Jeg vet ikke hvordan resten av menneskeheten har det, men jeg har veldig vondt for å glemme. Jeg snakker ikke om vanlig brukshukommelse, men om å huske det man helst ville glemme. En positiv side ved dette talentet er at jeg stort sett oppfører meg veldig skikkelig. Uansett hva jeg gjør, så kalkulerer jeg risiko: Er det verdt det? Hva skjer hvis det ikke går som jeg har tenkt? Resultatet er at jeg nesten alltid velger den smale sti, – nesten.
Men ikke alltid. Noen ganger i fortiden tok jeg noen valg jeg godt kunne vært foruten. Hadde jeg fortalt deg hva det var, ville du kanskje ristet på hodet og fortalt meg at dette ikke var så farlig. Det er det for meg. Det plager meg veldig. Da jeg var veldig ung, gjorde jeg en gang noe tåpelig og dumt, noe æreløst. Ennå får jeg kløe når jeg møter en viss barndomsvenn. Hun var sammen med meg da det skjedde, og hun framkaller minnene i så sterk grad at jeg blir fysisk kvalm, og jeg orker nesten ikke være i nærheten av henne. Hadde det jeg gjorde vært verdt en artikkel i avisen eller kvalifisert til straff, så kunne jeg forstått det. Sånn er det ikke. Det er en ganske alminnelig ungdomssynd.
Lista over ting jeg helst så ugjort er ganske kort, men det eneste som kunne gitt meg fred, var at den var helt tom. Et lite ord som gir meg en assosiasjon til noe av dette kan ennå få meg til å skvette opp og hive etter pusten akkurat i det jeg skal til å sovne. Heldigvis skjer det ikke ofte, men det hender, og jeg tror aldri det kommer til å slippe taket. Poenget er at det ikke skjer fordi jeg er så skikkelig og moralsk. Det er jeg nemlig ikke. Det handler om at jeg vil ha en pen fasade og derfor er redd for at noen skal få vite hva jeg har gjort, – se ripene i lakken, for å si det sånn.
Det er ikke som om dette dominerer livet mitt, men det er der. Det kommer og går, og minner meg på at jeg alltid må tenke meg om, aldri gjøre noe som kan føye seg til lista over ting som skulle vært ugjort.
Jeg hører nemlig til dem som tåler det så dårlig.
Etterpå er alt for sent.
Livet leker 