Hege Glad med motorsag!

Vi har hatt jobbehelg på hytta. Jeg har hatt mitt å gjøre, og Thv sitt, – men utover på lørdagsettermiddagen råka jeg opp for gjøremål, mens alt det som er Thvs sto i kø.

Den ser jo grei ut den trappa, men det er den ikke, i hvert fall ikke rekkverket. Bak malinga skjuler det seg råte, og nå skulle den ned.

Skjev var den også, vekk me’n!

Før.

Etter!

I firetida dro Thv til byen for å leke med fly, og jeg kjente at jeg ville gjøre noe. Jeg er så dritt lei av vonde knær, hakkete gange og stillesitting. Jeg var klar for en utfordring.

Noe av det som venta på Thv var et par trær som skulle ned. Hva om jeg? Alene! Uten at han visste det!

Det var denne grana det handlet om, sånn omtrent fire meter høy, kanskje fem, – og så den digre furua til høyre.

Jeg starta med finne fram grensaksa for å klippe av de nederste grenene, sånn at jeg skulle komme til med saga.

Så var det fram med den gamle, sløve snekkersaga.

Først sagde jeg et hakk, for det vet jeg at man skal, – og så begynte jeg å sage, og sage, og sage.

For et nederlag. Det funka bare ikke. Saga var sløv og sageren ukyndig. Jeg gikk inn i uthuset for å finne noe bedre.

Jo da, jeg så motorsaga som lå der og skinte, men det var øksa jeg skulle ha. Den sløve øksa. Treet skulle ned med håndmakt, det var det jeg hadde tenkt. Jeg har aldri brukt motorsag i hele mitt liv. Det er Thvs redskap, – et farlig redskap.

Så jeg grep øksa og hugg og dunka det jeg var god for, men den bet rett og slett ikke.

Litt sånn sidelengs nærma jeg meg uthuset igjen.

Først fant jeg fram ledningen. Jeg har aldri lagt merke til at kontakten er så høyt oppe på veggen. Mulig det var ment som et hint. Men nå skulle treet ned.

Jeg fant fram saga, plugga i, trykka på noen knapper, og wroooom, – jeg var i gang.

Jeg får si som Enok i Farmen: Dette er jeg best på, for jeg har sett Thv gjøre det mange ganger. Jammen stemte det.

Og ja: Jeg vet alt det andre, at saga kan sette seg fast, at treet kan vippe opp og treffe meg i ansiktet, at det kan falle på meg – jeg passa på alt sammen.

Kanskje var jeg ikke helt god på å beregne fallretning. Grana ble nemlig stående på skrå opp i det andre treet som skal ned, – men jeg klarte å få det ned. Sterk, jeg, nemlig.

Nå var jeg godt i gang, og siden planen var å overraske Thv, måtte jeg jo rydde opp også. Ny runde med motorsaga. Treet ble partert og delene slept ned i klova der vi hiver sånt. Den lille delen som egner seg som ved ble lagt til side.

Nå hadde jeg fått blod på tann, så jeg sagde like godt ned den digre grena på furua også. Moro, dette her.

Jeg kappa og saga, slepte og dro, – og vips var alt borte. Jeg er bare så god!

Men jeg ga meg mens leken er god. Det ville vært synd om jeg avslutta prosjektet med å sage av meg benet.

Den store furua overlater jeg til Thv. Jeg kan heller rydde opp i kaoset i bakgrunnen.

Da Thv kom ut på hytta utpå kvelden, sto jeg nærmest og hoppa av stolthet. Jeg har brukt motorsag. Alene. Jeg har sagd ned et helt tre!

Hah, – hva jeg kan!

Den som hugget ved blir dobbelt varm

Fire trær falt. Kubbene ble fraktet hjem, og denne helga skulle jeg klyve dem.

Jeg elsker å klyve ved, men både ryggmuskulatur og vedstabel forteller meg at det var en stor jobb. Det er jo egentlig motorkraft og hydraulikk som gjør jobben, men kubbene skal løftes og bæres og plasseres. Jeg liker å jobbe sånn. Det er deilig både i kroppen og i hodet.

Når man jobber med kroppen, vandrer tankene. Vi har system på veden vår. Under verandaen ligger tørr, fyringsklar ved. Hver høst tar vi et passe lass ned i kjelleren, sånn at vinterens fyring er lett tilgjengelig.

Den veden jeg gjorde klar nå, skal vintertørke ute. Først vinteren 2015-2016, – og kanskje enda senere også, skal den varme huset vårt. Jeg lurer på hvordan livet vårt er da. Det er lenge til.

Jeg jobbet med dette både lørdag og søndag, og derfor var det deilig å være invitert i middagselskap på lørdagskvelden. Etter et varmt bad var jeg klar for å sitte rolig i en stol og spise god mat jeg ikke hadde laget selv.

Indianersommer

Stua ser ut som et takras, – og det er jo ikke så rart. De siste ukene har vi bare vært innom for å rote. Den tiden vi bruker på å få orden i kaoset, har vi ikke vært her. Så enkelt er det.

Hyttesesongen er strengt tatt over, men i år er alt annerledes. På hytta har vi fått bad, oppvaskmaskin og alt som hører med til et moderne hjem. Når sola i tillegg leker juli, er det ikke merkelig at vi ikke vil være i byen. Vi har solt oss og kost oss, hugd tømmer og malt vindskier, – og så har vi hatt middagsgjester. Kveldssola var så varm, at vi måtte utsette desserten og rømme ut på verandaen.

Denne helga varte helt til tirsdag. Ikke som om vi ikke måtte på jobb, men skoleveien er også annerledes når man kjører gjennom jordbrukslandskapet tidlig om morgenen.

At mosekonene brygger, forteller oss at det fortsatt blir varme dager.

A house with a view

En gang så vi havet. Det var ikke mye, – langt fra panorama, men vi så i hvert fall noe blått der ute.

Det er lenge siden. For hvert år som går, gror tomtene her ute i hyttegrenda mer og mer igjen. Vi vet ikke hvorfor de der nede i Dødsskyggens dal ikke hugger litt flere trær. Kanskje de liker å tilbringe feriene sine i mørke fra i femtida om ettermiddagen. Kanskje de er redde for UV-stråling. Hva vet vel vi. Uansett: Stranda er for alle, og hvis du ser på bildet over her, ser du lørdagens morgenbadere i livlig passiar på brygga.

Her oppe på hyttetoppen er det sol fra morgen til kveld, sol har vi nok av. Utsikt derimot. Ikke at det er viktig for oss. Altså: Det hadde vært helt greit med hyttetomt uten utsikt til havet. Det er bare det at vi vet at utsikten er der et sted. Bak trærne ligger blått hav og seilbåter, små holmer og skjær, Ferder fyr og Vestfoldkysten. På nabohytta som ligger noen få meter bortenfor oss ser de alt dette, og nå vi vi også ha litt av herlighetene.

Bildet over her tok jeg i går morges. Sånn ser det ut fra verandaen på hytta. Vrir du øynene dine, kan det hende du skimter noe som er hav bak trærne et sted, men da er du jaggu god.

Vi zoomer inn:

Nå er dette et litt sånn sleipt illustrasjonsfoto, for det er mer blått å se andre steder på verandaen. Da jeg tok bildene, håpet jeg jo at vi skulle få en skikkelig før – etter-effekt.

Lørdag morgen utstyrte vi oss med stramme muskler og motorsag, og så skred vi til verket. Fire trær hogg vi, – og det er ikke snakk om småbusker dette her. De er sinnsvakt øye, de trærne. Ei furu kan bli 40 meter. De vi hugg i går var omkring 30, – men mannen er god med saga.

Trærne står på tomtene til en hyggelig nabo og en velvillig svoger, for det er der problemet ligger: De trærne vi vil bli kvitt, står på annen manns tomt.

Det er noe sexy med en mann som feller trær med motorsag, – og da jeg sa det til mannen (Han kunne trenge det, der han sto og lekte tømmerhugger, mens svetten silte), – lurte han på om jeg mente han skulle ta en Jonas. Jeg liker Jonas, og det var et stunt, det han gjorde den gangen, – men jeg tror ikke det er lurt. Selv shorts var å leke med liv og helse i går. Når tunge stubber med spisse grener faller tungt bak en legg, kan det faktisk bli blod av det.

Vi la ned et dagsverk. Jeg er ikke særlig sterk, men sta er jeg, og seig. Siden mannen ville sage, endte jeg med å slepe kvist og kvas. Det ble to gigantiske hauger, over to meter høye. Og så var det stubbene. De er presis 30 centimeter, og noen av dem var drit-tunge, men jeg bar hver eneste en av dem og la dem i en diger haug. Applaus!

Sa jeg dagsverk? Ikke helt. Men 6 timer tok det før vi var ferdige.

Hjalp det? Fikk vi utsikt?

(Fanfare. Trommelommelommelom!)

Fortsatt ikke panorama, men definitivt utsikt. Vi ser både hav og båter og holmer. Nå gjenstår det bare å håpe at de der nede i dumpa skjønner at det er mye morsommere å være på hytta når solen skinner på dem. Det er lov å håpe. Og vi har ikke tenkt å gi oss.

To be continued!

Vi sparer – vi har

Som den faste leser av bloggen har fått med seg: I vårt hjem kastes intet. Det har sine sider, og det hender noen ler litt av hamstringen vår.

Men vi ler sist.

Du husker kanskje at jeg var forlovet med en robåt? Det forholdet varte ikke, og det ble slutt mellom oss. Selv om det ble mange fine roturer, var det ikke like lett å komme seg ut av båten. Jeg har et vondt kne, nemlig, – og en Nordlansbåt er ikke det letteste å hoppe i land fra. Hadde vi hatt mer enn en båtplass, ville vi beholdt den, – men sånn er det ikke.

Nordlandsbåten ble solgt, og ikke en krone gikk tapt. Deretter fant Thv fram familiens gamle båt, en Quick Herwa 12,5 som faren hans kjøpte i 1971. I mange år har den ligget under en presenning. Nå i vår pusset han den opp, og så gikk vi til innkjøp av en motor med omtrent 20 hestekrefter. Det gir passe fart for oss to.

Det har blitt mange turer denne sommeren. Mest har vi forflyttet oss ut til de nærmeste badeholmene, men vi har også vært på Nordre Missingen, kjørt Vesterelva opp til byen og Østerelva ut med en liten snei innom Hvaler. Fisketur har det også blitt.

Den 43 år gamle båten gjør absolutt nytten, og Thv er en lykkelig mann.

På tur med skinkestek

Hver kveld legger vi noen halvfulle vannflasker i fryseren. Neste morgen fyller vi dem opp med mer vann, legger dem i kjølerommet i matsekken og reiser på tur.

Vi må ha mye kjølig vann nå som det er så innmari varmt. Men så glemte vi det. I går glemte vi å fryse ned vann, – og det som kommer ut av springen holder nesten 30 grader.

Så hva gjorde vi?

I fryseren ligger ettermiddagens middag og koser seg i 20 minus. En liten vakuumpakka skinkestek får plass i sekken, og tett inntil trykker vi noen flasker med lunkent springvann. Når den første tørsten melder seg der ute på holmen, har vannet allerede blitt kjølig.

Og skinkesteka? Når vi kommer tilbake etter dagens båttur, er steka fortsatt ikke halvfrossen, og det er fremdeles kaldt vann i sekken.

Ennu doftar … sommar

Hittil i år har vi bodd på hytta i 51 døgn. I tillegg kommer de seks døgnene i påsken da Henrik og hans Marthe bodde her. Det er avgjort rekord, – og ennå er vi på langt nær i mål. Når man har hytte, er det faktisk et poeng at den blir brukt.

Både det nye badet og det fantastiske været er årsaker til at vi har skrudd opp antallet hytte-døgn. Jeg leser i hyttedagboka at vi hadde oppunder 20 varmegrader rundt 20. april. Ikke rart vi holdt oss her ute. Nå er vi inne i sommerens andre hetebølge, og det er så varmt at vi knapt vet hvor vi skal gjøre av oss.

Likevel går tida, og 31. juli nærmer seg. Det er tradisjonelt den dagen vi flytter hjem; ikke for å være hjemme, men for å gjøre noe annet. Nå har vi vært på båttur og badet i et sett i ukevis, og det er på tide å få litt luft under vingene.

Ferieturen blir ombord i vår egen bil, og antagelig svinger vi oss bare litt nedover Sverige, – kanskje tar vi en liten svipp over til Danmark. Sommeren er liksom ikke over før vi har spist en tallerken koldskål.

Men ennå er det noen dager igjen, noen uker, faktisk, før vi skal begynne å jobbe. Det skal bli tid til enda noen snorkleturer i salt vann, enda noen dager under naboers baldakiner i lystig prat over vin og god mat.

Det er ikke helt slutt ennå.

30 grader varmt

Det er ikke hvert år vi kommer oss ut på holmene. Noen sommere regner rett og slett bort her på våre breddegrader.

Denne sommeren har det vært badevær nesten hver dag, og den ene hetebølgen avløser den andre. Det er oppunder 30 grader i lufta, og vannet jobber for å komme opp i lufttemperatur det også. Vi tror nesten ikke det er sant.

Utpå formiddagen rømmer vi fra varmen og ut på holmene. Noen ganger stimler vi sammen med familie og venner, – andre ganger er det bare oss to. Vi ligger der på de stripete håndklærne våre og samler solstråler til vinterbruk.

I dag ble det Lyngholmen, min barndoms sommerøy vi gikk i land på. Vi gikk tur over øya. Sikten var god, og Søsterøyene lå og blinket i soldisen.

Lyngholmen er delt i to av ei revne, og da jeg var barn pleide vi å reise ut til til holmen med snekka Else. Pappa hadde ofte vært der på forhånd for å gjøre alt klart, og på ei slette nede i klova, satte han opp teltet, så vi kunne feriere så lenge været holdt.

Været holdt alltid da jeg var barn.

Granitten har en fantastisk farge der ute. Havet har vasket og skuret den glatt og fin, og kanskje var det her Paal Brekke fant bildene til Barnslig til min hustru.

Både flora og fauna er spennende ute på øyene. Rosa rugosa og lyng vokser nesten side om side, og jeg ser planter jeg ikke finner noe annet sted. Som Thv sa: De bør helst tåle en dose salt.

Over alt er det møkk etter mink. Øya er også hekkeplass for mengder av måker og andre fugler, og minken mesker seg trolig med både egg og unger i sesongen. Men hva lever den av om vinteren?

Vanligvis er det få mennesker på Lyngholmen, men nå er det ferie og supersommer, og folk er det over alt, – nesten over alt. Skjærgården utenfor Fredrikstad er enorm, og selv i høysesongen er det fullt mulig å finne et sted helt for seg selv.

Håret mitt er stivt av salt. Jeg har badet og badet. I morgen skal dykkemaske og snorkel få være med. Når sommeren smiler til oss på denne måten, føler vi oss som barn igjen, og da blir barnelekene funnet fram igjen.

Yr forteller at det blir like varmt i morgen, – varmere, faktisk. Da blir det ny holmetur, mer bading enda stivere hår.

Sommersus og sommerdus

I år har jeg knapt hatt antydninger til sommerferieblues. Kanskje skyldes det været.

Sommer-Fredrikstad

Ofte husker vi barndomsomrene som en lang rekke dager med pent vær, bading og brødskiver med sand og kaviar. Kanskje var det sånn det faktisk var. Denne sommeren har vi knapt hatt regn, – dessverre må jeg si, for min indre bonde kjenner at det er for tørt.

Krabbefiske på brygga i Oksrødkilen

Vi har bodd fast på hytta siden skoleslutt, – og før det hadde vi allerede skrevet i hyttedagboka mange dager. Heldigvis var ikke vedlikeholdslista så veldig lang i år, men lang nok til at vi er på etterskudd, og i dag er det skrape- og maledag.

I går var lille M og hennes lillesøster på besøk. Ingen ting forsterker sommerfølelsen som små barn. Hvis sommer er krabbefiske og bading, – ja, da må det barn til om alle brikkene skal være på på plass.

Båttur

Dagene finner sin egen rytme her ute. Vi står opp klokka ni, spiser frokost, leser aviser, sjekker Facebook, – og så kommer vi i gang med et eller annet mer eller mindre nyttig,- oftest mindre.

Nyttig?

Jeg liker at vi går her og rusler alene, men det blir av og til litt for stille for meg. Heldigvis er det folk på hyttene rundt oss, Jeg liker sommerens lydkulisse: ei motorsag, naboen som har gjester og skåler på verandaen, unger som skriker, brølende båtmotorer. Ekstra hyggelig er det når noe plutselig stikker innom på en kopp kaffe eller et glass vin. Heldigvis har vi hatt flere sånne spontanbesøk i år. I helga var Marthe og Hanna her, og det er ekstra stas.

Den ene dagen glir over i den andre, – og jeg merker ikke at tida går. Vi har en avtale om en Sverige-tur i uke 30, men jeg trodde det var om to uker. Da venninnen ringte for å gjøre avtale om neste onsdag, trodde jeg hun var en uke for tidlig ute. Sommeren går så fort. Tall Ships Races inne i byen var nesten over før vi fikk meka oss innover.

Tall Ships Races

Innimellom tar vi en tur hjem for å klippe gress og luke litt, men det hjelper så lite. Hagen gror rett og slett igjen, og inne i huset er det sånn stengt-hus-lukt. Det kan hende det kan bli fint å flytte hjem igjen og begynne på det vanlige livet. Jeg må tenke på det. Druepergolaen i utestua frister i hvert fall med lune sensommerkvelder et annet sted enn på hytta.

Jeg vil ha mye godt liv.

Vi har flyttet ut

Det er varmt-varmere-varmest. Marthe er her. Hanna er her. Mormor har vært på besøk. Vi har stort sett sittet i skyggen. Og så har vi spist stekt makrell.

Nå i kveld klokka 22:15 begynte en TV-serie vi ville se, men hva gjør man når det er kokvarmt over alt?

Finner en løsning, selvfølgelig.