Så ble han pensum, Yahya Hassan

Fra 0 til 100 på 3 sekunder.

Fra debutant til pensum på tre måneder.

Sånn er det med Yahya Hassan. For alt jeg vet har Yahya Hassan – Digte vært pensum i Danmark lenge før vi slo til den første dagen etter juleferien, men ingen skal si vi ikke henger med.

Det er morsomt å undervise i litteratur på ungdomstrinnet, – veldig, veldig morsomt. I løpet av tre år skal vi lese oss gjennom litteraturen fra Håvamål og fram til i dag, – og jeg liker at dette i dag tas helt bokstavelig. Da jeg hadde tiende klasse for tre år siden var jeg nyforelsket i Ingvild Rishøj. Hennes novelle Jimmy sa skal få være med oss i år også, og kanskje finner jeg noe fint når jeg får tid til å lese hennes nyeste samling: Vinternoveller.

Norskundervisning handler ikke bare om litteraturen, men også om kulturen, om forfatterne og den konteksten de står i. Jeg valgte derfor å presentere elevene mine for Hassan før vi leste noen av diktene hans. Han er et ferskt skudd på stammen, og man finner ham ikke akkurat i noen litteraturhistoriebok. Etter å ha lest meg opp så godt jeg kunne, presenterte jeg forfatteren, liv og dikt for klassen. Vi så også et intervju med ham fra dansk TV.

Lesing av dikt i klasserommet er en skolsk aktivitet. Skolske aktiviteter blir ofte latterliggjort både av folk flest og av forfattere. Lærerne plukker i stykker litteraturen, hevder de. Teit, spør du meg. På skolen snakker vi av og til med elevene om hva det er vi driver med, at noe er skolsk, at hensikten er å åpne opp for større, intuitiv forsåelse ved neste korsvei, – og ungene forstår så godt hva dette dreier seg om. Det er ingen norsklærer som på alvor tror at noen nærleser litteraturen de koser seg med hjemme i godstolen, langt mindre at de analyserer filmene de ser eller musikken de hører. Likevel mener jeg det har stor verdi å stoppe opp og lese på en annen måte når vi leser på skolen, – i hvert fall av og til. Det handler om en bevisstgjøring om rytme, ordvalg, metaforer … og alt det andre som kan gi en ekstra dimensjon til en tekst.

Jeg valgte ut tre dikt fra debutsamlingen til Hassan. Det første, Barndom, er vel kjent, og jeg lar det ligge nå. Det neste var et dikt kalt Man græmmes og det siste var et utdrag fra noe Hassan kaller Langdigt.

For å ta det siste først. Diktet Langdigt er virkelig megalangt, og jeg tillot meg å lage et utdrag. Det jeg hengte meg opp i, og derfor trakk ut, var den delen der stemmen i diktet snakker til søsteren sin. Han har fått vite at søsteren skal gifte seg med en voksen mann. Hun er forelsket, men det har broren sine egne tanker om. I motsetning til de andre diktene, som (så langt jeg kan se) følger vanlig dansk rettskriving, har dette diktet en mer muntlig form. Ord forkortes, og man får en slags kebab-dansk-følelse. I Danmark kalles det visst perker-dansk. Uansett gir det diktet et muntlig, autentisk preg, og jeg likte det.

Jeg fikk en veldig godhet for både søster og bror i dette diktet, særlig for ham. Fordi foreldrene for første gang tillater henne å møte en mann, forveksler hun oppmerksomheten med forelskelse, – i hvert fall mener broren at det er en forveksling. Et sted skjønner han at han trår for nær, at han er belærende og nedlatende, og i et forsøk på å rette opp, sier han: SØSTER MIG JEG UNDERKENDER IK DINE FØLELSER, – men det holder ikke lenge, og han fortsetter å fortelle henne hva han mener. Jeg opplevde det faktisk som ganske humoristisk, og der tråkker nok jeg uti det nedlatende eller overbærende.

Se bare her:

OG SÅ SKIDE PLUDSELIG MIN SØSTER SKAL GIS VÆK
TIL EN GELLERUPPERKER!
DET ER IK TVANG
SØSTER ER HELT MED PÅ DEN!
HUN ER FORELSKET!
MEN SØSTER MIG JEG VED BEDRE END DIG!
DERFOR JEG TILLADER MIG
OG LAVE UDTRYK PÅ MIN BEKYMRING
MIN BEDREVIDENDE BEKYMRING
MIN DANSKERBEKYMRING
MIG JEG VED DET ER DEN FØRSTE GANG
DU ER FORELSKET
FORDI DU ALDRIG HAR VÆRET
PÅ LEJRSKOLE ELLER STUDIETUR
FORDI DU ALDRIG HAR VÆRET TIL FEST
FORDI DU ALDRIG HAR TALT MED EN DRENG
FORDI DER IK VAR NOGEN
DER SKU KALD DIG SHARMOUTA
FORDI DU HAR VÆRET TILDÆKKET
FRA HJEM TIL SKOLE OG FRA SKOLE TIL HJEMMET
OG NU DU ER FORELSKET!
…
SØSTER MÅ IK LAVE BANKE PÅ
PÅ NOGENS DØR
SØSTER MÅ VENTE PÅ
DER KOMMER NOGEN OG LAVER BANKE PÅ
PÅ HENDES DØR
SÅ DE SIDDER SÅRN
MED DERES MØDRE SOM VAGTER OG ALLAH I FJERNSYN
OG RYGER EN VANDPIB
OG SÅ FLUKS DE LAVER ELSKER PÅ HINANDEN
SØSTER MIG JEG UNDERKENDER IK DINE FØLELSER
MEN MIG JEG SKØNNER
DET DEN FØRSTE FORELSKELSE
OG MIG JEG SKØNNER
DEN FØRSTE FORELSKELSE DEN ER IK HOLDBAR
MIG JEG SKØNNER
DEN FØRSTE FORELSKELSE
DEN ER DEN FARLIGSTE FORELSKELSE
NÅR DEN MUNNER UD I EN ÆGTESKAB
MED EN MUSLIM
…

Diktet traff meg. Det glir rett inn i diskusjonen om hva som er tvang og hva som er frivillig i relasjonen mellom foreldre og barn, en diskusjon jeg har hatt med elever mer enn en gang, – særlig når vi har diskutert kjønn og plikt.

Nå skal du få et lite innblikk i hvordan det kan foregå når vi leser dikt i klassen.

Først leser jeg diktet høyt for elevene.

MAN GRÆMMES

JEG SKIDER EN ROSE MED TORNE
MIN RØV BLØDER AV DÅRSKAB OG HÆVN
JEG ER EN SKIDE ANTISEMIT
JEG FIK DET IND MED FADERMÆLKEN
MED DRONERNE OVER OLIVENTRÆERNE
MED STJERNER OG STRIBER OG HVID FOSFOR
JEG FIK DET IND MED GRÆDEMUREN
MED YNK SIDEN HOOLOCAUST
MED PALÆSTINENSERNES YNK
OG JEG YNKER MED DEM

Så spør jeg om noen vil si noe, – om noen for eksempel kan gjenfortelle motivet. Hva var det jeg leste?

Denne gangen kom det flere innspill: vi er i Gaza, han erkjenner at han er antisemitt, han skammer seg over det, han skriver om USA og Klagemuren, om jødeutryddelse og om medfølelse og ynkelighet.

I en klasse sitter det elever med ulik håndbagasje, og en av mine reagerte spontant og veldig, veldig sterkt på dette diktet. I raskt tempo fikk vi høre en historie om å kjenne seg igjen, om å skamme seg for sine egne fordommer: Jeg har akkurat den følelsen overfor menn, jeg stoler ikke på menn, jeg liker ikke menn, – og jeg vet det er tull og feil, og fornuften min sier meg at jeg er fordomsfull og hatsk, men det bare er sånn, og jeg har det ikke fra min far, som Hassan, men fra min mor. Det bare er der

Jeg lurer på hvordan Abid Raja ville lest dette diktet. For noe over ett år siden husker jeg at Raja fikk tyn for en kronikk han skrev i Aftenposten. Akkurat som Yahya Hassan hevdet Raja at muslimske barn, særlig guttebarn, ofte får hat mot jøder, homofile og andre grupper inn med morsmelken. Om Raja fikk så hatten passer av norske muslimer som ikke kjente seg igjen, – så har han tydeligvis en fetter i Danmark. I skolesammenheng er det morsomt å vise hvordan så ulike tekster som en aviskronikk og et dikt kan skildre den samme følelsen.

Du må ikke tro det er halleluja-stemning når jeg leser litteratur for klassen min. Langt derfra! De fleste er tause, – heldigvis lyttende tause. Men så er det disse som hiver seg frampå, som har noe å melde og tør å si det. Ofte trigger de noen flere, og vips så har vi en litterær samtale på gang. De er unge disse elevene, og jeg har den troa at de som lytter også får noe ut av det. Neste gang er det kanskje de som vil delta i samtalen.

Yahya Hassan er ennå ikke oversatt til norsk, men det gjorde ikke så mye. Tvert om, vil jeg si. Denne gangen kunne vi også prate litt om oversettelse. Hvordan ville vi gjort det? Hva blir JEG ER EN SKIDE ANTISEMIT på norsk? Vi var vel enige om at JEG ER EN JÆVLA ANTISEMITT ville ligge nærmest det norske, men så var det lenken til den første verselinjen:JEG SKIDER EN ROSE MED TORNE. Bruker vi JÆVLA, så mister vi den forbindelsen. Kanskje må det bli EN BEDRITEN ANTISEMITT?

Og hva med YNK? Jeg er ingen kløpper i dansk, men jeg oppfatter at YNK har en dobbelt betydning akkurat her, at det både handler om å ynke seg, klynke, jamre, – men også å føle medfølelse med noen; altså at han har medfølelse med jødene etter holocaust, men samtidig har medfølelse med palestinerne som, med god grunn, ynker seg. Dette siste var det jeg som brakte på banen. Det blir for språklig vanskelig for elevene. Likevel har det verdi å fokusere på språket på denne måten, – og om en stund kommer oversettelsen, og vi kan sammenligne og se hva som har kommet ut av det.

Og sånn holder vi på, vi norsklærere. Vi har ingen illusjoner om at elevene våre stormer ut i verden for å finne mer lyrikk, flere romaner, andre symfonier; men hører du til dem som tror de lider seg gjennom den kulturen vi presenterer for dem, så tar du feil. En skoletime er en happening, en der og da situasjon. I timen, mens vi leser og diskuterer, er elevene på banen, og jeg ser at det skjer noe med dem.

At de fokuserer på alt mulig annet i det øyeblikket de lukker skoleporten, kan vi fint leve med. De opplevelsene de får i klasserommets øyeblikk kan ingen ta fra dem, og for noen av dem åpner disse øyeblikkene nye porter til opplevelser de aldri ville funnet uten skolen og det skolske.

Lite å melde

Vi er på ferie, men har i grunnen veldig lite å melde. Dagen starter med et par timer jobbing, – men det er jo ikke akkurat så spennende. Når frokosten er spist og jobben gjort, rusler vi ned trappa vår og under de vakre blomstene, – og så tar vi det derfra.

I går gikk vi tur, sånn for mosjonens skyld, litt oppover og litt bortover. På veien traff vi noen av disse søte, gamle damene, de med tjukke ullstrømper, sånn i tilfelle det skulle bli snøstorm.

I dag tok vi bilen. Det er fine veier her, og nå går motorveien helt til Mogan. Dit dro vi for et par dager siden. Ingen grunn til å kjøre utfor stupet lenger så vi bruker motorveiene der de finnes. Bare et kvarters tid unna ligger Playa del Cura, der vi bodde i fjor, og dit kjørte vi i dag for andre gang denne uka.

Vi var en tur inne på det flotte anlegget der vi bodde, og visst er det lekkert. Men det er minst like koselig her vi bor nå, og halve prisen. Og stranda er for alle, – så i dag lå vi på Cura-stranda og grillet oss både foran og bak, – og leste i boka vår. Jeg er igang med bok nummer tre her nede. Det var mye sol og veldig varmt, så nå har vi badet i havet også. Deilig, rent og friskt.

En liten kravletur bortenfor Cura, nedenfor Guantanamo, litt lenger enn til det nedlagte fiskemottaket, ligger øyas mest pjuskete restaurant. Kusinen anbefalte den i fjor, og det ga mersmak. Vi har jo skjønt at det er på sånne lurvete steder vi ofte får den beste maten. Der står svigermor på kjøkkenet og kokkelerer, og aldri har vi fått bedre reker i hvitløksolje enn her.

God mat hører ferien til, men selv om sjelene våre har godt av det, – stemmer ikke det helt for kroppene. Til mitt forsvar skal det sies at jeg drikker fint lite alkohol (Thv får heller min dose), jeg spiser lite av is og søtt og snacks, – det er ikke der det ligger. Men så var det dette hvite brødet da, med sprø skorpe, og skinka, og osten og hvitløksrekene. Godt det ikke varer lenger, sier kroppen, – synd, sier sjelen.

Hva vi gjør i morgen er ennå ikke bestemt. Kanskje en halv dag på Cura. Kanskje en halv dag ved bassenget. Kanskje middag i Las Palmas. Kanskje blir vi på verandaen vår.

Og om 44 timer reiser vi hjem.

Vil ikke!

Det var derfor vi kom hit

Vi sovner tidlig og våkner med sola. Etter frokost er det halvannen time over rettebunken (Dagen er aldri den samme uten), – og så begynner vi ferielivet. Sola er uansett ikke varm nok før sånn i ti – elleve-tida, – og i dag var den i hvert fall varm nok.

Vi fant oss ei solseng hver rett under verandaen her, i kanten av bassenget, bretta ut boka vår og så bare lå vi der. Vi lå og vi lå og vi lå, – og det var bare helt og aldeles deilig. Jeg er varm langt inn i benmargen. Sånn ved lunsjtider gikk vi opp på verandaen vår for å spise litt, – i selskap med to duer.

Etter lunsj gikk vi ned til bassenget igjen, – og så fortsatte vi å ligge i sola. Vi solte litt foran og litt bak og litt på siden. Det var akkurat som det skulle være.

Sånn i kveldinga kjørte vi bort til Playa del Cura, der vi bodde i fjor, – og så satt vi der på strandpromenaden og så sola gå ned i havet. Kvelden ble avslutta over en tallerken frittert fisk, sardiner og blekksprut nede i Mogan-havna.

Klokka er ni, – og jeg tror jeg er klar for senga. Det er viktig å være klar for mer sol og sand og strand og vann i morgen.

Ingen solstråle må gå til spille.

Regn på solskinnsøya

Når ferien endelig kommer, gleder jeg meg over stort og smått, – og på fredag ettermiddag startet det med Thomas Cook Airlines, – ingen har så energiske ansatte som dem. Jeg nikoste meg hele flyturen.

Vi var forberedt på at de to første dagene kunne by på dårlig vær. Det skulle både blåse og regne, – og så skulle det være kaldt. Stor var derfor vår overraskelse da vi sto opp til denne utsikten på lørdag morgen.

Sola skinte, og ungene badet i bassenget. Likevel var det ikke varmt nok til at vi lot oss friste. I stedet fulgte vi vår opprinnelige plan for en gråværsdag: Vi dro til det digre kjøpesenteret borte ved flyplassen. Der fikk Thv utvidet garderoben med flere plagg enn han hadde med seg ned, og vi fikk proviantert til ei uke med selvhushold.

Fisk var ikke ført opp på proviantlista, men det er alltid så moro å glane i fiskedisken på Carrefour. De legger opp fisken på de mest kunstferdige måter, og alt ser superlekkert ut, – selv om det lukter litt annerledes enn det ser ut.

Det er februar og tid for norsk skrei, så også på Gran Canaria.

Om kvelden gikk vi på fiiiin restaurant og spiste middag. Det var lørdag, må vite, – og vi er på ferie. Maten var supergod, men det er vel første gang i historien at både Thv og jeg må sende ut store deler av tallerkenen uspist. Det ble rett og slett for mye.

Også i dag var været fint her på Maspalomas, men fortsatt ikke badedraktvarmt for oss, – så vi holdt oss til plan B: Utflukt til Teror. Der er det marked på søndagene, men akkurat det markedet rakk aldri vi. Den godeste Ruth (- dama i GPS-en) fant det nemlig for godt å lose oss gjennom halve den canariske fjellheimen, før vi endelig landet i verdensarvbyen Teror.

Ikke at det gjorde så mye med den lange kjøreturen. Vi fikk sett mye, og ikke minst grønne fjellsider. Det er første gang jeg har sett så frodige områder på denne øya.

Hovedattraksjonen i Teror er kirken, Basilica de Nuestra Senora del Pino, – noe som betyr noe i nærheten av katedralen for vår frue av furua (Pino – pinje – furu, – ikke sant?). For oss ateister skyldes navnet en merkelig og komplett uforståelig historie. I 1481 viste jomfru Maria seg for en biskop mellom grenene på ei furu, – og da måtte det bygges katedral, må vite. Hjelpes meg. Men flott var den, og full av sølv og gull, som sånne gjerne er. Da vi var der, var det messe, så jeg måtte beherske meg med kameraet mitt. Høflig må man være.

Ved å reise til Teror hadde vi oppsøkt uværet, og vi forsto fort hvorfor det er så grønt i åssidene rundt byen. Det regnet i bøtter og spann, og temperaturen holdt seg rundt 8 grader.

Likevel koste vi oss. Byen var vakker, med ei nydelig hovedgate full av gamle rikmannsvillaer.

En av dem var åpnet som museum, akkurat et sånt museum som jeg elsker. Her kunne vi gå fra rom til rom og se hvordan en rik familie bodde i riktig gamle dager. Det var soverom og stuer, bibliotek og doer, tjenerfløy og staller, kjøkken og spisestue.

I likhet med andre patrisiervillaer på Gran Canaria, skryter også dette på seg å ha hatt besøk av Columbus. Det er utrolig hva han rakk på det kvarteret han var innom. Likevel kunne vi se på biblioteket og på fotografiene på veggene, at denne villaen nettopp var forlatt. Den siste eieren tilbragte faktisk sommeren her helt fram til midt på 1980-tallet.

Aller finest var det innelukkede gårdsrommet. Tenk å bo sånn når varmen steker utenfor veggene, – eller som i dag, – når regnet øser ned.

Nå var det lite sol og varme i formiddag, men det går jo an å forestille seg ting. Vi har da fantasi.

Og så er det jo sånn at Gran Canaria kan ha mange ulike værtyper på samme dag. Det handler bare om å bevege seg noen kilometer i en eller annen retning. En times tid etter at vi forlot åtte grader, vind og regn, – ankom vi hotellet vårt, og der så det sånn ut. Sola skinte på alle som badet i bassenget og solte sine vinterbleke kropper, – og det var 22 grader.

Vi lot oss ikke be to ganger.

Fint å leve i travle tider

Det blir litt tynt med bokstaver og bilder her på bloggen om dagen. Jeg har rett og slett ikke tid. Egentlig er det noe tull, – for jeg har alltid tid til det jeg har mest lyst til, og da betyr det vel at blogging ikke lenger er det jeg har mest lyst til når jeg endelig har fri.

Vinteren kom og vinteren gikk. For noen få dager siden tok jeg dette bildet da jeg satt i bilen på vei til jobben om morgenen. Førti fem minutter sto jeg i kø, mens en redningsbil, to politibiler og tre ambulanser ordnet opp etter et lite trafikkuhell like ved skolen.

Heldigvis hadde jeg ikke ansvar for elever den morgenen.

Hver gang det snør, tenker jeg at det må være en misforståelse. Jeg har ikke bestilt det, og selv om det er pent og rent og vakkert og alt det der, vil jeg helst være det foruten. Sånn er det ikke for lille M og venninna. For dem er en lang kveld på skøytebanen en vellykka kveld.

Da foretrekker jeg jobben, og heldigvis for det. Tenk om jeg ikke hadde likt meg på jobben! Det måtte vært et mareritt.

Akkurat nå holder vi på med Den kalde krigen, del 1. Perioden 1945 til 1991 utgjør et voldsomt spenn; derfor del 1 og del 2. Vi har akkurat avsluttet Cuba-krisa. Jeg har laget et drillprogram på nett, – og innimellom oppgavene ligger det en liten sjokoladegave, – for den som leser grundig og oppdager det. Vi var enige, elevene og jeg, om at Cuba-sjokoladen antagelig ble lansert i 1962 eller deromkring. Jeg mener: Rødt papir, stjerne, sigarform, – men hjemmesidene til Nidar kunne fortelle at sjokoladen ble lansert i 1938. Hadde de en krystallkule hos Nidar, kanskje?

Til torsdag skal ungene testes med en gigantisk skriftlig prøve. Åtte sider skal fylles med faktastoff og refleksjoner om Den kalde krigen. De får 90 minutter på seg, og jeg vet allerede nå hvordan det kommer til å gå. Det er 54 elever i klassen, og for å få avviklet prøven er vi fire lærere til stede. Fem – seks elever skal ha sekretærhjelp. Det er elever som av ulike grunner sliter med å formulere stoff skriftlig. Noen har dysleksi, andre mer diffuse utfordringer i forhold til å uttrykke seg med skrift. Da er det viktig at de får vist hva de kan, uten at bokstavene kommer i veien.

Prøven begynner klokka 12:30, og allerede etter en times tid, kommer de første ungene til å si seg ferdige og gå hjem; noen fordi de er ferdige, – andre fordi det blir for mye for dem. En del av disse vil jeg taue inn på et senere tidspunkt, sånn at de også får anledning til snakke fram det de kan. Klokka 14:00 er tiden ute, og de fleste er ferdige; – men ikke alle. Omtrent ti prosent av klassen skriver fortsatt febrilsk et kvarter eller to til, – og sånn i halv tre-tida – eller senere, sitter det kanskje igjen en elev. Kanskje er et den samme eleven som sist, hun som kan finne på å frese: Det tar tid å være smart, – når jeg mer enn antyder at tida for lengst er ute.

For de vil så gjerne gjøre det bra, disse ungene mine, – og det er en av grunnene til at jeg elsker å jobbe med dem. Denne uka har jeg satt av litt tid til å se film: Thirteen days, om Cuba-krise. De fikk velge om de ville se filmen, eller om de ville forberede seg til prøven på annet vis. Over halvparten av ungene mine valgte å studere på egen hånd. De satt rundt omkring i bygget og jobbet. Jeg tok meg noen små turer og så hvordan det gikk, og de kom inn i klasserommet for å spørre om noe de lurte på.

Men jobb er ikke bare jobb, – og noen ganger går det an å slange seg i klasse-senga vår, tekste med en venn eller sjekke Facebook. Hovedgrunnen til at elevene stortrives på skolen er nok ikke Den kalde krigen. Det handler mer om det sosiale. Borte i åttendeklassefløya driver de for eksempel og danser om dagen. Det er også en slags lekse. Kroppsøving, heter det.

Og snart er det vinterferie.

Obama og Castro – et regissert håndtrykk?

Vi holder på med Cuba og Cuba-krisa i historietimene om dagen, og en av elevene satte igang tankene mine. Han kommenterte det som skjedde under begravelsen til Nelson Mandela for noen uker siden. Obama gikk rundt på stadion og hilste på andre statsledere, og plutselig sto han foran Raul Castro og strakte fram hånda,

– ved en feiltagelse, sa eleven litt spørrende.

Neppe, svarte jeg.

Hvor tilfeldig er egentlig et sånt historisk øyeblikk? Antagelig ikke tilfeldig i det hele tatt. Bare se på Obamas energiske, bestemte skritt opp trappa. Sånn går en mann som vet hvor han skal, og på toppen av trappa står Castro. Han ser heller ikke ut som om han blir tatt på senga, snarere som om han venter, og det får meg til å tro at dette er nøye regissert. Vi snakker tross alt om den første kontakten på over 50 år. Vi snakker om Barak Obama og Fidels bror. Etter over femti års isfront ville det vært et sjansespill av Obama å strekke fram hånda på den måten uten at Raul var forberedt. Dårlig gjort mot Raul også. Hadde han nektet å ta hånda, ville temperaturen sunket enda et par hakk. Hadde han tatt den fordi han ikke hadde noe valg, ville resultatet blitt det samme. Det hadde vært en ydmykelse.

Det er det som får meg til å tro at dette var nøye regissert.

Jeg ser det for meg. Det er dagen før Mandelas begravelse. Raul Castro er på hotellrommet sitt, og så kommer det en telefon. Antagelig snakker sekretærene deres sammen først: Raul, det er Barak Obama som ringer. Vil du snakke med ham? Og så prater de, litt sånn sidelengs, kanskje litt om hvorfor de er der, om Nelson Mandela. Raul nevner kanskje at det er meldt striregn dagen etter, og at det kommer til å være mye folk på stadion. Ja, sier Barak, – og det var da jeg lurte på om det er greit for deg, hvis jeg kommer bort og slår av en prat. Klart det, sier Raul, – det blir fint.

Og så bare gjorde de det.

Anledningen kunne ikke vært bedre. Ikke tidspunktet heller.

Fortsettelse følger, men den kommer neppe i morgen.