Dagens outfit

Det heter visst det: Outfit. De unge jentene legger ut bilder av seg selv i dagens outfit, og så forteller de hvor alt er kjøpt og hva det koster.

Lille M er også fortrolig med å skifte klær og vise seg fram. Ikke før har hun kommet hjem fra skolen, så har hun endevendt klesskapet. Hva skal på i dag? Hva passer til vær og føreforhold? Hvordan tar hun seg best ut?

Og hva slags outfit er dette? Kjolen er arvet etter Milliane. Den er i rosa, dobbel bomull. På skuldrene sitter små, løse tekstilblomster i pastell, og det er noe av det søteste M kan tenke seg.Hatten er innkjøpt på Plantasjen for 49.90. Den er Thv og Heges hagearbeidshatt, men duger også for små jenter. Og fottøyet? Ett par nakne, myke, søte jenteføtter størrelse 35.

Kua og jeg i ei grønn eng

Jeg er veldig begeistret for kuer, – og det er ikke bare fordi jeg liker melk, fløte, biff, fine sko og alt det andre kuene har å bidra med. Jeg liker ganske enkelt kuer. De er pene å se på, vennlige (når de ikke er agressive, – men sånn er jo jeg også), og så lukter de så himla godt.

Vi har vært på Kalnes videregående skole i dag. De hadde invitert til åpen gård, og der var det stinn brakke, for å si det sånn.

Det er fint på Kalnes. Gamle og nye bygninger om hverandre, glade elever, flotte driftsbygninger, alle slags dyr, landbruksmaskiner. Hver gang jeg er på en gård tenker jeg det samme:

Verdens eldste yrke er ikke det du tror. Det første spesialiserte arbeidet vi fikk var å dyrke jorda, å være bonde.

Det er ikke sant som det sies, at alle yrker har like stor verdi. Det er ett eneste yrke som skiller seg ut som viktigere enn alle andre. Uten dem som dyrker jorda, vil de fleste av oss andre dø ut.

Da vi gikk rundt og kikket, lekte jeg litt med tanken på å være norsklærer på en sånn skole. Da kunne jeg hatt stevnemøte med kuer hver eneste dag, – og kanskje kunne jeg lære å kjøre traktor.

C og M koste seg, – særlig i Sherwoodskogen. Der fikk de nemlig skyte med pil og bue. Vi har vært med på bueskyting for barn tidligere også, men da har buene gjerne vært beregnet på voksne, – eller så har det vært sånne hjemmelagede barnebuer. De funker ikke. På Kalnes hadde de skikkelig proffe barnebuer, – og da ble det moro. Begge ungene skjøt og skjøt og skjøt, – og så traff de blinken. Heldigvis var det ikke kø, så de kunne holde på så lenge de ville.

Det ble en fin dag i sola. Ungene var superfornøyde. Kuer, hester, traktorer, bueskyting og til og med pølser og vafler. En perfekt lørdag formiddag.

Glemte jeg å nevne grisungene?

Jeg er begeistret for griser også.

Klatrebarn

Hva er det med meg og tivoli?

Jeg vet ikke om jeg likte tivoli da jeg var barn. Det gjorde jeg helt sikkert. Ikke at jeg kan huska et jeg noen gang var på tivoli. Jo, forresten, en gang. Det var satt opp et tivoli i lia ved Grønlifjellet, der hvor innfartsåra går nå, og jeg kan huske en sånn karusell med stoler som hang i kjettinger og svevde fort, fort rundt høyt der oppe. Det så livsfarlig ut, og var det nok sikkert også.

Nå liker jeg i hvert fall ikke tivoli. Hvorfor vet jeg ikke, men det gir meg en sånn møkkete, krypende følelse av bakfyll og halvvåte klær midt oppe i fargesprakende karuseller, luftgevær og bamser.

Velg en premie fra øverste hylle.

Klamme campingvogner og radiobiler, seig, søt lukt av sukkerspinn og damer med mye sminke. Og så regner det. Det regner alltid på tivoli. Regn og store sølepytter og spøkelsestog.

Det kan hende det handler om noe så enkelt som at jeg er snobbete. Jeg vet jo at jeg har noen snobbete sider, og noen ganger stikker de fram sitt stygge fjes. Kanskje mine gamle snobberier har funnet ut at tivoli er et passende offer.

Noen jeg kjenner elsker tivoli høyere enn jeg misliker dem. Det er grunnen til at jeg av og til, med mange års mellomrom, vasser i tomme pappbeger midt mellom tivolibodene, midt i pop corn-lukt og glorete lykkehjul. Det regner, selvfølgelig regner det, men mine to små er ville av lykke. De kjører karuseller og radiobiler og berg og dal-bane mens de hviner av fryd, – og et lite øyeblikk kan jeg se skjønnheten i det og glede meg med dem.

Før vi går hjem, får de en diger, rosa candy floss.

Noen lekser smaker rett og slett bedre enn andre.

Lille M hadde en kjempeflott hjemmelekse denne uka. På skolen hadde hun fått en oppskrift på lapper, – og den skulle hun jobbe med på flere vis.

Først skulle teksten leses, og det gjorde vi. M leste høyt, og det var jammen ikke lett. Her var det underlige ord som knapt lot seg lese: ts, dl,- hvem har hørt om sånne merkelige ord?

Da teksten var lest, skulle den forstås. Når åtteåringer prater, kan man lett la seg lure til å tro at de har et stort ordforråd. Det har de ikke. M visste hva middels betydde, men hun syntes ikke det var lett å forklare. Enda verre ble det da hun skulle forklare en toppet ts, – og hva gjør røra når den sveller? Om lune lapper er varme eller kalde er heller ikke godt å vite når man er ny i verden.

Og så begynte moroa! Vi fant fram boller og miksmaster, og så skulle det måles. 1 dl av ditt, 4 dl av datt. Hvor mye er egentlig 1 dl, og hva er 1 l? Vi målte og rørte, og plutselig ga det mening at en ts skulle være toppet. Litt klin ble det, men ikke mer enn vi tåler.

Det er fint å få hjelp med leksene, men det er viktig at ikke de voksne gjør dem for barna. Jeg fant fram stekepanna, og så satte jeg meg rett og slett i stua. Hadde jeg vært på kjøkkenet, ville jeg garantert ha brydd meg alt for mye. De lo og fjåsa der ute de tre små. Smøret freste, men hvor varmt skal det egentlig være før man legger i røra? At det ble for varmt lærte de på den tøffe måten, da røkvarsleren i gangen satte i med et helsikes leven. OK! For varmt. Ny innflyging.

Da Marthe og Henrik var små, gikk de alene hjem fra skolen. De var ikke mer enn sju – åtte år da de begynte å steke pannekaker mens vi voksne hadde langdag på jobben. Det gikk så fint, så. Man kan ikke lese seg til å steke verken lapper eller pannekaker. Sånt tilhører det vi kaller for den tause kunnskapen. Man må rett og slett gjøre det så mange ganger at det sitter i både fingre og hode. Hvor mye røre må til for at størrelsen skal bli passe? Hvordan heller man røra, så lappene blir runde? Hvordan skal de se ut og føles før de er ferdig stekte? Denne gangen ble noen lapper for mørke og noen for lyse. De lyse var slett ikke gjennomstekte, men C mente røra i midten fungerte som kremfyll, – og det var veldig godt, syntes han.

Og jammen ble det ikke et par perfekte lapper også, – og en av dem fikk jeg.

Om bursdagskort, dannelse og hvordan man kan snu vonde følelser

De har vært levende mennesker i åtte og ni år. De har lært mye på den tiden. Mye!

De har lært å lese og skrive og tegne. De har lært eldgamle symboler for kjærlighet og nye symboler for smil og glede,- og de har skjønt at de kan bruke det til noe.

Når den snille, snille har bursdag, kan de bruke det til å skrive en kjærlighetserklæring. Det har de lært. Men de har også lært at det er sånt man gjør, at bursdagskort har noe med tradisjoner, høflighet, vennlig kommuniksjon å gjøre.

Og så har de lært noe om såre følelser og om hvordan man kan knyte dem opp. Hvis for eksempel lillesøsteren din skriver et nydelig kort og den snille mannen blir rørt og kysser og klemmer og sier tusen takk, så snill du er, så hyggelig, så fint, – da er det vondt å være deg som ennå ikke er ferdig med kortet. Og når du får beskjed om at nå må du sove, nå er det sent, – så lurer du deg likevel opp i mørket, skriver ferdig kortet og setter det der du vet at han helt sikkert vil finne det. Og når du legger deg til å sove har den såre følelsen blitt forvandlet til en søt, deilig følelse og visshet om at nå er alt bra, og i morgen tidlig vil du bli møtt av en stor, snill mann som sier åh, tusen takk, så snill du er, jeg ble så glad og så overraska. Tenk at du gjorde det midt på natta. Og nettopp da lærte du at du selv kan gjøre noe for å snu det vonde til det gode.

Alt dette har de lært, og mye, mye mer.

Jåla, jåla, rattata

Næmmen M, – har du brukt mascaraen min?

Hvem, jeg? Hvorfor spør du om det?

Kald is – varme smil

Lyden av sylskarpe skøyter over nylagt is: Ritsj, ritsj, ritsj. Det er så fint å høre på. Tre gærne jenter og en vilter gutt føk ut på isen i ettermiddag. Alle plikter var unnagjort: Matteleksa var i orden, ranselen var pakket og middagen varmet i magen. Nå var det tid for fritid og moro.

4 minusgrader er perfekt for en skøytekveld. Isen kom på forrige helg, og som vanlig var det nok en gjeng pappaer som har frosset fingrene av seg for at ungene skulle få skøyteis. Jeg leste i avisa om hvor kommunen sprøyter is i vår kommune, og Wiesebanen var ikke på den lista. I stedet har vi energiske folk i nabolaget.

Det ble litt knall og fall, men jammen har de blitt flinke til å gå på skøyter. Farta ble så stor, at hjelmene burde vært med. Dem glemte vi i farta. Men det er kort vei ned når man er liten, og det gikk godt.

Wiesebanen var allerede opptatt da vi kom. En flokk halvvoksne ungdommer spilte hockey. De for over isen, bremset og snudde så isen sprutet, alt til stor beundring for de små som måtte holde seg på sin del av banen for ikke å bli rent ned av 70 kilo tenåringsmann. Når en av dem satte seg ned for å hjelpe lille M med kalosjene, rødmet hun av sjenanse. Det er stas å få hjelp av de store når man selv er liten.

LEGO – LEGA?

Jeg er lei av å diskutere kjønn og leker med unge foreldre. Jeg kommer ingen vei uansett, og oppnår bare å bli stemplet som en hysterisk, overivrig gammelfeminist. Vi lever på hver vår klode de unge foreldrene og jeg. Der vi for tjue år siden etterstrebet kjønnsnøytrale klær og leker til våre små, synes dagens foreldre det er naturlig at man ikke kan kjøpe klær før 3-D ultralyden har avslørt om babyen kommer med eller uten tut, at barnebøker er fargekodet i rosa og blått, så ingen skal være i tvil om hvem de er beregnet på og det ville være pinlig om lillebror lekte med en rosa rangle.

Diskusjonen om LEGO Friends har lagt seg for denne gangen, og lite kom det ut av det. Det er pussig at verden faktisk går bakover på noen områder. Noen ganger lurer jeg på om alt vi drev med var forgjeves, noe latterlig forhistorisk uten positiv betydning.

Men her på hjemmebane er det fortsatt vi som finner fram lekene, – og LEGO har vi mer enn nok av. På loftet har vi pakket bort over 20 kilo med gamle klosser, en vending fra 1960-tallet og en fra 1980-tallet. Ikke en rosa kloss er å se. Da ungene hadde fått nok av snø og uteliv, satte vi bare et par dunker klosser foran dem, og så var det fred på jord for oss voksne.

To jenter og en gutt lekte side om side. Dette er barn av sin tid, en karategutt og to små prinsesser som synes tiaraer og rosa kjoler gir livet mening. Over alt får de velge mellom det blå og det rosa, bare ikke når de er hos oss. Her er det bare gammeldags LEGO å leke med, og det handler for det meste om klosser i sterke farger. Både han og hun ville ha den fineste bilen, de beste klossene og flest menneskefigurer. De bygget hus alle sammen, gjenkjennelige hus med mennesker inni. Rolleleken går ut på å leke familie, familie med bil. Så langt vi kunne se, var det ingen forskjell på leken.

Kakao med krem likte de alle tre.

Svømme med barn

Det skal visst være sånn stas å svømme med delfiner.

Jeg for min del foretrekker å svømme med barn

Bombe!