På skolen vår ser vi nyheter med elevene så godt som hver dag. Det er det lureste grepet vi noen gang har tatt. 53 unger og et par voksne ser fem minutter nyheter, og så prater vi om hva vi har sett. Branner og bilulykker går vi forbi. I stedet dveler vi ved politikk og de store kriminalsakene. I fjor ble jeg av og til slått i bakken av hvor grenseløst uvitende elevene var, hvor lite de forsto. Ord og begreper fra politikkens verden var fullstendig ukjente for dem, og det var vanskelig å føre en vettig samtale. Sånn er det hver gang jeg begynner på ny runde med små åttendeklassinger, og et lite øyeblikk fortviler jeg: Dette går aldri bra!
De fleste ser verken nyheter eller leser aviser hjemme, og da er det ikke å forvente at de skal kunne delta. Langsomt og møysommelig jobber vi med saken, så langsomt og møysommelig at vi lenge føler at vi ikke kommer av flekken. Vi øver og øver, ser nyheter, forklarer alle vanskelige ord, lokker dem til å si hva de tenker og mener og tror. Litt etter litt kommer noen på banen. Parallelt undervises de i historie, politikk – alt det som kan bygge opp forståelsen.
Og så løsner det. Plutselig løsner det!
Nå går de i niende klasse, og en og annen dag ser jeg lyset i øynene på noen av dem, og jeg kan til og med høre et lite: Å ja, – er det sånn det er. Forrige uke hørte vi utdrag fra Mitt Romneys tale til landsmøtet. Torsdag hørte vi utdrag fra Barak Obamas tale til sine feller. Hva tenker dere?, spurte jeg. Nå som dere har hørt dem begge. Ikke tenk så mye på innholdet, men hva skiller måten de kommuniserer på?
Ballen var i lufta, men jeg var veldig usikker på om noen ville ta den.
Ronny: Atte, atte, – han Mitt Romney er liksom mer sånn kaksete, sånn glatt, og jeg føler at han viser fram at han er fra en mer velstående gjeng, liksom. Derfor liker jeg Obama bedre.
Ingen dårlig observasjon. Obama understreket til og med sin plass blant den gemene hop ved å kommentere at han egentlig ikke burde være på møte med ungene sine så sent om kvelden. De skulle på skolen dagen etterpå, nemlig.
Sivert: Æh, – fader, – jeg glemte hva jeg skal si. Jeg kommer på det. Vent litt.
Glimrende. Når en elev tør å hive seg utpå, for så å glemme hva han skulle si, – så ser de andre elevene at det ikke er så farlig om ikke alle ordene er på plass med en gang.
Astrid: Han Mitt Romney var liksom så skråsikker. Han sa liksom at han skulle fikse alt, og at det kom til å gå lett, mens Obama sa at det helt sikkert kom til å bli veldig vanskelig å få skikk på alt.
Hun hadde altså fått med seg at Obama presiserte at ingen kunne få til alt på fire år, og at det fortsatt var en lang vei å gå.
Sivert: Jeg kom på det. Akkurat. Barak Obama prøvde liksom å være mer realistisk.
Ser man det: Sivert hektet seg på Astrid. Da hun sa hva hun tenkte, kom han på at det var omtrent det han selv ville si, – og så formulerte han det på en annen måte.
Pål: Men er det lurt av Romney å si sånn rett ut at han skal skaffe folk jobb i stedet for å redde miljøet? Da mister han jo de velgerne som er opptatt av miljøet.
Mon det, Pål, – mon det.
Therese: Da Romney talte, vitsa han om Obama og prøvde å drite han ut, sånn at folk lo. Det gjorde ikke Obama.
Jepp! I det lille utdraget vi så på NRK, fikk Romney salen til å skratte av Obama,- og da la jeg merke til at flere av elevene himlet med øynene.
Hele seansen tok et par minutter, – men det var dagens viktigste minutter for meg. De er på glid, så til de grader på glid. Når bare noen tør kaste seg utpå, spille ball med argumenter, kjenne etter hva de har forstått og hva de mener, – da kommer flere snart etter, og om ett og et halvt år er de verdens mest reflekterte tiendeklassinger, – i hvert fall vil de overgå mange voksne både i politisk kunnskap og refleksjonsevne. Jeg vet det, for jeg har sett det skje før; og det bringer pinadø verden framover.
At Obama ruler over Romney i klasse 9B er det heller ingen tvil om.
I morgen klokka ti klistrer vi oss foran skjermen i klasserommet. Dommen faller. Riktig nok tar det visst hele dagen å lese den, men vi skulle visst få vite hovedlinjene først.
De lærde har studert tiltalte. Etter en stund konkluderte to grupper rettspsykiatere på hver sin måte:
Tilregnelig – Ikke tilregnelig
Vi må kunne forutsette at begge grupper vet hva de snakker om. Dette er landets mest kompetente psykiatere.
Det hersker med andre ord stor tvil om tiltaltes sinnstilstand 22.07 i fjor. Dommernes oppgave er å lytte og lære før de konkluderer og dømmer. Hadde psykiterne vært enige om noe ingen av oss andre kunne forstå, så måtte vi likevel respektert ekspertisen. Det er sånn det fungerer. Nå er de altså i tvil, og det er noe ganske annet.
Tiltalte har sagt at han vil akseptere en dom uten å anke, – forutsatt at han blir kjent tilregnelig. Mener dommerne at han var utilregnelig, vil han anke, – og alle berørte parter må forberede seg på nye runder i retten, flere opprevne sår, mer mas, mer uro, – og de vil alltid undre seg på om de nye rundene var nødvendige. Psykiaterne var jo i tvil. Det kunne like gjerne gått den andre veien.
Må det være lov å håpe at tvilen denne gangen kommer ofrene til gode?
I går kveld så vi som vanlig fredagskrim på NRK. I frustrasjon over at hans mor var blitt voldtatt og drept av en forskrudd mann, kastet offerets unge sønn en brannbombe inn i huset til morderen, med det resultat at morderens søster brant inne.
Det var hevn.
Når den som har blitt utsatt for grusomheter velger å hevne seg, møter han alltid en viss grad av forståelse. Det skyldes selvfølgelig at følelsen av hevnlyst finner en viss gjenklang i oss alle. Vi kan forstå den umiddelbare frustrasjonen, behovet for handling – og det er også lett å tenke seg at noen håper en hevnhandling skal rense bort noen av de følelsene som er for sterke til å leve med, – et slags katarsis.
Likevel er ikke virkeligheten som på TV-kveldenes krimfilmer. Det er lenge siden det var en del av vår kultur å hevne grusomheter med vold og drap. Nå skjer det nesten aldri.
Etter 22. juli har det vært få av de overlevende eller etterlatte som har uttrykt et ønske om hevn. At følelsene har vært der hos noen, tror jeg ikke vi skal tvile på, – men følelser er følelser. De dempes, og hva man faktisk ønsker å gjøre er noe annet. I utenlandske medier skriver de forundret om verdigheten i rettssaken i Oslo tinghus. Noen uttrykker beundring for at vi klarer å ivareta rettssprinsippene også overfor en så grusom forbrytelse. Andre antyder en smule forrakt for at vi behandler Breivik med verdighet.
Nordmenn er neppe snillere og mer tilgivende enn andre mennesker. Vi bruker bare en annen metode til å rense oss for hat og faenskap. Det handler blant annet om å skille klart mellom offerets sterke følelser og samfunnets kontroll av de samme følelsene. Få er imot dødsstraff av hensyn til forbryteren. Vi er imot dødsstraff av hensyn til oss selv, vårt system. For å si det pompøst (et ord jeg trodde jeg aldri skulle bruke igjen): Vi er imot dødsstraff for å redde vår egen sjel.
Ved å gjennomføre en til punkt og prikke korrekt rettssak, begrenser vi terroristens skade. Vi lytter til ham, prøver å forstå hvorfor handlingene gir mening for ham, noterer ned så forskere kan lære noe, lar offere og vitner komme til orde, sørger for at forsvarerne ivaretar hans rettigheter – og så skal domstolen dømme ham til den behandling våre lover har fastsatt.
Sånn må det være, og det føles fantastisk deilig at vi klarer den styrkeprøven det er å gjennomføre denne rettssaken. Vi holder vår rygg fri. Ingen, heller ikke Breivik, skal i ettertid kunne si at systemet brøt sammen på grunn av ham. Konsekvensene av dette er det som teller: Etter rettssaken står vi fortsatt igjen med tapet av alle dem Anders Behring Breivik drepte. Men det ville vi gjort uansett hvordan vi hadde møtt ham. 22. juli har skjedd og kan aldri renses for det som skjedde. Men skaden er fortsatt begrenset til det han faktisk gjorde. Hadde vi brutt våre egne prinsipper, hadde skaden spredd seg og kanskje blitt uopprettelig. Da kunne vi virkelig si at demokratimtstanderen hadde skåret mål.
I intervjuer blir folk ofte spurt hvem som er deres ideal. Mange svarer Nelson Mandela, – og legger til at det skyldes hans tilgivelsespolitikk. Det er ikke merkelig, så lenge nettopp denne ideen om å bevare de demokratiske prinsipper, beholde roen og legge ting bak seg samsvarer med norske idealer.
Men vi er altså ikke snillere enn andre. Vi trenger bare ikke hevnen som uttrykksform lenger.
Hevn handler om å uttrykke noe. Når utenlandske journalister mener vi behandler Breivik for pent, så er det som om de tror at aktors håndtrykk, en rolig stemme, tilbud om et vannglass kommuniserer at vi aksepterer ham. De tar feil. Andre folk tenker og kommuniserer annerledes. Hos oss er det ikke sånn. Vi behandler Breivik skikkelig av respekt for oss selv. De undrer seg over at han sitter der, ganske ubeskyttet, rett foran dem han har ødelagt for. Foreløpig har ingen verken skreket til ham eller kastet seg over ham. Skulle det skje, ville det være forsåelig, men det er altså ikke forventet.
Vi forstår at noen mener vi burde behandlet ham hardt og tøft, holdt ham i et bur, ikke tatt av ham håndjernene, ikke gitt ham vann, – ja, – endog dømt ham til døden. Det er en logisk tanke, hvis man føler at dette er en måte å vise avsky på. Gjennom å drepe ham som har drept mine, viser jeg hele verden hvor høyt jeg elsket den jeg mistet, hvor høyt jeg hatet den som drepte henne og hvor langt jeg er villig til å gå for å gjenopprette balanse.
Det er bare det at de fleste av oss ikke føler det på den måten. Tanken på hevn er en sterk følelse som bare blusser opp, – men den blir nesten alltid dempet av de andre behovene vi har. Det finnes selvfølgelig eksempler på etterlatte som har drept en mordere eller voldtektsforbryter, men sammenlignet med antall offere, er de få og det er langt mellom dem. Vi har lært at de ytterst få som etter krigen tok saken i sin egen hånd og gikk til voldshandlinger mot tyskere eller medløpere, sjelden var de som hadde vært direkte utsatt for ugjerninger. Hevnen ble altså utført av folk som hadde behov for å kommunisere noe, kommunisere at de sto på den riktige siden. De trodde de kommunuiserte noe godt, at de selv var gode nordmenn som på vegne av alle hevnet det vi var blitt utsatt for. Jeg har hørt motstandsmenn, de som bidro under krigen, kalle disse hevnerne for mobben. Selv ville de følge spillereglene. De som er kjent som nazijegerne etter krigen, jaktet sjelden nazister for å drepe dem, men for å stille dem for en domsstol.
Etter 22. juli har jeg noen få ganger hørt en og annen si: Han blir ikke gammmel i fengselet. En som allerede har en lang dom kommer til å påta seg oppgaven å drepe ham. Mulig det. Om det skulle skje, blir vi ikke forundret. Om en utenforstående dreper Breivik i fengsel, ville det være i samme gate som mobben etter andre verdenskrig. Men jeg tror ikke det vil skje. At et av hans ofre vil ty til hevn er enda mindre sannsynlig. Selv om de er fylt av sterke følelser, ser det ikke ut til hevn er en av dem. Det skyldes at hevn neppe ville gi dem det de trenger. Hevn er ikke lenger er en uttrykksform i vårt samfunn, og derfor fungerer den rett og slett ikke lenger. Hevn gir oss ikke psykisk lindring og den kommuniserer ikke rettferdighet. Det er det domstolene som gjør.
Først nå har det gått opp for meg hvor massiv denne rettssaken kommer til å bli; ti uker med daglige kjempedoser fra Oslo tingrett. Den som vil distansere seg, slå av TV og lukke avisene kan gjøre det. Jeg vil ikke det. I stedet vil jeg henge med og fylle opp hodet mitt med en sak som kommer til å være med meg resten av livet. Når jeg er en gammel dame på 92, kommer avisene fortsatt til å ha en og annen artikkel om 22. juli 2011, – og da vil jeg at alt jeg leser skal møte mest mulig kunnskap i hodet mitt. Jeg vil forstå.
Siden jeg jobber om dagen og har andre og lysere ting å fylle livet mitt med, har jeg ikke tenkt å bruke mye tid på dette. I dag bestemte jeg meg derfor for å lese rettssreferatene hver eneste dag disse ti ukene. Jeg startet i dag, og det gikk mye raskere enn jeg hadde trodd.
Og hva fikk jeg ut av det?
Overraskende mye, vil jeg si. Til tross for fem avbrytelser fra dommeren, som forsøkte å få ham til å fatte seg i korthet, fikk Anders Behring Breivik framføre hele sin planlagte tale i dag. Den var varslet å skulle vare i 30 minutter, men det tok 75 før han var ferdig. Jeg tror det var bra han fikk fullføre. Dette var antagelig de 75 minuttene han får i fri dressur i denne rettsaken. Tiltalte er fornøyd, fordi han har fått si det han ville, – og han sier at han heretter vil svare på spørsmål. Dessuten unngår vi at han med loven i hånd, kan hevde at han ikke fikk sine retttigheter oppfylt. Det kan få konsekvenser vi ikke ønsker senere. Det er viktig at vi kommer i mål nå. Ingen ønsker noen ekstraomganger i denne kampen.
Ingen ting av det han sa overrasket meg. Ikke det minste. Likevel var det klargjørende for meg, og jeg vet nå at mannen mener det, når han sier at han ikke angrer på noe, og at han ville gjort det samme igjen.
En kort oppsummering av dagen er at Breivik mener han måtte skynde seg å foreta disse drapene for å få stoppet muslimenes overtagelse av Europa. Siden ingen vil høre på ham og hans meningsfeller ultranasjonalistene (- som for all del ikke må forveksles med vanlige nasjonalister (sic!)), måtte han skynde seg å skape kaos og motsetninger før muslimene er i flertall, – for da vil det være for sent. Han sammenlignet seg faktisk med de amerikanske politikerne som sommeren 1945 besluttet å slippe to atombomber over Japan. De også mente det var nødvendig å drepe mange sivile for å forhindre en enda større katastrofe, – altså en prolongering av krigen. I Breiviks hode er vesten i krig med den muslimske verden om verdensherredømme (Det er grunnen til at han har stevnet Mullah Krekar som vinte. Han vil at Krekar skal støtte ham i denne oppfatningen.).
Om de unge menneskene på Utøya hadde han lite å si, – men han preisserte at de ikke var barn, men unge, politiske aktivister med feil standpunkt. De var derfor helt naturlige mål for hans aksjon.
Det er et sammensurium hele greia. Han dikter opp statistikk, refererer til avisartikler som ikke finnes, lyver om kjente personer, dikter, bløffer og fantaserer, – men etter å ha lest rettsreferatet, ser jeg likevel hvordan det kan gi mening for ham.
Ikke for meg.
Hva jeg mener om det hele er så selvfølgelig, at jeg lar det ligge akkurat i dag.
Jeg elsker sånne småferier, et døgn i Gøteborg eller tre i København, – og moroa begynner alltid når vi må finne svar på første spørsmål: Hvor skal vi bo? Gjennom årene har vi lært oss at prisen på sengene ikke betyr så mye for opplevelsen. Noen ganger passer et vandrerhjem bedre enn et luksushotell, og det hender prisen går i luksushotellets favør. Aller mest handler det om hva man vil med oppholdet, hvor mye tid man skal være på rommet, om man vil lage sin egen mat eller om overnattingsstedet skal være en opplevelse i seg selv.
Denne gangen ga vi oss selv tre alternativer: Et enkelt hotell med bad, ca 550 kroner, Stigbergsliden Vandrarhem ca 650 kroner eller Clarion Hotel Post 1020 kr. Siden været ikke var det beste, og vi planla å tilbringe kvelden på rommet, ble det Hotel Post. Det er jo ikke mange ukene siden vi så Petter Stordalen stupe ned fra himmelen som en annen frelser, mens han skrek Hallo Gøteborg, da han åpnet sitt nye hotell, og vi tenkte det kunne være moro å se om det med våre egne øyne.
Hotellets skjelett er altså Göteborgs gamle posthus, og utenpå og inne i dette har Stordalen bygd et digert konferansehotell. Det mest iøynefallende er det tretten etasjer høye tårnet midt i hotellet. På toppen der ligger svømmebassenget, – men det lot vi være på en sur aprildag.
Vi var tidlig oppe og ankom hotellet før elleve om formiddagen. Hele bygningen er en pussig konstruksjon, og kontrastene slo mot oss med en gang: En erverdig gammel fasade hadde fått et inngangsparti i gull. Petter Stordalen er en fargerik fyr, og så mye har jeg sett av ham, at denne bling-bling-inngangen fungerte som hans signatur. Nå var det neppe hans mening at gjestene skulle svømme i en sky av sigarettrøk på vei inn i resepsjonen.
Bling-bling-faktoren fortsatte i resepsjonen, selv om Postman Pats bilvrak på veggen bak oss heldigvis tok noe av glansen fra alt gullet. Bilen er en norsk postbil, og den er laget av kunstneren Sverre Wyller.
Selv om vi ankom alt for tidlig, ble vi møtt av usedvanlig hyggelige mennesker bak disken. Alle som skulle hjelpe oss var for øvrig blide og hjelpsomme. Hører du det, Stordalen? Du har ansatt flinke folk. Resepsjonisten ønsket oss velkomne, og spurte oss hvordan vi ville bo. Der har jeg aldri opplevd før. Vi kunne velge mellom den gamle og den nye delen av hotellet, og begge hadde sine fordeler, fortalte hun. Jeg ba henne velge for oss, sa at vi skulle være på rommet om kvelden, at vi var her for å bli kjent med hotellet og ba henne gi oss det fineste rommet hun kunne innenfor rammen av det vi hadde betalt for.
Det gjorde hun så til de grader. Vi fikk et flott hjørneværelse i tolvte etasje. Det hadde vinduer fra gulv til tak hele veien rundt. Utsikten var selvfølgelig fantastisk, og det var nesten vanskelig å løsrive seg for å dra ut i byen for å handle.
Rommet var ikke særlig stort, men selvfølgelig nytt og lekkert. Sengene var brede og gode og foran vinduene var det plassert to små lenestoler og et lite bord. Det kunne jeg sittet og sett på utsikten hele døgnet, tror jeg.
Ut i byen dro vi, og dette hotellet ligger akkurat der jeg vil det skal ligge, tett inntil jernbanestasjonen og Nordstan. Hotellets parkering hoppet vi over. Bilen sto trygt i Nordstan, og siden det er der Systembolaget ligger, passet det egentlig fint, så slapp vi å bære noe særlig. Nedlesset av bæreposet anløp vi bilen og satte fra oss varene på vei til hotellet. Dit kom vi i sekstida om ettermiddagen, – og så ble vi der til vi skulle dra neste dag. Selv om rommet ikke var særlig stort, var alt annet digert. Tidligere har vi bare bodd på ett hotell med like brede korridorer. På Hotel Post var det i tillegg ventehaller et postkontor verdig.
Vi var på handletur og hadde ingen planer om noe restaurantliv. Det har vi sjelden. I stedet spiser vi lekker utelunsj, drikker vin og hygger oss, – og så er det bra med det. Med et sånt hotellrom passet det bra med godt brød, ost og vin på rommet om kvelden, – ja, og så TV-krim. Jeg hadde som vanlig med meg PC-en min, men Thv trakk det lengste strået. Jeg skjønner meg ikke så mye på sånt, men TV-skjermen fungerte som et android nettbrett, og det fulgte trådløst tastatur med. Det var altså helt unødvendig å ha med PC om man ville på nett. Moro!
Litt utpå kvelden tok vi oss en sight-seeing rundt i hotellet. Vi gikk over i den gamle delen og stoppet heisen i alle etasjene oppover. Over alt var det romslig og delikat med gamle bygningsdetaljer. Siden hodet mitt allerede var fullt av Titanic-bilder, fikk jeg skipsassosiasjoner av de lange korridorene.
Der gammel og ny bygningsmasse møtes, var etasjene bygd hengende. Det betyr at man kan stå i en etasje og se inn i minst tre etasjer. Lekkert var det.
Vi prøvde altså ikke restauranten, men det så hyggelig ut. Her kunne man velge om man ville sitte litt tilbaketrukket eller om man ville sitte ute mot rekkverket og se og bli sett.
I forbindelse med resepsjonen ligger det store barområdet, og det var fullt denne kvelden. Alt er moderne, men stort lenger fra minimalistisk kan du ikke komme. Fargene er mørke, og det gir et lunt, men litt tungt preg etter min mening. Det er Magnus Månsson og Anemone Wille Våge som har stått for innredningen. Svensken kjenner jeg ikke, men Wille Våge har jeg vært borti før.
Når man skal vurdere innredning, bør man huske hvem som er i målgruppa for produktet. Jeg er det definitivt ikke, og kanskje er det grunnen til at jeg er litt ambivalent til det jeg så. For det første er jeg lite glade i motefargen lilla, og her var det lilla og aubergine nok til å få magesyke av.
Det beste var organiseringen av sitteplassene. Alle møbler var gruppert i små og store avdelinger. Her kunne man komme to eller fire og sette seg i fantastiske ørelappstoler og danne et eget selskap med ryggen mot alle andre. Var man et selskap på tjue, fantes det sånne avdelinger også.
Langs veggene og som romdelere var det brukt asymmetriske bokhyller, og de var fulle av bøker. Det ga et tiltalende og litt hjemlig preg, litt sånn engelsk herreklubb. At en bar også skal ha litt bling-faktor er naturlig. Hvor vellykket det var her, vet jeg ikke.
Foran bardisken står en megalang sofa av chesterfield-typen. Også her var det bokhyller. So far so good, – men når sofaen var i gull, ble det altså litt for mye for meg som liker det rene og enkle. Men så var det altså dette med målgruppen.
Vi sov godt om natten, men jeg våknet et par ganger, og det var ingen ulempe. Jeg måtte sette meg opp i senga for å se på byen som lå der nede, alle lysene, bilene som kjørte helt lydløst langt der nede.
Rommet var utstyrt med gardiner, men dem brukte vi ikke. Da vi sto nede på gaten, sjekket jeg om det gikk an å se inn på rommene. Det gjorde det selvfølgelig ikke, og siden vi var over alle andre hus i nærheten, kunne vi legge bort sjenansen. Jeg tok dyna mi og la meg på gulvet med nesa inntil vinduet og bare så og så og så.
Allerede neste dag skulle vi av sted i retning hjemlandet, men først frokost. Og hvis du
leste overskriften på denne posten og lurte på hva det var som var langt ned, – så kommer det nå. Frokosten.
Frokostrommet lå innenfor baren og var stort og romslig, – men mørkt. Veldig mørkt. Plass var det nok av. Vi fant oss et bord med respatex-plate, dekkebrikker var fraværende. Stordalens hotell skal ha en miljøprofil, og det er kanskje derfor han ikke vil bruke ressurser på dekkebrikker. Trist var det okke som, med mørkebrunt bord med smuler på. Kanskje kunne han heller spart ressurser ved å be omelettkokken om å lage halvparten så store omeletter. De var nemlig så store at jeg ikke så en eneste person som spiste dem opp.
Hjemme spiser jeg en veldig beskjeden frokost. På hotell styrer jeg bort til varmmaten for å forsyne meg med egg og bacon. Er jeg på tur, så er jeg på tur. Jeg startet med eggerøren. Den fløt i væske og var rett og slett udelikat:
Når jeg ikke fikk eggerøre, kunne jeg like godt hoppe over baconet også. Det gjorde ikke Thv. Det vil si, – han forsynte seg med litt bacon, men han ga opp å spise det. En tykk bunke bacon lagt i panna og stekt til en hard blokk. Uspiselig!
Men for all del, vi led ingen nød. Her var et hav av brød. Det var sild og ost, kjøtt og fisk og frukt i lange baner. Likevel hadde vi faktisk forventet bedre. Siden jul har jeg bodd både på Oslo Plaza og på det Stordalen-eide Hotell Christiania, og begge har frokoster som slår Post ned i støvlene.
Og hva blir konklusjonen på alt dette? Gøteborg er full av overnattingsmuligheter. Er det noen grunn til å plukke akkurat Hotell post? Jeg tror helt sikkert vi kommer til å sjekke inn der igjen en gang senere, men det forutsetter at vi får et rom av den typen vi fikk denne gangen. Et hjørnerom i tårnet på Hotel Post kompenserer for ihjelstekt bacon og eggegrøt. Det gjør også en frisk og hyggelig betjening.
Ikke for å være blasert, men resten av hotellet er på det jevne.
Mamma er 75 år og stort sett frisk og sprek. Men noe skal det jo være når man blir gammel. Hos mamma har dette noe vært en gjenstridig hånd. Ettersom hun ble eldre fikk hun noen kuler inne i hånden, harde kuler som ikke gjorde noe særlig vondt. Så ble huden i håndflaten strammere, og det var akkurat som om hun fikk en hard streng som dro lillefingeren til seg. Det endte med at lillefingeren ble krummere og krummere, helt til den sto bøyd i en hard og kontant vinkel helt inn mot håndflaten. Samtidig varslet venstrehånda at det samme er i ferd med å skje med den.
Sånn hadde pappa og broren min også, har mamma sagt, uten at vi har tenkt så mye på det. Morfar mente han hadde fått det av fisking, bøyde fingre og kaldt vær, – og mamma trakk den konklusjonen at hun hadde fått det fordi hun hadde strikket så vanvittig mye. Nå vet vi at det har vært vanlig oppfatning at krokfingre skyldtes skade eller hardt arbeid. Så feil kan man ta.
Noe skal man slite med, og mamma har ikke klaget så veldig over fingeren sin, – bare fortalt hvordan den har hemmet henne. Når høyrehånda er stiv og fingeren står i en merkelig posisjon, er det umulig å strikke og brodere, det er vanskelig å skru opp korker og glass, ting faller ut av hendene, man klorer seg i ansiktet når man vasker seg og det føles ubehagelig å hilse på folk. Men kroppen går sine egne villsomme veier, og var det ikke verre enn dette, så skulle hun nok kunne leve med det, mente hun.
Og så skulle det altså vise seg at krokfingre ikke er noe man må leve med. På nyåret viste Dagsrevyen en ny behandlingsform for sånne krokete fingre. Jeg gidder ikke legge ut lenka til det klippet her, for fingeren til han som ble behandlet var ingen krokfinger å skryte av. Men krokfinger? Hadde den et skikkelig navn? Var det en sykdom og ikke en skade? Var den arvelig? Ingen ting av dette visste vi. Nå vet vi at det er en arvelig sykdom og at den har et navn, Dupuytrens syndrom. Den rammer nesten bare folk i Norge, på Island og i Skottland, – og på den andre siden av Nordsjøen betraktes visst en sånn finger som et bevis på at man er av vikingætt.
Hvorfor har vi ikke visst om dette før? Hvorfor har ikke mammas fastlege fortalte henne skikkelig hva dette er? Nå skal det til legens forsvar sies, at mamma heller ikke har mast på ham. Hun tilskrev den krumme fingeren overdrevet strikking og alderdom, og satte det på kontoen for sånt man måtte tåle. Likevel synes jeg han kunne gitt henne bedre informasjon. Folk på 75 år er ofte beskjedne på egne vegne. De har levd i en tid da man ikke skulle klage, og da tenker jeg at legen både kunne undersøkt litt mer og foreslått behandling. For det var etter innslaget på Dagsrevyen at vi forsto at dette kunne behandles. Jeg spurte en legevenninne om hun kunne informere meg litt. Har mora di krokfinger? sa hun. Men sånne kan da opereres! Dessuten har det kommet en ny behandlingsform. Ja visst. Det hadde vi jo sett på TV.
Kjære vene!
Nå ble det fart i sakene. På neste legebesøk varslet mamma at nå ville hun til spesialist med fingeren, og så var det i gang. Etter noen måneders venting, havnet hun på utredning hos kirurg Jan-Ragnar Haugstvedt på Moss sykehus. Haugstvedt hadde vi forhørt oss om, og han var visst den beste av slaget. Hyggelig var han også, interessert og opptatt av å informere. Behandling med Xiaflex ble vurdert og diskutert fram og tilbake. Haugstvedt og mamma kom fram til at de skulle prøve med Xiaflex, og i går startet moroa.
Kort fortalt sprøytet legen Xiaflex inn i hånden til mamma. Dette stoffet skulle løse opp bindevevet, sånn at den stramme strengen kunne rykes og fingeren rettes ut. Så dro vi hjem. Om kvelden hovnet hånda opp, en liten stund fikk hun fryktelig vondt, og hun hørte et slags smell inne i hånda. Noe røk. Det var strengen som røk av seg selv, uten manipulasjon.
I dag returnerte vi til sykehuset, og legen kunne konstatere at mye av jobben allerede var gjort helt av seg selv. Mamma fikk lokalbedøvelse og så strakk og tøyde han videre på hånda og fingeren hennes, og under over alle undere: Hånda ble glattet ut og krokfingeren er ikke lenger særlig krokete. Tenk deg den følelsen! At mamma måtte ta til tårene av glede, er ikke rart. Fingeren har hemmet henne veldig, og hun var forberedt på å ha det sånn resten av sitt liv. Nå ser det ut til at de fleste plagene kan være borte.
Hvordan hun har det akkurat nå, vet jeg ikke. Jeg skal ringe etterpå. Men går det som legen sa, er hun antagelig både hoven, gul, blå og grønn i hånda. Vondt har hun sikkert også. Men det går over, og krokfingeren er rett. Sammenlignet med et kirurgisk inngrep er dette peanøtter. Det skjønner jeg etter å ha kikket på noen YouTube-filmer som viser hvordan man opererer Dupuytrens sydrom.
Sa jeg at en sånn behandling koster 10 000 kroner? Det gjør den. Og legen kunne fortelle oss at nesten ingen sykehus i Norge tar seg råd til å bruke Xiaflex. Det er rett og slett for dyrt. Det er uforståelig for meg, men jeg kan heller ikke så mye om sykehusøkonomi. Man skulle jo tro at en operasjon kostet mer enn 10 000 kroner.
På min morfars tid trodde de at krokfingeren skyldtes hardt arbeid og kaldt vær, og ingen ting var å gjøre med det. Så begynte man å operere krokfingre, og nå er det altså nok med en sprøyte og litt tøy og bøy. Takk til alle flinke forskere og takk til alle som betaler for forskningen.
Tenk på det neste gang noen snakker om hvor mye av felleskassa vår som skal gå til medisinsk forskning.
Hvis du har lyst til å se hvordan behandling med Xiaflex fungerer, ligger det flere filmer på YouTube. Klippet her viser den samme behandlingen som mamma fikk i går og i dag. Du kan spole deg 3 minutter fram. Da kommer du inn på slutten av injeksjonen, – og så får du se hvordan fingrene rettes ut. Hør på lyden! Grøss!
Jeg leste en gang (- i en avis, selvfølgelig) at Jonas Gahr Støre leser sju aviser daglig. Sju aviser! Enten er det løgn, eller så leser han tynnere aviser enn jeg leser. Jeg mener, – Norges utenriksminister har en arbeidsdag som er hinsides min, – det har jeg, som du snart skal få se, nemlig også nettopp lest i avisa, og da høres det vanvittig ut å lese sju aviser. Heldige han, hvis han har tid til det, tenker jeg.
Her i huset leser vi Fredriksstad Blad og Aftenposten daglig. I helgene sper vi på med Klassekampen og Dagbladet på lørdag, – og helgemagasinene da, selvfølgelig. Folk forteller meg at det er andre aviser jeg burde lese også, Dagsavisen for eksempel, men jeg rekker rett og slett ikke mer.
Jeg er nemlig ingen Gahr Støre, bare en ganske alminnelig Glad som knapt nok rekker å bla gjennom lokalavisa før jeg skal på jobben. Om ettermiddagen koser jeg meg med Aftenposten og så er det ikke mer avistid den dagen. Det skal tross alt leses elevtekster og romaner, strikkes og kikkes på TV her i huset. Husarbeid og den slags snakker vi ikke om.
Ta bare nå på lørdag for eksempel. Vi skulle ha gjester, og jeg rakk bare Fredriksstad Blad og Dagbladet før gjestene kom. Søndag skulle jeg rette en prøvebunke. Jeg skulle bare lese lørdagens Aftenposten først.
Bare og bare!
Det tok to timer!
En avis – to timer! Sju aviser fjorten timer, tenkte jeg da. Og det verste er at jeg neppe leste halvparten av de orda som sto i avisa. Jeg mener, alt sportsstoffet hoppet jeg over. Alle reklamene og annonsene hoppet jeg over. Alle boligannonsene hoppet jeg over. Flere tekster som i utgangspunktet virket interessante ble også vraket, – kanskje fordi jeg syntes jeg kjente stoffet fra andre medier.
Likevel var det mer en nok snadder å kose seg med, og jeg tenkte jeg skulle dele det med deg. Så langt jeg kan har jeg lenket. Kanskje noen av mine mange danske lesere kunne finne noe interessant i en norsk avis.
Kunsten å klappe på rett sted. Det er andre gangen på kort tid at jeg leser om betydningen av applaus.
Amerikansk drøm reist med russiske oljepenger. En artig sak om Den amerikanske ambassadebygningen i Oslo. Så lærte jeg hva ambassaden og Lohngrinsjokoladen har til felles.
Deilig å være norsk, men bare i Norge. Kritikk av den nye dramaserien til NRK – Erobreren, og selvfølgelig må forfatteren sammeligne med de danske seriene. Da er vi jo alle dømt til å mislykkes.
Fremragende om tegning. Om en utstilling om tegningens historie i Prisme.
Nytt liv i nærbutikken, – om ei ung jente som har pusset opp et butikklokale på Sagene i Oslo, og nå bor i leiligheten. Den skal jeg jammen se etter neste gang jeg er der inne.
En mykere industristil, – om lamper, rett og slett.
Tenk deg, alt dette og mye mere til for bare 25 kroner. Det er ikke mer enn vi gir for et brød, – og brød har jeg i fryseren. Aftenposten får jeg fersk på døra hver eneste morgen.
For atten dager siden døde forfatteren Stig Sæterbakken. I etterkant har han fått mer medieomtale og godord enn han rakk å oppleve i de i årene han levde. Jeg har ikke lest noe av Stig Sæterbakken. Det skal jeg nå, og jeg tror jeg skal starte med romanen som ga ham P2-lytternes romanpris. I likhet med mange andre, har hans død gjort meg nysgjerrig på litteraturen han etterlot seg. Stig Sæterbakken døde for egen hånd. Hvordan og hvorfor vet jeg ingen ting om, men det hadde heller ikke gjort noen forskjell. Jeg har opplevd at folk jeg har kjent ganske godt har tatt livet sitt, og heller ikke da har jeg forstått noe. Det er ikke alt som skal forstås.
Selv om jeg ikke har lest ham, visste jeg jo godt hvem han var fra media. Ikke minst ble jeg oppmerksom på ham under David Irving-krangelen i 2008. Den som førte til at han trakk seg som leder av Norsk litteraturfestival på Lillehammer. Jeg regner med at Stig Sæterbakken hadde foretrukket at jeg hadde lest ham, – og det skal jeg altså nå.
Men nå roter jeg meg bort. Det var ikke Stig Sæterbakken jeg skulle skrive om i dag. Jeg skulle si noe om en sms, en blogg og hva som videre skjedde. Carl-Michael Edenborg var Stig Sæterbakkens svenske forlegger og venn. Selv om det kommer fram at det var lenge siden de var sammen, sto de hverandre visstnok nær. Det faktum at Stig Sæterbakken brukte noen minutter av sin siste dag i live på å sende en sms til C-M Edenborg bekrefter vel at det stemmer. Nesten øyeblikkelig etterpå publiserte Carl-Michael Edenborg den på sin blogg, og sms-en har også vært å lese i landets avsier. Ingen av oss andre vet hvilken hensikt Sæterbakken hadde med denne teksten, om den var beregnet på oss. Kanskje sa han til sin venn at ordene skulle publiseres. Kanskje hadde han sagt tidligere at en eventuell siste hilsen fra ham kunne offentliggjøres. Det vet vi ingen ting om. Jeg håper det var sånn. For Edenborgs skyld håper jeg at det var sånn. Av og til kan vi forstå av skrivestilen, av mottakgerfokuset, at brev eller dagboksnotater skrevet av forfattere sannsynligvis var beregnet på en større leserskare. La oss håpe Edenborg vet noe vi andre ikke vet.
Akkurat dette skulle jeg gjerne visst. Tanken på at Carl-Michael Edenborg sånn uten videre skulle ha videreformidlet en personlig hilsen fra en som var i ferd med å gå i døden plager meg. Jeg gjetter på at Sæterbakken etterlot seg noen ord til andre enn sin svenske venn, folk som sto ham enda nærmere. Dette vet vi ikke. Det får vi aldri vite, og ikke skal vi vite det heller.
Jeg har akkurat kommet hjem fra tre intense dager i Oslo. Det var Kunnskapsdepartementet som inviterte Ny Giv-lærere til Oslo for å gi årets Ny Giv et skikkelig avspark. Ny Giv handler i korthet om å redusere frafallet av elever fra videregående skole. Flere og flere elever slutter i videregående. De gjør feil valg, de henger ikke med faglig, de finner seg ikke til rette i kulturen eller hva det nå må være som gjør at de mister motivasjonen. Det er ingen bombe når forskerne forteller oss hvem som er i risikosonen. Elever med mindre enn 2.5 grunnskolepoeng har under 10 % sjanse for å fullføre, og det er disse elevene som nå skal få et eget tilbud i vårsemesteret i tiende klasse. De 10% lavest presterende elevene i hver kommune skal få et eget tilbud 8 – 10 timer pr uke. Svake hjemmeforhold og stort fravær er to kriterier som også skal kvalifisere for deltagelse i Ny Giv.
Selv om det er hundre år siden sist jeg var på overnattingskurs, har jeg deltatt på ulike dagskurs flere ganger de siste årene. Et kurs som går over noen få timer eller en dag, burde være kort og to the point. Sånn er det ofte ikke, og vi lærere er ikke alltid like fornøyde med de kursa vi får. Et vanlig ankepunkt er at kursholderen aldri kommer skikkelig ut av innledninga. Det som skal være en kort teoribakgrunn ender opp i presentasjon av forskning og teorier, som skal begrunne en eller annen metode. Metoden ser vi mindre til.
Hva da med tre dager på kurs? Sikkert mye teori, tenkte jeg. Antagelig god tid. Jeg tok feil. Fra vi begynte tirsdag kl 09.00. til kl tre i dag, har vi hatt et tett, tett program. Tidsmarginene har vært små, det har vært intenst og vi har løpt fra grupperom til forelesningssal til langt utpå ettermiddagen. Og her var det ingen som undervurderte oss. I stedet ble det forutsatt at vi kunne det elementære, og etter noen få setninger om teoretisk bakgrunn, kjørte de på med ideer til praktiske metoder. Hvilke metoder finnes for å hjelpe lesesvake elever med å komme inn i fagtekster? Hvordan kan vi øke elevenes leseforståelse? Hvilke metoder finnes for kreativ skriving? Hva finnes av ny litteratur for lesesvak ungdom? Hvilken betydning har relasjonene mellom lærer og elev? Hvordan bygger vi gode relasjoner? Det var stort dette her, mye større enn jeg var klar over, og jeg føler ansvaret. Fra hver skole møtte en filolog og en realist. Mens jeg lærte mer om norskfaglige aktiviteter, var kollegaen min i gang med matematikk. Han var like begeistret som jeg var.
Foreleserne kom fra Lesenteret, Skrivesenteret og herfra og derfra. Flinke, pasjonerte folk som snakket på inn- og utpust, og det kan jeg like. Her var det ingen som suttet på setningene og dvelte ved hvert ord: Det gikk unna i høyt tempo. Selv om du ikke er lærer, anbefaler jeg deg å gå inn på nettstedene til disse sentraene. Her er det mye interessant å lese for andre enn lærere.
Jeg er full av gode ideer som kommer til å finne veien inn i klasserommet mitt allerede nå i januar. Den store utfordringa blir å få formidlet tre intense dager til de kollegene som ikke har vært på kurs.
Nå er jeg sliten og både hode, sjel og mage er fulle. Med så mange lærere samlet på et sted, blir det mange fine samtaler og mye moro, – og så er det hotellmaten da. Den skal jeg fortelle om i morgen.
Jeg gikk på Nervøsen for å kjøpe enda et interiørmagasin, – men gikk i stedet ut med Le Monde Diplomatique i norsk utgave, en avis jeg merkelig nok bare kjøper et par ganger i året. Ett nummer har lesestoff nok for flere late juledager.
Men så var det denne skriftstørrelsen. Må jeg ha nye briller? Har de satt avisa med mindre typer? Det ble så slitsomt å lese, at jeg vurderte å gi opp. Det var før jeg delte en artikkel på Facebook og så hvor lett det var å lese nettavisen. Ikke bare kunne skriften justeres opp i lesevennlig format, men jeg fikk tilleggstoff også,- filmens trailer var lagt inn som illustrasjon. Heretter skal papir-Le Monde få stå i fred for meg.
Teksten jeg slet med var anmeldelsen av en ny film: A Dangerous Method av David Cronenberg, en film om Sigmund Freud og Carl Gustav Jung, en film jeg gjerne vil se. Ved hjelp av lmd.no kunne jeg både lese anmeldelsen og se filmens trailer.
Det ga mersmak både når det gjelder film og nettavis.
Livet leker 