Daily Archives: 25.06.14

Dagen i går var en god dag

I går hadde jeg en kronikk i Aftenposten!

Hurra!

Jeg skriver hele tida. Noen ganger lurer jeg på om hjernen min sitter i fingrene, – jeg tenker rett og slett bedre når jeg skriver. Det blir mange ord av sånt, – mest for lagring. Innimellom, ganske ofte faktisk, er jeg ghost writer for dem som ikke liker å skrive selv, men det er det jo ingen som vet. Mest skriver jeg her på bloggen, og så har det blitt en og annen tekst i tidsskrifter.

Onsdag i forrige uke startet jeg dagen med en kommentar på statusen til en kollega, og så føk jeg ut døra for å fullføre tre maratondager på jobben. Kommentaren handlet om privatskoler, og som vanlig kokte jeg litt over. Jeg er født med lavt kokepunkt.

Om kvelden fikk jeg en mail fra ei som mente jeg burde bygge ut kommentaren min til en kronikk. Jeg vegret meg lenge. Ikke hadde jeg tid, – og viktigst: Aldri i verden om noen av Oslo-avisene ville ta inn en kronikk fra lille meg. Der inne er nåløyet trangt, og jeg vet at de får lassevis av tekster hver dag.

Men så var det dette med kokepunktet og turbosjelen min da. Jeg kjente at jeg hadde lyst, – veldig lyst. Når er det forresten jeg ikke har lyst til å skrive? Noe av det som trigga meg er at hun som foreslo prosjektet kan noe om avistekster. Jeg ble så glad over at hun trodde på meg, at det var grunn god nok til å legge fingrene på tastaturet. Folk som oppmuntrer andre burde fått premie!

Denne kronikken var ferskvare, og når skulle jeg skrive? Da jeg kom fra jobb på onsdag: 2 timer. Da jeg kom hjem etter avslutningsseremoni med elevene og vindrikking med kollegene sånn ved midnattstider: 2 timer Da jeg kom hjem etter jobb og begravelse på torsdag: 5 timer. Vanligvis burde jeg kunne produsere en sånn tekst på 4-5 timer, men ikke denne gangen. Jeg streva fælt med orda, og først etter 9 timer var jeg i mål, men jeg var ikke fornøyd. Jeg streva fælt med ord og komposisjon, og kanskje skyldtes det at jeg brukte kommentaren min på Facebook som underlag. Det hemma meg veldig, kjente jeg, – og jeg ble ikke helt fornøyd med resultatet.

Fredag, mens jeg hjalp elever med å klage på eksamensresultater, sjekka jeg mailen min hvert kvarter, og rett før lunsj kom svaret: Aftenposten tok den! Jeg gikk fullstendig i spinn av glede, mista helt kontrollen på kroppen og hoppa og spratt som en gal. Lykkelig! Men jobben var tydeligvis ikke gjort. Jeg hadde skrevet 9000 tegn. Aftenposten ville ha 6000! Nå! Før klokka 15:00!

Selv syntes jeg ikke jeg hadde med ett ord for mye, og nå måtte jeg stryke. Men folk er så snille, og det er alltid hjelp å få. En kollega sa seg villig til å stryke mye, hele avsnitt, lange partier. Hun som dytta meg igang ga også respons. Selv hadde jeg nok med å komprimere og skrive om. Det ble litt fram og tilbake, men til slutt, etter en drøy time, ble avisa og jeg enige om at 6500 tegn var bra.

Mandag kveld lå Når noen skummer fløten på nett og Aftenposten la den på Facebook. Tirsdag sto den i avisa.

Det starta med et politisk engasjement for en sak som ligger meg sterkt på hjertet, men når en tekst er skrevet, er man på en måte ferdig med den. Det er merkelig, men sånn er det. Likevel skulle akkurat denne teksten klistre seg til hele tirsdagen min. Fra det øyeblikket kronikken var publisert, braket det løs. Og det var helt vilt! Jeg har aldri i hele mitt liv opplevd noe lignende, og det kom fullstendig bakpå meg. Klart jeg lurte på om noen ville lese den, om jeg ville få mange likes på Facebook, om noen jeg kjente ville gi meg tilbakemelding. At det skulle bli så voldsomt, hadde jeg ikke i mine villeste fantasier trodd.

Jeg skulle male hus i går, og noe ble gjort, men det var jammen ikke stort. Telefonen ringte om og om igjen, venner og bekjente, til og med en fra kommuneadministrasjonen ringte for å si noe hyggelig. På Facebook ble teksten delt om og om igjen, og jeg fikk kommentarer og pm-er fra kjente og ukjente, – til og med ei jeg fant på regjeringen.no sendte meg en superhyggelig pm for å fortelle at dette var bra. Og så var det alle sms-ene. Gamle klassekamerater, slekt og venner sendte meg meldinger. Den merkeligste kom fra et gammelt ektepar, totalt ukjente for meg, som sendte en lang sms for å oppmuntre meg til å stå på.

Jeg er ikke blasert. Jeg gidder ikke late som om dette ikke betyr noe for meg. Dagen i går ble en så god dag, at jeg kommer til å leve på den hele sommerferien. Når man skriver så mye som jeg gjør, er det bare så innmari hyggelig å få skikkelig respons. Det gir meg mot og lyst til å skrive mer. Ofte føler jeg at det meste av det jeg skriver blir mellom meg og orda. Her på bloggen er det alltid veldig stille. Jeg får så lite feed back, at jeg innimellom lurer på hva poenget er med å publisere det jeg skriver her. Men så er det bare det at jeg må skrive, og her ser jeg i hvert fall at jeg har noen lesere.

Innimellom er jeg den som gir andre respons når de har gjort noe bra. Det skal jeg gjøre enda mer. Jeg skal oppmuntre andre til å skrive. Jeg skal fortsette å hjelpe andre med deres tekster (Nå er det strengt tatt jobben min!). Hadde ikke Elin sparket meg igang, hadde ikke Anne hjulpet meg med strykingen, – da hadde det ikke blitt noen kronikk. Hadde ikke alle de vennlige menneskene der ute fortalt meg at dette fungerte, da hadde jeg trodd at ingen hadde lest det jeg skrev, eller at det var så dårlig at det ikke fortjente noen kommentar.

Dagen i går var virkelig en god dag.

Den beste.