Category Archives: Strikking

Strikkedilla – Babyjakke nummer 2

Det ble en hel liten bunke babyjakker i sommer. Denne strikket jeg av et økologisk bomullsgarn jeg kjøpte i København i sommer, – i garnbutikken i Fiolstræde.

???????????????????????????????

Problemet var at jeg ikke hadde nok garn. Jeg kjøpte bare 50 gram, og det var bare nesten nok. Heldigvis fikk jeg tak i litt ensfarget bomullsgarn i nesten samme kvalitet, og så skjøtet jeg på ermer og nederkant på bolen. Det kledde jakka, synes jeg.

DSC05432

Raglanen på denne strikkes med en liten tvist som gir en slags mini-flette-effekt i tillegg til en hullrad. Det likte jeg, selv om jeg kanskje ikke fikk det like fint til som modellen i strikkeheftet.

DSC05443

Knappene fant jeg i den gamle knappeboksen min, den jeg arvet etter svigermor.

Jakka er allerede gitt bort til ei venninne som fikk en liten gutt i sommer. Så kom den til nytte.

DSC05433

Reklamer

Strikkedilla – Babyjakke nummer 1

Rett før sommerferien kom jeg over et strikkehefte, – og da var det gjort. Jeg fikk dilla.

DSC05439

Det er enkle oppskrifter, og jeg startet med en raglanjakke som skulle strikkes fra halsen og ned. Poenget med disse oppskriftene er at de kan strikkes med flere typer garn, bare det passer til pinner nummer 3. Når man begynner oppe og strikker nedover, kan man tilpasse lengden etter den bredden man får.

DSC05442

Min første jakke ble strikket med et garn jeg hadde liggende, 100 gram flerfarget Noro-garn, som jeg kjøpte i København for et par år siden. Garnet er en blanding av lammeull (40%), silke (25%), nylon (25%) og kid mohair (10%) En sånn jakke tar omtrent 100 gram garn. Omtrent! Jeg råka opp! Heldigvis fant jeg et firma som kunne sende meg et nøste i posten, så fikk jeg fullført.

???????????????????????????????

Siden garnet egentlig var i tykkeste laget for pinner 3, ble jakken fast og fin og ganske tykk. De søte stjerneknappene hadde jeg også liggende.

Det første jeg gjorde da jeg hadde strikket jakken, var å begynne på en til.

Dette var veldig moro!

DSC05430

Mini-Marius

På teamet mitt går det for tiden en smittsom form for graviditet. Av seks lærere har fire vært gravide omtrent samtidig. Nå skal det sies at de fleste av de gravide er menn, og det blir det som kjent ingen kul på magen av. Vi lurte på når vi begynte å si at gutta også er gravide, og jeg vet svaret på det. Det skjedde samtidig med innføringen av lang pappa-perm. Men vi klager ikke. Unger er råvarene i jobben vår.

Da førstemann meldte sin ankomst, tenkte jeg at jeg skulle begynne strikkinga. Nå har jeg gitt opp det prosjektet, – men èn mikroskopisk Mini-Marius ble det i hvert fall.

Min indre bondekvinne tittet fram

Her om dagen foreslo en kollega at jeg skulle bli med henne en tur på møte i Bondekvinnelaget der ute hvor hun bor, ute på landet. Jeg bor midt i byen, men på våre trakter er ute på landet sju minutters bilkjøring eller snaue kvarteret på sykkel. Det skulle bli ukas beste kveld. Da jeg kom var Bøndernes hus fylt opp av skravlende damer i alle aldre, – 70 i tallet. Temaet for kvelden var votter, – og det var nettopp grunnen til at jeg ble invitert med.

Funnsted

I den store salen var det dekket bord pyntet med rognebær og blader, og over alt satt det kvinnfolk og strikket og pratet. En dame holdt foredrag om vottens historie. Hun bare sto der rett opp og ned og fortalte og fortalte, mens vi var like interesserte alle sammen, og den eneste illustrasjonen hun hadde var eksempler på votter. Hun holdt opp den ene votten etter den andre, gamle votter og nye votter, små votter og store votter. Det må ha vært hundrevis av dem. Da hun var ferdig med foredraget sitt, fikk vi komme å nevle med vottene, spørre og be om oppskrifter.

Funnsted

Rundt omkring i lokalet sto det damer og viste fram sine husflidsprodukter: Strikkevarer, tova klær og dekorerte skinnfeller. Ved ett bord sto en dame og viste fram hva hun hadde laget i tvebandstrikk. Det er noe av det lekreste jeg har sett i hele mitt liv. Den teknikken må jeg bare lære! Vottene var myke og gode, og mønsteret forseggjort og delikat. Jeg har aldri sett noe lignende. Særlig var de helt hvite vottene med hvitt mønster – krus – noe av det vakreste jeg har sett. Det verste er at jeg hadde glemt kameraet mitt, men du må bare se hvor lekkert det var, så jeg har funnet lignende votter på nettet. Er de ikke flotte? Alle vottene i denne posten er strikket i tvebandstrikk. Jeg har ikke spurt om å få bruke bildene, men jeg har lagt lenke til funnstedet under alle sammen, – så håper jeg det er nok.

Funnsted

Og så var det kaffe og kaker. Før jeg dro hjemmefra, hadde jeg formanet meg selv: Du skal ikke spise kake i kveld, Hege. Kroppen min har ikke godt av en eneste kakesmule. Men så var det sjelen da. Den skal jo også ha sitt, så kake ble det. Alle spiste kaker, og for noen kaker. Disse bondekvinnene hadde bakt ostekaker, kringler, sjokoladekaker, wienerbrød, fyrstekaker, krydderkaker, gulrotkaker, boller – det var et hav av kaker, så mye at det var like mye igjen da vi dro som da vi kom. Sånn er det visst med kaker der ute på landet. Jeg visste det jo; jeg hadde bare glemt det.

Funnsted

Den eneste jeg kjente fra før var kollegaen som hadde invitert meg, men det varte ikke lenge. Jeg hilste på de rundt bordet, og vips var vi gamle kjente. Det var bare så hyggelig! Og annerledes. Når kunne jeg sist høre en alvorlig samtale om hvorvidt de skulle redusere sauebestanden sin litt neste år, og hvor mange rådyr de har hatt på tunet i høst?

Jeg nikoste meg. Selv om jeg er byjente, har jeg alltid visst at det bor ei bondekvinne der inne i meg et sted, – og det er ikke så langt inne heller.

Funnsted

Snuppete

Ved juletider begynte jeg å strikke på en setesdalsgenser til de to små. Planen var å strikke en til hver, og derfor var jeg ikke så nøye med størrelsen. Passer det ikke den ene, så passer den til den andre, tenkte jeg.

I går var genseren ferdig, og den ble veldig pen, om jeg skal si det selv. Nå tenker du kanskje at alle sånne gensere er like, men sånn er det ikke. Det handler om forholdet mellom lengde og bredde, mønsterets plassering og sånn. Det skal være harmonisk.

Allerede da jeg la genseren ut på gulvet, ante det meg at noe var galt. Den så veldig liten ut. Da ungene ankom residensen i dag, måtte det prøves. Først ut var C. Siden han er eldst og størst, var det minst skummelt. Ganske riktig: Den var litt for liten.

Hvis du er nøye etter, så forstår du hvorfor det ikke er så mange bilder av C her på bloggen for tiden. Da han var yngre elsket han å posere, nå vil han helst ikke fotograferes, – og da får han som oftest slippe. Men ikke i dag. I dag handlet det ikke om ham, men om genseren.

Selv om genseren gled på, var den det vi på godt norsk kaller snuppete, – bitte litt for kort både her og der. Jeg tror C skal få slippe å bruke denne flere ganger.

Nestemor ut var M, og heldigvis: Setesdalen satt som et skudd.

Akkurat passe er den, og det er ikke helt heldig med et klesplagg man har brukt en milliard timer på å produsere. At denne er strikket i tynt garn med pinner 2 1/2 og 3 gjorde det ikke raskere. Da ungene mine var små, strikket jeg aldri noe som ikke kunne brukes i to sesonger – minst, men jeg er visst ute av trening. Denne kommer hun høyden til å ha glede av et halvt år eller deromkring. Heldigvis varer sånne gensere nesten evig. Ikke går de av moten heller. Det kunne jo hende det kom andre småbarn innom oss.

Aagots gamle jakke

Thvs farmor ble født i 1886. Det er veldig lenge siden, og jeg vet ikke annet om henne enn det Thv har fortalt meg. Siden hun levde helt til 1968, da han var tolv år, husker han henne godt. Her i huset har vil flere ting som tilhørte farmor. På loftet henger blant annet noen klesplagg hun brukte på sin bryllupsreise til Roma i 1913. Dem skal jeg fortelle om en annen gang.

I dag skal det handle om noe så enkelt som ei strikkejakke, ei kofte etter farmor. Den har ligget i skuffer og skap her i mange år, og av og til har vi tatt den fram og kikket litt på den, prøvd den og beundret mønsteret. Uten at vi har visst det sikkert, har vi tenkt at kofta er fra 1930 – 40- tallet, og det mener vi fordi kofta er innsvinget og har isydde skuldre, og sånn strikket man blant annet i tretti – førtiåra. Det gir en kroppsnær og feminin passform.

Spesielt pene blir skuldrene. Ermene felles av mot skulderen, og på denne kofta er mønsteret nydelig tilpasset bolen.

Kofta er ikke strikket av noen nybegynner. I halsen er maskene strikket opp, og det er nesten umulig å se noen skjøt mellom bol og linning. Se bare her:


Kofta er selvfølgelig slitt etter så mange år. Særlig nederst på ermene er den fillete. Nå har jakka spesielt lange ermer, så en gang vurderte jeg å klippe dem av og strikke en ny mansjett litt høyere oppe.

Det er et par små hull i jakka også, men de er av det slaget som kan repareres.

Marthe og jeg har snakket om at det hadde vært moro å lage en kopi av hennes oldemors kofte, men ingen av oss har våget å gå løs på oppgaven. Det er for mange fellinger og andre detaljer til at vi har hatt mot på det uten oppskrift.

Her om dagen fikk jeg en morsom hilsen fra Marthe. Hun hadde funnet ei spennende bok: Kvardagsstrikk av Annemor Sundbø. Boka er digitalisert av Nasjonalbiblioteket og finnes på bokhylla.no. Jeg fant den på biblioteket, og jeg fotografert et par av sidene i den. Annemor Sundbø kjenner vi fra før. Hun har skrevet mye spennende blant annet om vottestrikking, og uten å vite det har hun nå oppklart koftemysteriet vårt.

På side 84 i Kvardagsstrikk fant Marthe farmors kofte. Det er ingen tvil, – det er den.

Annemor Sundbø kan fortelle at kofta er fra 1939. Oppskriften har hun funnet i kvinnetidsskriftet Vi selv og våre hjem i januar det året. Det morsomme er at hun også gjengir et snittmønster til jakka. Om det er nok til at jeg klarer å strikke kofta, vet jeg ennå ikke. Jeg må se litt nærmere på det.

Men selv om jeg nå er veldig nær å ha en oppskrift, er det fortsatt skjær i sjøen. I våre dager strikker vi gensere og kofter på rundpinne, og så klipper vi opp ermeåpninger og front i etterkant. Rundpinnen gir oss mulighet til å trekke tråder i flere farger med oss rundt. De fleste koftemønstere er tilpasset denne strikkemåten. Det betyr at det sjelden er veldig store sprang mellom fargebyttene. Sånn er ikke denne kofta.

Med unntak av noen brede border, er det lange fargesprang hele veien opp. For at kofta skal få en kroppsnær passform, må den strikkes fram og tilbake på to pinner, og det er da jeg får litt kalde føtter. Jeg har forsøkt å strikke mønster fram og tilbake, og jeg får gikt i fingrene bare av tanken. Når jeg strikker kofter må jeg ofte strikke sånn en 8 – 10 pinner når jeg feller av til hals. Det er et mareritt. Og så er det et annet problem. Når jeg ser på baksiden av farmors kofte, kan det se ut som om hver mønsterlinje oppover er strikket med et eget garnnøste. Det betyr jo at jeg må ha mange, små brune garnnøster mens jeg strikker. Er det sånn man gjør det? Har du noen erfaring?

Det jeg ønsker meg aller mest nå er en skikkelig oppskrift. Deretter skulle jeg gjerne hatt Thvs farmor eller en annen gammel person her, en som kunne veilede meg på hvordan man strikker på denne måten.

Det er rart å tenke på at denne jakka antagelig er over 70 år. Da jeg ble født var den allerede tjue en år gammel. Jeg ser for meg at farmor har hatt den på seg vinteren 1946. Da satt hun hjemme i stua på Lisleby og leste brevene som Store-Thorvald sendte hjem fra hvalfangst i Sørishavet.

Akkurat nå her jeg veldig lyst til å strikke jakka. Gi meg litt tid, så får vi se hva det blir til.

Kattevotter

Denne gangen har jeg prøvd meg på noen av Jorid Linviks votter. Du finner henne på http://www.ravelry.com, og der kan du også kjøpe oppskriftene. Første par ut var kattevottene. Jeg morer meg med å strikke de samme vottene i ulik garntykkelse. Votter vokser proposjonalt når du øker pinne- og garntykkelse. Man kan med andre ord strikke etter samme oppskrift til voksen og barn.

Det største og tykkeste paret er strikket med vestlandsgarn og pinner nummer 3. De passer til en stor damehånd.

De små og tynnere er strikket med pt2 og pinner nummer 2,5. Disse passer til en liten damehånd eller et stort barn.

Det jeg liker best med Jorid Linviks votter er alle detaljene. Legg spesielt merke til håndflaten her. Både kattepotene og den oppspiste silda har kommet med. Dårligere liker jeg at hun tegner votter uten tommelkile. Tommelkile gir bedre passform, og jeg synes votter uten kile virker litt slurvete. Kanskje legger jeg inn en kile selv neste gang jeg strikker disse. Det burde ikke være noe problem.