Det ble en fin finale på året: God mat, deilige viner og veldig hyggelige mennesker.
Hvert år vurderer vi å rømme landet på nyttårsaften: En liten skipp til Gøteborg eller København kunne jo være noe. Men like sikkert som tanken er tenkt, like sikkert blir den forkastet, og vi ender med å holde oss her ved teltene.
Vi gikk ikke lenger enn til naboen, og vi hadde med oss noen fødevarer i både fast og flytende form. På den måten blir det litt mindre voldsomt for vertskapet.
Åtte hoder rundt et bord. Noen vi så i går, andre vi ikke har sett på måneder. Fire retter. Flere glass vin. Mange samtaleemner. Noen raketter.
Det er kanskje et merkelig spørsmål, men det er nå det jeg sitter her og tenker litt på nå sånn helt på tampen av julefeiringa:
Hva vil vi med jula?
Jeg er veldig bevisst på hva jeg liker, og det handler for det meste om stemninga: Jeg liker adventstida med alle tradisjonene: Levende lys, Lucia-feiring på skolen, de gamle julesangene, lukten av småkaker, smaken av akevitt, gleden over å velge små julegaver til venner og familie og den sterke duften av grantreet i stua.
Alt det liker jeg.
Hva jeg ikke liker er mer diffust, men jula er ikke bare ukomplisert. Når stemninga er avhengig av at alt følger et mønster, en tradisjon, da skurrer det lett hvis ikke alle brikkene faller på plass. I en familie er det ikke sikkert alle er like interesserte i å legge de samme brikkene i julepuslespillet. Noen brikker har blitt borte, andre har blitt litt slitte i kantene, og jeg tar rollen til hun som leter febrilsk etter de riktige brikkene, sånn at jeg kan få lagt et pent bilde – i år også.
Jeg har fått fine gaver til jul. En av dem var en bukett roser. De kom fra naboen. Hun hadde gått av med pensjon, og hadde fått så mange blomster at hun ville dele med oss. De må ha vært hardføre, de rosene. Vi fikk dem for elleve dager siden. I dag halverte jeg lengden på dem som var igjen, og satte dem i en mindre vase. Ennå ser det ut til at de har noen dager igjen, før de må ut. Kanskje overlever de juletreet.
Vi har spist vår del av ribbe, sylte, rull, småkaker, sjokolade og alt det der. Jeg liker mat, men i jula blir jeg fort matlei. I dag ble det kveldsmat i stedet for middag. En tomatsalat, ei spekepølse, to oster og litt brød, – det holdt lenge, og hvis du lover å ikke si det til noen: Det beste jeg har spist denne jula.
Jul er familie, – og vi har familie. Heldigvis har ungene vært hjemme noen dager. Mamma og pappa har også vært her. Det har vært julaften med gaver, juleselskap hos mamma og i Oslo hos Thvs bror. Et pub-besøk med venner har vi også fått med oss, og naboene stikker innom. Men aller mest har det vært Thv og jeg her hjemme, – ja og så katten, da. Vi har ruslet rundt i huset, lest bøker og blader, ryddet et skap her og en skuff der, (malt noen vegger og et tak, men det er en annen historie,) sett TV-serier om kveldene og sovet til ni om morgenen.
Det gjelder å ikke legge lista for høyt, og kanskje er det mening nok å ha noen dager fri sammen med en hyggelig kar som liker å sitte stille i ei stue sammen med meg.
Desember er nok den travleste måneden i året, og det er kanskje en av grunnene til at jeg liker desember. Særlig når travelheten munner ut i en kjempepremie av en ferie på halvannen uke.
Måneden starter alltid med ei selskapelig helg, og selv om Thv og jeg har intensjoner om å være på invitasjonssida, er det ofte noen som kommer oss i forkjøpet. Riktig nok dro vi til Oslo og ba ut våre fire på lunsj lørdag formiddag, men allerede samme kveld var vi bedt på pinnekjøttmiddag.
Det er ingen tvil om at jula starter 1. desember. Hele stemninga snur den dagen, – fra høststemnining til julestemning.
På søndag samme helg var vi bedt på en tysk advent-tradisjon: Gløgg-med-brennende-sukkerkolbe. Det smakte kjempegodt, og det var en ny erfaring å bli invitert bort på ettermiddagstid, et eksempel til etterfølgelse.
På skolen er det lite som minner om jul, – for lite tenkte jeg en dag et stykke ut i adventstida. Riktig nok hadde vi juleball, og ved hovedinngangen står det et flott jultetre,- men det er også alt.
Oppe i klasserom og fløyer har vi ikke så mye som et hint av jul. Hvor ble det av? Det er ikke mange årene siden vi hadde både nisser, adventstake og adventkalender i klassen.
Dagen før Lucia-dagen tenkte jeg at noe måtte gjøres med saken. Jeg bakte lussekatter til hele gjengen min, og pyntet ett av vinduene med noe som lignet på jul. Det hjalp! Og Lucia-koret sang like fint som alltid.
Vi voksne hadde rettebunkene våre å slite med i desember. Elevene hadde et stort særemne, og selv om de fikk oppgaven en gang i september, var det mange som måtte ta de siste nettene til hjel. Innleveringsfristen var siste skoledag før ferien. Vi fortjente ferien både store og små, for å si det sånn.
Denne desember skjedde forresten en forandring i elevenes valg av duppeditt til informasjonssøk. Når de skal jobbe med oppgaver, tar jeg gjerne med et klassesett PC-er bort i klasserommet. Nå opplevde jeg for første gang at nesten ingen ville ha PC. Det var for tungvint, og i stedet valgte de å bruke sine egne ipads og smart-telefoner. De fleste får et romslig abonnement av sine foreldre, og månedens kapasitet dekker også skolebruk.
Vi driver vanlig skole helt fram til siste dag, – nesten vanlig skole. Den siste uka er en dag satt av til idrett, til stor glede for de fleste og sorg for noen få. Tempoet var det ingen ting å si på.
Siden elevenes terminkarakterer skal være klare ei uke før jul, har jeg heldigvis god tid til å jule i eget hjem den siste uka, så julekvelden kommer ikke bakpå denne kjerringa. Da Henrik kom hjem to dager før julaften, ble både han, kjæresten og svigerforeldrene med oss i Domkirken for å høre A Festival of Nine Lessons and Carols.
For oss er dette en gammel tradisjon. Både Marthe og Henrik sang i Domkirkens barnekor da de var små, og selv for en hedning som meg gir denne konserten maks påfyll av julestemning, – særlig når jeg kan synge og skråle sammen med 100 korsangere, pauker og trompeter.
Og så ble det jul. Marthe kom hjem, svoren ble sprø, mormor holdt koken og alle fikk fine gaver, pent innpakket med mye omtanke.
Etter at ungene flyttet hjemmefra har jula blitt todelt her hos oss. De første dagene er ungene hjemme, og alt følger gammel tradisjon. Vi er sammen med de samme, spiser det samme og gjør det samme.
I år er finalen tredje juledag. Da skal vi være i samme familieselskap i Oslo, og etter det drar ungene hjem til seg selv. Da begynner ei stille uke for Thv og meg, – og sikkert også for ungene også. Thv og jeg har planer om litt maling og rydding i heimen, og så skal det leses og koses i nesten ei hel uke, bare avbrutt av nyttårsaften.
Det er ganske fint med jula, – både første og andre halvdel.
Det er viktig å ta julen på alvor, og er det en tid på året da man virkelig kan pynte til trengsel, så er det i denne lune høytiden.
På jobben min er dette en ekstremt travel tid, og mange har ikke tid til å sette seg ned og riktig nyte julefreden. Det er da noen av våre omsorgsfulle kolleger trår til for fellesskapet.
Ingen ting er glemt: Belysningen er dempet, juleverkstedet satt fram, – ikke minst med gode ideer og instruksjoner om hvordan man kan lage stedsrelevant julepynt.
Skulle man råke opp for ideer, er det bare å sende et brev til tissen nissen.
Sesongkorrekt drikke er også satt fram, og det er i det hele tatt lite man mangler.
Skulle jeg likevel nevne noe, måtte det være en mulighet til å bake brunkaker, – men pytt, man kan ikke få alt.
Her er pute på do (Om man kommer bare for stemningens skyld og ikke tar opp lokket), røde håndklær, nissesåpe, bjeller på dobørsten (Det er viktig å varsle om mulige odører om man har gjort stort) og girlandere og lys nok til et middels kjøpesenter.
Nevnte jeg juletreet? Selvfølgelig er det juletre, friskt og velduftende fra skogen, og pyntet til overmål.
Selv har jeg vært der inne tre ganger i dag, og kan melde om god effekt.
I går var vi i konfirmasjon i Bøler kirke, – et nytt og helt fantastisk bygg.
Til tross for sitt moderne uttrykk, ga den meg assosiasjoner til gamle, innelukkede klostre. Til og med en klosterhage hadde den fått, men døra sto på klem.
Inne var den strålende lys, og alt var akkurat så rent og enkelt som jeg liker det.
Altertavlen var et syn for Guder.
For noen falt gudstjenesten litt lang
Bunadtettheten var høy
Min Marthe hadde på sin Nordlandsbunad
Konfirmanten hadde fått Målselvbunad
Og etterpå var det fest. Jeg begynner å ligne noe jeg ikke trodde jeg skulle bli: Den mammaen som insisterer på å ta et familiebilde når alle vi seks er samlet, og jeg fikk bildet mitt
Til slutt kom konfirmantens korps og spilte. Tenk det!
Han ble 57 år i dag, kjæresten min. Vi har vært sammen i 39 bursdager, og da er det ikke så lett å finne på en bursdagsgave av det spennende slaget. Det han trenger, kjøper han. Det han vil ha, kjøper han. Så måtte det bli en opplevelse. Vi har flere ganger snakket om å reise til Villa Malla for å spise lunsj, men det har aldri blitt noe av. Nå, tenkte jeg, – nå skal det skje.
Dagen før dagen gjorde jeg noen undersøkelser om åpningstider og den slags. Det er langt til Villa Malla, nemlig, og jeg ville nødig at vi skulle kjøre bomtur. Ikke nok med at det er langt, man får ikke lov til å bestille bord heller. Det har vært en av grunnene til at vi ikke har tatt sjansen tidligere. Villa Mallas konsept er nemlig at det ikke skal være en vanlig restaurant. De presiserer det: Villa Malla er ingen restaurant. Mellom 12:00 og 15:00 setter de fram en Middelhavsinspirert lunsjbuffet, og så skal folk bare stikke innom for å spise. Tilsvarende dekker de opp middagsbuffeten om kvelden. For noe forbanna jål! Visst er det en restaurant. De serverer folk mat og drikke for betaling, og jammen skulle det vise seg at de holder seg med en grinete, snappy kelner også. Da er det restaurant nok, all right.
Sånn i det stille sms-et jeg til gode venner og naboer om de ville være med å feire Thv, og før jeg visste ordet av det, var vi på tur, fem venner og bursdagsbarnet. Det ble en fin kjøretur i nydelig vær. Sol, blå himmel og enda blåere hav var utsikten, og Villa Malla svarte til forventningene på matfronten. Plass fikk vi også. Litt merkelig var det kanskje med de palmene. Hvorfor dem, liksom, – plastikkpalmer midt i en norsk kystidyll. Ja, ja, – dem om det.
Maten var virkelig utrolig god, enkel og god. Bortsett fra litt kylling og svin, var det for det meste vegetarretter: linser, bønner og couscous, lekkert brød, tunfisksalat og eggesalat, masse ost, potetsalat med eple, appelsinskiver med kanel, oliven, paprika med fetaost, frukt av alle slag, auberginekrem og mengder av dressinger, aioli, pesto, coleslaw, tzatsiki, råkost … Alt var tillaget med friske urter og krydder. Det smakte veldig, veldig godt. Med utsikt til strand og hav, fyr på peisen og hyggelige venner, ble det en fin-fin bursdagsfeiring for bestekameraten min.
Når man blir 57 år, tenker man av og til på at livet ikke varer evig. Onde tunger påstår at ingen av oss slipper unna slutten. Vi vurderer å sende inn en dispensasjonssøknad fra akkurat det, men det spørs om det hjelper. Jeg synes Thv og jeg har vært sammen uendelig lenge. 39 år, fra jeg var et fjorten år gammelt barn, er uendelig lenge. Men i dag tok jeg en opptelling, og den gjorde meg veldig glad. Er vi heldige kan vi nemlig få enda 39 bursdager sammen. Om 39 år er Thv 96 år, og jeg en ungdom på 92. For en oppløftende tanke!
Min eneste bekymring er hvordan i all verden jeg skal klare å finne på 39 bursdagsoverraskelser til.
Det er visst tidlig påske i år, og det påstås at det er grunnen til at det er så kaldt. Kanskje det, men så lenge himmelen er klar, og vi er langt ute i mars, er det klart sola varmer.
Ute ved havet er det noen som lengter. Foreløpig får badeflåten ligge i fred, men den ligger i hvert fall klar og varsler om at det snart er tid. Det gjør en forlatt bikini også.
Jeg har inspisert hagen i håp om å kunne starte litt onnearbeid, men det er for tidlig. Det ser aldeles forferdelig ut der ute: Rot i utestua, et partert juletre på verandaen, rot og skit over alt, – og det verste er at skrammelet er frosset fast i bakken. Eller kanskje er det det beste, – så kan jeg ikke slite med det nå i påsken.
I stedet ryddet vi oss en plass i solveggen, og serverte oss selv et glass hvitvin og litt hjemmelaget rotfruktships. Det burde du prøve.
Det er bare fire uker siden vinterferien, og intet normalt menneske kan forvente å få enda en ferie. Men jeg er altså intet normalt menneske. Jeg er lærer, og vi har det sånn.
Fy fader for noen fire uker det har vært! I tre av dem har vi hatt studenter. Det betyr mye moro, stor variasjon, – men at jeg er frarøvet nesten alle mellomtimene mine og må forskyve det arbeidet jeg skulle gjort da til kveldstid. Det gikk bra. Studentene var flotte, og jammen rakk jeg ikke å skrive de omstendelige evalueringsrapportene om dem og få dem av gårde, – to uker før fristen.
Det er det disse fire ukene har handlet om: Å få unna mest mulig arbeid før varmen kommer. Jeg har levd før, nemlig, – og jeg vet hva som kan ramme meg: Sol og varme i kombinasjon med enorme arbeidsmengder. Men det var før, da jeg var ung og uerfaren. Jeg har et ekstremt oppgaveorientert arbeid, og ingen oppgaver blir borte. Det handler om å få skuffet unna når man kan. Ingen sier at jeg skal ha konferansetimer med mine atten elever akkurat nå. Jeg kan også ha dem i april eller mai (Bortsett fra at det da er så nær semesterslutt, at det ville virke litt uprofesjonelt å be dem foreta kursendringer). De to siste ukene har jeg lagt inn fire kvelder med konferansetimer. Det har blitt sene dager på jobb, lange kvelder med forberedelser. I tillegg har det vært kveldsmøter av det hyggelige og mer arbeidssomme slaget. Det har gått i ett.
Heldigvis er jeg ikke sliten. Ikke i det hele tatt. Det er deilig. Sliten blir jeg helst når noe ikke fungerer eller hvis noen er sure. Nå fungerer alt. Jeg tar en ting om gangen, og så detter jeg ned i sofaen og henter meg inn igjen. Men sånt blir det huskaos av. Akkurat nå ligner hele huset vårt et forlatt tenåringsrom på en dårlig dag. Torenedslag! Tre maskiner nyvasket tøy står i kurver rundt i huset. To ukers aviser, bøker, papirreklamer, magasiner ligger spredd i et jevnt lag over hele huset Stua er full av visne påskeliljer i potter og kar, halvbrukte klær ligger og slenger på stoler og bord. Badet ligner noe du så på en restaurant i Lisboa.
Og vet du hva? Det gjør meg ingen ting.
Det er påskeferie, nemlig. Dagen i går var den perfekte slutt på en hektisk periode. Undervisning i fin-fine 9B, livlig møte med sjefen og resten av plangruppa, stor påskelunsj på lærerværelset, full fart til Oslo etter jobb, strålende hyggelig jente-middag med sånne jeg ser alt for sjelden, – og så hjem og i seng (Fraktet begge veier av Thv).
Og nå sitter jeg her i startgropa og gleder meg til ti dager hjemme. Liste er laget. Detaljert liste! Sola skinner, det er iskaldt ute, så på lista står det stort sett inne-aktiviteter. Vi skal sove og lese og kose. Vi skal rydde og vaske og stryke. Vi skal se TV og gå tur og spise lammestek. Vi skal rette prøver og lese tekster og planlegge. Vi skal besøke og invitere og være alene. Og alt skal gå i et sånt deilig behagelig tempo, akkurat sånn jeg liker det best.
Kanskje blir det tid til å skrive litt her inne også.
For meg begynner et nytt år når skoleåret starter opp i august. Nyttårsaften er likevel et skille: Jula er over, og det virkelige livet skal i gang igjen. I morgen er det opp i otta og full fart på jobben. Deilig-deilig!
Vi feiret nyttårsaften sammen med gode venner oppe hos naboen. Kort vei, med andre ord. Klokka tolv sto vi ute på verandaen og så på raketter. Personlig var jeg mest opptatt av å se ned på det kjære, lille huset mitt. Vi hadde glemt å slå av lysa på kjøkkenet, og de fikk vinduene til å lyse inviterende ut i vinternatta. Når verden går meg imot og alle er dumme, da er huset tryggheten min. Folka mine er selvfølgelig det viktigste, men nest etter dem kommer huset mitt.
I dag har vi demontert jula, og det en dag på overtid. Jeg liker å få ut barnåler og nisser før vi spretter sjampanjen på nyttårsaften. Når jula er ute av huset, begynner våren for meg, sånn mentalt, altså. Ute skal det være vinter lenge ennå, men inne i mitt hode er vi i gang med våren. Jeg kan se det på lyset, at våren nærmer seg. Bare vent skal du se.
Jeg begynte å blogge i 2007. 2012 var det året da jeg sluttet å skrive hver eneste dag. Hvordan det blir med skrivinga i 2013 vil tiden vise. Blogging er et lystprosjekt, og intet annet. Siden jeg ikke aner hvor lystene mine vil gå i 2013, aner jeg heller ikke hvordan det blir med blogginga. Hyggelig om du likevel fortsetter å stikke innom, så snakkes vi.
Det var vår tur til å ha familiejuleselskapet i år, og i dag skulle det skje. Det ble enkel servering: Julemat av typen rull og ribbe, sylte og surkål, medisterkaker og … alt det andre man har på et julebord. Når julemat står på to do-lista fra oktober, er det hele unnagjort på en times tid før gjestene kommer. Bordet dekket jeg i formiddag, og det var en som visste å benke seg.
De kom fra Hvaler og Oslo, og de var barn og svigerbarn, mormor og kusine, svoger og svigerinne og de to søteste niesene.
Aller først kom sønnen og svigerdatteren. Han skyndet seg å se opptak av Great expectations før de andre gjestene kom, så var det unnagjort, og han var klar for å se siste episode sammen med kjæresten i kveld.
Vi treffer dem alt for sjelden, og selv om Oslo bare ligger en drøy time unna, er en drøy time alt for mye sånn til hverdags. Det er derfor vi har julen, så vi kan treffes i hvert fall en gang eller to eller tre.
Vi spiste og drakk og pratet, og det hele var i grunnen ganske gemyttlig. Jeg skulle gjerne hatt dem boende i de nærmeste nabohusene rundt her, så kunne vi kanskje møttes over kjøttkaker og stua kål en og annen tirsdag også, men sånn er det ikke. Så får man ta det man får, – en hyggelig julemiddag.
Det var hektisk mens det sto på, men nå har alle reist, og Thv og jeg sitter her og hygger oss med ro og fred. Det er også deilig.
Det er nok jul nå, kjenner jeg. Gjestene har reist. Ungene er på plass i Oslo. Her sitter vi. Ennå er det tre fridager tilbake. Onsdag morgen starter vårsemesteret på skolen, og da skal alt være pakket bort, julelys, pynt og fjas, dill og dall skal gjemmes bort i sine esker på loftet. Først om ett år skal vi bære et nytt tre inn i stua.
Livet leker 