Svulstig dødslengsel – Dorothe Engelbretsdotter

Det hender vi synes livet er litt tøft, at kommunikasjonen med ungene våre ikke er som vi ønsker og at alt ikke er på stang.

Det kunne vært så mye, mye verre!

Dorothe Engelbretsdotter ble født i Bergen i 1634. Som meget ung reiste hun en periode til København, der hun vanket i kretser som inspirerte henne til å skrive poesi, – og det er på grunn av poesien vi vet hvem hun er i dag. Hun giftet seg ganske tidlig og fikk etter hvert ni barn. Allerede nå kommer poenget: Av disse barna døde sju tidlig. Det åttende døde senere i en krig ute i verden. Det niende barnet reiste ut i Europa, og Dorothe mistet kontakten med ham.

Vi snakker tragedier i bøtter og spann.

Sånn kunne det gå den gangen. Og som om ikke det skulle være nok, døde mannen hennes allerede i 1684, og i 1702 brant huset hennes ned. Ikke rart om dama ble deprimert, og det ser det ut til at hun ble til gangs. Kanskje skrev hun det av seg. Etter tidens stil, vi er i barokken, skrev hun svulstige, snirklete dikt til Guds ære. Det er ville sammenligninger og et så overlesset språk at det halve kunne være nok. Hun mente nok, Dorothe, at det var Guds straffedom som hadde rammet henne. Man trodde det i de tider, og så gjaldt det å holde seg inne med Vårherre så man kunne få komme inn i Herligheten når man endelig fikk slippe fra denne jammerdal.

Likevel må hun ha levd et rikt liv. Hun skrev altså poesi og forsørget seg faktisk på sitt forfatterskap. Noen tisket visst om at en kvinne ikke kunne skrive så bra, og mon det ikke var mannen hennes som egentlig hadde skrevet tekstene.

Om jeg zwischen uns at sige
kan litt mer enn Fadervor,
må jeg for de lærde vige,
buksefolket går dog for.

Likvel nøt hun også stor anerkjennelse i sin samtid. Hun brevvekslet med både Thomas Kingo og Petter Dass, og begge satte henne høyt. Petter Dass oppsøkte henne også i Bergen, da han var der for å selge fisk. Han ble forøvrig litt fornærmet på henne fordi hun ikke svarte på alle brevene hans.

Kanskje var hun for opptatt av å dikte seg inn i hva som ville skje på dommens dag:

Se! Han kommer som en snare,
og som lynet i sin gang.
Før seg nogen tager vare,
smeller høyt basunens klang.
Så må levende og døde,
alle for hans domstol møde.

Og til pølens ild nedslenges,
kveles uten noen ro.
Der i Satans klemme trenges
som en fugl i høkens klo.
Hvor de gneldrer da som hvelpe,
og det må dog intet hjelpe.

Det er sørgelig lesing dette, men jeg må jo flire litt også. Er ikke dama litt full av ål når hun skriver Hvor de gneldre da som hvelpe, og det må dog intet hjelpe? Ingen medlidenhet med synderne her, nei. De kunne bare pines i skjærsilden og skylde seg selv.

Selv hadde hun tydeligvis håp om å komme fort inn i Herrens frydesal. Jeg vet ikke hva Dorothe syntes om det, men hun ble altså 82 år gammel før hun kunne banke på Perleporten og møte sin mann og sine ni barn.

Å, når skal min forløsning komme,
da jeg fra denne gråtedal
får flytte til deg, blant de fromme,
og tjene i din frydesal!
Dørvokterske å være der
Langt heller enn en dronning her!