Om du skal til København mens året ennå heter 2015, må du ta deg en tur på Nationalmuseet i København. Det finnes ikke maken til det museet, – de lager noen særutstillinger som bare suger deg inn. Hvem æren tilfaller, vet jeg ikke, – for de reklamerer ikke med hvem som har vært kurator for den enkelte utstilling.
Denne gangen handler det om andre verdenskrig og De hvite bussene. Utstillingen er lagt til en diger hall, og med det første man kommer inn, oppleves det ganske kaotisk. Det er lyd og levende bilder over alt, – møbler og skrivebord, en disk der man pakker Røde Kors-pakker, et telt, et hospital…
Etter en stund venner man seg, og kaoset glir over i en stemning av stress og aktivitet, hektisk virksomhet, – omtrent sånn som det må ha vært da de danske og norske fangene skulle hentes hjem fra KZ-leirene i Tyskland. Veldig effektfullt, og neppe tilfeldig.
Selv om utstillingen er satt i en stor hall, er det lett å navigere noenlunde kronologisk. Det er mørkt, noen ganger veldig mørkt, men ikke mørkere enn at man ser det man skal se.
Skjermer med film og stillbilder lyser opp høyt, høyt oppe under taket, – og i øyenhøyde. Over alt er det noe å se og noe å høre.
Midt i lokalet en hvit buss. Selvfølgelig en hvit buss.
Om man vil, kan man gli gjennom utstillingen på et par kvarter. Vil man utnytte den sånn den er ment, tar det lang tid. Vi stoppet opp, satte oss ned og så en film. Utstillingen fokuserer i stor grad på enkeltindivider, øyenvitneskildringer, bilder og navn. Det gjør den ekstra gripende.
Foran montere med gjenstander, foran bussen, foran et tablå kunne vi sette oss på små kuber og ta høretelefoner på. Så fikk vi en øyenvitneskildring, noen ganger på dansk, andre ganger på norsk eller engelsk.
Plutselig ringte en telefon, fire telefoner. Da vi tok av røret, fikk vi høre hvordan de hadde det, de som reiste med bussene: Sykepleiere, legen, sjåføren, den vernepliktige, – og når stemmen snakket engelsk, dukket en liten film med undertekster opp på veggen. Så gjennomført godt presentert!
Prosjektorene var plassert i taket, og filmer ble projisert på et plankebord, en vegg, tre bårer. Ett sted ble vi oppfordret til å plukke en boks havregryn ut av ei hylle. Belønningen var en lang beretning om effekten av Røde Kors-pakkene.
Vi satte oss foran et gammelt skrivebord der det lå noen dokumenter. Skrivebordet viste seg å være en skjerm, og ved å trykke på ulike ikoner, kunne vi lese om innholdet i hjelpesendingene.
Utstillingen er full av rørende beretninger, og tårene holdt seg ikke helt på plass. Samtidig ble vi også presentert for kritiske deler av historien. For å gjøre plass til danske og norske fanger i samme leir, ble andre, mer trengende fanger skjøvet unna og transportert til andre og verre fangeleire. Dette var en del av det skandinaviske hjelpearbeidet. Hva tenker vi om det i dag?
Nationalmuseet i København har alltid noe å by på. Er det ikke en ny utstilling, som denne, – kan man bare begi seg inn i de permanente utstillingene. Det er nok å kose seg med. At herligheten er gratis, spiller liten økonomisk rolle for folk på ferie, – men psykologisk har det stor betydning. Det føles så romslig og generøst å kunne vandre ut og inn av et sånt museum så mye og så ofte man bare vil.
Akkurat denne utstillinga håper jeg du vil.
Livet leker 