Daily Archives: 20.03.14

Å skrive eller ikke skrive

Jeg vet egentlig ikke hvorfor jeg blogger så lite, – eller noe vet jeg.

Skrivinga gir meg en sinnsro og tilfredsstillelse jeg ikke gidder sette ord på. Det bare er sånn. Likevel blogger jeg lite for tida. Så har jeg vel uro i sinnet og er lite tilfredsstilt.

Fra tilbakmeldinger jeg får fra andre, vet jeg at det er hverdagslivblogginga leserne mine vil ha. Aller helst vil de lese om skolehverdagen, og det som går bra og det som går skitt i klasserommet. De vil le av pussige og søte historier om ungene jeg leker med på jobben, og de vil gjerne se bilder.

Men alt det har jeg jo skrevet om før. Ofte. Mye. På skolen lever jeg i en treårssyklus, og det meste har skjedd før. Jeg kjente på det her om dagen. Vi skulle gå gjennom Victoria, og ungene mine var litt nølende i sin interesse. Dette har jeg opplevd før, tenkte jeg. Klart jeg har opplevd det før, men når jeg kjenner sånn veldig tydelig at jeg har opplevd noe før, da har jeg gjerne skrevet om det. Og riktig nok! Det gamle blogginnlegget ble funnet fram, og kastet opp på skjermen i klasserommet (Moderne skole. Alltid skjerm klar.), – og jammen leste jeg det ikke høyt også. De lo. Og selv om dette ble skrevet for tre år siden, var det flere som kjente seg igjen.

Men jeg kan ikke gjenta meg selv hele tiden.

Og så er det de små stikka. Små stikk fra venner og familie. Noen ganger sier de det sånn indirekte: At folk (Les: Du) gidder å brette ut livet sitt for all verden å lese. Noen ganger kommer det enda nærmere: Jeg på kjøkkenet. Gjester i stua. En som sier til en annen: Hege skriver jo om ALT mulig på bloggen sin. Humre. Humre.

Æsj!

Jeg kunne si noe om at alle som skriver bretter ut livet sitt på et eller annet vis. Enten vi skriver rocketekster, romaner eller artikler. Om vi skriver dikt, noveller eller bloggtekster: Vi bretter ut livet vårt. Vi avslører hva vi mener og tenker og føler. Sånn er det bare, – og jeg trodde ellers at det var det som var hele poenget, at det var derfor noen gidder å skrive, mens andre gidder å lese. Bare ikke på blogg. Der gjelds det ikke. Jeg har lurt på hvorfor det er sånn, og kanskje, kanskje er det fordi bloggforfattere ikke skriver profesjonelt. Det er bare nabojenta som åpner hodekrana og slipper ut alt hun tenker, liksom.

Uansett: Jeg tror de små, ekle stikka også er en av grunnene til at jeg har styrt en del unna min egen blogg i det siste. Ikke andres. For jeg hører til dem som mer enn gjerne vil vite hva de andre går og grunner på. Det gir meg så mye å tenke på. Det er med på å korrigere meg.

Og så var det tida. Jeg har noe så innihelsike mye jobbing på gang, – og akkurat når jeg skriver det, så tenker jeg: Pass deg nå, Hege. Du flommer ofte over av frustrasjon over lange arbeidsdager, og noen kunne komme til å tro at du glemmer lærerferiene dine, – og det gjør du jo ikke. Dessuten har mangel på tid aldri hindra meg i skrive.

Men det er lite tid til overs akkurat nå, altså. Det er det.

Egentlig vil jeg gjerne skrive mer. Min selvpålagte sommerjobb i fjor ga mersmak, og jeg koste meg veldig med å skrive de to artiklene i fjor sommer. Nå spørs det bare hvor jeg kan få tak i andre skriveprosjekter, aller helst sånne som krever at jeg må file og pusse språk.

Kanskje jeg kunne bli språkvasker for noen som skriver mye og har dårlig tid?

Mens jeg venter, har jeg et hemmelig lite oversettelsesprosjekt på gang. Mest sannsynlig forblir det mellom meg og teksten, men moro er det.

Synlige og usynlige bremser holder litt igjen på blogginga.

Så vet du det.

Om du er interessert.