Amalfikysten, Ibsen og Nora.

Jeg har alltid tenkt at det var sterkt overdrevet da Nora påsto at hun hadde reddet Torvalds liv da hun sørget for et Italia-opphold for ham. Jeg tviler sterkt på at en vinter i Amalfi kan kurere sykdom, men noe måtte hun jo finne på for å rettferdiggjøre dokumentfalskneriet sitt.

Sommeren og høsten 1879 satt Ibsen i Amalfi og skrev Et dukkehjem, og det er morsomt å tenke på at mye av det han så ligger der ganske uforandret. Utsikten over havet var selvfølgelig den samme, men det var og mange av husene og de trange gatene. Støyen fra de digre bussene var han forskånet fra.

M

Vi var ikke lenge i Amalfi, bare et par timer. Byen er fullstendig stappa med turister, man går i kø, og det er ganske slitsomt.

Byen ser ganske liten ut, men går man inn en sidegate og gir seg trappene i vold, oppdager man at husene kryper oppover fjellsiden, og det ene huset holder det andre i hendene der de henger nedover fjellsiden.

Mitt vonde kne hyler heldigvis ikke når jeg går oppover, og i dag fikk lungene øvet seg litt. Det skal visst være så sunt.

Amalfikysten er en bratt, svingete og trang affære, og all ære til Thv som svingte den relativt store Nissan Noten vår trygt gjennom hårnålsvingene. Vi hadde noen nær-døden-opplevelser hver gang vi møtte en buss.

Etter en sånn tur forstår man hvorfor de gamle italienske bilene er som de er.

Utsikten var formidabel oppe i de svingete veiene, men den utsikten fikk ikke Thv så mye glede av. Ikke var det lett å fotografere heller, for stoppe turte vi ikke.

Da vi kom så langt som til Positano ga vi opp tanken på fredelig rusling i romantisk by. Hundrevis av biler sto parkert langs den smale veien oppover fjellsiden, og nede i byen var det trangt og tjoka fullt av folk. Gatene gikk tvers gjennom restaurantene, og Thv måtte være forsiktig så han ikke kjørte på kelnerne.

John Steinbeck skal ha sagt at Positano er verdens eneste loddrette by, og om det ikke er sant, er det godt ljugd. Om det alltid er så mye folk der, vet jeg ikke, men i dag var det overfylt, og ikke plass til oss.

Snirklete veier til tross, Amalfikysten ligger bare en drøy time med bil fra hotellet vårt, så det er ikke som om vi brukte hele dagen på tur.

Før klokka to og lunsjtid var vi tilbake på drømmehotellet, og det kan jeg fortelle litt om en annen dag.