Category Archives: Nyhetsbildet

Kan mediene være for varsomme?

Media blir ofte kritisert for å blottlegge folks privatliv, for å brette ut intime opplysninger som ingen har noe med. Jeg synes ofte denne kritikken er berettiget, men de siste ukene har jeg tenkt at det også kan bli for lite informasjon.

Arne Byrkjeflot er politiker i Rødt og mangeårig leder i LO Trondheim. I går kunne jeg lese i Klassekampen at han trekker seg fra ledervervet i LO, og det til tross for at han ble valgt for to år nå i april. I stedet blir han sittende som styremedlem i LO og bystyrerepresentant for partiet, visstnok til forargelse for mange.

Jeg kjenner bare saken fra Klassekampen. Der har den vært en føljetong i noen uker nå. Dette har vært mitt første møte med denne Byrkjeflot. Jeg aner altså absolutt ingen ting om mannen, og stilte med blanke ark da jeg først leste om saken.

Hva dreier konflikten seg om? For en tid tilbake hadde Arne Byrkjeflot et langvarig kjærlighetsforhold til en ung kvinne i partiet. Hun var i tjueåra. Forholdet tok slutt.

Forhold der mannlige politikere utnytter unge kvinner i organisasjonene har vært et hett tema i norske medier de siste åra; men da har det som oftest dreid seg om konkrete størrelser: Tenåringsjenter, landsmøter, alkohol, one night-stands; kombinasjoner det er lett å ta avstand fra. Så langt jeg kan lese i Klassekampen og andre medier inneholder ikke denne saken slike komponenter. Der står det bare at han er over seksti, hun i tjueåra og at de har hatt et langvarig kjærlighetsforhold. Dette kjærlighetsforholdet har fått sinnene så voldsomt i kok, at folk i partiet har krevd mannens avgang. Det er ikke småtterier, nemlig. Da sentralstyret i Rødt nektet å ekskludere ham, valgte nesten hele styret i Rødt i Trondheim å legge ned vervene sine. De mente han hadde vist grovt sviktende dømmekraft, noe som støttes av LO-leder Gerd Kristiansen.

Etter å ha strittet imot så lenge han kunne, har altså Arne Byrkjeflot nå gått med på å trekke seg fra sitt mest sentrale verv.

Kanskje er det rett og slett nysgjerrighet som rir meg, men jeg kan altså ikke forstå denne saken, og da begynner tankene å kverne: Det må være noe mer enn stor aldersforskjell som gjør folk så sinte. At eldre menn og yngre kvinner innleder kjærlighetsforhold er ingen nyhet. Heller ikke at folk treffer hverandre i organisasjonslivet. Det kryr av folk som har møttes på denne måten. Det må være noe de ikke forteller, noe jeg ikke får vite.

I noen av artiklene som omhandler Byrkjeflot-saken får vi en tilleggsopplysning: Den unge kvinnen er død. Det er ikke ofte kvinner i tjueåra dør, og det gir næring til spekulasjoner, spekulasjoner jeg ikke skal pøse på med her. De tar alle utgangspunkt i det samme: Har denne kvinnens død direkte eller indirekte noe med Arne Byrkjeflot å gjøre?

De som tilhører partiet og miljøet vet nok svaret på noe av dette, i hvert fall nok til at de ikke behøver å få det utbrodert i avisa. For alle oss andre blir dette et mysterium, og uansett hvor lite jeg ønsker å grafse i folks intime detaljer, så begynner hjernen min helt av seg selv å lete etter løsninger.

I dette tilfellet synes jeg faktisk at medienes varsomhet og hensyn til de pårørende har virket mot sin hensikt. Det er urettferdig både mot Arne Byrkjeflot og den unge kvinnen at jeg sitter her og spinner historier om hva som egentlig kan være bakgrunnen for at denne saken har fått så store dimensjoner.

Hva som kunne vært gjort annerledes aner jeg ikke. Mediene kan ikke være tause om at en stor konflikt i LO i Trondheim, og heller ikke dysse ned avgangen til en viktig tillitsvalgt. På samme måte må mediene respektere de pårørende til en død kvinne, om de ikke ønsker hennes liv belyst i mediene.

Kanskje var det uunngåelig at denne saken ble presentert på denne kryptiske måten, og kanskje legger jeg ekstra sten til byrden når jeg skriver om den her.

En elev ved navn Anders

Jeg kjente igjen Anders Behring Breivik med en gang jeg så ham. Straks jeg hadde lest manifestet hans dro jeg kjensel på gutten. Ettersom rettsaken mot ham skred fram kjente jeg igjen mange sider ved personligheten, eleven Anders.

Anders Behring Breivik har aldri vært min elev. Han er likevel en jeg kjenner. Heldigvis er det ikke mange Anderser, men altså mange nok til at vi lærere vet hvem han er. Det første året etter 22. juli snakket vi av og til om dem på lærerværelsene, om Breivikene vi har møtt.

Hva gjorde vi med dem? Hva gjør vi med dem vi møter neste skoleår og skoleåret etter der? Kan vi stoppe dem, før det er for sent?

Det hender vi har elever som skremmer oss. Den skrekken kommer ikke brått, den oppstår ikke i det øyeblikket vi møter dem. Det handler ikke om noe de sier én gang, om en bestemt tekst de skriver, om noe merkelig i øynene. Det er helheten, det totale bildet vi danner oss etter flere års samvær.

Jeg er sammen med mine elever i ti intensive timer, 38 uker i året gjennom tre år. Det gir meg 1140 timer til observasjon. Det er mange timer, kanskje flere intense timer enn det mange foreldre tilbringer med sine barn. I mine fag bedriver vi lite smalltalk. Det handler om skole og utdanning, og derfor henter vi helt bevisst opp de store temaene: Det handler om samfunnet vårt, om enkeltmenneskene, om politikken, om etikken, om livet, om døden og kjærligheten; – og selv om hver enkelt av elevene ikke sier så mye, så drypper det litt her og der, hver dag legges en brikke i puslespillet, i bildet som viser hvem dette mennesket er. Et blikk, en kommentar, en skulderbevegelse, en tekst, – etterhvert blir det til tusen blikk og kommentarer, hundre skulderbevegelser, ti tekster – og litt etter litt faller brikkene på plass og jeg ser hvem jeg har foran meg.

Heldigvis får jeg nesten bare se fine bilder. Når jeg ser på elevene mine, ser jeg snille og velmenende folk. De som vil godt, og strever for å få til livene sine. Det er et bilde som stemmer med virkeligheten. Det er sånn vi er – de fleste av oss. Men Anders Behring Breivik er også virkelig, og det hender altså at jeg ser ham midt i flokken, og noen ganger er jeg så sikker, så sikker.

Hva gjør jeg med det?

Hva kan jeg gjøre med det?

Hva gjør man med en relativt velfungerende ungdom, en sånn som holder seg innenfor rammene, stort sett gjør det han skal, er høflig (-om ikke vennlig), hjelpsom (- men med et kaldt blikk), ganske taus, tilbakeholden, ren og pen i tøyet?

Kan man heise det røde flagget bare fordi man lukter en storm?

Vi vet jo at vi lukter riktig, – om ikke hver gang, så veldig ofte. Men vi vet like godt at vi kan lukte feil, – og heldigvis for det. Når vi lufter vår engstelse med kolleger, er de nesten alltid enige. Jeg skjønner hva du mener, sier de, – selv om jeg ikke kan sette ord på akkurat hva det er, så tror jeg du er inne på noe.

Men hva skal man gjøre? Lufte sin engstelse for foreldrene? De gangene vi gjør det, finner vi sjelden gehør. Kanskje er vi for vage. Vi har jo så lite å sette fingeren på: Det lille blikket, de små dryppene av kalde holdninger, ordene som falt, – det er så vagt. Ofte går dette barnet de samme stiene som foreldrene har tråkket opp, – og noen vanskelige, kanskje kritiske, spørsmål fra læreren blir tatt ille opp. Kanskje engster de seg selv fordi de ser at ungen går for langt, fortsetter inn i et villniss de selv klarte å holde seg unna. De ville bare peke ut retningen. Kanskje føler de sine egne verdier truet av en lærer som pirker borti det vanskelige. Kanskje ser de det rett og slett ikke. Og vi har lite å fare med. Ingen skade har skjedd. Vi har ingen ting å henge vår engstelse på, annet enn harde øyne og kalde skuldre.

Det finnes bare én Anders Behring Breivik, og han var heldigvis aldri en av mine. Likevel var ikke frykten min ubegrunnet. I et par tilfeller har jeg fått vite at et par av dem jeg fryktet for, senere har etterlatt seg et kjølvann av kulde og vold i sine omgivelser.

Spørsmålet er om jeg kunne ha hindret det.

Kameler på alle fat

Det ble borgerlig seier, og det noe voldsomt. Hva slags regjering vi får gjenstår å se. Det skal forhandles, og jeg tror Erna priser seg lykkelig for at hun ikke må være klar før midt i oktober. Hvordan i huleste skal hun kunne hale i land dette?

De har allerede fått et kallenavn de fire partiene, Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre: Firerbanden. Navnet gir ikke gode assosiasjoner, og dette er neppe et kallenavn de borgerlige vil bruke på seg selv. Nå tror jeg altså ikke at det blir en firepartiregjering. Hvordan skulle det gå for seg?

Frp og H er for konsekvensutredning i Lofoten, Vesterålen og Senja. Krf og V er imot, – veldig imot. Dette er en av de viktige sakene for alle fire partiene, – kanskje den viktigste saken. Gir de seg på dette området, mister de tillit fra kjernevelgerne sine allerede før de har satt seg i ministerstolene. På samme måte er det med innvandringspolitikken. Også her har de mye å tape på å gi seg. Sv-fella har allerede blitt et begrep, og både Frp, Krf og V frykter nok at velgerne skal straffe dem ved neste korsvei, om de må gi seg på disse sakene.

Det var heller ikke lett for Ap, Sp og Sv å finne en felles plattform den gang de møttes på Soria Moria, og også der i gården ble det nok tilberedt en og annen kamelstek. Til tross for at avstanden mellom Ap og Sv er mye kortere enn avstanden mellom Frp og H, måtte Sv etter hvert gi seg på så viktige områder at velgerne følte seg sviktet, og da regjeringa gikk inn for utredning i nord, straffet de partiet på det grusomste ved valget i går.

Det er ingen tvil om at både V og Krf, og ikke minst Frp, kan komme til å lide samme skjebne ved neste korsvei. Det vet Siv veldig godt, og det skal bli spennende å se hvordan hun håndterer et sånt faktum. Hennes velgere er seg veldig bevisste hvorfor de ga henne sin stemme. Kaster hun den bort, er hun ille ute.

Konklusjonen kan absolutt bli at V og Krf finner ut at de er mer tjent med å følge med fra taburettene i Stortinget. Det gir dem stor frihet både til å støtte sine kjernesaker og opponere mot de to blå partiene der det passer dem. På den måten kan de bevare sin troverdighet og dermed velgernes tillit. At vi andre må leve med en mørkeblå regjering er mer enn jeg orker tenke på. En trøst er selvfølgelig at en sånn regjering vil være i mindretall, og det vil begrense skadeomfanget.

Om man stokker om på alle de borgerlige partiene, finnes det mange mulige og umulige kombinasjoner, men uten Frp på laget blir det puslete greier. Erna kommer derfor til å strekke seg langt for å få denne kabalen til å gå opp.

Sivs voldsomme brøl: Morn’a, Jens på valgnatten viser hvor lykkelig hun er over å ha regjeringsmakt i sikte, og hun gir seg nok ikke med det første. Men selv om hun har utnevnt seg selv til landets beste forhandler, og selv om hun er svær i kjeften, finnes det kameler som er for store for henne også. Vi skal ikke se helt bort fra at også Siv kan komme til å finne seg en taburett.

I partilederdebatten lot Jens seg presse til å si at jo da, – hvis det blir kaos på høyresida, så er jo han her. Det betyr ikke at han har lyst til å danne regjering nå. Audun tar neppe sjansen på å leke med Jens en runde til, og jeg tror ikke Liv Signe heller er så hippen på det. Det holder nå. Da blir det en umulig oppgave for Ap å regjere i mindretall, selv om de er det største partiet.

Og alt dette handler om hva de fire vinnerpartiene er uenige om. På lørdag minnet Bjørnar Moxnes oss om at det ikke er hva de er uenige om som er det verste. Skumlest er det med de sakene de er rørende enige om. Disse sakene kan de bare hamre gjennom på rekke og rad, saker som etter mitt skjønn ikke vil gagne det norske samfunnet.

Selv om jeg er veldig, veldig skuffet, – er jeg også spent og nysgjerrig. Hvordan går regjeringsforhandlingene? Hva slags regjering får vi? Hvilke kameler må hver og en av dem svelge? Hvor fort kommer de til å gjennomføre valgløftene sine? Hvor lenge blir de sittende?

Det siste håper jeg at jeg har gjettet svaret på.

Lærer på mislykka fisketur i Barentshavet

NRKs nyhetssending er oppstart hos oss de fleste skolemorgener. Femtitre niendeklassinger og et lite knippe voksne ser nyheter. Jeg har sagt det før: De imponerer meg, ungene mine, – noen ganger. Hvis dagens nyheter engasjerer, kan noen av dem komme med politiske analyser en minister verdig.

Av og til!

Ikke i dag.

Jens ble intervjuet på storskjermen i klasserommet. Han hadde besøk fra Russland, og det handlet om feiringen av tjueårsjubileet for Barentssamarbeidet. Midt i blinken for oss, som lærte om kontinentalsokkel og delelinjer og den slags da snøen ennå lavet ned utenfor vinduene.

Nå skinner sola. Det er varmt, og ferien vinker rett der borte.

Barentshavet? sa jeg med spørrestemme, og bak i hodet planla jeg at vi kunne snakke om de vanskeligere sidene ved dette samarbeidet.

Det er der oppe, – uttafor… eh, svarte Christian.

Der oppe? spurte jeg. Der oppe, som i det vi vanligvis kalle nord?

Hvilke ressurser er det vi må dele på «der oppe»?

Olje. Svaret kom med et livstrøtt sukk fra en bakerst i rommet. Må vi?

Fint! Olje! Men det er kanskje noen andre ressurser også?

Det var helt stille. Nesten. Ingen orker svare.

Hvor var de ivrige, de som gjerne vil vise at de har kontroll? Ikke i mitt klasserom i hvert fall. Jeg kunne jo ikke gi meg. Jeg er på jobb for samfunnet. Betalt for å være ivrig og engasjert: Å, – kom igjen. En annen ressurs? Jeg kan gi dere et hint: Den svømmer!

Ingen lo! De dro ikke på smilebåndet en gang, men to elever rakte høflig opp hånda.

Tapt har den som gir seg, og jeg ville ha med fler: Den svømmer, – og så har den gjeller? Noen?

Tre hender i lufta. Fortsatt ingen som lo.

Av og til kan det være greit å skjønne når man har tapt. Det gikk rett og slett ikke i dag. De ville ikke, – og det burde jeg skjønt før jeg begynte.

En annen dag, kanskje.

Flom

Vi kan jo ikke bare surre rundt i en sommerhet hage. I formiddag satte vi oss i Lille Røde og tok en tur for å se på flommen. Thv syntes ikke jeg skulle fotografere Lille Røde. Han var ikke ren, nemlig.

???????????????????????????????

Det er flom, og Glomma går full av vann. Lenger nord i landet har vannmassene forårsaket enorme ødeleggelser, og det er fortsatt mer enn nok kraft igjen når den nærmer seg våre trakter. I Sarpefossen gikk det 2 800 tonn vann pr sekund i dag. Ikke småtteri.

Det er et mektig skue. Det er det store industrianlegget ved elvebredden også. På Borregaard produseres vanillin, etanol, ligning, cellulose … En flott bedrift med viktige arbeidsplasser for Sarpsborg-distriktet.

???????????????????????????????

Da jeg var liten, dro vi av og til for å se på fossen når den gikk stor. Det er lenge siden jeg var liten, og jeg tror ikke jeg har vært ved dette monumentet siden jeg var liten. Det er i det hele tatt sjelden vi er på disse kanter. I dag var det fullt av skuelystne både på utsikten og langs elvebredden.

???????????????????????????????

Sykehuset en saga blott

Fredrikstad har en lang historie som sykehusby, og mye kunne sies om det. Selv vokste jeg opp omtrent midt i Sentralsykehuset for Østfold, og selv om jeg sjelden har hatt bruk for det selv, har sykehuset rett og slett stått meg nært. Det handler om det visuelle: Jeg så sykehuset rett utenfor vinduene mine gjennom hele oppveksten. Da jeg selv fikk barn på fødeavdelingen, var avstanden så kort at pappa sto i kjøkkenvinduet vårt om natten, og så at jeg gikk fram og tilbake i korridorene. Som barn gikk vi inn og ut der, særlig da nonnene fortsatt huserte på St Joseph, og sykehusdriften var nær knyttet opp til den katolske kirken og meningheten rundt den.

Jeg kom til å tenke på alt dette, da vi forleden gikk tur forbi sykehuset. Plutselig landet et helikopter i Jernbaneparken, en ambulanse kom og fikk utlevert en koffert. Da jeg var barn, landet helikoteret på sykehustaket når det virkelig hastet, og vi fulgte med fra vinduene. Jeg kan huske jeg lå i senga mi og hørte lyden av ulende sykebilsirener og helikopteret som landet. Neste dag kunne jeg kanskje lese i avisa hva som hadde skjedd. Etterhvert som de store redningshelikpterne ble tatt i bruk, begynte de å lande på Tollbodplassen.

???????????????????????????????

Da jeg ble eldre og fikk sansen for gamle hus og byer, så jeg en annen side ved å ha et sykehus midt i en by. Det som startet i en liten villa, vokste etter hvert til gigantiske proposjoner. Når lokaliseringen var midt i et ærverdig villakvarter, lå det vel i kortene at dette måtte gå galt. Ettersom behovet meldte seg, ble sykehuset prioritert, og den ene vakre patrisiervillaen etter den andre ble ofret. Kanskje er det nettopp på grunn av all denne rivingen, at jeg ble så glad i sånne hus. Noen ganger ble et hus stående lenge før det ble revet. Først ble det kjøpt opp, så flyttet beboerne og så sto huset på vent. En gang brøt vi ungene oss inn i ett av disse husene, et gigantisk murhus fra 1920-årene. En klassevenninne hadde bodd der med sin familie. Faren var lege på sykehuset. Det var en underlig fornemmelse å gå rundt i det mørke huset, tråkke på gammel fiskebensparkett og lekre fliser, se gatelysene filtreres gjennom fargede glassvinduer og inn i de tomme rommene, komme inn i den store spisestua og huske den gangen man spiste middag hos klassevenninnen, knirke opp trappa og inn på barnerom der vi en gang hadde lekt. Jeg har mange fine minner fra disse villaene.

Fortsatt er det gamle villaer igjen i Fredrikstad, men jeg tenker likevel med sorg på alle som ble revet; alle de elegante trappene, dørene med utskårne dørblader, tunge dørhåndtak i messing og elfenben, gamle etasjeovner, håndskåret brystpanel og antikke fliser. Det verste er at nesten ingen ting av dette ble tatt vare på. Husene ble revet med hud og hår, og nå er de borte.

DSC02802

Det måtte selvfølgelig få sin ende, og nå er det bestemt. Sykehuset er lagt ut for salg, og på Kalnes, midt mellom de store Østfoldbyene, reiser et nytt gigantsykehus seg.
Det måtte komme, og mye er bra med et nytt sykehus. Med moderne kommunikasjon er det ikke lenger nødvendig at et sykehus ligger der folk flest bor. Likevel vil nok også den nye beliggenheten by på utfordringer.

En æra er slutt, og den gamle sykehuskroppen skal fylles med andre aktiviteter. Det store spørsmålet nå er med hva: boliger, skoler, butikker, forretningsvirksomhet? Det skal bli spennende å følge med, og for oss får det stor betydning. Vi bor fortsatt i sykehusets nærmiljø, og nå som vi kommer i en alder da vi kanskje får bruk for det, flytter sykehuset ut av byen. Om noen år, når vi blir gamle, flytter vi kanskje inn på det gamle sykehuset. Kanskje kjøper vi en leilighet der det før var operasjonsstue, kanskje bor vi da i et anlegg som byr på det meste av det vi kan trenge: Butikker, treningsstudioer, legekontor, restauranter.

Spennende ting skjer, og vi kan følge med fra stuevinduene våre.

???????????????????????????????

Kiss you – referanser i kø

Når arbeidskameratene dine er fjorten år, er det ikke til å unngå at ørene fylles av musikk du ellers aldri ville oppdaget. Det handler igjen om One direction (- og Justin Bieber er gjemt og glemt!). Mine små (Les jentene i 9B) spurte vakkert om de fem fløtepusene kunne få fylle storskjermen i klasserommet noen minutter i dag. One Erection One direction har nemlig sluppet sin siste musikkvideo akkurat nå. Klart jeg kunne avse 3 minutter og 10 sekunder av min doble norsktime. Denne gangen skulle det vise seg at det gledet meg mer enn det gledet ungene.

Ikke så rart kanskje, når hele greia er spekka av referanser fra 1950, 1960 og tidlig 1970-tall. Farger, fonter, filming, – alt sender oss tilbake til min barndoms populærkultur. Se selv – og kos deg.

Noen av referansene er ganske diffuse, – andre overtydelige. I sistnevnte kategori kommer selvfølgelig Jailhouse Rock fra 1957, – men jeg ser både The Beatles, The Monkees og The Beach Boys, – til og med en ørliten lenke til jazzscenen hos Aristokattene (1970) mener jeg å snappe opp (bekken på hodet?).

Da jeg så videoen i klassen i formiddag var det referansene jeg ble opptatt av. Musikken hørte jeg visst knapt. Jeg blir trigga av sånt, og så begynner jeg å lete etter fler. Det er helt klart fler. Akkurat nå har er jeg på vei ut døra på et møte, men jeg skal lete mer senere: Gutter i matrosdress? Village people, men de hadde vel ikke matrosdresser? Og hva med gutta på ski i gensere med norsk mønster? Hvor har jeg dem fra (John Denver hadde bobledress.)? Jeg er ikke særlig bevandret i den slags.

All hjelp mottas med takk.

One direction er et boy band, og fansen er for det meste jenter i fjortenårsalderen. What a waste. Forresten, – en av guttene i klassen hadde fått med seg Jailhouse Rock, – men så stoppa det. Da jeg kommenterte hva jeg leste inn i dette, ble de interesserte nok til at jeg tenkte det kunne være moro bruke litt mer tid på denne videoen. Intertekstualitet, allusjoner, pastisjer – det er også en del av det elevene mine skal lære noe om i norsktimene.

Dette kan fort bli moro, – særlig hvis du hjelper meg å finne mer.

Svinevaksine og en varslet ulv

Så er vi der igjen: Influensa, svineinfluensa, sesonginfluensa. På nyhetene får vi høre om eksplosivt mange syke. Mange er innlagt på sykehus. En liten gutt er død. Sykehuset i Østfold har restriksjoner på sykebesøk.

Akkurat som sist anbefaler helsemyndighetene folk å vaksinere seg, men ikke så ivrig og overbevisende som forrige gang. Da ropte de ulv, ulv så høyt de bare kunne. Nå er de mer på defensiven. Historier om bivirkninger, narkolepsi, hodepine dukker stadig opp, og folk er skeptiske. Da en talsperson fra Folkehelseinstituttet uttalte seg til NRK her om dagen, sa hun det nærmest rett ut: Det er ikke lett dette her. Folk er skeptiske. Anbefalinger om vaksinering skaper så stor debatt. På meg virket det som om hun hadde resignert.

Og takke fanden for det!

Hva skal vi tro, vi som verken har medisinsk utdanning eller er eksperter på noe av dette her, når de lærde strides så til de grader om hvor farlig denne ulven er?

I går gikk gikk en tidligere smitteveroverlege (Jeg husker aldri navna på disse folka som uttaler seg på radio, mens jeg sitter i bilen) ut og advarte mot den ene av de to vaksinene som brukes i Norge. Det er slett ikke uten risiko man gir den til barn og unge, hevdet hun, – og fortalte at både Finland og andre land det er naturlig å sammenligne seg med har valgt bort denne vaksinen.

Samme dag fikk vi vite at bare 12 % av helsepersonalet i Norge har vaksinert seg. Tolv prosent! Her går helsemyndighetene ut og oppfordrer befolkningen til å vaksinere seg, – og så velger legene og sykepleierne det bort! Hva vet de, som ikke jeg vet? Man skulle tro at helsemyndigheter og eksperter burde klare å samle seg om ett verdensbilde og en strategi. Slik det er nå, framstår de som et troll med flere tunger som snakker mot hverandre. På den måten overlater de til oss ukvalifiserte å bruke magefølelsen når vi skal velge hvordan vi skal møte en eventuell fare. Skummelt, synes jeg.

På privaten kan min venninne fortelle at hennes fastlege frarådet svineinfluensavaksinen i 2009. Den var visst full av all mulig dritt! I dag intervjuet Fredriksstad Blad lege og leder for Volvat Espen Eggen. Volvat legesenter hadde bare en influensavaksine igjen, men den skulle ikke Eggen ha, og han var heller ikke vaksinert fra før. Jeg skulle gjerne visst hvorfor, men det glemte journalisten å spørre om.

Her i huset gikk vi lydig avsted og vaksinerte oss den gangen i 2009. Ikke at vi hadde lyst, for det hadde vi ikke. Vanligvis tenker vi at vanlige sesongsykdommer ikke skader oss, – kanskje tvert om, – og ikke er vi så mottagelige heller. Men så fikk vi helt klar og entydig melding fra Folkehelseinstituttet om at svineinfluensa kunne ta livet av barn og ungdom, og som lærere oppfattet vi det nærmest som et pålegg om vaksinasjon. Vi ville nødig forårsake noens død, og hvem var vi til å stille spørsmålstegn ved det helsemyndighetene mente de visste?

Det tenkte vi da, – men ikke nå. Hvis bare et mindretall av leger og sykepleiere vaksinerer seg, hvis det er så stor uenighet om hvorvidt vaksinen kan være skadelig eller ikke, hvis leger i vår nærhet mener å vite at det er mye dritt i vaksinen, – ja, da lar vi den forbli på apoteket.

På en måte er det et problem. Ikke at jeg tror influensaen representerer noen fare for verken oss eller elevene mine. Problemet ligger i at store deler av den norske befolkninga har mistet tilliten til helsemyndighetene, og det er alt annet enn bra. Hva vil skje den dagen ulven virkelig kommer? Jeg tror jeg vet svaret på det. La oss håpe det ikke blir en hel ulveflokk.

Thank you for sharing

De fleste tekster blir skrevet for menigheten. Vi har en tendens til å holde oss til de samme avisene, de samme journalistene, de samme forfatterne. Da vet vi hva vi får, og det er trygt sånn. Bare unntaksvis og veldig sakte utvider vi vår horisont ved å lese noe annet.

For mitt vedkommende har det skjedd en revolusjon på dette området etter at jeg kastet meg på Facebook. Gjennom mer eller mindre kjente kontakter får jeg lenker til tekster jeg ellers aldri ville lest. Jeg leser verken The guardian eller Jerusalem post – aldri, men de siste par åra har aldri blitt forvandlet til av og til. Rett etter den julimåneden som bare besto av den 22. var det noen som delte en ufin leder i Jerusalem Post, jeg klikket og leste, og i de påfølgende dagene fikk jeg med meg en hel debatt jeg fant interessant, en debatt jeg aldri ville fått med meg uten Facebook.

På lørdager leser jeg minst fem aviser; sånn til hverdags bare to. Det betyr at det er mye av det som skrives som går meg hus forbi, – og det er da jeg kan glede meg over delende venner. Nå i jula har Per Fugellis tekst Flokken vår hoppet fra kontakt til kontakt på Facebook (Jeg liker ikke å kalle kontaktene mine på Fb for venner), og selv om jeg ikke er enig med Fugelli i alt det han skriver, var det fin lesning. Det samme var Bjørn Stærks 9000 ord lange essay om kristne konservative som en minoritet i Norge noe jeg ville bruke noen minutter av livet mitt på. Stærk forsøker å gi et nytt bilde av de kristenkonservative, og for meg er det så avgjort ikke å skrive for meningheten. Tvert om var dette en uvanlig vinkling for meg, – og jeg tror jeg hadde godt av å lese den. At Stærk bygger konklusjonene sine på egne erfaringer og små anekdoter gjorde ikke akkurat teksten mer saklig, – men det gjorde den absolutt lesverdig og ga næring til tanken.

Og så er det alt det hyggelige vi deler. I går fant jeg en fantastisk historie på bloggen til fr.martinsen, – en historie av det slaget jeg aldri får nok av. Den handler om Anna og Richard Wagner, et tysk ektepar som tok bilder av seg selv i samme positur hver julaften fra 1900 og i 45 år framover. Den teksten var det jeg som delte, og skulle du komme til å klikke på lenken her hos meg, må du fortsette videre i bloggposten, sånn at du får med deg hele historien.

Dagens store leseopplevelse fant jeg i gårsdagens Klassekampen. Det var Hanne Ørstadviks spennende og selvutleverende essay Begjær. Teksten var opprinnelig skrevet for Minervas temanummer om synd, men verken Klassekampen eller Minerva har lagt den ut på nett, – så der stopper muligheten til å dele. Det er svært lite av det jeg har lyst til å dele fra Klassekampen som ligger på nett (Minerva leser jeg ellers aldri). Synd for Klassekampen, tenker jeg, for det er ingen tvil om at all denne delingen åpner øynene våre for aviser, journalister og forfattere vi ellers ikke leser, – og når vi først får sansen for noe, vil vi gjerne oppsøke dem igjen, kanskje på papir denne gangen.

Nå må jeg stoppe. Mens jeg sitter her og skriver, kommer jeg hele tida på andre tekster jeg har lyst til å dele med dere, tekster andre har delt på Facebook, – men det vil jo heldigvis ingen ende ta, så jeg stopper nå.

Fortsett å dele!

Gjør det selv! En historie om moderne seleksjon.

Denne overskriften er hentet fra ei lita novelle med samme tittel. Novella er skrevet av Gunnstein Lye. Han var femten år gammel da teksten ble trykket i Saftbobler – 26 noveller av ungdom (Gyldendal,1994).

Jeg kom til å tenke på Gjør det selv-novella her om dagen. På nyhetene kunne vi høre historien om den danske sæddonoren som kan ha ført en genetisk sykdom videre til noen av sine biologiske barn. Også norske kvinner har fått sæd fra denne donoren, som visstnok er far til over 40 barn.

Jeg leste om denne saken i avisene, og jeg hørte om det på radio. Der ble en av mødrene som har fått sæd fra Nordisk Cryobank intervjuet, og det var da den datt ned i hodet mitt, den gamle novella: Gjør det selv! En historie om moderne seleksjon. Selvfølgelig er det skremmende og tragisk å få vite at ens barn muligens har arvet en alvorlig sykdom. Det er det for alle foreldre, uansett hvilken måte de har blitt unnfanget på – det vet vi mye om. Det som forstyrret meg var indignasjonen over at ikke sæden ikke var godt nok kontrollert, sinnet over at det lille barnet kanskje bar på en arvelig sykdom. Jeg vet ikke hvor presist man kan kontrollere sæd for å utelukke genetiske sykdommer. Kanskje det er ett av poengene med å kjøpe sæd, at man skal vite hva slags barn man får? Da den sinte mammaen også påpekte at hun hadde betalt mange penger for denne sæden, fikk jeg noen rare bilder inne i hodet mitt. Det er noe som skurrer her, noe som ikke bare handler om engstelse for et elsket barns helse.

Gjør det selv! En historie om moderne seleksjon er en science fiction novelle. Den handler om Lynda Johansen som har spart for å få råd til et skikkelig barn. I fem år har hun og mannen knapt unnet seg klær eller gaver, – alt har gått på sparekontoen. Den dagen de går i kjøpesenterets biologiavdeling for å kjøpe seg et befruktet egg, kan de gå forbi alle tilbudsplakatene som tilbyr barn med uvesentlige småfeil eller lav intellingens. Embryoet Lynda får satt inn i livmoren skal gi et sunt, intelligent og vakkert barn. Ved hjelp av syntetiske gener kan de være sikre på at alt blir som de forventer.

Sånn går det også, – inntil noe uventet hender:

Så skjer det umulige: Gutten dør av hjertefeil seks år gammel. Men ingen sørger av den grunn. Lynda Johansen har rett på et nytt egg. Hun vet godt at barn med syntetiske gener alltid har ti års garanti.

Og sånn slutter novella. Gjør det selv! En historie om moderne seleksjon.