Geocaching som turistgaid

Selv om jeg synes geocaching er veldig moro, er det ikke så ofte jeg leter etter skatter på denne måten. Som oftest skjer det når vi er på ferie, – nå sist i København. Når jeg er inne på geocaching.com ser jeg at flere og flere cacher følges av en skikkelig beskrivelse, gjerne en lang artikkel om det stedet jeg skal ut for å lete.

Siden jeg bodde på Chrsitanshavn, fant jeg fram noen cacher jeg kunne lete etter der. Den første jeg fant var i Christian kirke. Stoffet jeg skrev ut om kirken fylte flere sider, og de gjorde det enda mer spennende å besøke den.

Det var en nydelig kirke. Selve kirkerommet var helt annerledes enn jeg har sett før. De fleste kirker er dype rom med alteret i den ene enden. Dette var i stedet bredt og vidt, og det ga et veldig annerledes inntrykk.

Dørene var store og buede, og det manglet verken på pynt eller gull. Inne var det detaljer av alle slag, og jeg som bare skulle finne en cache ble der både lenge og vel.

Jeg liker kirker, og jeg tror nesten aldri jeg har vært på ferie et nytt sted uten å gå inn i en kirke. Heldigvis er det plass for oss ugudelige også på sånne steder.

Geocachen, ja! Den fant jeg med en gang. Kirketjeneren hadde tillatt at den ble gjemt inne i kirken. Det begrenser mulighetene til å finne den, for kirken er jo ikke åpen til alle døgnets tider. Til gjengjeld var det ekstra moro å snike rundt der inne for å finne skatten, – en plastboks med bytteting, men de er mest for barn. Jeg nøyde meg med å logge besøket mitt.

Neste cache var også i forbindelse med en kirke, – den norske sjømannskirka, men det er en annen historie.

Tomat på stengrunn

Jeg aner ikke hvordan den havnet der, men da vi kom hjem fra hytta i august, sto den rett foran trappa og struttet med alt den hadde. Fordi vi fortsatt har litt materialer og rot i oppkjørsla etter vårens snekring, har ugresset fått lov til å vokse opp mellom stenene.

Men dette var ikke ugress.

Det gikk noen dager før jeg forsto at det faktisk var en tomatplante som sto der og vinket til meg når jeg kom hjem. Hvordan i all verden har den kommet dit? Kanskje har en bit av en tomat falt ut av søpleposen på vei ut? Jeg kan ikke finne noen annen forklaring. Den har fortsatt å vokse utover sensommeren og høsten, men etter den siste blesten fikk den seg en knekk.

At det virkelig er en villfaren tomatplante så vi sist uke. Da hadde den satt blomst. Det er slutten av september, og den burde ha forstått at det er et umulig prosjekt.

Et sted må man bo

Det er det evige dilemmaet når vi skal på tur: Hvor skal vi bo. I København er det ekstra vanskelig. Det kan rett og slett være vanskelig å finne et passende sted. Passende handler også om penger. Hotellrom kommer i alle prisklasser, og er du heldig kan du få et rom på hotell like billig som et på vandrerhjem. Det avhenger av så mye.

De siste åra har vi prøvd oss på noe nytt. Vi har leid en egen leilighet, og vi har leid oss inn i en annens leilighet. Begge deler fungerte bra, selv om det siste ble litt klamt. Siden det var sykkel-VM i København denne helga, var det vanskelig å få hotellrom, og det er grunnen til at jeg havnet i dette nydelige, gamle huset i Christianshavn.

Det er Marianne som eier huset. Selv bor hun i ander etasje. Toppetasjen og første etasje leier hun ut, – og det var jeg som fikk første etasje. Da jeg kom om kvelden hang det lapp på døra. Marianne var på jobb, men jeg skulle ringe på hos Torben over gata, så ville han låse opp for meg. Innenfor inngangsdøra var døra til mitt rom. Mitt rom? Mine rom! Og det overrasket meg. Jeg fikk både stue, soverom og bad.

Det store rommet var utrolig koselig. Tre vinduer mot gaten ga alt det lyset jeg måtte ønske. I tillegg til møbler og alt det der, fant jeg også et lite kjøleskap, vannkoker, kokeplate og litt enkelt servise. Det store skrivebordet passet meg godt, siden jeg også skulle jobbe litt. Det trådløse nettet var lynkjapt,- og over alt var det vakre tepper.

En liten trapp førte opp til et soverom. Senga var ikke av de største, men så var dette et enerom. Ved fotenden av senga var det en stor flatskjerm. Senga var god og sengetøyet deilig.

Selv om huset ligger i et stille strøk, syntes jeg det var deilig at soverommet lå mot baksiden av huset. Det er alltid stillest der. Badet var av det enkle slaget, men rent og pent: fliser på gulvet, malte murvegger, do, vask og dusj, – godt trykk på vannet, – ingen selvfølge i et gammelt hus.

Jeg synes det er deilig å bo på denne måten, men det er ikke sikkert du ville like det. Marianne har nemlig ikke ryddet bort noe som helst av sitt private. Rommene bar preg av at hun bruker dem selv de dagene hun ikke leier ut. Da jeg dro ut en skrivebordsskuff dukket kvitteringer og personlige bilder opp. I bokhylla sto hennes forelesningsnotater, og det var lett å finne ut hva hun har brukt studietida på. I de samme hyllene var det bøker i mengder, musikk og filmer. Her kunne jeg bodd i ukevis uten å kjede meg. Jeg synes ikke det ble for privat, og jeg følte ingen trang til å rote gjennom skuffer og skap, – de fleste ble faktisk stående urørt. Det er som når du er på overnattingsbesøk hos venner.

På baksiden av huset lå Mariannes lille hage, – og alle de andre hagene. Da jeg kom dit, så jeg at hun har en stor veranda i andre etasje, og jammen hang det ikke en kajakk der oppe også.

Jeg kan godt se for meg at Thv og jeg sitter her ute med et glass vin en sommerkveld neste gang vi er i København.

Vi har bodd på mange forskjellige måter over hele København. Jeg tror nok denne måten å bo på kommer til å bli det vanligste for oss i framtiden.

Og prisen? 550 kroner pr døgn.

Septemberlørdag i København

Hvor lørdagen ble av, aner jeg ikke. Dette var den eneste dagen i denne miniferien hvor jeg faktisk hadde et program. Været var helt utrolig flott, rett og slett sommerlig. Folk ruslet rundt i sommerkjoler og bare ben, – naturens siste vennlig hilsen til oss før vinteren tar oss. Jeg syklet ut i byen ganske tidlig. Planen var å sykle litt hit og dit på må-få. Det er så mye av København jeg ikke har sett, og med sykkel har man muligheten. Det går fort på sykkel.

Bor man på Amager, må det broer til om man skal komme over i selve byen. Jeg vekslet mellom Knippelsbro og Langebro. Her står jeg på Langebro, som fortsatt er dekorert med rester av en avsluttet valgkamp. Den sorte bygningen er Den sorte diamant, Det kongelige bibliotek.

Jeg valgte så sykle i området mellom Tivoli og Kalvebod Brygge. Dette er et område som har fått en del nye hus de senere år, og jeg liker godt blandingen av det riktig gamle og det veldig nye.

Fontenene på denne plassen er veldig fascinerende. Vannet spruter i intervaller, og jeg prøvde forgjeves å finne et mønster i det. Til slutt begynte jeg å lure på om plassen er utstyrt med noen sensorer som senker vannspruten når noen kommer for nær. Uansett må det være et drømmested for småbarn i sommervarmen.

Det er alltid kontraster i storbyer, også i København. I samme nabolag som det lekre bygget på forrige bilde, ligger det en bruktbilforretning som også har sin egen sjarm. Det spørs hvor mye lenger ei sånn rønne får lov til å eksistere.

På Rådhusplassen er det montert en gigantisk touch-screen. Her kan man logge seg inn og sende mailer til venner og bekjente. Et morsomt tiltak, synes jeg.

Jeg hadde to planer for dagen, og begge skulle finne sted i Tivoli. Først skulle jeg på den store Titanic-utstillingen. Titanic er spennende, og dette ville jeg se. Det ville være å overdrive å si at jeg ble skuffet. Utstillingen var fin den. Spesielt godt likte jeg de rekonstruerte lugarene, spisesalene, korridorene. Det var interessant å se møbler og inventar på nært hold. For at man skulle få en følelse av hvor kaldt det var i vannet da skipet forliste, hadde man til og med montert opp en gigantisk, kunstig isblokk. Den var kald! Når man kommer inn i utstillingen, får man en i-pod rundt halsen og så blir man gaidet rundt av damestemme som forteller om bilder, montere og ellers hele historien om Titanic. Den norske stemmen var veldig pompøs både i form og innhold. Det ble rett og slett litt for svulstig for meg. Har man fulgt med på det som skrives om Titanic var det dessuten lite nytt å lære.

Titanic tok sin tid, og da jeg var ferdig var det allerede tid for lunsj med mine yndlingsbloggere. Vi møttes i Cafe Ultimo inne i Tivoli. Der satt vi ute i det vakre været. Mat og vin ble inntatt, og praten gikk. Hvis du vil høre mer om det, kan du jo kikke inn til Jens. Han klarte til og med å få et bilde av Dronningen.

Mellom lunsj og kaffe valgte vi å rusle en tur rundt i Tivoli. Med sol og sommer i ryggen, var det ikke det verste man kunne gjøre en lørdag ettermiddag. Det var masse folk, kanskje fordi dette er den siste helgen i sesongen.

Vi holdt oss unna karusellene, men det ble både kake og kaffe av det irske slaget. Enda et vellykket bloggtreff har funnet sted.

Vi gikk ikke fra hverandre før i sekstida, og hva skulle jeg så finne på? Når man er alene, er det ikke like naturlig å sette seg til på en restaurant. Samtidig hadde jeg lyst til å se litt uteliv. Valget var lett, – jeg valgte Paludan bokkafe. Der har jeg vært før, mange ganger, et upretensiøst sted uten for mye støy.

Det var lite folk da jeg kom, – før jeg dro i halv ellevetida var det fullt. Siden Paludan også er et antikvariat, er det greit å sitte der med ei bok mellom hendene. Det er faktisk mange som leser ved bordene på Paludan. På den måten kunne jeg kamuflere betrakteren i meg. For en betrakter var jeg jo. Over boka mi betraktet jeg den lille japanske mannen, han som spiste middag med superraske tyggebevegelser. Issen hans var så blank at den blendet oss. Og så var det den unge mannen som skrev ivrig på PC-en sin mens han drakk kaffe. Da han skulle gå, fant han fram det ene klesplagget etter det andre: tok av seg jakka, på med ulltrøye, på med jakke igjen, anorakk, hansker, – alt i langsomt tempo.

Paludan serverer en kjempelekker tapastallerken. En sånn passet bra for meg, siden jeg skulle sitte der en stund. Og så hvitvin, da.

Rett over gaten for Paludan ligger den gamle universitetsbygningen og biblioteket. Der inne har jeg aldri vært. Nå i nattemørket så det helt fantastisk ut der inne: Digre bokhyller helt til taket og vakkert dekorerte himlinger. Inn der må jeg en gang.

Hva sykkelen min tenkte der hun sto midt blant alle københavnersyklene er ikke godt å si. Hun står i hvert fall ikke tilbake for noen hva skjønnhet angår.

Det var som en sommerkveld i København i går. Lunt og godt, og alle uterestaurantene var fulle. En jeg snakket med påsto at det var 30 000 nordmenn ute i byen denne kvelden, men de hadde helt andre interesser enn jeg. Det var nemlig sykkel-VM i København denne helga.

Og kjolen? Den rakk jeg aldri å kjøpe.

Mør i røven

Jeg bor på Christianshavn, en liten landsby i København. Huset mitt ligger en gate opp fra kanalen, stille og vakkert, men jeg tror jeg sparer presentasjonen av logiet mitt til en annen dag. Det er faktisk flere ting jeg sparer litt på. Jeg kan jo ikke bruke så mye tid foran skjermen når jeg først er på tur, – men litt skal dere få.

Siden jeg våknet så tidlig, ble det tid til litt skolejobbing før jeg føk ut i verden. Rett før jeg dro fra jobben, fikk jeg nemlig med meg innloggingsdetaljene til en kollega, så nå får bare Udir ha det så godt. Jeg registrerer de nasjonale i en annens navn.

Etter frokost tok jeg bilen og kjørte til Føtex på Fisketorvet. Thv hadde funnet ut at de hadde et vintilbud han gjerne ville at jeg skulle benytte oss av, – så da gjorde jeg vel det.

Det er en drøm å sykle i København, sikkert og oversiktlig. Når man får egne, godt merkede filer i veien og egne lyskryss, så er det nesten ikke mulig å komme galt av sted. Å kalle meg en københavnersyklist blir likevel helt feil. De suser forbi meg i full fart alle sammen. Jeg sykler liksom sånn som Brelettreklamen, mens københavnerne transporterer seg. Hui hvor det går.

Da Henrik var liten, hadde han et sånt sete som dette foran på Thvs sykkel. Det var spennende å sitte der, og det syntes hvis denne bitte lille karen også. Skummelt spør du meg, med en sånn liten krabat på styret. At det kan gå galt, fikk jeg også bevis for i dag. Rett utenfor huset mitt plasserte en sinnsyk ung dame ei lita jente på bagasjebæreren sin. Ungen var under to år, og mammaen (eller hvem hun var) satte bare ungen opp uten sete eller belte. Det gikk som det måtte gå: Da mora syklet av sted, ble ungene igjen der de sto. Hun kunne jo ikke holde seg fast, og hun deiset i asfalten med hodet bakover. Jeg behøver ikke beskrive lyden som kom ut av ungen etterpå. Godt hun hylte, tenkte jeg.

Jeg hadde en kirke å besøke i dag tidlig, av en bestemt grunn (- og det handlet verken om bønn eller bikt). Da det var unnagjort sto den på loppemarked. Jeg kikket, snudde og vendte, – men kjøpte ingen ting. Riktig nok var det et par jugend-armebånd som fristet litt, men så var det prisen da.

På Cafe Norden satte jeg meg til med et glass vin. Jeg er egentlig ikke så mye for vin om formiddagen, men i dag føltes det bra. Litt sånn: Because I can! Jeg har ellers ikke tråkket ned dørene til byens restauranter. Med unntak av dette vinglasset og en enkel lunsj, har jeg spist hjemme hos meg selv. Kaffebarer har en tendens til å irritere meg. Disse stedene er så jålete at de egenhendig må høste kaffebønnene før de dunker og rister og skummer fram en kaffe med et eller annet merkelig navn. Selv om det er bare tre i køen foran deg, tar det hele dagen. Nei, takke meg til en kaffe på Mækkern.

Hvor har jeg nå ellers vært? Jeg har i hvert fall syklet og syklet så røven ble både øm og mør. Fram og tilbake, på kryss og tvers føk jeg, – og for en gangs skyld har jeg vært inne i mange klesbutikker. Jeg fant til og med en sort og hvit kjole jeg likte, men så har jeg altså ikke bestemt meg ennå. Når modellen heter Twiggy, burde vel en med min kroppsfasong melde pass uansett. Vi får se i morgen.

Jeg var også innom et par av disse duppedittbutikkene: Tiger, Søstrene Grene og så Notre Dame. Der var Thv og jeg første gang i 1979, tror jeg, – og jeg kan ikke huske annet enn at de har hatt disse kaffekoppene i alle år. De har til og med stått på samme sted i butikken.

København er en vakker og velstelt by. Jeg kikker inn i alle de portrom jeg kan, og noen ganger tar jeg meg friheten å gå inn for å se. Nydelige gårder med flotte detaljer har ofte noen fantastiske bakgårder. Tenk å bo sånn midt i en storby.

Det er visst fortsatt sykkel-VM på gang her, men det så jeg lite til. Et unntak var noen kondomkledte syklister som hadde plassert syklene sine ved et vanningshull og var i ferd med å leske seg på humlebrygg. Det er mulig det regnes som sportslig i Danmark.

I Kongens Have var det forbudt å sykle. Som om noen brydde seg om det. Folk syklet på kryss og tvers, og da jeg var ferdig med min lille rundtur til fots, hev jeg meg på hjul jeg også. Det skulle jeg ikke gjort. En vakt hveste til meg: Man sykler vel ikke i haven, gør man vel?

Ooops!

Jeg måtte selvfølgelig til de splitter nye Torvehallerne på Israels plass. De ligger diagonalt over Hotel Jørgensen og midt i det området Thv og jeg har bodd flere ganger. Torvehallerne i flertall er alvorlig ment, – det er to av dem. Og visst var de fine, og visst hadde de mye lekkert å by på. Likevel ble jeg ikke imponert. Sånne haller finnes i mange store byer, og på meg virker de litt oppstyltet. Litt sånn: Se så gammeldagse og autentiske vi er, – men det er de jo altså ikke. Jeg håper ikke de som har leid seg plass i dyre dommer blir skuffet. Det så ut for meg som om turistene dyttet i seg fler smaksprøver enn de kjøpte av varene.

Solen har skint i dag, – og vi har fått noen små regndrypp. Jeg synes jeg har opplevd en hel masse, men nå får det være nok skriverier. Rommene mine er fulle av bøker, musikk og filmer. Jeg tror jeg legger meg til med en tåreperse på film. Det kan være en fin avslutning på dagen. Jeg trenger å hvile min møre røv.

I morgen er det bloggtreff.

Æ kjøre E6, strakaste vegen

Jeg er på tur! Jeg er i København. Vi hadde planlagt en tur til yndlingsbyen, Thv og jeg, – men så skulle han så mye annet atte: Vintur med gutta forrige helg, York med kolleger denne helga. Hjemme har vi så mye å gjøre, at høstferien bør brukes rundt teltene. Det var da jeg bestemte meg for å dra alene.

Hvis du er sånn singelmenneske, så ler du deg sikkert i hjel. Som om det er noe spesielt å dra på tur alene, liksom. Men for meg er det faktisk det. Da jeg la i vei etter skoletimene i dag, var jeg på lang biltur alene for første gang i mitt liv. Det er faktisk helt sant. Jeg kjørte nedover E6, forbi Strømstad og Tanum og så endelig over yndlingsbroa ved Uddevalla.

Med en kaffe fra MacDonalds på dashbordet, suste jeg av sted. Jeg har riktig nok vært på tur alene et par ganger, i Gøteborg, men da tok jeg tog eller buss. Denne gangen ville jeg av flere grunner kjøre. En av dem er at jeg ville ha med min kjære sykkel. Dessuten blir tog alt for ineffektivt. Toget går ikke når jeg vil at det skal gå, og må jeg vente en halv dag på å få en avgang, så mister jeg for mye tid. I hvert fall når jeg bare skal på en langhelgetur.

Det var utrolig lite trafikk, nesten ikke biler i det hele tatt. Det eneste unntaket var da jeg passerte Gøteborg. Der køa det seg litt. Når man lever to sammen sånn som vi gjør, så får man faste oppgaver og roller. Min er definitivt ikke å kjøre bilen, ordne opp hvis vi krasjer, kjøre ombord i ferger. Ikke fordi jeg ikke kan, men fordi det bare ikke blir sånn. Men nå er det slutt. Jeg vil prøve meg. I går kveld forklarte Thv meg alt jeg må huske på hvis jeg krasjer eller det skjer noe annet med bilen. Jeg er forberedt på alt! Tror jeg.

Man snakker om førtiårskriser. Jeg tror dette er min femtiårskrise. Jeg vil utfordre meg selv på å kjøre på langtur alene. Dessuten liker jeg å være alene, – i hvert fall av og til. At det er langt til København gjør ikke så mye. De fem-seks timene i bilen er jo ikke bortkasta tid. Det er mye fint å se på. Dessuten hører jeg på lydbok. Om jeg sitter i en stol og hører på bok, eller jeg sitter i en bil og hører på bok, – det er vel ett fett (Nå skal det sies at jeg aldri sitter i stol og hører lydbok, men det er en annen sak!).

Jeg liker veldig godt å kjøre bil. I dag tok det litt tid før jeg fikk opp farten. Det er jo ikke så ofte man suser i vei sånn. Men etter en stund fikk jeg inn rytmen. Med lovlig marsjfart på 120 mesteparten av veien, går det fort nok for meg. Det blir en sånn fin tråkling, som å stikke nåla inn og ut av et stoffstykke: Full fart fram til en trailer, ut og forbi, full fart fram til en trailer, ut og forbi. Deilig!

Jeg skulle ønske Thv og jeg hadde fotografert litt mer første gang vi kjørte denne veien. Det må ha vært for over tredve år siden. Det var vindmøller her da også, men de var av den gammeldagse, lubne sorten. Jeg husker spesielt en vindmølle. Den lå på venstre side av veien da vi kjørte sydover, og jeg kan huske at vi krysset over og parkerte ved siden av den. En cafe var det der også. Tenk deg, – vi kunne krysse veien!

Jeg har fått med meg alle slags vær i dag. Det startet i lettskya pent vær hjemme. Underveis har det vært strålende solskinn og et vanvittig, piskende regn og hagl. Da det var som verst, vurderte jeg å stoppe. Heldigvis senket alle farten, og det gikk fint å komme seg ut på den andre siden. Heldig for meg er det meldt flott vær i København hele helgen.

Når jeg kjører over Hallandsåsen, tenker jeg alltid på hvordan det må ha vært å komme der i riktig, riktig gamle dager, kanskje ridende på en hest opp en smal sti. Når man kommer på toppen, bretter landskapet seg ut i et enormt sletteland. Det er så fint. Når man har klatret ned igjen og kjører over sletta, får man se havet og Danmark, og da er man nesten framme.

Da jeg kjørte over Ørseundbroa var sola akkurat i ferd med å gå ned. Jeg fikk hele turen i dagslys, men da jeg kjørte inn i København kom mørket. Det hadde helt sikkert gått fint med kart, men Rut i GPSen brakte meg rett hit til huset hvor jeg skal bo. Utenfor døra var det ledig parkering og nå er jeg her. Da jeg sto for å betale for parkering, skjønte jeg jo med en gang hvor jeg var. En eldre herre kom bort til meg. Han hadde hvitt hår, lang frakk og tversoversløyfe. Han ville bare fortelle meg at det er ganske dyrt å parkere i København, og at jeg kunne kjøre ut av byen, parkere gratis og ta metroen inn, – og så ville han bare si at han følte sånn med oss når han tenkte på 22. juli, og han hadde grædt og grædt og grædt.

Jeg er i København, all right!

Og rommene mine? Du aner ikke hvor fint jeg bor. Det skal du få se i morgen.

Udir did it again – and again and again

Egentlig er det vel en kjent sak at jeg har gitt opp Udir for lenge, lenge siden, – men det bryr vel Udir seg katten om. Dessuten: gir opp og gir opp! Så lenge jeg er ansatt som lærer i norsk skole er jeg nødt til å forholde meg til dette Udir-monsteret med ujevne mellomrom. Nå er vi igang med en ny runde forbannelse. Hva slags ord min kjære kollega brukte om Udir da han skrev på Facebook her om dagen, egner seg ikke på trykk på en pen og dannet blogg. Ikke at de ikke hadde fortjent det.

Denne gangen handler det om de nasjonale prøvene. Forrige onsdag hadde hele åttende trinn nasjonale prøver i lesing. Det er vi norsklærere som skal rette prøvene og taste dem inn i Udirs system. Hver elev har avgitt 42 svar på 27 sider, og alle disse svarene skal tastes inn i et skjema i Udirs nettsystem, Pas. Jeg har 53 elever, og kolleger som er ferdige med jobben forteller meg at jeg kommer til å bruke nøyaktig seks timer på jobben. Greit nok. Resultatene skal være inne 1. oktober, omtrent to uker etter at vi hadde prøven.

Vi som skal rette får brukernavn og passord i Pas-systemet, vi logger oss inn og gjør jobben. Flere kolleger har sittet på skolen til både ni og ti om kvelden denne uka. Det handler om å bli ferdig. Alle forteller om det samme problemet: De taster inn oppgave etter oppgave, blir ferdige med en elev, trykker lagre – og så skjer det: Systemet henger; – om og om igjen henger det. Det var etter et sånt heng min nevnte kollega sprutet sin galle utover hele venneskaren på Facebook, men han er i hvert fall ferdig med jobben nå.’

Hva så med meg? Jeg har ikke tastet inn så mye som et halvt resultat. Jeg får nemlig ikke anledning til å registrere noe som helst. Brukernavn og passord er i orden, og jeg kommer inn i systemet. Så er det stopp. Når jeg ber om å få registrere resultatene, blir jeg avvist med en melding om at jeg ikke har tilgang. Siden Thv var på tur i helga, hadde jeg planer om å få jobben gjort før vi starta ei ny uke. Den gang ei. Mandag prøvde jeg igjen. Nope! Ingen tilgang for denne læreren. Det har blitt ringt og mailet inn klager og spørsmål til Udir, fylket og kommunen. De er bare måtelig interessert. OK, jasså, kommer ikke inn, nei. Vi ser at skolen har registrert brukeren. Vi skal se på det. Vi ringer tilbake senere.

I dag er det onsdag, og jeg er ennå ikke inne.

Arrrrgh!

På vei hjem fra jobben i dag hører jeg på nyhetene at de nasjonale prøvene i matte for 5. klasse er avlyst på grunn av tekniske problemer. Tenk det, Hedda! Og så de prøvene som er så viktige da, gitt! På nettet fyker vi fra det ene nettstedet til det andre, og det går som ål i snørr. Hengende sider forekommer sjeldnere og sjeldnere, – bortsett fra hos Udir og Pas. Pussig det der! Det må da være pinlig for Udir at finn.no får til det de ikke mestrer.

Jeg skal reise bort i helga. Det betyr at jeg får veldig kort tid på å rette prøvene, om jeg i det hele tatt får anledning til å gjøre det.

Kan noen gi Udir en bolle?

Æsj, – gutter!

Vi spilte Ludo, og brikkene skulle være Non Stop. Jeg gjør alltid det med nye klasser. Det er hektisk de første ukene på ungdomsskolen, mye er nytt og noe til og med skummelt. Så setter vi av en halvtime til å spille. Det skaper god stemning, elevene må snakke med hverandre og så smaker det godt med litt sjokolade. Det er i grunnen utrolig hvor lykkelige åttendeklassinger kan bli over noen få, små Non Stop.

Noen av guttene ble litt for frekke, og truet med å spise sjokoladen til sine konkurrenter. Da var det noen som tydde til det gamle trikset: De spiste og suttet litt på sine egne biter. På den måten håpet de å holde de andre unna. Udelikat, men effektivt.

Jentene hadde et litt annet syn på saken: Æsj, – gutter er så ekle!

Fotefar

Tenk deg at du akkurat har malt vinduskarmen. Katten hopper elegant ned fra kommoden der han ligger, spankulerer hele vinduskarmen på langs, krysser skinnsofaen og forsvinner ut på kjøkkenet.

Det første du gjør er å få gnidd bort de hvite forsporene i sofaen. Men så er det vinduskarmen. Der vitner dype, fine fotefar om det som skjedde.

Er du som jeg, lar du dem bare være, maler neste strøk over og kaller det dekorativt.

Energisk alene

Thv er på guttetur i Italia. Meldingene tikker inn: De koser seg med varm sol, basseng, mat og vin. Jeg koser meg hjemme, – og det er noe som undrer meg: Hvorfor blir jeg alltid så glad og energisk når jeg er hjemme alene? Det er jo nesten så man kunne bli engstelig. Thv er min beste kamerat, og vi har det alltid hyggelig og moro sammen. Her hjemme er vi et godt arbeidsfellesskap og han er superkjæresten min.

Hvorfor blir jeg da så glad og energisk når jeg er alene?

På torsdag sa jeg ja takk til noe som innebar ukas andre ute-kveld. Det ligner ikke meg. Jeg liker meg som kjent best hjemme, men ut døra føk jeg. Superenergisk har jeg vært. Vanligvis er jeg et dråg om morgenen, og Thv må ofte purre meg både en og to ganger, for å få meg ut av dyna. På fredag var jeg oppe før sju, våkna av meg selv og virvla inn på jobben lenge før klokka åtte. Da elevene hadde gått hjem, fortsatte jeg å jobbe. Ikke ble jeg sliten og ikke ble jeg sulten, og først i femtida satte jeg kursen hjem Energien bobler i kroppen, og jeg har hundre planer for hva jeg skal bruke alene-tida til. Du tror sikkert jeg er gæern, men det handler altså verken om venninnebesøk eller turer på byen. I stedet har jeg brukt dagen i dag på en blanding av jobbing og kos, – og det er utrolig hva jeg har rukket. Vinduer er pusset ned og malt, huset ryddet og vasket, klær lagt sammen, – og så har jeg selvfølgelig lest tre aviser, lekt meg på nettet og rettet noen tekster.

Det er ikke til å komme fra: Når vi er hjemme sammen, og det er vi nesten alltid, blir det mye kos og prat. Vi kommer liksom ikke i gang, og kanskje går den ene og venter på at den andre skal forsvinne til egne aktiviteter, sånn at vi kan komme i arbeid. Selv om vi liker å jobbe, så er det likevel triveligere å drikke te og prate og diskutere med kjæresten. Sånn er det bare.

Vi har vært kjærester siden jeg var en liten fjortis, og vi er sammen så godt som hver dag året rundt. Det kan jo hende at det er så enkelt som at jeg setter pris på litt variasjon, at jeg trenger litt stille alenetid.

I natt kommer han hjem igjen, og han er hjertelig velkommen!

Til fredag reiser han til York!