Stakkars fyr, han skulle bare visst.
Da Vesuv blåste ut i 79 e Kr kom han seg ikke unna, men ble begravet i pimpsten og aske, før noen fant ham og plasserte ham på ei hylle sammen med naboer og venner.
Jeg vet ikke når jeg først hørte om Pompeii, men det var da jeg var lita jente, og siden har jeg drømt om å komme dit, – om å komme hit. Jeg er her nå.
Jeg kunne selvfølgelig ha vært her for lenge siden, i hvert fall etter at økonomien sluttet å være stram, men det skulle altså ikke være i sommervarmen, og så ble det utsatt og utsatt. Nå er perfekt.
Det har vært en fantastisk dag. Vi hadde hørt at store deler av byen er lukket for publikum, og det stemmer, men hjelpes meg så stor den byen er. Det er mer enn nok å se, flere gater å gå enn man rekker på en enkelt dag.
Det var akkurat like merkelig og fantastisk å gå der som jeg hadde trodd. Alt er på ordentlig, ekte, og historien suste så jeg fikk dotter i øra.
De bodde fint disse romerne, i lekre villaer med atrium, soverom og alt de kunne trenge. I atriene spiste de middag og var med venner.
Lunsj spiste de ute, på restaurant eller gatekjøkken, og vi så mange av dem, så mange at jeg fikk lyst til å kommersialisere litt der inne i ruinbyen. Hva med å servere mat fra et av disse gatekjøkkenene, en liten pompeiiansk meny for turister?
Vi har drukket vann der romerne drakk
og besøkt både badehus og horehus.
Horehuset var for øvrig en sørgelig affære, et trangt hus dekorert med erotiske bilder, utstyrt med små båser der jentene kunne møte kunder. Den gesjeften har aldri vært noe å rope hurra for.
Vi hadde sikkert hatt glede av å følge en guidet gruppe, men etter et helt liv med interesse for Pompeii, har vi lest så mye om dette samfunnet, at vi valgte å klare oss på egen hånd.
Noen ganger tjuvlytta vi på andres guider og oppdaga til vår overraskelse, at når konteksten er så tydelig som her, kan vi til og med forstå litt italiensk, for eksempel at horene brukte svamper dyppet i sitronsaft for å unngå å bli gravide. Akkurat det visste vi fra før, men det var morsomt å høre det på italiensk og skjønne hva som ble sagt.
På forum fikk vi høre noe vi ikke visste. Vi lærte om alle templene, og spesielt om Apollontempelet som du ser på bildet over her. Inn der kom bare prestene. Unntaket var en gang i året når det var valg. Da gikk borgerne inn porten til venstre, stemte og så ut porten til høyre.
Det som overrasket oss mest var størrelsen på byen, alle gatene, husene, – og alle de fantastisk dekorere veggene. I de rikes huse var til og med trange korridorer malt, og takene fulle av fantastisk stukkatur.
Men alle i Pompeii var ikke rike. Her var fattigfolk og slaver også, og kanskje kunne de vist akkurat det mer tydelig. Vet man ikke bedre, kan man fort tenke seg at dette var en lykkens by for alle som levde der.
Grafittien på veggene ga litt kontakt med dem som levde i Pompeii. En guide fortalte at fisken med med halefinne som baller, skal forestille en penis, og at en sånn liten fisk er ment å være oppmuntrende: «Kom igjen, vis at du er en mann.» Og det kunne de jammen trenge. Særlig i 79.
Nå må jeg gi meg for denne gang. Vi skal ut å spise middag. Egentlig har jeg litt lyst til å dra tilbake i morgen, men jeg vet ikke helt. Kanskje skal vi spare resten til et annet år. Denne søylen har venta på meg i 1935 år, og nå har jeg kyssa den, akkurat som jeg hadde planlagt.
Og forresten, Solveig og Steven: Vi fant pizzarestauranten og parkerte der. Takk for tipset.
Jeg slutter med «Vokt deg for hunden»-gulvet. Akkurat det rommet var stengt, og det var skiltet med beklagelse. Men mitt lille kamera kommer til over alt. Jeg stakk det gjennom noen sprinkler før jeg åpnet Objektivet, fotografere og trakk inn objektive så kameraet ble lite og kunne lirkes ut mellom sprinklene igjen.
Voila!
Livet leker 