Category Archives: Utestue

Tre intense dager og noen tanker om hva som gir livet mening

Arbeidsåret mitt har startet opp denne uka, og vi har hatt tre dager på jobb, uten at jeg på noen måte er ferdig og klar for mandagen. Som vanlig er på denne tida av året, kjenner jeg en deilig tilfredshet over å være i gang med livet igjen. Kanskje burde jeg verken skrive eller snakke om det, for det gjør meg visst til et merkelig og litt unaturlig menneske dette at jeg føler meg mest tilfreds når hverdagene tar tak i meg. Tull, egentlig. Selvfølgelig er barna mine, mannen min, foreldrene mine og ønsket om at de skal ha det bra, viktigere enn alt annet,- men det er ikke som om jeg har særlig stor påvirkningskraft på akkurat den delen av livene våre. Skulle det skje noe, ville jeg være den første til å slippe alt jeg har i hendene.

De andre i familien min lever sine liv og klarer seg bra med det. Ikke er jeg noe funn som familiemenneske heller, og ikke er det så veldig stort behov for meg sånn til hverdags. Kanskje det er derfor jeg tenner sånn på jobben. Der skjer det noen nytt hele tiden, og der former jeg mine egne oppgaver. Siden jeg stadig får nye mennesker å jobbe med (- i motsetning på familiefronten), popper ideene til forbedring opp i mye større grad enn hjemme, og jeg kan teste ut noe nytt, forsøke å forander meg selv og min tilnærming til elevene, lage nye opplegg og hele tiden forsøke å gjøre en bedre jobb. Så får det heller være merkelig at jeg trives bedre med et liv som veksler mellom jobb og fritid enn ukesvis med lediggang.

Og det er jo ikke som om arbeidsåret betyr en tirade av arbeidsdager. Tvert imor. Vi jobber ikke særlig mye i dette landet og det er jo nettopp når jobben begynner og alle kommer hjem fra ferie at de sosiale smådryppa dukker oppe. Allerede på torsdag var det tid for lesesirkelens sommermøte. Fine jenter, god prat, reker og hvitvin, hav og sol – og likevel hjemme i god tid til å få skjønnhetssøvnen sin; bedre blir det ikke. At det bare ble halvannen time mellom jobb og fest, fikk stå sin prøve. Og igjen er det fastslått. Det er bare to kategorier hytter ved sjøen: De med strandlinje og de uten!

På jobben har det gått så det uler. Vi startet opp på onsdag morgen, og holdt koken til fredag ettermiddag. Heldigvis har vi en ledelse med respekt for oss som skal møte elevene. Jeg vet at noen skoler er plaget med taletrengte skoleadministratorer som bruker bort verdifull tid på å høre sine egne stemmer, formane og minne om og lese høyt fra både det ene og det andre. Ikke sånn hos oss. Ledelsen vet at vi kan lese og har tillit til at vi gjør det, og de vet hva det vil si å starte opp skuta igjen. Dessuten har de store forventninger til hva vi skal gjøre og hvordan det skal gjøres, – og da må de altså gi oss tid til å få det gjort. Selv nøyer de seg med å redegjøre for arbeidsåret og våre forpliktelser, så gir de noen føringer for hva de vil ha gjort, før de slipper oss løs for å gjøre jobben.

Nå er klasserommet klargjort, bøker sortert, nye elever mottatt, elevgrupper organisert (- og det er en kabal det virkelig må legges omtanke og tid i), timeplaner lagt, ansvar fordelt og det meste er på plass, – men ikke alt.

Fredag morgen spanderte kommunen litt åndelig påfyll. De har ikke alltid vært like flinke til å gi oss det vi vil ha, disse kommunepedlederne, men denne gangen var det full klaff. Thomas Nordahl virvla inn på scenen med fynd og klem. Han foredro om klasseledelse og læring, og han hadde med seg statistikker og tall, døde pedagoger a la Piaget og den høyst levene Hattie. Krydret med humor og syrlig ironi fortalte han oss hvor han syntes kateteret bør stå. Kanskje likte vi det så godt fordi han ikke sa så mye annet enn det vi gutta på gølvet har ropt om i mange år. Plutselig fikk vi medhold i at læreren er noe mer enn en veileder, at det er flott med mye lærerformidling i klasserommet, at struktur en nødvendighet, at heller ikke ungdomsskoleelever er modne nok til å ta ansvar for egen læring og mye, mye mer. Det var som å komme hjem. Hva en del av mine ledere tenker, vet jeg ikke, – de som i mange år fortalte meg at elevene ikke lærer noe som helst når jeg foreleser og at prosjektarbeider og elever på selvstyr var det vi skulle satse på. Nå skal det sies at jeg faktisk aldri gjorde helt som eg fikk beskjed om den gangen på 80-tallet, – og nå kan jeg si det. Endelig!

Været har vært hel strålende denne uka, både i Oslo og her i Fredrikstad. full sommer, sol og stekvarme. På dagtid har jeg ikke sett så mye til denne sola, men til gjengeld har vi utnyttet ettermiddagene og de lune kveldene. Thv og jeg har tent lys i hagen og avsluttet en travel dag med litt vin og prat ute i utestua vår, og fortsatt er det lenge til vinterhalvåret starter.

Fredag ettermiddag hev vi oss i bilen og dro til Oslo. Det er jazzfestival i byen, og Aksels band, Hubble, skulle spille i Spikersuppa. Klart vi måtte inn å agere heiagjeng. Svigersønnen er ofte mer enn selvkritisk, og det har sikkert sine fordeler når man ennå ikke er etablert. Men vi andre syntes det gikk aldeles strålende. Som vanlig spilte de både egenkomponerte og lånte låter. For oss gamle er det lov å bli rørt når de åpner med en låt tilegnet Marthe. Det var fullt på alle benker, folk sto, lå og satt og applausen var varm. Riktig bra, gikk det.

Jeg trenger å være litt sammen med ungene mine. Det behøver ikke være så mye og lenge, men jeg må kjenne litt på dem, føle på stemninga rundt dem for å forsikret meg om at de har det så bra at jeg kan bedrive mitt uten overdreven mammaengstelse. I går rusla vi litt rundt i Oslo, var innom en bokhandel, tok en is, – og så var det bra. Ungen overlever.

Det har blitt mye god mat i sommer, og ikke minst denne siste uka. Grilling, gjestebud, iskrem – det er god mat over alt. I går spiste vi fish and ships med Marthe, og jammen ble det ikke en diger iskrem også. Det er fint med god mat. Det gir en nytelse vi avgjort trenger. Men min kropp kunne med fordel vært noe mindre, og større må den avgjort ikke bli. Det er derfor tid for litt mer struktur i matveien. Nå er det tid for å skære ned på både fett og karbohydrater. Det hører også hverdagen til.

I dag regner det, – og det passer meg fint. For selv om jeg har fått gjort mye disse tre dagene, er jeg faktisk ikke i mål. Jeg har et forledremøte å forberede. Dessuten må jeg flikke på noen undervisningsopplegg, for vi begynner vanlig undervisning allerede når elevene kommer på mandag. Her er det ingen grunn til å nøle. Mange lærere opplever at skoleåret ikke strekker til. For å unngå det, går vi hardt ut med en gang. Nå er både elever og lærere motiverte og klare for innsats. Skulle vi få noe tid til overs, kan vi heller ta det litt penere i mai og juni 2013.

Nå skal jeg aller først koke meg en kopp kaffe. Så skal jeg planlegge hvordan jeg kan si noe vettugt til disse unge menneskene.. Jeg skal tenke ut hvordan jeg kan formidle til dem hva som må til for at de skal ha framgang, hvordan jeg kan få dem med på laget, hvordan jeg kan øke kvaliteten på min og deres jobb dette skoleåret. Ermene er brettet opp til skuldrene.

Det er klart sånt gir mening.

Nyte, ikke bare yte

Hva skal vi med en stor terasse utenfor klasserommet om vi ikke bruker den?

Effektivt er det ikke, men det får ikke hjelpe. Vi lever i et kaldt, mørkt og vått land, og når sola steker som i dag, ville det være direkte feil å sitte inne hele dagen. Vi måtte ut i sola og varmen.

I klassen min har jeg innført noe som heter 80/20. Når elevene sprer seg ut i bygget for å jobbe, skal forholdet mellom jobbing og sosialisering være 80/20 i jobbingens favør. Det fungerer bra, og de fleste ungene mine er faktisk flinke til å få ting unna. Når jeg sier de kan gå ut i sola for å jobbe, vet jeg at effektivitetetn synker. Fortsatt er nok forholdet mellom jobb og sosialisering 20/80, – men nå i sosialiseringens favør.

Hadde det enda vært synd på oss. Hadde vi vært overarbeidet og slitne, – men det er vi altså ikke. Riktig nok har vi lærerne rettebunkene våre, men vi er tross alt fullt betalt. Det er mange fridager i mai, både for store og små. Foran venter et par prøver og en mattetentamen før vi er i mål med evalueringene. Jobbe skal vi til siste skoledag. Det er lite klipp og lim, dill og dall hos oss. Om vinteren skrur jeg opp tempoet. Elevene vet jo hva vi skal gjennom, og det vi kjører inn i januar, kan vi ta ut i litt slow motion når været er som varmest. Vi er i rute og har full kontroll.

I morgen er det gråvær, og da er det full rulle igjen.

En hel kveld ble det

Vi har jo ikke tid til noen ting for tida. På jobben fyker vi hit og dit, eksamensoppgaver produseres og diskuteres, elevenes arbeidsiver strekker seg akkurat så langt som høfligheten deres når, – ikke et skritt lenger. Unger som vanligvis drar lasset sammen med oss, sitter stille i håp om at tiendeklasse skal gå over hvis de bare forholder seg helt, helt passive. Det holder hardt å få noe vettugt ut av timene.

Når vi voksne haster forbi hverandre i gangen peser vi ut noe om at det er på tide med et glass vin og en prat i ro og fred, – men så blir det ikke noe mer ut av det. Avtalene vi skal gjøre smuldrer opp i kryssende aktiviteter. Da vi dro fra jobben i dag hadde vi ennå ikke klart å gjøre noen avtale. Alle skulle vi på hytta, – egentlig, – men så orket vi ikke likevel, – ikke i dag. Vi må trekke pusten før vi tenker på hva vi skal bruke et par solfylte sommerdager til.

Så tikket det inn en tekstmelding og en til: Sånn i kveldinga? Bare et par timer og et enkelt glass vin? Ikke noe pes! Det høres bra ut. Med ektemenn som taxisjåfører ankom de en etter en. Vi krøp inn i utestua i selskap med noen lefser, et par oster og vin. Sivgardinene ble senket, stearinslysa tent og så var det i grunnen greit med det. Som vanlig fikk vi snudd og vendt på det meste.Det har helt sikkert gått en handlekraftig regjering tapt i oss. Det enkle glasset med vin ble til flere, et par timer ble til mange. Himmelspretthelga er skutt i gang i selskap med en bukett fin-fine jenter.

Det er ikke det verste. I grunnen er det nær opptil det beste.

Vårløsning 11

Her holder man seg med en mikroskopisk hage, – og så føles det som om man administrerer et middels gårdsbruk. Nå skal det sies at vi har unntakstilstand i år. Kombinasjonen tiende klasse og rotete hage er ikke å anbefale, – men det går altså framover. I går gikk vi ut i hagen rett etter frokost, og så ble vi der hele dagen. Først og fremst skulle den fæle haugen ryddes bort. Og så var det tujaen. Du husker kanskje at vi hugg en diger tuja i høst? I går ble den til ved. Etter å ha kappet den i passende lengder, forsvant min kjære og visakortet hans til Biltema. Da han kom hjem, var vi en vedklyver rikere.

Det hjalp, for å si det sånn.


Nå har neppe tuja en brennverdi som gjør den egnet for kommersiell drift, men har man en tuja, så har man en tuja. Vi kaster ikke noe vi kan fyre med. Det ble faktisk ti sånne lass som dette, og det skal mer enn en vinterkveld å fyre opp en sånn mengde.

Det var morsomt med den tujaen. Sånne trær vokser fort, så fort at den tar med seg både det ene og det andre i farta på sin vei mot himmelen. Vårt tre besto av flere stammer. Etter hvert som de vokste, grodde stammene sammen. Det som måtte befinne seg imellom ble rett og slett fanget og stengt inne til evig tid. Da vi sagde opp treet, dukket disse to taustumpene fram. Den hvite plastsnora kan jeg faktisk huske. Thv brukte den for å holde en smal stamme på plass i vinterstormene. Vi var redde den skulle falle på huset vårt.


Tujaens eget bar hadde også blitt fanget. Nå lå det klemt inne i selve stammen som en brun, merkelig masse. Jeg lurer på hva som ville skjedd med den om treet hadde fått stå i enda flere år.

Det er fortsatt nok å henge fingrene i her på gården, men det ser unektelig litt penere ut nå som søpla er borte. Plenen er fortsatt brun og bar her og der, ikke minst foran lekestua. Neste oppgave nå er å smelle på seks sekker hagejord og noen plenfrø. Kanskje litt sånn førstehjelp vil gjøre susen. Hvis du ser ekstra godt etter på dagens bilde, vil du se at naboen har begynt å male huset sitt denne uka. De er ikke riktig ferdige ennå, og fortsatt er det plast foran vinduene. Det har det vært i flere dager, og jeg er veldig nysgjerrig på hvordan det ser ut på innsiden.





Jeg tror det hadde vært godt for helsa mi om vi hadde hatt sommer hele året. Trening er ikke akkurat min greie, utejobbing derimot, det elsker jeg. I går holdt vi på i over seks timer, og det ble noen runder i dag også. Om kvelden var jeg rett og slett mørbanka. Deilig mørbanka! Pauser ble det ikke for mange av. Både Thv og jeg hadde nemlig ei lydbok på øret, og da vil vi helst bare holde på med vårt, – i hvert fall når lydboka er krim. Et par ganger møttes vi likevel til en liten benstrekk og noe å drikke.





Det har blitt et par turer på hagesentrene denne uka. Sånne hagesentre betyr den rene ruin når man er så lett å friste som jeg er. Nå er det i hvert fall blomster i potter og kar. Ennå har jeg ikke plassert dem der de skal stå. Foreløpig må jeg sørge for at de får sol nok. Pelargoniene står inne. De er så sarte og får både brune blader og tett nese om de står ute i kulda. I løpet av uka har rabarbraen vokst seg diger, og det er i rett tid. Det skal være rabarbrasuppe til 17. mai.

I går ettermiddag begynte det å regne, og vi har fått litt fukt i løpet av natten. Nok er det ikke. Det er alt for tørt både for oss med hager og for dem som skal produsere maten vår. Forhåpentligvis kommer det snart mye mer av det.

Fortsatt kalles det vår og ikke sommer. Det betyr at jeg er tilbake neste søndag med en ny rapport.

Vårløsning 8

Det er søndag igjen, og tid for å se om det har skjedd noe i hagen den siste uka. Det bør ha skjedd noe. Vi har tross alt hatt sommervarme og masse sol hver eneste dag. På torsdag var vi et par timers biltur ned i Sverige, og der var det grønne enger og blader på trærne over alt. I løpet av denne uka har gresset begynt å grønnes her også, og bjerka har sprunget ut.


Det har skjedd ganske mye, men ingen skal påstå at plenen er grønn. Noen grønne tuster er det, men det meste er grått. Jeg er fortsatt litt bekymret for området der saga har stått. Det er fortsatt masse sagmugg i plenen, og jeg er redd for at gresset ikke skal klare å ta opp kampen.

Utenfor huset vårt er det ryddig og strøkent. Det sørget Thv for rett før påske. Her inne i hagen har vi fortsatt en haug som skal sages opp. Noe skal varme oss til vinteren, noe skal på Øra. Den ser ikke så stor ut den haugen, men det kommer til å ta sin tid her hvor oppgavene står i kø.

Utestua er heldigvis klar for sesongen. Vi har allerede spist der ute flere ganger. Det gjennomsiktige taket gjør at det nesten blir for varmt der inne, – som i et drivhus.


I løpet av uka har jeg renset ut av alle beddene. I år var det nye ting å finne der: Spiker, takpapp og annet rusk og rask. Nå er det meste borte, og jeg mangler bare litt gjødsel for at det skal kunne gro. Gro gjør det forresten allerede.

Jeg pleier å gi rabarbraen en liten vårshot med lunkent vann og gjødsel. Så langt har jeg ikke kommet ennå, men den ser ut til å komme i gang uten mn hjelp. Snart blir det rabarbrasuppe å få.

Det som gror aller best er likevel brenneneslen. Ikke fortell meg at de er gode i suppe, jeg har bare ikke lyst på. I stedet kommer jeg snart til å luke opp så mange jeg kan av dem. De får heller ende som kompost på plenen neste år.

Jeg har vært på salg på Plantasjen og kjøpt en haug med krukker til halv pris. Snart skal de fylles med sommerblomster. Flere av rosene mine ser ut til å ha gått dukken i vinter. Noen nye er allerede kjøpt inn, og jeg har tenkt at jeg skal forsøke meg på flere potteroser i år. Dem kan jeg ta inn når den brutale vinteren setter inn.

Det var ukens lille vårløsningsrappport, – og gjett om våren har løsnet.

27 grader

Jeg lurte på hvor vi skulle spise middag i dag, – inne eller ute. Ute var det varmt og fint, men var det varmt nok til at vi kunne spise ute så sent som klokka fem? Jeg gikk ut i utestua for å sjekke termometeret.

27 grader Celsius var det der ute.

Varmt nok med andre ord.

Jeg har gjort klar utestua i dag, nemlig. I går ble den spylt og vasket, og i dag har jeg hentet opp tekstiler, puter og noe av det andre som hører til der ute. Det smakte av fugl å få alt på plass. Både Henrik og svoger var her til middag, og det ble både varmt og hyggelig. Veldig varmt, var det, – nesten for varmt. Men det varte ikke lenge. Så snart sola gikk ned, ble det kjølig, og vi gikk inn.

Det er fortsatt bare april.

Vårløsning 7

I dag er jeg rett og slett ikke i humør til å skrive noe særlig, men bildene skal du få. Vi har brukt helga på å være sammen med barna våre, så det er ikke så mye vi har fått gjort ute i hagen. Været har vært som lovet, – aldeles strålende og sommerlig. Det var 20 + inne i utestua da jeg satte i gang med høytrykkspyleren i dag. Men først måtte alle møblene ut på plenen (- som ligner alt annet enn en plen for tida.)


Siden stua har fungert som snekkerbu i hele vinter, var det som å rydde en mødding før jeg kunne begynne med spyleren. Sagflis og stenstøv er nå spylt bort, og alt er tomt og rent der inne. Møblene fikk også en omgang, og i morgen er planen å få inn madrasser, puter og tepper, kjøkkenutstyr og alt som skal til for at det blir beboelig. Men først må alt tørke skikkelig.

Da Henrik skulle kjøre til Hvaler sammen med kjæresten i formiddag, ble det plutselig helt galt at Lille Røde fortsatt hadde tak. I en fart fikk vi det av, sånn at de kunne kjøre med vind i håret og sol i nakken. Forhåpentligvis blir det et par sånne bilturer på oss også i løpet av ferien.

Vårløsning 6

Denne helga startet sommersesongen i Fredrikstad. Det har vært masse sol og stekvarmt i bakhagen. Siden jeg var i bursdagslag i hele går, fikk jeg ikke bidratt med noe før i dag. Til gjengjeld har Thv omdannet materialer til ved, ryddet og ordnet så det er en fryd. Innimellom må han fikse litt på den gamle, elektriske motorsaga si.

Snøen er heldigvis borte for i år, og det er veldig usannsynlig at vi skal se mer til den hvite skiten. Mens Thv har stått ute i gata med saga, har jeg ryddet og raket inne i hagen. Det var sånne mengder sagmugg at jeg rett og slett engster meg litt for plenen. Jeg har raket og røsket for å få bort det tykke laget som lå som et panser over det som skal bli gress. Nå håper jeg bare ikke jeg har ødelagt røttene. Litt kalk og gjødsel vil sikkert gjøre underverker.

Fortsatt har vi en haug med materialer borte ved lekestua. Det får bli et påskeprosjekt. Vi rakk ikke mer i dag, – og rettebunkene gir oss fortsatt mer stressfølelse enn vi liker. I løpet av denne uka må vi få unna mange ekstra jobbetimer. Hvis ikke blir vi nervervrak før påska er over.

Utestua er fortsatt mer ute enn stue, og sånn skal det være en stundt til. Pappa hjelper oss med å kle inn det lille tilbygget, og han trenger et sted å ha saga og materialene.

Selv om vi har mer enn nok å gjøre med å rydde og feie, er det også på tide med litt ordinært hagearbeid. I dag har jeg klippet det lille piletreet vårt. Egentlig angrer vi på hele pilen (- eller hva det nå er). Hagen vår er så bitte liten, at det er synd å plante noe som helst tilfeldig der. På den lille uteplassen hadde vi hatt mye større glede av et lite plommetre eller et bitte, lite epletre. Det ville gitt den samme skyggen, og litt frukt i tillegg hadde ikke skadet.

Klematisen har også fått vårklippen. Jeg hater å klippe klematis. Selv om det er tidlig, har den allerede fått skudd oppover fjorårets stengler, og jeg føler at jeg begår mord når jeg klipper dem vekk. I følge håndboka skal de klippes 20 cm over bakken, så da gjør jeg vel det. Så sant de har overlevd vinteren, vet jeg jo at de kommer til å skyte noe voldsomt bare varmen kommer. Jackmanien foran huset ble vanvittig høy i fjor, og da jeg hadde klippet og fjernet den i dag, måtte Thv ta stigen til hjelp for å få fjernet de siste restene av den.

Etter at jeg hadde fått unna det verste, feide jeg og renset den lille stensettinga Thv laget i fjor. De hvite dekkstolene fikk en omgang med såpe og vann, og vips så var årets første uteplass i orden. Før vi visste ordet av det satt vi der med hver vår kaffe og en kjeks. Sommeren er over oss.

Neste helg er det påskeferie. Jeg har en liten drøm om å vaske utestua da. Vi får se hva som skjer.

Det har skjedd mye på de seks ukene jeg har hatt denne serien. Vi har rett og slett beveget oss fra vinterhalvåret og inn i sommerhalvåret. Jeg tror jeg skal fortsette et par – tre uker til, men kanskje kan jeg ta bort det første bildet.

Vinteren er tross alt over nå.

Vårløsning 5

Alt er bedre enn snø, is og kulde. Den fete tåka vi har hatt hele denne helga, har vært et stort framskritt. Til tross for været, har vi vært ganske mye utendørs. Temperaturen har vært fin, og både votter og skjerf har blitt liggende i skuffene sine. Vi startet opp med å reise til Halden på fredag etter jobb. Der hentet vi et stillas som skal monteres her hjemme i morgen. Thv og pappa skal kle inn det lille tilbygget snekkeren bygde over verandaen vår. Når det er gjort, gjenstår det bare å få malt alt nytt treverk.

Det tar tid å få ryddet opp etter vinterens aktiviteter. Egentlig kunne vi gjort det i løpet av en dag eller to, men vi velger å la ting ta den tiden det tar. På hverdagene er det andre som betaler for arbeidstida vår, og i helgene velger vi å si ja til de hyggelige tilbudene som kommer i vår vei. Kanskje burde Thv sagt nei takk til å dra på vinsmaking i går, og kanskje burde jeg si nei takk til formiddagsjentefest neste lørdag, men det gjør vi altså ikke. Livet er kort, og det ville være dumt å si nei til alt det som gjør dagene morsomme. Dessuten er det mye bedre at vi føler lyst når vi steller og stuller ute i hagen vår. Det har vi gjort i dag.

Og det går framover. Tidlig lørdag morgen kjørte Thv det første hengerlasset på fyllinga, og nå står en full henger utenfor her og venter på neste tur. Vi har samlet det som skal brukes til ved i store hauger, og knust sten og småplukke rakes og plukkes opp. Der snekkeren hadde saga si, ligger det en stor haug med sagflis. I gamle dager brukte de nettopp sagflis som isolasjon når de skulle bevare isblokker til isskapene sine gjennom en varm sommer. Vi forstår at det var effektivt, for under sagflisa i hagen er det en diger isklump som verken sol, vind eller varmegrader har klart å smelte.

For en uke siden var det fortsatt litt snø igjen. Det er det ikke nå. Når vi raker i plenen, kan vi se at den har begynt å spire forsiktig. Om et par uker er det antagelig lysegrønn. Våren pleier å eksplodere i april her på våre breddegrader.

Jeg kjenner at jeg er veldig klar for å vaske og stelle i utestua, men det må nok vente et par uker til. Kanskje palmehelga er en fin startdato for utelivet. Først når stillaset er oppe på den andre siden av huset, kan materialene som ligger inne i stua flyttes. I år er det ekstra ille der inne, og jeg må bære ut alle møbler og alt som er løst for å få spylt ut skitten.

Jeg gleder meg!

Vårløsning 3

Det begynner å skje ting i hagen nå, men jammen går det fortsatt sakte. Med mange kuldegrader om natten og en sol som ikke rammer bakhagen før i tolvtiden, må det nødvendigvis ta sin tid. Ettersom snøen smelter, begynner alle restene etter snekkeren å dukke opp. Ennå må det få ligge der et par uker. Vi ser rett og slett ikke poenget med å hale og dra i fastfrosne planker og takstenbrott.

Det går neppe noe sted!

Den største forskjellen fra sist uke, er at det er folk i hagen. Riktig nok var det kaldt, men både Thv og jeg har vært ute. Jeg har til og med ligget på gulvet i utestua og lest avisen. Hvis du ser til høyre på det siste bildet, ser du Thv på vei inn i sola.

Jeg ser rundt omkring i Bloggland at folk har snøklokker og andre spirer i hagene sine. Her hos oss er det ingen antydningner til sånt ennå. Det er ikke noe poeng å tenke på bed og blomster ennå. Vi bare vet at de ligger og sover der nede i jorda, – under snøen, og de går ikke noe sted de heller.

Da jeg kom ut i går, ble jeg klar over hvor aldeles forferdelig det ser ut inne i utestua. Vegger, tak, bjelker, møbler og ikke minst syklene våre er dekket av et rødt støv fra takstenene som ble skåret der inne. Snart er veiene bare, og jeg vil på hjul så fort som mulig. På grunn av det gjennomskinnelige taket, blir det fort varmt inne i utestua. Jeg sto der og vasket sykkelen min, og jammen var det ikke varmt nok til både kaffedrikking og avislesing.

Det er ingen tvil. Noe er på gang.

Klikk for større bilde.