Litt mer enn en begravelse

Jeg hev meg ut døra på jobben før siste time var slutt, – og over skulderen forsikret jeg kollegene om at jeg ville være tilbake før tre. Planen var å sette seg på bakerste benk i kirken, og så forsvinne stille og rolig tilbake på jobb etterpå.

Sånn ble det ikke.

Jeg ble kjent med henne den sommeren jeg fylte sju år. Hun var mor til tre, og en av dem skulle bli min klassekamerat i mange år. Siden husene våre lå tett i tett, var vi veldig mye hjemme hos hverandre, og i perioder syntes mine foreldre at jeg nærmest bodde borte hos naboen. Jeg gjorde nok det, – for jeg likte meg så godt der. Jeg så henne ikke de siste årene hun levde, og jeg har heller ikke tenkt så mye på henne etter at jeg ble voksen. Det gjorde jeg i går.

Da jeg satt der på bakerste benk i middelalderkirken, åpnet de seg, alle hjernefilene merket Barndom. Antagelig har de fleste av oss det sånn at noen mennesker har fått veldig stor betydning for oss. Foreldrene er de viktigste, men det er også noen andre. Det behøver ikke bety at det er noe storveis med dem, men de treffer oss på en måte som ingen andre, – og så blir de en viktig faktor i utviklingen vår.

Sånn var det med henne. Familien i nabohuset representerte en helt annen måte å leve på enn det jeg var vant til. Veldig mye var annerledes, både på godt og vondt, – men jeg hadde bare blikk for det jeg trengte, og det var det gode. Når jeg tenker på det nå, var jeg nok litt forelsket i både mor og far og barn der borte. De fylte ut bildet mitt av hvordan livet kunne leves.

Og hun var en flott dame, helt spesiell var hun faktisk. Det ble ikke noe av å snike seg bort fra begravelsen. Plutselig satt jeg ved et bord sammen med gamle barndomsvenner og bekjente. Vi spiste begravelses-snitter mens vi mintes en felles oppvekst i samme by. Det var veldig fint, og plutselig ble alt så nær meg.

Jeg husket små og store ting fra oppveksten min, og mengder av detaljer fra møter med henne dukket opp i hodet mitt. Mye av det vi lærer og mangt av det vi blir stammer fra de voksne som var rundt oss da vi var barn. Kanskje var hun overdrevent opptatt av rene hender, velbørstet hår og rette rygger ved middagsbordet, – men det var så mye mer. Det var en følelse av å bli sett. Det var lørdagsettermiddager med Barnetimen på radio, en brodert duk med motiver fra folkeeventyrene, et kitschy trillebord med kake, brus og et kremmerhus med lørdagsgodt, – og følelsen av å være inkludert når det alltid var ett kremmerhus til meg også. Og så var det lesestundene. Noen ganger leste hun på oppfordring, men hun satte også av faste tider til Barna i Nyskogen eller Bobsey-barna, og jeg elsket det!

Av henne lærte jeg at voksne damer kan klare det utroligste. Det går an å administrere hus og familie, lakke gulv og male vegger, ha jobb og et sosialt liv, – samtidig som man studerer og lærer noe nytt. Samtidig lærte jeg at det kan gå galt med oss, vi kan snuble og falle, – men selv da går det an å reise seg opp igjen. Det handler om å være arbeidssom, pliktoppfyllende og ikke gi seg på tørre møka. Det lærte jeg hjemme, og det lærte jeg hos naboen.

Og mens vi satt der og sludret over kaffekoppen, mintes jeg lukter og smaker: Hjemmelaget marsipan med sherry og gigantiske koldtbord á la Downtown Abbey til jul, og sjøkreps og kramsfugl om høsten. Det siste husker jeg ekstra godt, for det var noe jeg ikke fikk noe annet sted. Jeg husker en lørdag da mannen kom hjem med et knippe kramsfugl fra byens Fisk og vilt-butikk. Han hadde invitert til spontant herrelag. Det jeg egentlig husker best er at hun kjeftet og smelte for seg selv der hun sto over grytene på kjøkkenet, det fikk da være måte på uønskede overraskelser, men akkurat det overskygges av følelsen da vi to småjentene fikk sitte ute på trappa og suge kramsfuglskrog og spise ben i ettermiddagssola. Det var det beste jeg hadde smakt. Det var kaken hennes også. Jeg serverer den av og til for familie og venner, men minnene mine følger jo ikke med, så det blir aldri helt det samme. På samme måte fletter jeg hver jul en adventskrans helt lik den hun hengte opp der borte i nabohjemmet.

Begravelser kan trigge minnet på en helt spesiell måte, og plutselig var jeg midt i barndomstemningen, kjente luktene og smakene og husket følelsene fra den gangen. Hun var nok åpnere om både kropp og følelser enn folk flest på den tiden, og da vi ble eldre husker jeg samtaler om livet, døden, kjærligheten og alt i mellom. Hun fortalte oss om sin egen barndom og oppvekst, og da hun studerte fikk vi høre om det hun leste, om psykologi og terapimetoder om Freud og Reich, – og jeg glemte det aldri.

Mens vi satt der over kaffekoppen, kjente jeg at jeg gjerne ville formidle noe av det jeg husket til de andre som var til stede. Når jeg har noe jeg vil si, er det som oftest lett for meg å sette ord på det jeg føler og tenker. Overraskelsen var derfor stor da jeg oppdaget at det kom flere tårer enn ord da jeg skulle forsøke å fortelle hva hun hadde betydd for meg. Litt gråt jeg over henne som var død, og litt gråt jeg over meg selv, – men så fikk jeg likevel sagt det jeg ville.

Hun var en del av livet mitt i tolv viktige år. Etterpå har jeg bare truffet henne noen få ganger. Likevel føles det som om jeg kjente henne godt og visste så mye om henne. Det er selvfølgelig bare delvis sant. Jeg var bare en av de ungene som fløy ut og inn gjennom dørene i det store huset. Etter hvert som jeg ble eldre og forelskelsen ble borte, forsto jeg at vi ikke kjenner noen så godt som vi tror, ikke en gang våre aller nærmeste. Jeg forsto også at livet hennes hadde vært mye mer sammensatt enn det jeg kunne se den gangen. Som i alle familier, dukket det av og til opp skjelletter i skapene, og hun fikk store utfordringer å håndtere. Det er jo sånn livene våre er, og nå som jeg ikke er barn lenger, vet jeg at kompliserte liv ofte er rikere enn ukompliserte.

Nå er livet hennes over, og hun er død og begravet. Fint da å kunne gå i begravelsen å bli minnet på at hun betydde så mye.

19 responses to “Litt mer enn en begravelse

  1. Dette var utrolig vakkert skrevet. Du er helt enestående til å sette ord på ting.

  2. Så enig i overnevnte. Nydelig skildret, Hege. Ga meg tilbakeblikk i en liknende person i min barndom. Som jeg ikke har tenkt på, på lenge. Takk skal du ha.
    Og god helg 😉

  3. Du er så flink til å sette ord på følelser! Dette var nydelig skrevet, og litt vemodig å lese. Mange av oss har nok hatt en sånn person i livet sitt på ett eller annet tidspunkt. En som gir oss et annet syn på livet, og som bare «er» der uten å vite hvor viktige de faktisk er. 🙂

    • Vemodig er det i hvert fall at vi må dø. Jeg vil så gjerne slippe. Hyggelig at du satte pris på teksten min. Jeg blir så barnslig glad når jeg får fine kommentarer.

  4. Sterk og god lesning.

  5. Så utrolig nydelig skrevet, Hege. Dette kom virkelig fra hjerte – rørende og vakkert beskriver du dine tanker og følelser. Du var nok en god venn også for henne. Minner er så mye mer enn bare bilder i hodet, for de leder også til refleksjon over livet. Etter å ha lest dette tenkte jeg selv på min gode barndomsvenninne. Takk for at du minnet meg på henne ❤

  6. susanne wilberg

    Hei! Jeg var også der, og for meg var det viktige ord du formidlet om tante V. Takk for at du tok ordet, du viste meg sider av tanten min som jeg ikke kjente til nog det vil jeg ta med meg i ‘minneboken’ min.
    Hilsen Susanne

    • Det var hyggelig å høre, Susanne. Jeg kunne skrevet så mye mer, for de årene står så tydelig for meg.

      Ha en god dag, og takk for at du kommenterte.

  7. Janne Wilberg

    Det var fint å være i den begravelsen – også fordi det ble sagt mange kloke, varme og gode ord om tante ! Takk til deg som bidro til det!

  8. Der er noget i den fortælling, som får frem billeder af dig i en norsk kirke af træ, sydnorsk, lyse grå vægge, dine tanker opdager at din verden er skrumpet ind, du har fået tunnelsyn, kan ikke se de store linier i livet, undervisningen er blevet en slags platform hvor døden er noget som bedemanden tager sig af, men så sker der noget, og kirkerummet, menneskene omkring dig, gør at luften gløder; jeg ser bagefter et kaffebord, jeg kan ikke sige hvor, væggene er væk, og der er flere døde end levende mennesker i rummet. Jeg bliver meget bevæget af din fortælling om begravelsen, og jeg tænker at det var denne nabo, som gav dig så meget at du klarer at forstå de unge mennesker, som du underviser – og samtidig kan se dine kolleger, være forsigtig, når det er nødvendigt, og forsvare dine meninger, når det kræves.

    Ja det er jo mine tanker og svarer slet ikke til hvad du har set, sådan er det. Det kan være du synes det er påtrængende, men det var nu ikke meningen. Jeg ville bare fortælle at somme tider ser jeg dig gennem ordene.

    • Jeg synes det er fint at du ser meg gjennom ordene, Donald. Vi har jo alltid en subjektiv opplevelse av det vi leser. Sånn er det for meg også.

      Jeg skal ikke kommentere det du skriver, – men om du vil, kan du google «gamle glemmen kirke fredrikstad» på bildesøk.

      Ha en fin dag.

  9. Tak for linket – jeg kunne ikke lade være med at kigge og læse lidt. Det er ikke fordi det i sig selv betyder noget, og som bekendt er det meget almindeligt at kirker er kalkede og inventar og bjælker malet i lyse grå nuancer. Glemmen Kirke er fra 1100 tallet ligesom Vejby Kirke og de andre 5 kirker i området her. http://www.norgeskirker.no/wiki/Glemmen_kirke
    ::
    Loft, stoler og pulpitur ble «stafferit» 1732. Himlingens bjelker fikk grå og hvite rankemotiver på lys grå bunn. Elektrisk lys og oppvarming.

Leave a reply to Donald Avbryt svar