Det er fortsatt noe igjen av solen og varmen og fargene. Når man bor i en lun dal, henger sommeren igjen ganske lenge. Om druene blir modne i år også, gjenstår å se, og bare det faktum at de ennå er grønne er et tegn på at det ikke er høst.
Det spisse pyramideespalieret mitt er på sitt fineste, og det for første gang. Jeg har hatt det et par år, uten å finne riktig klatreplante som kan fylle det. I år spurte jeg ekspertisen, fikk utlevert noen pjuskete greier som jeg stappa i jorda, og så ble det altså så flott som dette. Spør meg ikke hva den heter. Jeg aner ikke.
Utestua står der og lokker. Fortsatt er det hvitvin i kjøleskapet og glassene står klare. Puter og tepper ligger ute fra april til oktober, og merkelig nok blir det aldri rått, uansett hvor mye det regner. Men så er det jaggu god lufting også.
At det lå noen gule bjerkeløv på frontruta da jeg skulle ut for å kjøre i dag, det forbigår vi i stillhet. I stedet gleder vi oss over rosene. Dem har vi helt til frosten kommer, og gjerne ennå lenger.
Det skulle ønske jeg kunne glede meg til vinteren, men det kan jeg altså ikke. Det blir fint med september, oktober, november, desember, april, mai, juni, juli og august.
Det er når de tre på midten der kommer at vi skal varme oss på sollagrene fra sommeren. Jeg er i hvert fall lada.
Livet leker 