Category Archives: Forlatte steder

De sier Gustaf Nilssons hus er reddet

Et par ganger i året har vi vägarna förbi et gammelt, vakkert hus på den svenske siden av grensen. Huset hadde stått tomt i mange, mange år da vi i fjor sommer våget oss til å stoppe bilen for å ta en kikk på det. Stilen forteller at huset sannsynligvis er bygd en gang på 1920-tallet, og hvis mine informanter har rett, ble det først bygd som tollstasjon. På slutten av 1950-tallet ble det visst solgt til en Olle Svensson. Alt dette har jeg snappet opp i telefonsamtaler med folk som bor i nærheten, men jeg er slett ikke sikker på at de husker riktig.

stort da

Hvem som har bygd huset vet vi godt. Det er Gustaf Nilsson, – sønn av Nils og Maja Katarina Gabrielsson. Han skal ha vært en meget dyktig snekker. I bygdeboka finner vi et bilde av ham og kona Ottilie. Gustaf ble født i 1885 og døde i 1952.

senkkeren

Byggmester Nilsson bygde flere hus, og noen av dem står i området ennå. Dette bygde han til seg selv, og bildet er tatt en gang på 1930-tallet. Jeg kjenner igjen de flotte solvinduene fra det huset jeg har hatt et øye til. En gang skal jeg dra for å se på dette huset også:

gammelt

Noe av det vakreste på det huset jeg skal fortelle om i dag, er glassverandaen. Den ligger ut mot veien med en bred granittrapp foran. Restene av maling forteller at den en gang har vært hvit og lyseblå. Vindusrutene er skåret til så de danner ser ut som halve soler over døren, og hvert glass er slipt i et lekkert mønster.

Men akk så forfallent det er.

fronten

Da vi ruslet rundt huset, kunne vi se nærmere på alt. Den flotte granittmuren:

mur

Vinduene:

hjørne

Når et hus blir stående helt alene, begynner naturen raskt å ta over. Trærne i skogen kryper nærmere og nærmere huset, og til slutt står de og lener seg til veggene. Godt for trærne, men absolutt ikke bra for panelen.

trær

Da vi stanset for å se nærmere på huset denne sommerdagen i fjor sommer, hadde vi ingen planer om å gå inn i det. Men som så ofte med disse forlatte husene, sto dette også ulåst, og vi lot oss friste til å gå innenfor. Ikke bare var døra ulåst, – den sto vidåpen for vær og vind. Inne ble det klart at noen hadde påbegynt et restaureringsarbeide for lenge siden. Gulvet i kjøkkenet var brutt opp, og vi kunne se ned i kjelleren. I stua lå ruller med isolasjonmateriale klart til å brukes.

bislag

Glassverandaen kom enda bedre til sin rett fra innsiden. Lyset ble silt på en skjær måte gjennom de slepne glassene, – og la man godviljen til kunne man glemme at rommene ellers var i stort forfall.

innenfra

Det gir en merkelig følelse å gå rundt i et sånt forlatt hus. Særlig er spor etter dem som har bodd der med på å skape stemning. Jeg måtte tenke på hvem det nå kunne ha vært som en gang hengte opp disse lyse, fine gardinene som kler huset så godt.

gardin

Selv om noen tydeligvis hadde gjort et forsøk på å starte et restaureringsarbeide, er det lite som er nytt i huset. Både elektriske ledninger og lysbrytere er av det riktig gamle slaget, sånne som ingen bruker lenger. Nå har jeg hørt at det går an å få kjøpt nyproduserte av samme slag. De er ment å brukes i nettopp sånne hus som dette.

elekstri

Inne i huset var det hundrevis av små detaljer som fortjente et nærmere blikk. I taket var det stukkaturer, lister og gerikter var både vakre å se på og nydelig satt opp.

detaljer

Med unntak av kjøkkengulvet som var brutt opp, var alle gulvene i huset vakre tregulv. Ikke bare var de vakre å se på, men gulvbordene var føyet sammen på en nydelig måte som få håndverkere gidder å bruke tid på i dag.

gulv

I den ene stua sto et riktig klenodium, – en flott kakkelovn. Tenk at den har stått der i huset, langt ute i skogen, med åpne dører i år etter år uten at noen har stjålet den. Ren flaks, spør du meg.

kakel

Vi gikk en tur opp i andre etasje også. Der lå det noen små soverom med gamle, fine tapeter. Taket har manglet mange taksten i årevis, og jeg fryktet at det skulle være større vannskader der oppe enn det faktisk var. Men trappen var bratt.

megleren

I fjor høst ble huset lagt ut for salg, og jeg har latt meg fortelle at det er et par her fra byen som har kjøpt det. Da vi var der i august sto det like tomt og forlatt som alltid, men jeg kunne se at noen hadde begynt å stryke over det med en kjærlig hånd. Presenninger var hengt foran de knuste vinduene i glassverandaen, og på taket hadde noen lagt på plass takstenene. Hvis du ser nøye på det første bildet, det som ble tatt i fjor, og dette siste som ble tatt i august i år, – så ser du at noe har skjedd.

Hvis det er folk der neste gang jeg kjører forbi, kan det hende jeg våger meg til å stoppe en gang til. Det hadde vært veldig moro å se Gustaf Nilsons hus igjen når det en gang er ferdig restaurert. Tenk så glad han ville blitt om han hadde fått se det.

nå

Reklamer

Uuuuut mot haaavet!

Kusinen dro oss med på tur ut mot havet. Nå bor vi i grunnen ut mot havet hele tiden her på hytta, men turen skulle gå til Blåsopp, så kan du jo tenke deg selv hvordan det er der. Solen skinte, vinden var mild, havet blått, himmelen blåere og det hele minnet sterkt om en norsk sommerklisje.

hav

Mosjon fikk vi også i varmen. Norsk svaberg leveres i klæddær, og her var det både bratt og steilt. Heldigvis har noen av hytteeierne bygd trapper og platåer der det er som brattest. Målet var et spesielt utsiktspunkt, men dit kom vi aldri. Turen var like fin for det.

trapp

Når vi går sånn helt ute i havgapet begynner vi alltid å snakke om denne hundremeterssonen, og vi lurer og lurer. Vi som bor betydelig lenger fra vannet enn 100 meter, må skrive søknader i mange eksemplarer, trygle og be, og får likevel ofte nei om vi ønsker å bygge en ekstra platting eller et lite uthus. De som holder til helt ute i vannkanten ser ut til å få ja rett som det er. Bare ta deg en tur på Narvesen og kjøp et par interiørblader nå i sommer. Der brettes det ene nye hytteprosjektet ut etter det andre. Hvor de ligger? Med tærne i vannet. Hadde vi bodd under helt andre himmelstrøk, ville jeg gjettet på korrupsjon og bestikkelser, men sånn er det vel ikke. De som bygger her har sikkert sitt på det tørre. Det lå en gammel hytte der tidligere også, – men likkavæl, – nærmere vannet kommer man vel ikke?

100m

På hjemveien snublet vi over en forlatt hytte, og hvordan noen kan overlate en hytte til værgudene her i dette populære området er også noe å gruble på. Selv om vi har vokst opp her ute, har vi aldri sett denne hytta før. Den lå midt oppe på fjellet, og hadde vi fått et par timer med øks og sag, ville den hatt en formidabel utsikt til både Ferder og Vestfold. Hytta er fullstendig kondemnabel og helt ubeboelig. Bare tomta er nok verdt mange, mange hundre tusen kroner. Hvem i all verden lar noe sånt ligge ubrukt og usolgt. Merkelig!

gammelhytte

Slukt av et hus

Jeg skulle på jobben, det var det jeg skulle, – men jobben måtte vente en stund akkurat denne morgenen. Da jeg kjørte forbi det nye politihuset, så jeg en gul gravemaskin som var i ferd med å rive det gamle huset i Damstredet 7.

Det er ikke mange riktig gamle hus igjen i Fredrikstad. Jeg vokste opp der det nye sykehuset fortrengte alle de gamle patrisiervillaene på Cicignon, og ettersom de ble revet, sørget jeg over hvert enkelt av dem. Jeg har ikke helt tilgitt politikerne på 1970-tallet at de tillot all denne rivingen, og helt utilgivelig er det at de ikke sørget for i det minste å få fotodokumentert disse husene både innnvendig og utvendig.

Nå er det for sent.

Hvis ingen andre har vært meg i forkjøpet, er det også for sent for Damstredet 7. Huset ligger på det som i riktig gamle dager het Trulsevolden, og den har sin egen historie. I dag er det verken vått eller antydning til noen dam der gaten ligger, men Tobiasbekken som en gang rant her og som stadig var oversvømmet var trolig årsaken til navnet.

Jeg gjorde det jeg skulle på jobben denne tirsdagen, men hodet mitt var fyllt av Damstredet 7. Da jeg kom hjem rotet jeg gjennom alt jeg hadde av lokalhistoriebøker, og det er ganske mye. Ingen ting fant jeg. Så ringte jeg Svenn Poppe. Han har skrevet artikler om store deler av Fredrikstads gater, også om Damstredet, skulle det vise seg. Deretter slo jeg nummeret til lokalhistoriker Svein Skahjem, og han husket også at han hadde skrevet om Damstredet. Etter middag dro jeg på biblioteket og den flotte lokalhistoriske avdelingen vår. Men det hjalp lite. Riktig nok fant jeg både Poppes og Skahjems artikler, men de handlet om gaten og det området den ligger i. Lite eller ingen ting ble sagt om nummer 7. Kommunens eiendomsavdeling ble neste stopp, men det måtte vente til onsdag.

Det er vemodig å se sånne hus bli revet. Av en eller annen grunn var ikke dette huset tømt, og det var rørende å se rommene åpenbare seg ettersom gravemaskingrabben rev vegg etter vegg. Med ytterveggen borte, så det ut som et dukkehus. Hver gang grabben grep fatt i en vegg, kunne man se hele taket riste.

På badet sto dusjkabinettet inntil veggen, og over vasken sto fortsatt munnskyllevannet og tannbørsten på hylla. Bildet er dårlig, men det støvet altså noe forferdelig. Jeg hadde mest av alt lyst til å skrike til gravemaskinføreren at han skulle stoppe, men det kunne jeg jo ikke.

Da han tok en pause, fikk jeg endelig snakket litt med gravemaskinføreren. Han hadde vært inne i bygget før han startet rivingen, og han kunne fortelle at det var et praktfullt hus med flotte utskjæringer og nydelige bygningsdetaljer. Noen av dem kunne jeg se fra der jeg sto. Hadde jeg kommet en time tidligere, hadde jeg kanskje fått anledning til å gå inn før han startet gravemaskinene. Sånn gikk det ikke. Etter hvert kom hallen til syne, og i den en fantastisk trapp med galleri i andre etasje.

Da jeg var liten drømte jeg alltid om å bo i et hus med sånt galleri som dette. Det er noe flott og storslagent over det. Dessuten hadde en av mine beste venninner det i sitt barndomshjem, og det bidro nok til at jeg syntes det var så flott. Det er noe med kontrastene mellom det mørke rekkverket og de hvite balustradene. Herskapelig, rett og slett.

Ettersom veggen ble skrellet bort, kom tømmerveggene til syne. Huset hadde en kjerne av tømmervegger, men bare i første etasje. Det var det som tente meg mest. Dette må ha vært et gammelt hus, eldre enn det kunne se ut fra utsiden. Dette måtte jeg finne ut av.

På formiddagen onsdag ringte jeg kommunens sørvistorg. Visst kunne jeg få vite husets historikk. De skulle finne fram alt som fantes om Damstredet 7, og så kunne jeg bare komme ned for å studere dem. Jeg var ikke tung å be, – ti over to var jeg der!

Mappa var stor, og noe av det første jeg fant var en bunke papirer som fortalte om prosessen rundt rivningen. Ingen skal si at kommunen har forhastet seg. Huset ble kjøpt for rivning allerede i 1971, og først denne uka ble det altså revet. En av naboene hadde en innsigelse. Den gamle damen som bor i nummer 5, det huset som har felles gavlvegg med nummer 7, er redd for hva rivingen vil avsløre. Hun har verken midler eller mulighet til å reparere veggen om det skulle vise seg nødvendig. Kommunen må derfor stå for eventuell rehabilietering av denne veggen.

I mappa fant jeg målebrev, skjøter, søknader om å omgjøre huset, og selvfølgelig en plantegning av huset omtrent som det var da det ble revet.

Selv om bunken var stor, var det meste uinteressant. Det var målebrev, søknader om endringer av huset osv. Det viktige for meg var den eldste historien. Jeg hadde håpet å finne en tegning av det opprinnelige huset. Det fant jeg ikke. I stedet fant jeg noe som var nesten like bra, og mye mer spennende: Den aller første grunnboka til huset. Den var liten og puslete, først håndskrevet og senere full av stempler og underskrifter ettersom tomteleier hadde betalt sin grunnleie.

Det er mulig jeg er sprø, men jeg frøs på ryggen da jeg åpnet boka og begynte å lese. Her står det hvem som fikk leie tomten den gangen det aller første huset ble satt opp. Det var i 1867, og det er så vidt jeg husker omtrent da det ble foretatt en byutvidelse. I grunnboka nevnes også den nye gade, – og det passer jo bra. Tomteeieren er Jacob Apenes på Nygaard. Apenes er et kjent Fredrikstadnavn. Han levde fra 1796 til 1886. Opprinnelig var Apenes snekkermester, men han fikk senere viktige verv i byen. I 1826 kjøpte han Nygård på auksjon, og han bodde der i 45 år fra 1827. For de uinvidde: Nygård er altså den gården som lå her hvor vestsiden av Fredrikstad sentrum ligger nå, og fremdeles heter hovedgaten vår Nygårdsgaten. Byen ble opprinnelig bygget på østsiden av elven, og fra 1567 vokste den stadig. Det er denne delen av byen vi nå kaller Gamlebyen. På vestsiden gikk Kongeveien fra fergestedet mot hovedstaden. Området var preget av beitemarker og åkre, og gården som eide markene het altså Nygård. Det fantes også et Ny-Nygård og andre gårder, men det skal få ligge i denne posten. Gården het Nygård i hvert fall fra 1500-tallet, den var adelig setegård til 1704 og, og … Nei, – nå må jeg stoppe. Denne posten skal ikke handle om Nygård! Etter hvert flyttet en del borgere ut av vollene og over til vestsiden. Denne delen av byen ble ganske snart kalt Forstaden. Da sagbruksprivilegiene ble opphevet 1. januar 1860 skjedde det en revolusjon i Fredrikstad. Sagbrukene spratt opp langs hele elva, og femten år senere, i 1875, var det 16 sagbruk i Fredrikstad, men da hadde det allerede gått åtte år siden Anders Bergstrøm kjøpte tomta. Apenes eide gården Nygård akkurat i den tiden Fredrikstad ble Fredrikstad slik vi kjenner byen, og det var derfor ham som litt etter litt avga grunn og tomter så byen skulle få vokseplass. Fortsatt er det mange stedsnavn i Fredrikstad som har både Apenes og Nygård i seg. Damstredet fikk ikke navnet sitt før i 1877, så dette navnet er ikke med i grunnboka.

Vi leser:

Grund og Kviteringsbog

Jacob Apenes eier af hovedgaarden Nygaard erkjender herved at have bortleiet til arbeider Anders Bergstrøm en tomt på Trulsevolden fra den øvre ende af den nye gade og op til gjerdet ved kirkegaarden 27 alen langs gadelinien fra Andreas M Andersen …?

Denne tomt bevilges førnevnte Anders Bergstrøm og efterkommende af det huus han erpaa lader opføre til at bebygge og benytte som de forgodt befinder. I afgift af dene tomt skal han og efterkommende eiere af huset betale 5 (fem) Specier Daler til hvert …..? (29de september) første gang til Mickeli 1868. Huset maa ikke nedrives eller bortflyttes uden overenskomst med grundeieren, men forblive til Pandt mod 1ste Prioritet for al resterende afgift …?

Denne Grundbogs Thinlysning bekostes af Husets eier saaledes at være …? bekreftes ved vores underskrifter …? denne Grundbog som …?Nygaard hvori alt forandstående …? udført…?

Nygaard hovedgaard den 13de ? 1867

J Apenes Anders Bergstrøm

Tenk at dette er den originale boka de en gang skrev i? Fingeravtrykkene deres finnes antagelig på den ennå. Jeg ser for meg at de sitter foran peisen på Nygaard, mens de høytidelig skriver ned det som skal stå i avtalen.

Og så begynner innbetalingene:

Grundleien til Mickeli 1867 betalt med 5 spd.

Jeg beklager at jeg ikke er særlig god til å lese den gamle håndskriften Hvis noen vil hjelpe meg med det jeg ikke forsto, er de hjertelig velkomne til det.

Jeg aner ikke hvem arbeider Anders Bergstrøm var, og heller ikke hva slags hus han bygde på tomta i 1867, men jeg har altså lest at det startet med et lavt, enetasjes hus. Etter tømmeret i veggen å dømme, var det et tømmerhus. Hvor lenge Bergstrøm bodde der, vet jeg heller ikke. I grunnboka er det nemlig bare mottaker av grunnleien som har signert, først Apenes og siden advokat Thorne. Jeg vet derfor ikke om det var Anders Bergstrøm som søkte om å sette opp et uthus i 1891. Både i 1908 og i 1910 ble det søkt om forandringer, men hvilke forandringer det var, står det ikke noe om.

Det jeg kan se er at eieren i 1915 var kjøpmann E A Herrebrøden. Da han kjøpte huset, ble tomta målt opp på nytt 2. juli dette året. Naboen, trolig i nummer 5, var lærhandler H Gullichsen. I 1926 ble huset ombygget, og jeg regner med det var da huset fikk den formen det hadde da det ble revet. Antagelig ble det nye huset bygd på deler av det gamle tømmerhuset. Det var vanlig å bevare det som var i god stand, og den tømmerveggen som kom til syne da huset ble revet kan tyde på det.

I 1938 solgte Herrebrøden huset til en Severin Johnsen. Han fikk satt opp pipe i uthuset i 1949, og huset ble også forandret noe i 1951. Senere blir det litt uklart. Vi ser at det i 1966 igjen ble foretatt en utbygging, men heller ikke denne gangen står det hva denne utbyggingen besto i. Da huset ble solgt til kommunen i 1971 var eierne Ole Olsen, Karen Johansen og Elise Knudsen. De fikk 40 000 kroner for huset. På papirer mellom 1949 og 1951 står både Elise Knudsen og Ole Olsen som eiere. Disse var trolig arvinger etter en Eline Emilie Olsen, og det er ikke sikkert de alle bodde der.

Og nå er Damstredet 7 historie. Da jeg kom fra jobben på fredag, var mesteparten av jobben gjort. Huset var nærmes flatt.

Et par timer senere ble restene skuffet opp i store kontainere, kjelleren ble fylt igjen – og så er det altså ikke mer.

Veldig snart har byen fått enda en parkeringsplass på bekostning av et stykke byhistorie. Kommunen kommer sikkert til å lage en ny vegg på Damstredet 5, – men det spørs hvor lenge det huset får stå. Huset ser ganske moderne ut, – men se hva som kom fram da veggen ble revet: Enda en tømmervegg.

Nå står tømmerveggen avkledd og flott, og jeg begynner selvfølgelig å lure: Kanskje har dette huset også noen hemmeligheter. Jeg tror jeg må ta en telefon til kommunen. Mappa til Damstredet 5 må finnes fram!

Jeg hadde spart mye tid om jeg hadde kjørt en annen vei på jobben tirsdag morgen. Da hadde jeg aldri oppdaget noe av dette, men jeg hadde kanskje fått vasket badet og klippet plenen.

Calle Mayor 1

Huset ligger på torvet, rett ovenfor kirken, i den eldste delen av Vila Joliosa. Calle Mayor 1 må vel være byens mest sentrale adresse. Det morsomme er at både huset til høyre og huset til venstre for nr 1 har nummer 2. Pussig!

Alle husene i dette området er pene og nymalte. Ikke dette. Huset ser fullstendig forlatt ut, og det er det visst også. Det har selvfølgelig en eier, men han har stoppet den påbegynte restaureringen. Årsaken til det fikk vi vite av den tidligere nevnte velinformerte engelskmannen. Eieren startet å restaurere huset. Han ville bygge på en etasje, og satte i gang arbeidet. Han rakk å mure opp yttervegger og vindusåpninger før bygningsrådet (Mon tro om det heter bygningsråd i Spania?) stoppet ham. Vinduene i den nye etasjen har buer. Husene i Vila Joiosa har ikke buer over vinduene, og de skal heller ikke ha det. Dette er en bevaringsverdig by, og da kan man ikke gjøre som man vil. Sånn er det vel stort sett over hele verden, og vi kjenner det godt fra vår egen Gamleby. Denne eieren var av en annen oppfatning. Da han fikk beskjed om at fasadeendringen ikke var godkjent, la han ned murerskjea. Det er to år siden, og nå vet ingen hva som skjer med huset.

Denne saken kan få flere utfall. Forhåpentligvis tar huseieren til vettet og endrer fasaden i overensstemmelse med reglene. Gjør han ikke det, får vi håpe han selger det til noen med større sans for pietet. Det verste ville jo være om bygningen blir stående til forfalls. Det har den altså gjort i to år. Forhåpentligvis vil noen gripe inn før det går så langt.

Det er et usedvanlig flott hus. Detaljene er mange og utsøkte. Balustradene var i støpejern, og lister og gerikter utskårne. Døra er et kapittel for seg.

På avstand ser den bare ut som en gammel dør, men gamle dører har nesten alltid mer å by på enn det du ser om du bare haster forbi. Kom bare nærmere, så skal du få se.

Jeg er i et fremmed land, og jeg snakker ikke språket. Det finnes sikkert mange flere opplysninger om dette huset enn dem jeg fikk fra engelskmannen, men de er neppe tilgjengelige for meg. Ergerlig! Forhåpentligvis kommer jeg tilbake til Vila Joliosa ved en senere anledning. Da skal jeg i hvert fall strene rett opp til Calle Mayor 1 for å se hva som har skjedd med huset.

Lite hus ved Stora Lee

Like ved fergeleiet Sund ved Stora Lee ligger dette huset. Det ligger tett inntil veien på en liten kolle, og vi har stoppet og sett på det flere ganger de siste åra.

Tomta er ikke mye å skryte av. Huset ligger lyst og fint, men også helt fritt for innsyn. På baksiden er det myrete, og til og med nå, midt i en tørkeperiode, surklet det under bena da jeg gikk der. Ellers er det mosekledte stenknauser rundt huset, og det er lite som minner om en hage. I gamle dager var nærheten til hovedveien positiv. Nå er akkurat det litt mer tvilsomt. En liten rusletur nedenfor huset ligger Stora Lee. Det er i hvert fall et pluss. Der er det muligheter for både båtliv, bading og fiske.

Det er ikke godt å si når huset sist var bebodd, men den relativt nye peisen og kjøkkeninnredningen tyder på at det ikke er så veldig lenge siden. Blomstrete tapet, lysbryter, laserte dørkarmer – alt forteller om årene som har gått. Av en eller annen merkelig grunn har huset to inngangsdører i kortenden. Den ene leder inn til en gang som bare fører rett bort til den andre døren. Merkelig.

Inne er det to rom: Først et kjøkken og så en stue. Det er åpent opp til taket, og for noen år siden ble takbjelkene skiftet. Vinduene oppe forteller at det har vært en andre etasje her. Noen har påbegynt et restaureringsarbeide, men det er lenge siden det har vært gjort noe der nå. Døren står alltid åpen. Det er sikkert ikke dumt. Åpne dører forhindrer innbrudd, – og inne er det jo ingen ting å stjele hvis noen skulle ha sånne hensikter.

Det flotte mansartaket ser ut til å være tett. Huset har en tømmerkjerne, og tømmeret er tørt og fint. Sånn er det ofte når vi snubler over disse gamle husene. Bare tømmeret får tørke mellom slagene, tåler det utrolig mye over lang tid. Både inne og ute ligger tømmeret i flere steder.

Dette huset faller ikke ned med det første. Vi kjører forbi her et par ganger i året, og vi kommer til å følge med på hva som skjer med det.

Soknets eldsta hus

Jeg er ikke sikker på hva som må til for at et hus skal kunne kalles forlatt. Dette var ikke totalt forlatt, men veldig, veldig ensomt. Sammen med naboene våre her hjemme, var vi på loppemarked sør for Vänern i Sverige på 17. mai. En familie var i ferd med å rydde opp i uthus og låve. De skulle selge hjemmet sitt, og mannen i huset hadde tydeligvis vært en ivrig samler. Nå var han budt 750 000 kroner for hele matriklen. Det koster ikke stort i Sverige, det vet vi jo fra før. På tomta sto det en stor, velstelt og relativt ny driftsbygning, et annneks, en dobbel garasje, et eldgammelt gårdshus og et lite, stygt, ganske nytt bolighus. Det var tydelig at familien hadde sviktet det eldgamle huset for det stygge blå.

Hele det gamle huset var fullt av gammelt gull og skrot. Her var det husgeråd, krukker og kar, vinduer, dører og anndre bygningsmaterialer. Det var her vi fant vinduene til utestua vår. Dem fikk vi for 25 kroner stykket. Det var så fullt der inne at det ikke var mulig å få noe inntrykk av rommene. Men kjøkkenet fant jeg. Det befant seg i den ene enden. Den gamle grua var der fortsatt, og eieren fortalte at han nettopp hadde solgt den gamle vedspisen som hadde stått der.

I andre etasje var det lavt under taktet. Om det har vært brukt til soverom, vet jeg ikke, men det kunne se sånn ut. Nede var det fem rom. Huset er ganske stort, og det var rommene også. Gulvene har vært malt i en typisk brun gulvfarge. De var brede og slitte og vakre. Tersklene var runde av at folk har gått gjennom dørene tusenvis av ganger. Jeg ser for meg hun som har ligget på kne på gulvet med en zinkbøtte og en skurebørste for å gjøre helgerent.

Eieren og en kamerat lo av meg da jeg begynte å fotografere huset. Hon tar kort på huset, -sa de, og så lo de hjertelig. Da jeg spurte eieren om hvor gammelt huset er, svarte han at det var 100 år. I neste åndedrag sa han at det var soknets eldste hus. Så er det nok mer enn 100 år! Det sa jeg også til ham også. Ok, – 105 da, – sa han og lo. Det virket ikke som om han var særlig interessert. Han fortalte også at huset hadde stått på en eller annen liste over vernede eller fredede hus, men fordi han aldri hadde fått noe tilskudd til vedlikehold, hadde han bare latt det forfalle. Sist noen bodde der var i 1973.

Jeg skal holde meg for god til å kritisere ham. Det koster store pengesummer og et hav av tid å restaurere et sånt gammelt hus. Men jeg må få lov til å synes at det er sørgelig. Det nye bolighuset var kanskje mellom 20 og 30 år. Jeg ville tro at det fortsatt var håp for det gamle huset den gangen da det nye ble bygd som erstatning. Men det er for sent å gråte over det nå. Huset skal rives, fortalte han.

Ingen vet om huset alltid har vært så langt. Det kan ha blitt bygd på en eller annen gang. Jeg trodde kjøkkenet lå i midten i så gamle hus, men siden grua lå helt på siden av dette, tenker jeg at det kanskje har blitt bygd på. Huset er et tømmerhus. Senere har det blitt kledd om Noe av kledningen var bred, gammel panel. Den kan ha vært malt for eksempel med falurød farge, men det var det umulig å se nå. Den gamle kledningen var tørr og fin.

Andre steder var huset kledd på et mye senere tidspunkt. Det var lektet ut, kanskje isolert og så kledd med lektepanel. Dette kan man se fordi vinduene ikke har blitt flyttet ut i prosessen, og så blir de liggende som innsunkne øyne i veggene. Av en eller annen grunn var huset i enormt mye bedre stand på den ene enn den andre siden.

Noen steder var hjørnekassene borte, og der kunne man se rett inn på de gamle tømmerlaftingene. Tømmeret var tørt og fint. Jeg må bare si det: Tenk om! Bare tenk om noen hadde tatt vare på det!

Huset skal altså rives. Men først skal det selges. Er det lov å håpe at de nye eierne har lyst, tid, penger – og hva som nå må til for å sette det i stand? Jeg lever i håpet. Siden naboene våre har sitt sommartorp like ved denne gården, vil jeg få anledning til å følge det i tiden som kommer.

Falurødt og i faresonen

Jeg oppdaget huset første gang vi var og besøkte naboene våre på sommartorpet i Sverige. Nå ville jeg ta en nærmere titt, – og det sto der ennå, heldigvis. Egentlig er ikke dette et fullstendig forlatt hus. Men de som en gang bodde der kommer neppe tilbake noen gang, og ingen vet hva som vil skje med huset. Når et gammelt og slitt hus blir forlatt på denne måten, er det absolutt i faresonen. Det er grenser for hvor mange vintere et trehus tåler uten ettersyn og vedlikehold. Plutselig en dag er det forbi grensen for at noen orker å sette det i stand, – det har vi sett nok av eksempler på. Jeg krysser fingrene for at det ikke skjer med denne skjønnheten.

huset1.jpg

Det kan være vanskelig å se på et gammelt trehus i hvilken forfatning det egentlig er. Man skal ikke skue hunden på hårene eller huset på malingen, det er det indre som teller. Her mangler det uten tvil noe strøk med falurødt, men viktigere er det å finne ut i hvilken forfatning taket er, om huset står rett på grunnmuren, om det er fuktighet i vegger og bærebjelker og andre mer fundamentale ting. Dette har mange arker og vinkler på taket, og rundt sånne detaljer kan det lett bli lekkasjer.

Jeg ville gjerne inn i huset, men det var ikke mulig. Dørene var antagelig låste, men siden huset faktisk ikke er helt forlatt, kunne jeg ikke en gang kjenne på dørhåndtakene.

head.jpg hoved.jpg

Likevel tok jeg meg den frihet å kikke litt på vinduene. Så langt jeg kunne se var de originale dørene på plass, lister og gerikter også. Kjøkkenet så stort og fint ut, og jeg tok meg i å begynne å ommøblere i hodet mitt mens jeg klistret øyne og kamera til rutene.

inne1.jpg

Huset var uten tvil tomt, men sånne hus lever uansett. Det dryppet fra takrennene, og selv om det var surt ute, hadde de røde veggene absorbert litt av vårsola, og de var lune å ta på. Jeg lurer på om de plantene som er ment å klatre på denne pergolaen ligger nede i jorda og venter. Det får jeg sikkert anledning til å sjekke når jeg kommer tilbake til sommeren.

vrider1.jpg drupp.jpg

Et hus er bare en haug med planker, og det spiller liten rolle i den store sammenhengen om det lever eller dør. Men jeg kan altså ikke hjelpe for det. Når jeg ser alle de små detaljene, dørhåndtak og vridere, gamle vinduer med seigt glass, slitte dørstokker og gammel taksten – så blir jeg helt syk når jeg tenker på at det kanskje blir borte. Hvor lenge vil vi over hodet ha sånne gamle hus som dette?

bak3.jpg

Som vanlig er det uthuset som har flest detaljer å by på. Det er sjelden noen pusser opp og fornyer et uthus, – heldigvis. Den som er glad i huset sitt vil likevel at det skal se pent ut. Legg merke til at det ikke er gerikter rundt uthusdøra. I stedet har de malt en hvit kant rundt åpningen for å få det til å se ut som om det er gerikter. Jeg lurer på hvor mange ganger noen har lagt tommel og pekefinger rundt denne bryteren for å slå på lyset, – og jeg skulle gjerne ha sett alle dem som har vridd om disse dørhåndtakene.

stort.jpg tak.jpg umalt.jpg

Tenk om huset ble til salgs! Tenk om jeg hadde mange penger! Tenk om jeg kunne kjøpe det! Tenk om jeg kunne pusse det opp! Ojsann – der tror jeg at jeg trenger et annet pronomen: Tenk om vi kunne pusset det opp, for dette er ikke et lite prosjekt.

Jeg tenker sånn hver gang jeg ser et gammelt forlatt hus, og jeg kan ikke ta meg av dem alle sammen.

Sånn er det med den saken!

d1.jpg d2.jpg