Facebook hver dag!

Jeg elsker Facebook! Jeg mener det, – jeg bare elsker det. Hver dag er jeg inne en eller to ganger. Da scroller jeg nedover og ser hva som har skjedd siden sist jeg var inne. Når jeg treffer bunnen, stopper jeg. Noen ganger gir jeg en statusoppdatering, som regel ikke. Jeg trykker på liker og jeg kommenterer litt hist og pist. Har jeg tid, lytter jeg til anbefalt musikk eller leser en artikkel noen har delt med sine venner. Jeg skulle forresten ønske det ikke het venner på Facebook. Det er jo et fåtall av dem jeg treffer på Facebooktorget som er mine venner. Kontakter hadde vært et mer passende ord. For meg er Facebook som et torg eller en café. Jeg stikker innom torget for å se om det er noen jeg kjenner der. Vi småprater litt, diskuterer kanskje noe som har skjedd, kommer med noen synspunkter, anbefaler en god film og så går vi videre. Det er rett og slett hyggelig. Viktig er det ikke, – bare hyggelig.

Jeg skjønner ikke at du har tid til det, sier noen, og signaliserer at de har da viktigere ting å ta seg til. Jeg har alt for mye å gjøre med jobb og familie, sier en annen, som for å fortelle meg at jeg prioriterer Face foran jobben min. Jeg har visst ikke venner, jeg som ikke er på Fjøsboka, sier en tredje litt sånn ironisk, for å antyde at vi som liker oss i nettfellesskapet ikke har venner andre steder enn der. Jeg blir like irritert hver gang. Hvorfor denne aggresjonen mot sosiale medier? Min tid på Facebook begrenser seg til 10, maks 15, minutter om dagen. Unntaket er de gangene noen deler noe superinteressant med meg. I dag var en sånn dag, og det skal du få høre om i morgen.

Leste du den fine kronikken i Kveldsposten, den om karakterer i grunnskolen? spør jeg en venninne. Nei, jeg holder ikke Kveldsposten, sier hun. Ikke jeg heller, men en kollega lenket til den på Face. Kollegaen liker ikke Facebook, så hun kutter samtalen.

Hjelpes meg så lekkert kjøkkenet til Marit ble etter oppussinga, sier jeg til en felles venninne. Har du vært der? spør hun nysgjerrig. Nei, jeg så det på Face, sier jeg. Og hun drar meg ivrig bort til en PC for at jeg skal åpne kontoen min og vise henne bildene.

Jeg gidder ikke lese teite oppdateringer om hva folk har til middag og hvem de har lekt med, sier en venninne som er i ferd med å lage seg en Facebookprofil, – og det skal hun da få slippe. Jeg lukker henne øyeblikkelig ute fra å se mine oppdateringer. Ennå har hun ikke oppdaget at jeg aldri er synlig der inne.

I Aftenposten på lørdag kunne vi lese en Rapport fra Lykkeland, og Lykkeland var altså Facebook. Det hevdes at mange bruker mediet til å signalisere sin vellykkethet. Det er en artig tekst, og særlig likte jeg statusoppdateringen «Rødvin fra Bordeaux i går kveld, blå Swix i marka i dag» Det er en sånn deilig, subtil måte å få lagt inn litt vellykkethet med få ord. Kanskje er vi ikke helt fri for den slags noen av oss, men jeg kjenner meg ikke igjen i det likevel. Det er akkurat den samme kritikken som blir julebrevene til del: Folk flest forteller bare om det som er bra, og de understreker sin vellykkethet så sant de kan få det til. Kanskje jeg lever i en annen verden. Heldigvis har folk det for det meste greit med livene sine, og det forteller de om både i julebrev og på Facebook. Jeg synes det er godt å få høre at folk jeg kjenner har det bra, men jammen er det mye sorg og fortvilelse også. Der jeg leser er det sykdom og slitenhet, sure unger og depresjoner så det holder. Det skulle vært moro å vite om det finnes tall på dette, – om det virkelig er sånn at Facebook (og julebrevene) flommer over av kunstig lykke.

Det eneste jeg ikke liker på Facebook er alle de teite quizene. Noen få av kontaktene mine ser ut til å stor glede av å dele idiotiske quizer av typen Hvilket dyr er du? eller Hvor god er du på hedemarksdialekten?. Klamme Tenn et lys- aksjoner kan jeg også leve uten. Heldigvis er det ikke mange av dem, men jeg vurderer å slette de kontaktene som ikke har noe annet å melde.

Hva jeg vil med Facebook, vet jeg veldig godt.

Jeg vil vite hvordan folk har det i hverdagen sin. Jeg liker å vite at det ikke bare er jeg som bruker søndagen til å gjøre skolejobbing. Når jeg vet at Hilde og Arne og Mona gjør det samme, så gir det meg en fellesskapsfølelse med de andre og et puff til å komme i gang. Jeg liker å følge med på Randi som venter på at sønnen skal komme hjem fra det jordskjelvrammede Japan, at Gitte forteller meg at det er vår og 13 grader i København, at min tidligere elev, Daniel, har fått gode karakterer på en prøve. Vi snakker så mye om at vi ikke stikker innom folk på sånne spontane besøk lenger. På Facebook er det ikke annet enn spontane besøk, og plutselig vet vi mer om hverdagslivet til hverandre. Det liker jeg.

Jeg vet det finnes massevis av interessant mediestoff der ute, artikler om politikk, historie og språk, – det som interesserer meg aller mest. Jeg liker når Gøran og Ingunn og Magne og Marthe lenker til sånne tekster, sånn at jeg også kan lese dem, og kanskje kan vi diskutere dem i en sånn liten Facebookformatdiskusjon etterpå. Det jeg har merket meg, er at jeg får mest interessant stoff fra de kontaktene jeg har minst med å gjøre i det virkelige liv. Uten Facebook hadde jeg altså aldri fått denne informasjonen.

Jeg synes det er hyggelig når folk deler musikksmaken sin med meg. Jeg er litt treg når det gjelder musikk, og derfor hører jeg på nesten alt kontaktene mine legger opp. På den måten får jeg hørt musikk som ellers aldri ville nådd mine ører.

Mitt behov for å vite hvordan mine voksne barn har det inne i den store byen, er større enn de samme barnas behov for å fortelle meg om det. Ved å følge dem på Facebook får jeg små, små innblikk i livene deres. OK, – Marthe er litt sliten i dag, men det går bra. Henrik har hatt torsk til middag. Jippi, – det er orden på gutten. At de kanskje hiver ut en og annen halvfalsk oppdatering i den hensikt å berolige en engstelig mor, gjør det ikke mindre viktig for meg. Hvis de gjør det, så betyr det i det minste at de vil meg vel.

Jeg liker å være oppdatert på hvordan mine kolleger har det. Når Ann Elisabeth forteller at hun har vondt i halsen, kan jeg starte dagen etter med å gi henne et klapp på skulderen og spørre hvordan det går. Før jeg kommer på jobben fredag morgen, vet jeg om laget til Gunnar har vunnet quizen på Oscar, sånn at det er kake til kaffen. Kanskje drar jeg litt tidligere av sted en sånn morgen.

Mine kontakter på Facebook er alt fra nære venner til familie og fjerne bekjente. De mest spennende kontaktene for meg er de slektningene jeg nesten ikke har møtt. Gjennom Facebook har jeg fått kontakt med relativt nær slekt som jeg aldri har møtt verken på nettet eller i det virkelig liv. Takket være Facebook har jeg nå opplevd å møte noen av dem ansikt til ansikt, og ikke bare Face to Face.

Hvor ellers kan man få alt dette med 10 minutters investering i døgnet?

Jeg bare elsker Facebook!

Heia, Maren

Som vanlig nå i ferien startet jeg dagen med en liten runde på nettet. Det er ikke det verste jeg bruker tida mi til. Hvis du har lyst på noe nytt, vil jeg anbefale en blogg nå på årets første dag. Maren skriver om både det ene og det andre. Hun er ung, gravid og lærer. Maren har en var og fin tilnærming til livet. Bloggen hennes er litt sånn dvelende og underfundig, og selv om hun er veldig ung, kjenner jeg meg så godt igjen i hennes syn på livet. Maren skriver også om de vanskelige sidene ved livet sitt, og her er det mye å hente for oss alle.

Jeg synes du skal ta deg en kikk inn.

Julegaver på forskudd

Tradisjonsrik mat er sjelden komplisert eller tidkrevende. Kanskje det er derfor den overlever fra den ene generasjonen til den andre. Riktig nok tar det tid, men den tiden plager ikke kokken. Pinnekjøttet har stått i vann fra i går morges, men det er helt unødvendig å passe det. I morges skrelte jeg noen poteter og et par kålrabier, og før vi gikk til byen for å handle julegaver, ble kjøttet satt over på kok. Der har det klart seg helt selv i over tre timer i dag, og det har ikke klaget et sekund. Da vi kom hjem luktet det våte ullvotter i hele huset. Vi kokte poteter og kålrabi, og rett før vi skulle spise, kjørte vi en stavmikser ned i kålrabien sammen med litt fløte og en klatt smør. Vips: Middagen var klar.

Vi hadde to debutanter til bords i dag. C og M hadde aldri spist pinnekjøtt før. Selvfølgelig likte de det. Det gjorde Henrik og Lille-Marthe også. Selvfølgelig gjorde de det. Det er noe av det beste som finnes, en gang eller to i desember. Ellers i året kunne vi ikke tenke oss å spise det.

Det ble en hektisk dag i byen. Av en eller annen grunn virket det som om halve Fredrikstad var på samme sted som oss til enhver tid. Men julegaver fikk vi kjøpt. Lille M fikk en strålende idé i dag, og hun var nok den som ble mest forundret da vi sa ja. Det er skøyteis i hele distriktet nå, – en her i Bydalen og en utenfor ungenes skole. Problemet er at de ikke har skøyter, og det er ganske upraktisk å skulle låne hele tiden. Det var da den lille frøkna fant ut at Thv og jeg kunne kjøpe skøyter til dem til jul. Ingen kan si noe annet enn at det er en fin gave. Men så er det jo så fryktelig og forferdelig lenge til jul, og skøyteisen ligger der akkurat nå, – om ikke vi kanskje kunne kjøpe skøyter i gave, og så kunne de ta dem i bruk allerede i morgen?

Det var akkurat det vi gjorde. I kveld har det vært skøyteløp i stua, og i morgen står Wiesebanen for tur.

Vi har vært både her og der i dag, og ordet hektisk fikk ben å gå på. Innimellom sviktet logistikken, men nå er vi i mål. De to voksne barna har dratt ut i vinternatta for å møte sine venner i byen. De to små barna sover søtt i sengene sine, og vi voksne kan flate ut med bøker og PC. Jeg har funnet fram strikketøyet, og borte i sofaen deler gutta på plassen. Gutta og gutta, forresten, – det er vel å ta i, all den tid den ene er kastrert.

Rehab? No, no, no!

Jeg har vel visst det en stund, – at jeg er avhengig, mener jeg. Men det er mange måter å forholde seg til avhengighet på, og alt handler ikke om misbruk. Det synes jeg absolutt ikke.

Da vi kom hjem fra Oslo på lørdag var klokka akkurat ti minutter over seks, 18.10. Thv gikk ned i kjelleren for å ordne noe småtteri, og vi ble enige om å møtes til Dagsrevyen klokka sju. Det var ikke som om jeg behøvde kjede meg, huset bar preg av ei travel uke.

Først fulgte jeg etter ned i kjelleren og satte på en vaskemaskin. Vi hadde ikke vasket et plagg på over en uke. Deretter satte jeg meg på stuegulvet for å sortere rent tøy. Og det var mens jeg satt der, jeg merket det. Dragningen! Suget! Jeg så at den sto borte på salongbordet, og jeg sverger på at den ropte på meg: Kom hit! Kom hit bare en bitte, liten stund. Det er så lenge siden, og du kan jo bare ta en bitte liten smak. Men jeg vet jo hvor farlig det er. Det holder aldri med litt når man er avhengig. Setter jeg meg først ned, er det vanskelig å løsrive seg.

Jeg sto imot. Da tøyet var lagt sammen, ryddet jeg kjøkkenet og satte på oppvaskmaskinen. Det var lettere å stå imot så lenge jeg var på kjøkkenet, for der kunne jeg jo ikke se den. Verre ble det da jeg skulle rydde sammen avisene i stua. Jeg orket rett og slett ikke være der inne. Det trakk og dro for sterkt. Jeg var faktisk helt borte og la hånde på den, men behersket meg i siste liten. Kroppen føltes vanvittig rastløs, og jeg kjente at jeg var milimeter fra en sprekk.

Siden klokka fortsatt var femten minutter unna Dagsrevyen og dagens lovlige kvote, gikk jeg ut i hagen, så langt unna fristelsene som mulig. Der ute gikk det bedre, og jeg vannet blomster og plukket pelargonier mens jeg tenkte over min avhengighet. Egentlig handler det om tilgjengelighet. Så lenge jeg var i Oslo merket jeg ingen ting til suget. I ni timer kjente jeg absolutt ikke noe behov, jeg tenkte ikke en gang på den. Det var først da jeg kom inn i stua og så hva som sto på salongbordet, at jeg nesten ikke kunne styre meg.

Jeg har ikke tall på alle de sprekkene jeg har hatt, alle de gangene jeg har sluppet alt jeg har hatt i hendene og kastet meg ned i sofaen og bare grafset den til meg. Men nå skal det være slutt. Jeg skal vel vise at jeg har kontroll!

Denne gangen gikk det bra, men bare med et nødskrik. Presis klokka 19.00. – i det kjenningsmelodien til Dagsrevyen fylte stua, rev jeg den til meg, flerret opp mailboksen min og røsket opp Facebook. Først da kjente jeg at jeg roet meg ned og kunne puste fritt. Kroppen hadde fått sitt. Borte var rastløshet og sug, og jeg kunne åpne min egen og andres blogger i ro og mak, lese og kose meg. Behovet var dekket for denne gangen.

Det holdt hardt, men jeg er altså ikke klar for noe avvenningskurs.

Dette skal jeg klare selv.

Jeg har kontroll!

Flinke, flinke Marthe

Bloggen min er viktig, og jeg jeg vil at den skal se pen ut. Jeg brukte halve natta på å mislykkes med å få orden på sakene etter at WordPress hadde sletta mitt yndlingstema.

Nå har Marthe ordnet opp, og det ser greit ut.

Tusen takk, ungen min!

Dumme, teite, slemme WordPress

WordPress hadde advart meg om at det temaet jeg bruker skulle forsvinne i dag. I stedet skulle jeg få noe som er bedre.

Har du sett noe verre?

Midtstilt tekst ser jo teit ut, og dessuten er den så liten at den ikke kan leses. Ikke bare er teksten midstilt, – det er overskrfter, sidebars og alt annet også.

Jeg vil ha stor skrift og venstremarg!

Selv om jeg er en ivrig bruker, aner jeg ikke hvordan jeg kan endre dette. Jeg satt oppe til to i natt og testet ut andre WordPresstemaer, men ingen funker. Mange av dem er tilpasset mindre bildeformat enn jeg bruker, og da fosvinner halve bildene inn i sidebaren. Andre har to spalter, to marger – you name it!

Jeg er så sinna!

Et høyt og skjærende SOS er sendt i retning Marthe, og nå lever jeg i håpet. Hun kan sånne kodegreier, og kan kanskje hjelpe meg.

Lumre saker, Google stranslation

Borte i Junaiten sitter det en dame og leser bloggen min. Hun kan ikke norsk, men av en eller annen grunn leser hun tekstene via Google translation. Det er et merkelig redskap, og i går gikk dataoversettelsen over stokk og sten. Da programmet oppdaget ordet datt i uttrykket ditt og datt, gikk det fullstendig bananas.

Der jeg hadde skrevet:

Vi får vite at 1 av 4 mener ditt, og 17% ønsker datt,

foreslo Google:

We are told that 1 in 4 believe, and your 17% want her daughter.

Jeg tør ikke tenke på hva dama tror om norsk familieliv etter dette.

Mariannes lange, tunge bakker

Vi som omgås her i Bloggverden blir etter hvert ganske godt kjent. Noen av oss møtes også av og til i det virkelige liv. I dag tenker jeg bare på Marianne. Hennes blogg er en av dem jeg har lest lengst, og jeg har med beundring fulgt med på hvordan hun har taklet et liv fylt med lange, tunge bakker. Hun har trasket og gått dem år etter år, – uten å klage, og nå i vår hadde hun endelig kommet opp på en topp og kunne se utover.

Det skulle ikke vare, og nå må hun til å klatre igjen.

Pensjonert rød penn

Rettesesongen er innledet. Ja, for du vet vel at jeg bedriver sesongarbeid? Du skal aldri synes synd på lærere som klager over at de har mye å gjøre. Sånne klager kommer gjerne når de sitter med oppgaver til oppover øra og tidsfristene er korte. Det er ikke noe å bry seg om. Det går over. Antagelig trenger de bare å få det ut når det stormer som verst. Saken er nemlig den at vi lærere ikke har mer å gjøre enn andre folk, men det tar faktisk noen timer å tjene inn juni, juli, august og deromkring. Det blir som når bakeren klager over at han må stå opp grytidlig, men glemmer å fortelle når han går hjem.

I klassen min er det altså 57 fjortenåringer. De fleste, men ikke alle, skriver tekster til meg. I tillegg til tentamen i bokmål og nynorsk, skal de også levere en tekst til før 17. mai. Etter den datoen har jeg aldri verken prøver eller innleveringer; så vondt vil jeg verken meg selv eller ungene. Jeg har regnet ut at jeg har grovt regnet 160 tekster å rette før jeg må sette meg ned og sette karakterene sammen med mine små. Innimellom der skal vi også ha en stor historieprøve.

Jeg blir ikke arbeidsledig.

Mine relativt nyutdannede kolleger påstår at de bruker 30 minutter på en besvarelse. Det betyr 80 timer som skal være tilbakelagt før den første uka i juni er over. Det er da vi har deadline. I retteperioden går jobben som vanlig, og det er ikke mulig å fire på noe. Det betyr lange dager, sene kvelder og fulle helger. Jeg er så gammel og erfaren at jeg har blitt en skikkelig turboretter, – likevel spiser nok en besvarelse sine 20 minutter for meg også. Det betyr altså over 50 timers arbeid.

Det skal nok gå! Det skal faktisk gå aldeles utmerket!

Heldigvis liker jeg å jobbe med elevtekster. Jeg liker å se hva gullungene har fått til, gi kommentarer, forsøke å veilede dem så det kan bli enda bedre neste gang.

I tjueåtte år har den røde pennen og tekoppen vært mine følgesvenner når jeg har rettet. Jeg har sittet ved bordet og jobbet meg gjennom en tjukk bunke. Denne bunken har vært med meg i skytteltrafikk mellom skolen og hjemme.

Denne våren har jeg for første gang bedt elevene levere tekstene sine direkte i Fronter. Ikke en gang en sikkerhetskopi på papir har jeg unnet meg. Jeg var litt spent på hvordan det ville være å rette på skjerm. Ville jeg få den samme følelsen for teksten? Ville det ta lenger tid å kommentere? Hvordan ville øynene mine håndtere det?

Øynene har i grunnen vist seg å være det største problemet. Jeg blir sliten og trøtt, og jeg merker at jeg må blunke mer og mer jo flere tekster jeg leser. Men i dag fikk jeg sms fra Specsavers: Mine nye briller er klare til å hentes i morgen. Da håper jeg det problemet er ute av verden.

Ellers har det gått over all forventning. Jeg går fint å lese på skjerm; jeg synes jeg får den samme nærheten tils toffet. Det er dessuten utrolig effektivt å skrive kommentarer på denne måten. Når jeg skriver for hånd, hender det selvfølgelig at jeg skriver feil, og så må jeg fram med retteblekk og fikse og ordne.

Det aller beste er at jeg slipper stabelen med papir. Nå er det ingen ting å glemme eller forlegge, og jeg kan rette hvor som helst. Det eneste jeg trenger er en PC med nettilgang, og det har jeg alltid. Jeg behøver ikke lenger bla meg gjennom bunken for å finne hvor langt jeg har kommet før jeg kommer i gang. Det er bare å åpne innleveringsmappa i Fronter og kjøre på.

Før delte jeg ut tentamen i klassen, og da brukte jeg ofte en del tid på å snakke om hvordan klassen som helhet hadde gjort det. Akkurat den biten kan bli litt borte nå. I stedet får hver enkelt elev sin tekst med kommentarer og karakter tilbake med en gang jeg har gjort den ferdig. Ingen kan krølle sammen en tentamen de er misfornøyde med for å kaste den i søpla i håp om at de voksne der hjemme ikke skal se kommentarer og karakterer. Nå kan alle foreldrene gå inn på nettet og sjekke hvordan det gikk. Stakkars unger, vil kanskje noen si.

Jeg hadde aldri trodd at min røde penn skulle pensjoneres før meg, men sånn kan det gå. I nostalgiens navn burde jeg sikkert sørge over den, men det gjør jeg ikke. Framskritt viser seg ofte å være nettopp det: Framskritt.

Nei, nok prat. Jeg må rette!

Et nødrop!

I fjor vår laget jeg en serie her på bloggen som het En reise til Tyskland – onkel Carlos forteller. Den gikk i åtte deler, og på vanlig blogglayoutvis ble det siste kapittelet alltid liggende øverst. Da jeg hadde presentert alle kapitlene, bestemte jeg meg derfor for å samle delene kronologisk i en post. På den måten kan nye lesere finne første kapittel først. Dette hadde jeg allerede gjort med hell med en annen serie jeg har skrevet: Brev fra skipslegen.

Nå går jeg med tanker om å bruke teksten om tysklandsreisen i en annen sammenheng, og derfor åpnet jeg den på nytt. Og da er det jeg ble forvirret, og litt engstelig.

Når jeg åpner posten her på bloggen, ser det ut til at det har skjedd noe. Først ser det flott ut. Etter en innledning kommer kapitlene i riktig rekkefølge: 1,2,3,4,5,6,7 og 8. På slutten av kapittel åtte mangler det noe. Men så er det ikke slutt. Etter kapittel 8 kommer kapittel 8 en gang til, og så fortsetter det med kapittel 7,6,5,4,3,2 og 1. Sjekk selv, så skal du se.

For å få skikk på dette, åpnet jeg posten i redigeringsprogrammet. Planen var å slette den siste delen av posten, der kapitlene lå i synkende rekkefølge. Først ville jeg imidlertid få lagt til det som manglet i kapittel 8 der de ligger i stigende rekkefølge. Jeg trodde det skulle være en smal sak.

Det var det ikke. Når jeg åpner redigeringsprogrammet, har noe blitt borte. Bare den føreste delen, fram til det ufullstendige kapittel 8 er til stede.

Hvor er den andre delen?

Hvordan kan den siste delen være der når jeg åpner den på vanlig måte, men være borte når jeg åpner den i redigeringsprogrammet?

Hvordan skal jeg få ordnet opp i dette?

Hjelp!