommet til og verdiene i det landet de forlot. Hirsi Ali er mer pessimistisk enn jeg er. Hun ser ikke ut til å tro at den muslimske minoritetens hang til radikal tolkning av skriften noen gang vil gå over slik det har gjort for kristne og jøder. Jeg tror det vil gå sånn, – forutsatt at vi møter hverandre med interesse og toleranse. Hvis muslimer føler at de må skjule sin religiøse identitet fordi de ikke er akspeterte, er jeg mer redd for at hun vil få rett. Jeg tenker at dette handler om mye mer enn kompliserte politiske forhold. Det handler om vanlige mennesker som ønsker å praktisere sin tro. Det handler om å bli møtt med forståelse og toleranse.
Jeg pleier å rope ut bønneropet i moskeen på søndager, jeg, sa Ibrahim plutselig. Og uten å tenke meg om, spurte jeg om han kunne rope det for oss. Jeg hadde jo ikke trodd at han ville si ja, – men det gjorde han. Før vi visste ordet av det gjallet de kjente ordene Allah akbar ut i klasserommet, framført med innlevelse av en myk, fin guttestemme. Vi ble tatt på senga alle sammen, men nesten alle lyttet på det han sang. Et par av guttene bikket over i stille krampelatter, men det er også lov når man er fjorten år.
Spørsmålet er om det er lov for et europeisk land å nekte en religiøs minoritet å bygge et gudshus. Det vil tiden vise.
Livet leker 
Personlig synes jeg det er fint at man tilpasser fremmede/nye skikker så de glir inn i det nye samfunnet. Det har noe med respekt for et samfunn som er blitt til over lang tid.
Med de trenger da ikke være helt usynlige!
Og at noen får seg til å stemme som sveitserne nettopp gjorde, er over min fatteevne – ren arroganse. Men de har vel ligget litt etter i samfunnsutviklingen på andre områder også. La oss i det minste håpe de ikke denne gangen ligger i forkant!
Det som stadig overrasker meg er hvor mange innbiller seg at ekstremisme blant kristne (og jøder) hører fortiden til! Disse menneskene kan umulig ha vært i USA, hvor det finnes hele stater hvor folk som ikke passer det ekstrem-kristne verdenssynet bare må holde seg unna, og flere kvinner jeg kjenner forteller at de har sluttet i minst en jobb fordi ekstreme kristne der hadde for mye makt og gjorde arbeidsdagen utålelig for dem.
Selv her i «liberale» Los Angeles er man ikke fri fra disse ekstremistene, og her har vi visstnok i tillegg til de kristne også ekstreme jøder som er like ille, har jeg hørt. Har ikke hatt problemer med dem selv, men jeg ser meg om etter en ny jobb på grunn av mormonere der jeg nå jobber, og minst en nabo har klaget til utleieren (som forøvrig er muslim) om at jeg ikke oppfører meg «passende for en kvinne».
De har vært litt sene i avtrekkeren, ja, Anne. Kvinner fikk for eksempel ikke stemmerett i Sveits før for et kvarter siden.
Ekstremismen har vel mange former, Marina, og det du forteller overrasker meg ikke. Selv er jeg full av fordommer, men jeg mener at det er min plikt å bekjempe dem. Kritikk av andre skal være saklig og begrunnet i realiteter. Følelser er ikke nok, – og i hvert fall ikke nok til å nekte folk å bygge et gudshus.
Jeg mener at det også finnes kristendomsformer i Norge som kan kalles ekstremistiske. Da tenker jeg på dem som går ut på at mennesker skal frelses fra seg selv,ikke til seg selv. De skal depersonifiseres etter beste evne ved at deres indre liv brytes ned.Dermed blir det mulig å forme og styre dem utenfra. Det heter at: «Du skal være intet i deg selv,du skal vokse nedover, fullendelsen er nådd når du selv er intet og gud er alt,den gamle Adam (naturen) skal druknes med daglig anger og bot» osv.
Samtidig sier de at mennesker skal vise kjærlighet. Men et slikt skall tømt for eget innhold kan da ikke elskes. Dessuten retter oppfordringen om å vise kjærlighet seg til viljen, og viljen har ingen skaperkraft. Den kan ikke produsere kjærlighet. Rett fortolket betyr derfor oppfordringen til å vise kjærlighet at du skal vise vilje til å underkaste deg ytre makt. Det kaller jeg ekstremistiske holdninger.
Ekstremisme finnes vel over alt der det er mennesker, vil jeg tro.