Dagens anbefaling: Hotel Marad

Vi bestiller nesten alltid hotell via booking.co. Denne gangen orienterte jeg meg rundt Pompeii, krysset av for gratis parkering, ditto wiki og utendørs svømmebasseng. Deretter ba jeg om å få de billigste først, – billig er sjelden feil.

Da jeg så hvor lite jeg skulle betale, oppgraderte jeg til et rom med utsikt både til Napolibukta og Vesuv. Det ble hotell Marad.

Rommet var hyggelig, rent og pent, badet greit, selv om dusjen var litt liten.

Vi bodde i tredje etasje, og utsikten var fantastisk.

I samme etasje, rett utenfor døren vår, var takterrassen.

Der satt vi rett før solnedgang, jeg med strikketøyet mitt, – og jeg var ikke alene om det. Det var flere strikkende damer rundt meg.

En time før middag åpnet de en liten bar, lamper ble tent, og det hele var bare lekkert.

Marad er et meget fredelig hotell, og alle andre gjester var på vår alder og eldre. To turistbusser, en med folk fra Canada, dukket opp ved middagstider, og vips så var de borte. Da vi spiste frokost i åttetida, var de allerede på vei inn i bussen for å dra på sightseeing.

Vanligvis spiser vi ikke middag der vi bor, men det gjorde vi denne gangen, – alle tre kveldene. For det første var det dårlig med restauranter i området. Dessuten var maten vanvittig god. Jeg har for eksempel aldri fått bedre forretter. At kelnerne var flinke, vennlige og personlige trekker heller ikke ned.

Vi lærte sist vi var i Italia, at rett nummer to, den med pasta eller risotto, blir alt for mye for oss. Kokken på Marad varta som sagt opp med noen forretter som var en fryd for både øye og gane, – og igjen, om det betyr noe for deg: rimelig.

Vi var forskånet for høy musikk og støy, det var fredelig ved bordene, men på lørdagskvelden hadde de tausa inn en smørsanger, og det var faktisk ganske hyggelig.

Marad ligger i åsen over Torre del Grecco, en by vi forbigår i stillhet, men bare 15 minutter fra Pompeii og en drøy time fra Amalfi.

Omgivelsene er vakre, gamle villaer med nydelige hager.

Nevnte jeg bassenget? Vel, det er der, bak i en trivelig hage, og selv om vi nærmer oss oktober var det varmt nok for både soling og bading.

Jeg skriver dette mens jeg sitter på en fortauscafe utenfor Pantheon i Roma. Kelneren har akkurat overbevist oss om å smake hans hjemmelagede tiramisu, og han hadde rett: Den er ille god. Det er grenser for hvor mye jeg kan blogge om et hotell vi har forlatt, men bare litt til:

Da får det holde for denne gang. Er det noe du lurer på, er det bare å spørre.

Bare et siste bilde: Frokostplassen.

Amalfikysten, Ibsen og Nora.

Jeg har alltid tenkt at det var sterkt overdrevet da Nora påsto at hun hadde reddet Torvalds liv da hun sørget for et Italia-opphold for ham. Jeg tviler sterkt på at en vinter i Amalfi kan kurere sykdom, men noe måtte hun jo finne på for å rettferdiggjøre dokumentfalskneriet sitt.

Sommeren og høsten 1879 satt Ibsen i Amalfi og skrev Et dukkehjem, og det er morsomt å tenke på at mye av det han så ligger der ganske uforandret. Utsikten over havet var selvfølgelig den samme, men det var og mange av husene og de trange gatene. Støyen fra de digre bussene var han forskånet fra.

M

Vi var ikke lenge i Amalfi, bare et par timer. Byen er fullstendig stappa med turister, man går i kø, og det er ganske slitsomt.

Byen ser ganske liten ut, men går man inn en sidegate og gir seg trappene i vold, oppdager man at husene kryper oppover fjellsiden, og det ene huset holder det andre i hendene der de henger nedover fjellsiden.

Mitt vonde kne hyler heldigvis ikke når jeg går oppover, og i dag fikk lungene øvet seg litt. Det skal visst være så sunt.

Amalfikysten er en bratt, svingete og trang affære, og all ære til Thv som svingte den relativt store Nissan Noten vår trygt gjennom hårnålsvingene. Vi hadde noen nær-døden-opplevelser hver gang vi møtte en buss.

Etter en sånn tur forstår man hvorfor de gamle italienske bilene er som de er.

Utsikten var formidabel oppe i de svingete veiene, men den utsikten fikk ikke Thv så mye glede av. Ikke var det lett å fotografere heller, for stoppe turte vi ikke.

Da vi kom så langt som til Positano ga vi opp tanken på fredelig rusling i romantisk by. Hundrevis av biler sto parkert langs den smale veien oppover fjellsiden, og nede i byen var det trangt og tjoka fullt av folk. Gatene gikk tvers gjennom restaurantene, og Thv måtte være forsiktig så han ikke kjørte på kelnerne.

John Steinbeck skal ha sagt at Positano er verdens eneste loddrette by, og om det ikke er sant, er det godt ljugd. Om det alltid er så mye folk der, vet jeg ikke, men i dag var det overfylt, og ikke plass til oss.

Snirklete veier til tross, Amalfikysten ligger bare en drøy time med bil fra hotellet vårt, så det er ikke som om vi brukte hele dagen på tur.

Før klokka to og lunsjtid var vi tilbake på drømmehotellet, og det kan jeg fortelle litt om en annen dag.

Pompeii, – jeg har venta i over 40 år

Stakkars fyr, han skulle bare visst.

Da Vesuv blåste ut i 79 e Kr kom han seg ikke unna, men ble begravet i pimpsten og aske, før noen fant ham og plasserte ham på ei hylle sammen med naboer og venner.

Jeg vet ikke når jeg først hørte om Pompeii, men det var da jeg var lita jente, og siden har jeg drømt om å komme dit, – om å komme hit. Jeg er her nå.

Jeg kunne selvfølgelig ha vært her for lenge siden, i hvert fall etter at økonomien sluttet å være stram, men det skulle altså ikke være i sommervarmen, og så ble det utsatt og utsatt. Nå er perfekt.

Det har vært en fantastisk dag. Vi hadde hørt at store deler av byen er lukket for publikum, og det stemmer, men hjelpes meg så stor den byen er. Det er mer enn nok å se, flere gater å gå enn man rekker på en enkelt dag.

Det var akkurat like merkelig og fantastisk å gå der som jeg hadde trodd. Alt er på ordentlig, ekte, og historien suste så jeg fikk dotter i øra.

De bodde fint disse romerne, i lekre villaer med atrium, soverom og alt de kunne trenge. I atriene spiste de middag og var med venner.

Lunsj spiste de ute, på restaurant eller gatekjøkken, og vi så mange av dem, så mange at jeg fikk lyst til å kommersialisere litt der inne i ruinbyen. Hva med å servere mat fra et av disse gatekjøkkenene, en liten pompeiiansk meny for turister?

Vi har drukket vann der romerne drakk

og besøkt både badehus og horehus.

Horehuset var for øvrig en sørgelig affære, et trangt hus dekorert med erotiske bilder, utstyrt med små båser der jentene kunne møte kunder. Den gesjeften har aldri vært noe å rope hurra for.

Vi hadde sikkert hatt glede av å følge en guidet gruppe, men etter et helt liv med interesse for Pompeii, har vi lest så mye om dette samfunnet, at vi valgte å klare oss på egen hånd.

Noen ganger tjuvlytta vi på andres guider og oppdaga til vår overraskelse, at når konteksten er så tydelig som her, kan vi til og med forstå litt italiensk, for eksempel at horene brukte svamper dyppet i sitronsaft for å unngå å bli gravide. Akkurat det visste vi fra før, men det var morsomt å høre det på italiensk og skjønne hva som ble sagt.

På forum fikk vi høre noe vi ikke visste. Vi lærte om alle templene, og spesielt om Apollontempelet som du ser på bildet over her. Inn der kom bare prestene. Unntaket var en gang i året når det var valg. Da gikk borgerne inn porten til venstre, stemte og så ut porten til høyre.

Det som overrasket oss mest var størrelsen på byen, alle gatene, husene, – og alle de fantastisk dekorere veggene. I de rikes huse var til og med trange korridorer malt, og takene fulle av fantastisk stukkatur.

Men alle i Pompeii var ikke rike. Her var fattigfolk og slaver også, og kanskje kunne de vist akkurat det mer tydelig. Vet man ikke bedre, kan man fort tenke seg at dette var en lykkens by for alle som levde der.

Grafittien på veggene ga litt kontakt med dem som levde i Pompeii. En guide fortalte at fisken med med halefinne som baller, skal forestille en penis, og at en sånn liten fisk er ment å være oppmuntrende: «Kom igjen, vis at du er en mann.» Og det kunne de jammen trenge. Særlig i 79.

Nå må jeg gi meg for denne gang. Vi skal ut å spise middag. Egentlig har jeg litt lyst til å dra tilbake i morgen, men jeg vet ikke helt. Kanskje skal vi spare resten til et annet år. Denne søylen har venta på meg i 1935 år, og nå har jeg kyssa den, akkurat som jeg hadde planlagt.

Og forresten, Solveig og Steven: Vi fant pizzarestauranten og parkerte der. Takk for tipset.

Jeg slutter med «Vokt deg for hunden»-gulvet. Akkurat det rommet var stengt, og det var skiltet med beklagelse. Men mitt lille kamera kommer til over alt. Jeg stakk det gjennom noen sprinkler før jeg åpnet Objektivet, fotografere og trakk inn objektive så kameraet ble lite og kunne lirkes ut mellom sprinklene igjen.

Voila!

Den som hugget ved blir dobbelt varm

Fire trær falt. Kubbene ble fraktet hjem, og denne helga skulle jeg klyve dem.

Jeg elsker å klyve ved, men både ryggmuskulatur og vedstabel forteller meg at det var en stor jobb. Det er jo egentlig motorkraft og hydraulikk som gjør jobben, men kubbene skal løftes og bæres og plasseres. Jeg liker å jobbe sånn. Det er deilig både i kroppen og i hodet.

Når man jobber med kroppen, vandrer tankene. Vi har system på veden vår. Under verandaen ligger tørr, fyringsklar ved. Hver høst tar vi et passe lass ned i kjelleren, sånn at vinterens fyring er lett tilgjengelig.

Den veden jeg gjorde klar nå, skal vintertørke ute. Først vinteren 2015-2016, – og kanskje enda senere også, skal den varme huset vårt. Jeg lurer på hvordan livet vårt er da. Det er lenge til.

Jeg jobbet med dette både lørdag og søndag, og derfor var det deilig å være invitert i middagselskap på lørdagskvelden. Etter et varmt bad var jeg klar for å sitte rolig i en stol og spise god mat jeg ikke hadde laget selv.

EFIT 2014

Det er på tide med en Et foto i timen-post. En sånn må jeg ha minst en gang i året. Verre var det å få publisert den. Som du skal se, var det en lang dag i går, – og i dag var jeg ikke hjemme fra jobben før klokka ni. Vi hadde foreldremøte, nemlig.

Men altså, – dagen i går:

07:10

Klokkene vekker oss litt før sju hver dag. Vi har en gammeldags klokkeradio, og jeg blir gjerne liggende å høre på nyheter før jeg står opp, vasker håret og spiser frokost.

08:10

På jobben er det folk fra halv åtte, og kaffemaskinen går varm mens alle skravler og venter på at moroa skal begynne sånn litt før halv ni.

09:10

I går var det tid for de nasjonale leseprøvene. De varer i 90 minutter, og første gruppe jobba fra halv ni til ti. Det er alvor med nasjonale prøver, og ungene satt dypt konsentrerte og gjorde sitt beste.

10:10

På onsdager har jeg inspeksjon fra ti til halv elleve. Været i går var supert, og de ungene som ikke var i ballbingen eller gymsalen satt ute i sola og koste seg.

11:10

Det blir litt feil å skrive ti over elleve på dette bildet, for det er nok tatt noen minutter før. Vi skal i gang med nasjonale prøver i andre gruppe. Mens elevene jobba, fikk jeg gjort unna noen forberedelser til senere undervisning.

12:10

En ny halvtimes pause, og i denne har jeg fri. Det ble lunsj og skravlings på lærerværelset. Hyggelig.

13:10

Dobbeløkt valgfag: Min familie i historien. Jeg skal fortelle mer om dette senere. Jeg foreleste om skriving av fagartikkel, og så jobba ungene med å forberede intervju av sine kilder.

14:10

Jeg skulle være på plangruppemøte på rektors møterom kvart over to, – men det holdt hardt. Det er mye som skal ryddes bort etter siste time: PC-traller skal på plass på biblioteket, klasserom fikses og dører låses, – og så er det alt som må fraktes ned på plassen min. Men jeg rakk det, – så vidt.

15:10

Vi har mange fine bilder på skolen, – de fleste er laget av elever eller de er samarbeid mellom elever og lærere. Dette henger på møterommet, og var min utsikt på plangruppemøtet i går.

16:10

Jeg var hjemme i firetida, men middag skulle vi ikke ha. Det ble en liten bolle med noe spiselig, – inntatt i sofaen. Jeg orket ikke noe mer akkurat da.

17:10

Jeg satte meg til i yndlingsstolen for å puste litt, ringte mamma for å høre at hun hadde det bra, og i løpet av en time kom to naboer innom. Den ene skulle prate med Thv og fikk en kopp kaffe. Den andre kom for å låne meg en bunke interiørblader. Dem skal jeg glede meg over i helga.

18:10

Da alle hadde gått, Tvh skulle på cabriolet-treff i det fine været, satte jeg meg til for å rette de første leseprøvene. Jeg er jo spent på hvordan det har gått med ungene mine. Dessuten skulle meldingsbøker sjekkes og noteres. Moro med streike-buttonen til Thv. Jeg slapp heldigvis å streike, men er evig takknemlig for at det gikk som det gikk.

19:10

I sjutida var jeg forflyttet til et helt annet sted i byen, til styremøte i Soroptimist-foreningen. Vi var forøvrig i et hus med verdens vakreste trapp, men den glemte jeg å ta bilde av.

20:10

Dette var årets første styremøte, og sånne tar tid.

21:10

Fortsatt styremøte, men nå i den sosiale fasen. Vi fikk salat med nektariner og pai. Jeg var sulten!

22:10

Det ble en sen kveld, og klokka var over ti før jeg kom hjem.

23:10

Vanligvis prøver vi å ta kvelden i halv elleve-tida, men når jeg kommer sent hjem, må jeg lande og trekke pusten før jeg legger meg. Vi burde sikkert rydda et rotete hus, men det får være grenser for pes, så vi havna med bena på bordet foran hver vår skjerm. Deilig!

24:10

Det ble alt, alt for sent før vi lå i senga, men det går bra, så lenge det ikke skjer for ofte. Puselus ligger aldri i senga vår, men akkurat i natt fant han ut at det måtte prøves ut. Han forsvant før jeg sovna.

Og det var slutten på onsdag 17. september 2014. Alt i alt en fin dag.

Indianersommer

Stua ser ut som et takras, – og det er jo ikke så rart. De siste ukene har vi bare vært innom for å rote. Den tiden vi bruker på å få orden i kaoset, har vi ikke vært her. Så enkelt er det.

Hyttesesongen er strengt tatt over, men i år er alt annerledes. På hytta har vi fått bad, oppvaskmaskin og alt som hører med til et moderne hjem. Når sola i tillegg leker juli, er det ikke merkelig at vi ikke vil være i byen. Vi har solt oss og kost oss, hugd tømmer og malt vindskier, – og så har vi hatt middagsgjester. Kveldssola var så varm, at vi måtte utsette desserten og rømme ut på verandaen.

Denne helga varte helt til tirsdag. Ikke som om vi ikke måtte på jobb, men skoleveien er også annerledes når man kjører gjennom jordbrukslandskapet tidlig om morgenen.

At mosekonene brygger, forteller oss at det fortsatt blir varme dager.

A house with a view

En gang så vi havet. Det var ikke mye, – langt fra panorama, men vi så i hvert fall noe blått der ute.

Det er lenge siden. For hvert år som går, gror tomtene her ute i hyttegrenda mer og mer igjen. Vi vet ikke hvorfor de der nede i Dødsskyggens dal ikke hugger litt flere trær. Kanskje de liker å tilbringe feriene sine i mørke fra i femtida om ettermiddagen. Kanskje de er redde for UV-stråling. Hva vet vel vi. Uansett: Stranda er for alle, og hvis du ser på bildet over her, ser du lørdagens morgenbadere i livlig passiar på brygga.

Her oppe på hyttetoppen er det sol fra morgen til kveld, sol har vi nok av. Utsikt derimot. Ikke at det er viktig for oss. Altså: Det hadde vært helt greit med hyttetomt uten utsikt til havet. Det er bare det at vi vet at utsikten er der et sted. Bak trærne ligger blått hav og seilbåter, små holmer og skjær, Ferder fyr og Vestfoldkysten. På nabohytta som ligger noen få meter bortenfor oss ser de alt dette, og nå vi vi også ha litt av herlighetene.

Bildet over her tok jeg i går morges. Sånn ser det ut fra verandaen på hytta. Vrir du øynene dine, kan det hende du skimter noe som er hav bak trærne et sted, men da er du jaggu god.

Vi zoomer inn:

Nå er dette et litt sånn sleipt illustrasjonsfoto, for det er mer blått å se andre steder på verandaen. Da jeg tok bildene, håpet jeg jo at vi skulle få en skikkelig før – etter-effekt.

Lørdag morgen utstyrte vi oss med stramme muskler og motorsag, og så skred vi til verket. Fire trær hogg vi, – og det er ikke snakk om småbusker dette her. De er sinnsvakt øye, de trærne. Ei furu kan bli 40 meter. De vi hugg i går var omkring 30, – men mannen er god med saga.

Trærne står på tomtene til en hyggelig nabo og en velvillig svoger, for det er der problemet ligger: De trærne vi vil bli kvitt, står på annen manns tomt.

Det er noe sexy med en mann som feller trær med motorsag, – og da jeg sa det til mannen (Han kunne trenge det, der han sto og lekte tømmerhugger, mens svetten silte), – lurte han på om jeg mente han skulle ta en Jonas. Jeg liker Jonas, og det var et stunt, det han gjorde den gangen, – men jeg tror ikke det er lurt. Selv shorts var å leke med liv og helse i går. Når tunge stubber med spisse grener faller tungt bak en legg, kan det faktisk bli blod av det.

Vi la ned et dagsverk. Jeg er ikke særlig sterk, men sta er jeg, og seig. Siden mannen ville sage, endte jeg med å slepe kvist og kvas. Det ble to gigantiske hauger, over to meter høye. Og så var det stubbene. De er presis 30 centimeter, og noen av dem var drit-tunge, men jeg bar hver eneste en av dem og la dem i en diger haug. Applaus!

Sa jeg dagsverk? Ikke helt. Men 6 timer tok det før vi var ferdige.

Hjalp det? Fikk vi utsikt?

(Fanfare. Trommelommelommelom!)

Fortsatt ikke panorama, men definitivt utsikt. Vi ser både hav og båter og holmer. Nå gjenstår det bare å håpe at de der nede i dumpa skjønner at det er mye morsommere å være på hytta når solen skinner på dem. Det er lov å håpe. Og vi har ikke tenkt å gi oss.

To be continued!

Kattekurv

Vi har tilbudt Puselus alle mulige typer esker, kurver, huler, – men han vil ikke ha noe. I stedet ligger han på det varme badegulvet når vi er på do, i min ørelappstol når jeg vil lese, på bordet, når han klarer å snike seg til det og på Thvs mage når mannen vil sove.

I går snublet jeg over en kurvtype jeg har ønsket meg lenge. Den tenkte jeg å ha ved siden av sofaen med strikketøy i, – men sånn kommer det nok ikke til å gå. Jeg hadde ikke mer enn satt den fra meg på gulvet, før Puselus moet seg til oppi der, – og han vek ikke fra den nye yndlingsplassen hele kvelden. I dag la jeg et mykt håndkle oppi, – for jeg skjønner når jeg har tapt.

Puselus har fått seng.