Høyresida latterliggjør Ingebrigt Steen Jensens følelsesargumenter når han advarer regjeringa mot å selge inntektsgivende fellesverdier. De færreste av oss er økonomer med saklige analyser. I stedet må vi lene oss på erfaringer og magefølelse. Gode politiske avgjørelser har ofte vært basert på en kombinasjon av fornuft og følelser. Johan Castberg var ikke økonom, men konsesjonslovene var likevel en genistrek, en viktig økonomisk, politisk avgjørelse der følelsene spilte en viktig rolle. Det er over 100 år siden.
Det skulle vært moro og spurt Jens Evensen (har vært død i ti år) hvilken rolle følelsene spilte den gangen han og de andre, framsynte gutta gjorde etterkrigstidas viktigste økonomiske bragd for Norge, og sørget for at olja ikke kom på utenlandske og/eller private hender. Evensen var forresten heller ikke økonom. Hva ville dagens regjering gjort da olja begynte å sprute? Sett i bakspeilet ville de selvfølgelig hevde at avgjørelsene den gang var korrekte. Det var så vidt jeg husker relativt stor tverrpolitisk enighet om avgjørelsene som ble tatt på 1960-tallet, men hva ville regjeringa gjort om det var i dag? Vi vet at det kan argumenteres for fordeler med privat eierskap også i oljeøkonomien. Bare spør danskene og Maersk.
Vi som føler kan også tenke.
Vi tenker langsiktig, akkurat som når vi betaler ned gjelda vår, før vi går av med pensjon, og heller investerer våre få, ekstra midler i fast eiendom enn i aksjer, når vi skal sikre framtida vår. Vi har for lite til å våge stor risiko.
Oljealderen er noen års mellomspill i vår økonomi, og sett i historisk perspektiv er det et kort mellomspill. I ryggmargen sitter fortsatt en som lever under karrige kår, en som sparer for å ha når åkeren er tørr og olja siner. En gang skal barnebarna våre se i bakspeilet og vurdere de avgjørelsene som blir tatt i dag. Better safe than sorry, tenker vi, – fordi vi er livredde for det irreversible. Det kan komme en regnværsdag.
Sånn føler vi, – og sånn tenker vi.
Livet leker 