Det var tendenser til vekkelsesstemning på skolen i dag. Noen av jentene hadde noe storveis å fortelle: De hadde hatt besøk av en healer på håndballtreninga! En healer, altså! Jeg klarte nok ikke å skjule min forferdelse, og forklaring fulgte kjapt. Det har seg altså sånn, at mange av jentene på laget er skada, eller litt skada, eller klager over at de er skada; og nå var treneren ganske oppgitt over det. Derfor altså. En healer! Ei av jentene kunne på inn- og utpust fortelle at da hun kom inn i rommet, hadde treneren spurt healeren: Hva føler du nå? (Et skikkelig idrettsspørsmål, altså.), og da hadde mannen sagt: Høyre ankel, – og det stemte jo, – hun er skadet i høyre ankel. Tenk at han kunne se det! Om hun ble healet, sier historien ingen ting om.
Hvor tok rasjonaliteten veien? Jeg sa det som det var, – at jeg var sjokkert, at jeg synes det er uetisk av treneren å taue inn en som driver med magisk helsearbeid. Ikke at jeg hadde behøvd å si det. Jeg ble nok ganske rød i mosen og høy i stemmen. Jentene lo overbærende. Ikke hiss deg opp, Hege. Det er bare du det, vet du, som ikke tror på healing og sånt. Alle bruker det nå. Det var nesten sånn at de klappet meg vennlig belærende på hodet.
Ja, da så.
Det skulle vært moro å vite om foreldrene til disse jentene synes det er i orden å løse problemet med treningsskader på denne måten. Selv kan jeg som kjent lite om idrett, men at håndball er en belastende sport, det vet jeg. Det sier seg selv at høyt tempo og mye sideveis manipulering av umodne ledd lett kan føre til skader, – særlig om ikke muskulaturen er sterk nok til å stå imot.
Jeg tenker at treneren kanskje heller burde gått noen runder med seg selv: Hvordan trener vi disse jentene? Kan det hende at vi spiller for mye håndball og trener for lite muskler? Kan treningsopplegget vårt komme til å skade disse jentene alvorlig? Har det blitt så viktig å vinne at alle midler må prøves?
Men nei, – healing er løsningen!
Livet leker 